#nydelig starter

[fashionita72]

Spicy Scampi med Hvitløk og San Marzano tomater

Spicy Scampi med Hvitløk og San Marzano tomater

Nydelig scampi oppskrift med en smaksrik tomatsaus laget med italienske San Marzano tomater. Ingredienser:750 g scampi med skall (det sitter mye smak i skallet derfor koker jeg med skallet på)5 hvitløksfedd finhakket1/2 ts røkt paprika1/4 ts karve1/8 ts chili pulver1/2 ts salt1 boks tomater (hermetiserte San Marzano tomater,se under)1 ciabatta i skiver, ha på oliven olje og rist i ovnen på 225…

[gostudyno]

Mexicooo

Hola!

I dag er siste dagen i studieuken vår, og alle har kommet hjem fra Cancun og Tulum i Mexico og Miami.

Noen av oss har begynt på dykkersertifikatet og slappet av i byen Tulum, en fargerik by med folk fra alle kanter og hjørner i verden. Fra amerikanere på springbreak, og backpackere, til folk som jobber som freelancer med alt mulig.

Ettersom Cuba har manko på litt forskjellig, var vi på harry-handel i Mexico, og fikk tak i alt fra nudler og krydder til peanøttsmør og granolabars. Maten var amazing! Tacos, enchiladas, burriots, salsa og guacamole som ble laget rett foran nesa vår!

Vi fikset oss overnatting via airdnb midt i sentrum av Tulum. En fresh plass med mange kule mennesker, og landlorden Orlando.

Den første dagen leide vi sykler og utforsket området. Vi tok en tur til den lange stranda og tilbrakte dagen i solen, for å starte rolig med «ferien». For å slippe å være avhengig av taxi og buss, samt spare mye tid, leide vi også scootere i et døgn. Sykt praktisk når vi skulle besøke steder som var spredt litt hit og dit og vi ikke hadde all verdens tid samt spare penger. Tenk å ha roadtrip på scooter på Mexicos veier(?!).

Vi besøkte ruinene i Tulum og Cobá som var både lærerikt og opplevelsesrikt, det var som å bli dratt inn i barnefilmen «Veien til Eldorado» med bygningene og templene.

Siste dagen sto vi opp tidlig på morgenen for å se soloppgangen på den lange berømte stranda i Tulum, virkelig et vakkert syn.

Noe Tulum er kjent for er alle cenotene som finnes i området, noe en ikke kan unngå å besøke når man først er der. Vi besøke «Tamcach-Ha» som var en lukket cenote med nydelig klart mørkeblått vann. I tillegg til å kunne bade der, som er en opplevelse i seg selv, kunne en hoppe fra 10 og 5 meter, som gir de fleste et heftig adrenalinrush.

Selv om det å være i Mexico var kjempe gøy og avslappende med tilgang til alt hele tiden, var det godt å komme hjem til våre casa particulares i Havanna. I morgen starter vi på skolen igjen og da er det fullt kjør fram til eksamen.

!Hasta luego!

Julia

Cuba – Ex.phil/Ex.fac

�7�8�

[awesomesupercool]

Dag 4 camping prosjekt

Idag har jeg tegnet videre på storyboard og lagt til hvilke kameravinkler som skal bli brukt. Jeg har også funnet hvordan historien skal ende og lagd produksjonsplan

Geitmannen (The Goatman)

personer:

William, 18 år

Jakob, 18 år

Henrik, 18 år

Geitmannen

Historien starter med at William, Jakob og Henrik, alle 18 år bestemmer seg for å dra på camping. William har bare dårlige minner fra camping når han var liten men Jakob og Henrik overtaler han til å bli med, det er tross alt bare en natt. Det er en nydelig fredag i mai. Planter og trær har begynt å blomstre og varmen er på vei til tilbake. Alle mann har dratt hjem for å pakke ferdig.

De møter opp på en parkeringsplass i Holmenkollen (kan fint endre sted, trenger bare et startpunkt for turen). Planen er å gå til de blir slitne eller lei og så finne et passende sted å sette opp teltet. De møter hverandre rundt kl 17 og solen skinner fortsatt varmt og godt. De sjekker at alt er med og så begynner de på turen innover i skauen. På stien møter de et par andre turgåere som nikker og smiler når de passerer. Den siste personen de ser hilser ikke men stirrer på dem fra de ser hverandre et stykke foran til han passerer. Han ser ut som han er minst 60 år med rynkete hud, kroket rygg, nesten skalla og lukter ikke spesielt godt. William kommenterer mannen etter han har gått forbi men Jakob og Henrik bare børster det av.

De bestemmer seg for å sette opp teltet ved en liten åpning i skogen et par minutter fra hovedstien. Mens de holder på begynner William og tenke mer og mer på den siste personen de gikk forbi. Det var noe mer ved han men han klarer ikke å sette ord på det.

Tiden begynner å gå mot kveld og mørket kommer krypende. De tenner et bål og setter seg rundt det. De prater i vei om alt mulig mens de varmer opp maten de har med. Jakob og Henrik sitter med ryggen til hovedstien mens William sitter motsatt av dem.

William ser plutselig en svak skygge ved hovedstien. Den er der bare et par sekunder før den forsvinner. Det så ikke ut til å bevege seg som et menneske men heller ikke som et dyr. William utbryter: se der! og peker mot der skapningen var bare noen få sekunder siden. Jakob og Henrik snur seg men ingen av dem ser skapningen. William sverger han så noe men Jakob og Henrik overbeviser han til at det sikkert bare var et eller annet dyr som et rev eller ekorn. De fortsetter å sitte rundt bålet en stund frem til de bestemte å legge seg, da er det nesten bekmørkt.

Klokken er omtrent 2 midt på natten. William våkner av et høyt skrik. Nesten som det var rett ved siden av seg. Adrenalinet pumper med en gang han oppfatter situasjonen. Han styrter ut av teltet med en lommelykt og ser seg vilt rundt. Absolutt stillhet møter han. Redselen kommer krypende fortere en han noensinne har opplevd før. etter et par sekunder i stillhet hører han rasling i buskene bak han. I det han snur seg rekker han akkurat å se slutten av et menneskebein. Han fryser til og klarer ikke bevege en muskel. Så skjer ting så kjapt. Han klarer så vidt å høre noen greiner brekke i bakgrunnen før han ser et halvt ansikt av noe som definitivt ikke var menneskelige og han blir slått bevisstløs med et stort slag.

Man ser i skumringen at en ikke helt menneskelignende person drar en av gutta inn  i skogen og forsvinner…

Bildeserien ender ved at publikum skal lure på hva som skjer videre.

“Hvem der?”

-12.06.2019

Produksjonsplan:

onsdag 15.mai

ferdigstille storyboard og lage slutten på synopsis. lage produksjonsplan

Helgen 18-19. mai

Ta alle bilder ute ved sollihøgda. Ta opp eventuelle lydeffekter/replikker

tirsdag 21. mai

legge bilder sammen og legge på eventuelle lydeffekter/replikker. Ferdigstille produktet.

alle bilder skal tas fra lørdag til søndag (18-19. mai) på en hytte ved sollihøgda. Bilde nr. 4 skal tas i skumringen rundt 9:30-10:00 på kvelden

Ting jeg trenger:

ha med kamera hjemmefra, ekstra batteri til kamera, hettegenser, øks/slagvåpen, telt, flere lommelykter

man kan ta en jakke og stappe den full med klær for å skape en flere armer effekt.

[goldcnflowertea]

👂

send me 👂 to overhear my muse talking in a different language

Asgore seems to be standing by the towns busstop. He seems to be talking with a human he just met.

 ‘‘Jeg vil aller nådigst ikke være til bry, men vet du hva tiden er?’‘ Asgore asked. Looking at the human with an open look. Asgore knew the answer, but it was a nice conversational starter before the human would leave within a few minutes. Most likely to never to be seen by Asgore again.

‘‘Oh, sant… klokka den er 09:30′‘ they replied.

‘‘Ah, takker. Hmm… nydelig dag i dag, ikke sant? Muligens ikke ideelt med de grå skyene, men det er fortsatt en fin dag… la oss håpe at det ikke reiner.’’

Asgore keeps the conversation going for another minute before he decides to leave the human alone again. It was a nice little conversation.

[atlebrustad-blog]

Turer og friluftsliv

Hei alle sammen,

Velkommen til bloggen vår om turer og friluftsliv.

I dag forteller turgåer Marie Sandnes (35) litt om turen sin langs Hardangervidda.

Jeg tok bilen fatt og kjørte ut til Hardanger. Jeg har ventet alt for lenge med å dra på tur, og kjente det klødde nå. På vei innover fikk jeg fine utsyn utover fine Bjoreidalen. Tinnhølen er innsjøen hvor elva Bjoreia starter, det er ikke ofte jeg ser dette, da jeg ikke er her så ofte. Kildene til vannet og dragene ligger mye lenger inne, vest av Langavatnet. Jeg sløser ikke med tiden på parkeringsplassen og hiver meg i vei over brua ved dammen, som ble bygget mange tiår før nasjonalparken ble opprettet, for å føre vannet østover til kraftproduksjonen der. Jeg tar av på turistløypa etter å ha brukt en evighet på å finne frem, og tar ned til stien som følger selve innsjøen Tinnhølen. Stien tar meg mot Hestosen der elva Snero renner inn i Tinnhølen. Det er et kjent sted å fiske - når jeg kom frem var det telt overalt, masse mennesker - så mange at jeg endte opp med å gå et annet sted - Snero. Jeg traff noen hyggelige fiskere som forteller de ikke har fått stort - jeg hadde tenkt å fiske, men nå revurderte jeg det. Det var litt kaldt, så er kanskje derfor det ikke er mye fisk. Men jeg storkoste meg, og det var fin temperatur å gå i med tung sekk er det i. I vestenden av det største Kleivshovdtjørnet på 1215 moh finner jeg en nydelig teltplasse ved siden av to velvede båter. Like bortenfor kommer Snero inn i vannet, ser ut som en fin fiskeplass.

Og det var det! Jeg fikk fisk på første kast! Middagen var sikret og jeg var ekstra fornøyd :)

God tur!

[kathrineharsem]

Free to go

«Free to Go», Highasakite. Jeg er «free to go». Jeg kan selv velge hvem jeg vil være, og hvor jeg vil være. Jeg velger selv hvem jeg ønsker å tilbringe tiden min sammen med, og jeg velger selv hvem jeg ønsker å bruke energien min på. Hva ønsker jeg å gjøre med livet mitt? Hva ønsker jeg å bidra med? Hvem ønsker jeg å være? Valget er mitt.

Jeg ønsker å fortsette på ski. Jeg ønsker å igjen reise meg. Flere løpere har fått tillit og en sjanse til å reise seg etter sykdom og skade. Hvorfor skal ikke jeg få sjansen?

Norges Skiforbund har valgt å kaste meg ut av laget. Grundig sportslige vurderinger gjorde at det ikke var plass til meg. Per dags dato er det 17 jenter på elite og rekrutteringslag i Norge. Jeg er ikke en av de 17. Jeg godtar et uttak, men jeg ønsker også en årsak. Jeg har lurt på hva de grundige sportslige vurderingene er basert på. Fra jeg kollapset i august, har jeg fulgt de råd jeg er blitt gitt. Fra lege, og fra trener. Jeg har hatt en fantastisk oppfølging fra laglege for damer elite. Jeg hadde ikke klart meg gjennom dette året uten ham. Han har vært tryggheten min, og rådgiveren min. Han har støttet meg, men vært realistisk og objektiv. Han har vært forutseende og føre-var. Han har vært omsorgsfull og lyttende. Forståelsesfull og faglig svært dyktig. Han har egenskaper som skaper trygghet, tillit og respekt. Gjensidigheten er tilstede, og skaper en relasjon som har gjort reisen gjennom året levelig for meg. Sammen la vi en plan der hovedfokus var på at min psykiske og fysiske helse var ivaretatt. Treningsplanen ble lagt deretter, og jeg brukte høsten til å bygge meg opp igjen etter det som skjedde i august.

Når man blir gitt råd fra medisinsk ansvarlig, kan man velge å følge dem, eller gi blaffen. Jeg valgte å følge dem. Av og til på min måte, da jeg kjenner meg selv aller best, men også ved å gi slipp på ting som var vanskelig å gi slipp på; trening og konkurranser. Underveis har jeg spurt om det at jeg velger å ikke gå skirenn, for jeg har hatt valget, vil gå utover min plass på laget. Jeg har fått beskjed om at det ikke skal være et fokus i det hele tatt. Jeg liker ikke å kalle meg selv syk. Jeg er ikke syk. Men jeg har hatt store mentale utfordringer, som i stor grad har påvirket meg fysisk. Jeg har hele veien hatt en trygghet for at plassen min ikke var i fare. Jeg har ligget nede, og jeg vil få en sjanse til å reise meg.

Dette er min første sesong uten sportslig fremgang. Forrige sesong var jeg Norges nest beste sprinter, jeg var på pallen i WC, jeg var topp 15 i totalcupen og jeg var i OL. Kommende sesong (i år) er jeg ikke på noe landslag, og jeg er heller ikke uttatt på et av de fem Veidekke-lagene. Jeg står helt alene. Jobben som blir gjort på regionnivå i Norge er god. På Team Veidekke Midt-Norge har jeg to ganger tatt stedet opp på elitelaget. De ønsker å satse på yngre løpere i regionen. Det forstår jeg! Hvorfor skal de hjelpe meg når NSF ikke ønsker det?

Jeg står igjen med spørsmålet; hvorfor får ikke jeg en sjanse til å reise meg? Samtidig som jeg har fått beskjed om at dere har stor tro på meg, at jeg har et stort potensial, at jeg har vist det tidligere, blir jeg kastet ut. Jeg har for første gang kjent 100% på at jeg ikke skal drive med langrenn. Jeg blir ulykkelig av det. Jeg har virkelig brukt lang tid på å bestemme meg. Jeg har ikke kjent på «kallet om å komme inn i bobla mi». Jeg har hatt fokus på andre ting i livet. Jeg har tenkt at norsk langrenn har det like bra om jeg legger skiene på hylla. Samtidig gir langrenn meg glede. Konkurranser gir meg energi og guts, og jeg har det bedre i livet mitt ved å presse kroppen til det ytterste, kjempe, mestre og utfordre meg.

Hvorfor skal jeg la det negative bestemme min fremtid? Jeg er ikke ferdig i skisporet. Jeg har lyst til å gjennomføre en skisesong der jeg har det litt bra. Så er spørsmålet; hvordan skal jeg få det litt bra? Jeg mener svaret ligger i å bruke energien min rett. På gode venner, familie, trofaste sponsorer, leverandører, ha indre motivasjon, vilje og tålmodighet og glede med det jeg driver med.

Jeg har alltid ment at rettferdighet er en viktig del av livet. Å behandle mennesker på lik linje, uansett. Samtidig er det viktig å være rasjonell og realistisk. Det er viktig å klare å se en sak fra flere sider, og være objektiv. Ofte er det vanskelig å være objektiv om resultatet går utover en selv, i negativ forstand. Det er også lett å la følelsene ta overhånd når man står midt oppi en krevende situasjon. Når følelsene styrer, og den ene halvdelen av hjernen får fritt spillerom, er det i samme øyeblikk umulig for den andre halvdelen å aktiveres. Følelser og fornuft sitter plassert på hver sin halvdel av hjernen, og dette er årsaken til at vi ofte ikke klarer å være fornuftige om vi er følelsesmessig påvirket. I motsatt fall kan det være gunstig for en idrettsutøver å ikke være overfølsom; de gangene handler vi ofte før vi tenker. Før vi rekker å føle en tanke, og før vi rekker å føle for mye til å handle fornuftig.

Jeg har brukt tid på å formulere dette. Om jeg hadde satt meg ned rett etter at jeg fikk vite at jeg er vraket til neste års landslag, hadde dette neppe blitt spesielt rasjonelle og objektive nedskrevne ord. Jeg har fått ting i perspektiv. Jeg har tenkt, og jeg har følt. Jeg har virkelig forsøkt å tenke grundig gjennom bakenforliggende årsaker til kommunikasjonen som har funnet sted og ikke minst hvordan jeg faktisk selv har opptrådt, opplevd situasjonen og hvor jeg befinner meg.

Jeg har tidligere skrevet litt om de utfordringene jeg har hatt i år. Året 2018 ble året hvor «alt toppet seg». Latent har noe ligget hos meg i flere år, men ved å være en person som stenger vanskelig ting ute fordi jeg skal være sterk fungerte rett og slett ikke lenger.

Jeg har hele mitt liv hørt at jeg er utålmodig. Når det kommer til idretten, er jeg svært tålmodig. Jeg har brukt lang tid på å komme opp på nivået jeg var på forrige sesong. Jeg har gått min vei, innom ulike lag, med ulike mennesker, miljø og filosofier. Jeg har klart det, men ønsker å klare mer. Jeg har vist at jeg kan gå veldig fort på ski, og kjempe helt i toppen, men jeg har lyst til å gjøre det igjen. Mange ganger.

Tålmodigheten min ble i august virkelig satt på sitt livs prøve etter kollapsen under Toppidrettsveka. Jeg var nødt til å ta en dag av gangen, med museskritt. Jeg gjorde det, og jeg fokuserte ikke på annet enn en dag av gangen. Med små mål i siktet. Likevel var det tøft og kjipt å se samling etter samling gå uten meg. Å være igjen hjemme, mens resten av laget er på samling, er kjipt. Likevel fant jeg små gleder i å se på høsten som skapte nydelige farger på trærne, en kropp som responderte bedre og bedre på trening samt gode mennesker rundt meg. Jeg har virkelig stor respekt for dere der ute som er på mosjonist-nivå. Det er virkelig krevende å springe en tur når pulsen stiger med det samme du kommer inn i en motbakke. Det å føle at kroppen ikke responderte akkurat slik jeg er vant med var nytt.

Midt oppi dette skulle jeg ikke stresse, men holde fokus på meg selv og mine små steg og ikke på hva alle andre gjorde. Det er heller ikke lett, når du vet at resten av ski-Norge trener to ganger daglig, og sesongen nærmer seg for hver dag. Jeg synes likevel jeg klarte å beholde roen, og kose meg på samling da jeg igjen endelig fikk delta.

Beitostølen

Målet var å forsøke å konkurrere igjen. Målet var å fokusere på mine arbeidsoppgaver for å roe ned stressnivået mitt, angsten og panikken. Målet var å ha det artig. Målet var å gå teknisk godt på ski, og få gode økter. Jeg klarte å konkurrere igjen. Jeg mobiliserte voldsomt og var totalt utladet etter helgen på Beitostølen. But I did it!

Hva nå? Jeg sa ifra meg plassen min på WC-laget til Ruka. I fjor på samme tid var jeg eneste norske dame i finalen, og hadde i et år hatt et mål om å klatre opp på pallen der denne sesongen. Starte sesongen med en pallplass. Vi vurderte det dit hen at mitt neste mål var å gå en til to konkurranser på Gålå. Hele veien var målet som beskrevet over; ikke kun sportslig og resultatpreget. Jeg ønsket å fortsette å finne glede, ro og trygghet i konkurransene jeg skulle delta i.

Ettersom ukene gikk, og jeg trente tilnærmet normalt, hadde jeg min første WC-debut for sesongen; minitour på Lillehammer.

Jeg følte meg som en skikkelig underdog, men på den måten at jeg forventet ikke så mye av meg selv, og visste at innerst inne forventet heller ikke andre så mye. Å vandre rundt i løypene dagen før, med Kathrine Harsem på brystet, og med forrige sesong som siste minne fra WC, var det både veldig uvant og vanskelig for meg å bekjenne det faktum at jeg var en litt annen utgave av meg selv desember 2019. Speaker, V-boards, trenere, smørere, trailere, skitest, startnummer, konkurrenter, riktig utstyr, riktig ernæring, avslappet kropp, anspent kropp, balansert spenningsnivå. Jeg klarte å beholde roen, og gjennomføre tre konkurranser. På to hender kunne jeg endelig telle antall blodøkter, samt at formen var stigende. Jeg berømmer de som starter langt bak på en jaktstart. Jeg har gjort det så mange ganger tidligere selv, men har kommet meg på et nivå der jeg alltid har en god plassering å kjempe for. Jeg følte ikke at jeg kjempet for noe, og klarte ikke å motivere meg selv til å prøve 100%. Årsaken til at jeg gjennomførte så godt jeg klarte den dagen, var av respekt for de som sitter hjemme og faktisk ikke får muligheten, samt at jeg for hode og kropp trengte å nettopp fullføre, og erfare at det gikk jo bra det også.

Etter å ha blitt enige om å si ifra meg plassen til 15km på Beitostølen, fikk jeg ro til å trene og samle meg. Jeg reiste til Davos og til Dresden for å gå sprint, og sprintstafett og tok med meg to ganske ok opplevelser fra begge plasser. Jeg synes det var moro å være på WC, men jeg må også innrømme at jeg hele sesongen ikke har følt meg helt hjemme på noen arenaer.

Otepää

Otepää, en helg jeg lenge hadde sett frem til. Med mine to favorittdistanser på programmet. Jeg føler meg noenlunde normal, jeg skal konkurrere og har forholdsvis lave skuldre. Jeg har fått tillit av NSF til å konkurrere, noe som betyr at jeg har fulgt de råd jeg har blitt gitt, i og med at jeg faktisk er med på tur.

Konkurransedagen er her, og det er da jeg begynner å varme opp at tankene mine tar overhånd. Jeg føler meg i fysisk ganske bra slag, men jeg føler meg på feil sted. Hva gjør jeg her? Hvorfor er jeg her? Hva skal jeg oppnå? Noen andre burde være her i stedet for meg, noen andre hadde fortjent denne plassen mer enn meg. Konkurrenter passerer, og jeg passerer konkurrenter på oppvarmingen, men jeg føler ingenting. Jeg føler ingen guts, ingen lyst, ingen vilje, ingen motivasjon. Spenningsnivået mitt er dødt. I går var ting normalt, før jeg kom til stadion var ting normalt. Hva er det som skjer?

Jeg går livets første prolog med disse tankene i hodet; «Jeg ryker ut», «Jeg vil ryke ut», «Jeg hører ikke hjemme her», «Går jeg skirenn nå?». Jeg kommer i mål, og tenker; «La meg ryke ut, jeg har ikke noe her å gjøre». Jeg ble nr. 29.

I etterkant viste det seg at pulsklokka mi hadde gått siden jeg startet oppvarmingen. Jeg stopper den alltid når jeg gjør de siste forberedelsene. Denne dagen gjorde jeg ikke det. Jeg stoppet ikke klokken før jeg våknet dagen etter. Pulskurven min var uvanlig høy, og jeg var ikke innom hvilepuls før midt på natten.

Valg av heat. Jeg står igjen til slutt. Fordi jeg er nr.29. Hvorfor er jeg ikke glad for å ha klart å komme videre? Det er jo nå det starter. Jeg blir bedre og bedre utover. Det passer perfekt å bli nr.29. Da har jeg ikke brukt en kalori mer enn jeg må på å kvalifisere meg. Prologen er ferdig, jeg er videre for faen.

Jeg går mot traileren. Jeg går alltid innom min smører og tar en prat med ham. Han er like realistisk, engasjert og motivert som alltid. Jeg synes synd på ham. Jeg synes det var flaut at han, og de andre gutta skal bruke så mye tid på en så elendig skiløper som meg. De står alltid på like mye for meg, som for alle de andre.

Jeg går opp trappen til toppetasjen, og jeg setter meg ned i en av stolene jeg pleier å sitte i mellom prolog og heat. Jeg er svett, og jeg begynner å gråte. Jeg hater å gråte når andre ser meg. Jeg hater det. Jeg hater det. Jeg hater det! Jeg vil ikke gråte. Jeg vil ikke være svak. Jeg vil ikke være dårlig. Jeg vil ikke være her. Jeg vil ikke at dere skal se meg slik. Jeg vil ikke. Jeg vil. Jeg skal ikke. Jeg skal. Jeg må ikke. Jeg må. Jeg får ikke puste. Jeg får ikke puste. Hjelp meg da! Noen, hjelp meg! Jeg vil forsvinne. Jeg vil ikke forsvinne. Jeg vil ikke være her. Jeg vil være her. Hjelp!

Jeg husker dessverre ikke noe mer fra denne dagen, før jeg våkner i sengen på hotellet, med klærne på. Andre klær. Har jeg skiftet? Hvordan kom jeg hit? Hvor er alle sammen? Har jeg gått skirenn? Det banker på døren, og treneren kommer inn. Jeg ser ikke så godt. Synet mitt er blury. Jeg mumler. Jeg er sulten. Jeg er kvalm. Det står karamellsaus og banan på nattbordet mitt. Og Pringles. Noen har vært her og vist omsorg. Noen har fraktet meg hit, og noen har bredd over meg dynen. Noen er alle. Alle er dere. Og dere er gode. Mot meg.

Timene går, og jeg husker mye gråt, tomhet, lengsel etter å ha det litt bra. Kan jeg ikke få ha det litt bra snart? Bare litt? Trenger ikke så mye, bare litt. Jeg også.

Jeg har aldri sluppet meg ned så mye foran andre mennesker som denne helgen. Vært svak. Det å være svak er en styrke. Jeg følte meg ikke sterk. Jeg gråt uten å tenke på hva andre synes. Jeg bare var. Der og da. Men det var helt greit. En klem. Gode ord. Jeg var utmattet, og jeg var totalt utladet. Jeg ville hjem.

Samvittigheten min for dere som står på for meg, hjelper meg og tror på meg er svært stor. Av og til føles den for stor. Jeg får dårlig samvittighet når jeg ikke får til noe. Jeg får dårlig samvittighet når jeg opptar en plass noen andre burde hatt i stedet for meg. Dette er noe jeg har tenkt mye på, spesielt i året som har gått. Familie, trenere, smørere, sponsorer, venner; alle legger de ned en jobb for at jeg skal lykkes. Enten det være seg å bidra i treningsarbeidet, optimalisere skiene, gi meg tillit i WC. Jeg føler meg liten og svak. Jeg vil ikke være til bry. Jeg vil være den beste versjonen av Kathrine hver eneste dag. Jeg vil gi noe tilbake, og jeg vil vise meg selv noe mer. Menneskene som jeg her nevner, ser ikke slik på det. De unner meg suksess. De unner meg det beste, de er glade i meg uansett prestasjon på ski, de tenker ikke slik jeg føler. Det er da ikke slik fordi jeg følerdet? Jeg er klar over det, men det er vanskelig ikke å tenke på det når ting går imot en. Tusen takk for at dere har vært der, og er der. Uten dere hadde jeg ikke vært der jeg er. Min takknemlighet viser jeg ved å ikke gi opp. Ved å forsøke å tro på Kathrine jeg også, ved å jobbe målrettet og ved å gjøre så godt jeg kan. Normal is enough.

Så kom NM på hjemmebane. Den første arenaen jeg følte meg litt hjemme. Både i bokstavelig og følelsesmessig forstand.

Jeg kjente at jeg klarte å slappe av på en annen måte. Jeg bodde hjemme i mitt eget hus, med familien min, jeg konkurrerte i løypene jeg trener daglig, og hadde mange supportere på sidelinjen. Man kan tenke seg at det skaper et ekstra press og stress med et Norgesmesterskap på hjemmebane, men det gjorde ikke det. Jeg klarte å ta en dag av gangen, og en konkurranse av gangen.

Målet mitt for NM i Meråker var å ha det moro. Jeg nådde målet mitt. Jeg fikk også til ganske gode skirenn. Ekstra morsomt var det å gå jagende ut på stafetten, og endelig kjenne på litt god gammel Kathrine-kropp.

Så gikk lufta ut av ballongen. Resten av laget reiste til Seefeld, og jeg var igjen hjemme. Jeg gikk Norgescup i Hommelvik, og fikk med meg tre veldig gode øvinger på å gå skirenn, takle å være nervøs før skirenn samt ha det moro på skirenn. Jeg er glad for at jeg valgte å gå disse rennene.

Sammen med laglege og trener la vi en plan med et lite mål om å stille til start på 3-mila i Kollen. For hver dag som gikk uten tilbakefall, ble vi mer og mer optimistiske, og vi fikk samtidig en trygghet på at ting var på vei i riktig retning.

I fjor på samme tid, måtte stå over både favoritt-rennet i Drammen, og Kollen uka etter på grunn av sykdom. Jammen ble det ikke slik også i år.

Det er en ting jeg stusser over, og det er at kommunikasjon mellom mennesker kan være med på å suge så mye energi, og motivasjon ut av en. Jeg hadde virkelig gledet meg til å reise til Kollen. Jeg gjennomførte en distanse i Grova samme uke, og følte meg i ganske god form. Å velge å stå over Drammen, med føre-var-prinsippet, var krevende for meg. Ikke fordi jeg forstod alvoret i det som hendte i Otepää, men fordi jeg synes det er vanskelig, leit og kjipt å sitte hjemme og være frisk og i godt slag, og ikke kunne delta i et skirenn fordi man skal være fornuftig med tanke på mulig tilbakefall. Alt i alt slo jeg meg til ro med det, med gode prater med lege og trener, og fokuserte ikke mer på det jeg ikke fikk gjort noe med.

Hvorfor jeg ikke gikk i Kollen, vet jeg faktisk ikke. Det eneste jeg vet, er at jeg en snau uke før ble anbefalt å kaste inn håndkleet for resten av sesongen. Ikke kjempe mer, ikke prøve mer. Jeg hadde klart å bygge opp motivasjon og litt guts. Hver dag, da de andre befant seg i VM-bobla i Seefeld, var jeg hjemme og trente. Jeg hadde gode mennesker rundt meg, og jeg så frem til å klare å avslutte denne sesongen på en måte jeg selv kunne være fornøyd med. Slik ble det altså ikke.

Da jeg fikk rådet om å droppe Kollen, valgte jeg å følge rådet jeg fikk. Igjen. Denne gangen var det enda vanskeligere, da jeg hadde hatt kanskje en av mine bedre hardøkter kun dagen i forveien. Jeg foreslo selv å likevel reise til Oslo, og delta på lagprosess-møte med de andre jentene, og møte dem igjen etter de fantastiske prestasjonene under VM.

Jeg deltok på møtet, det var hyggelig å se alle igjen, men det var veldig rart å være i Kollen uten å skulle konkurrere dagen etter. Jeg var jo ikke syk, eller var jeg? Hva var jeg egentlig? Var jeg ikke rustet for en 3mil? Var jeg til for stor bekymring? Var jeg i veien? Akkurat der og da følte jeg meg i alle fall på feil plass, og på en plass jeg ikke hørte hjemme.

Jeg tilbød meg å hjelpe til å lange drikke under damenes renn. Et renn jeg hadde gledet meg til i to år, da det gikk i min favoritt stilart. Det var fint vær, solen skinte og det var god stemning i Kollen. Plutselig var jeg en del av støtteapparatet, og det føltes plutselig veldig feil. Denne ambivalensen har vært med meg hele veien. Skal, skal ikke, vil, vil ikke, bør, bør ikke. Jeg blir gal av det. Slutt å forfølge meg!

De andre reiste til Canada, og jeg var igjen hjemme. Hva nå? Jeg fortsatte å trene målrettet og systematisk, var sammen med gode venner og fikk god støtte fra mine nærmeste.

NM på Lygna ble mine siste konkurranser. Merkelig følelse, men jeg hadde endelig en kropp som spilte på lag 100% på trening og et hode som var bedre enn på lenge. Det var nå sesongen startet! Nei, det var det ikke. For meg føltes det slik. Jeg hadde funnet motivasjon i treningen hjemme, og glede i å være på skirenn. Igjen. Jeg er ikke ferdig med dette! Det er dette jeg ønsker å gjøre! Jeg har ikke fått vist nok hva som bor i meg! Jeg må bare få det litt bra først!

Kun kort tid etter at jeg kom i mål etter en lang 3mil, med to andre renn i bagasjen var hode og kropp utladet. Prøve, feile, prøve, mestre, prøve, gi opp, prøve, fortsette, nå et mål, utladet, prøve, nå et nytt mål, utladet, motivere, ikke gi opp, fortsette. Slik hadde året vært. Jeg hadde likevel litt energi og ny giv igjen. Jeg vet ærlig talt ikke hvor jeg henter det ifra, men hver gang jeg ligger nede, klarer jeg på et eller annet mystisk vis å klamre meg fast i mål, håp og tro. I livet.

Dessverre måtte jeg reise hjem med øynene fylt med tårer, med motivasjonen som var der revet bort og energien røsket ut av meg. Jeg hadde mobilisert så voldsomt før helgens konkurranser. Trenerne ønsket en prat med meg kun kort tid etter målgang på 3-mila. Praten var ikke hyggelig. Jeg ble stilt opp i et hjørne, og jeg fikk beskjed om at jeg var siste navn på deres liste for neste års lag. Jeg hadde ikke hatt sportslig fremgang, og jeg var til stor bekymring for løpere, og støtteapparat. Jeg ble helt tom innvendig. Jeg har blitt støttet hele veien i mine valg. I våre felles valg. Jeg skulle fokusere på å ta vare på Kathrine, og nå skulle jeg bli straffet med å miste plassen min på laget.

Jeg forstår så godt at det er krevende å vite hva man skal si, hvordan og når man skal si noe til en som sliter. Virkelig. Det jeg lurer på er hvorfor jeg har blitt behandlet slik jeg har? Kanskje hadde det beste vært å ikke gå et eneste skirenn, slik at jeg hadde sluppet å vise en dårlig side av meg selv? Eller skulle jeg stilt opp i de konkurransene jeg ble frarådet å gå? Jeg var friskmeldt før jeg konkurrerte, og det har vært hundre prosent avklart med lege hele veien, både på trening og i konkurranse. Likevel ble jeg denne dagen fortalt at jeg ikke hadde fulgt råd. Hadde jeg ikke fulgt rådene jeg fikk, ville jeg aldri sittet på en stol på Lygna i slutten av mars. Jeg ville mest sannsynlig ikke vært i stand til å være der. Jeg tålte ikke mer, og jeg knakk sammen. Jeg måtte pakke ski, og jeg måtte møte ansikter med mitt eget fylt med tårer. Det var ikke en ålreit måte å forlate årets siste skirenn på.

Gode venner og familie er gode å ha spesielt når man ikke har det lett. I denne perioden, da sesongen faktisk var over, var de ekstra gode å ha. I tillegg ble jeg bedt med til Marrakech av min beste lillesøster, hvor vi skapte minner for livet.

Da jeg kom hjem hentet jeg hun som allerede har blitt min aller beste venn, min egen lille Keira. Jeg er så glad i henne, og hun gir meg glede i livet hver eneste dag. En ting jeg tenker på daglig er at nå kan jeg ikke gi opp. Jeg kan ikke slippe meg ned på bunnen, for det er en som trenger meg. Hun trenger at jeg er der hver eneste dag.

Kommunikasjon er alfa og omega oss mennesker imellom. God kommunikasjon skaper gode relasjoner og bånd, samarbeid og fremtid. Dårlig kommunikasjon skaper det motsatte. Fravær av kommunikasjon skaper usikkerhet, tillitsbrudd, skuffelse og vanskelig for å planlegge fremtid.

Jeg har dessverre blitt utsatt for endel av dette det siste året.

Jeg har en utfordring med å skape tillit til mennesker rundt meg. Årsaken er omfattende, men det bunner i de menneskene som har vært en del av mitt, og min families liv siden min søster ble alvorlig syk i 2006. Psykologer, psykiatere, leger, terapeuter, lærere, trenere og annet helsepersonell. Jeg har forsøkt å forklare min livssituasjon, og jeg har også vært åpen om mine utfordringer. Den har preget mye av mitt ungdom -og voksenliv, på godt og vondt. Jeg har blitt vant til å takle vanskelige ting, jeg har vært nødt til å sette ting i perspektiv, jeg har lært ufattelig mye om det å ha et alvorlig sykt familiemedlem, jeg har lært hva det er å leve og å ikke føle at det er noe å leve for. Jeg har opplevd så mange rørende og fine øyeblikk, men også traumatiske, vonde og katastrofale timer av livet. Dette har samtidig gjort meg i stand til å takle motgang på en måte som gjør at jeg faktisk er takknemlig. Når alt har blitt som det har blitt, er jeg glad for at jeg har møtt livet på godt og vondt. Jeg er glad for at jeg har måttet kjempe meg tilbake, jeg er glad for at jeg har måttet stå på egne bein, for vet dere hva; jeg står fortsatt! Jeg har en god familie, gode venner, en nydelig hundevalp, jeg har tak over hodet og gode samarbeidspartnere. Jeg er på vei til å få det litt bra. Og det er takket være dere! Det er takket være dere at jeg hele veien finner motivasjon til å slå tilbake, til å vise meg selv hvem som er sjefen i denne kroppen og i dette livet. Situasjoner og mennesker er det som har skapt de vanskeligste dagene i mitt liv, men også de beste. Motgangen har gjort meg sterkere. Samtidig har den dratt meg ned, og utfordret mitt indre; gi opp, ikke gi opp.

Jeg er ikke en quitter, jeg er en stayer. I idretten, og i livet.

[danskstil2018]

Nu skulle vi jo derhen

Fra 31. maj til 4. Juni 2017, kunne man hver dag stå op til de muntre gader da Distortion var tilbage for 19. gang. 

Jeg skulle følges med tre af mine bedste venner, vi havde alle glædet os længe, også selvom der som sædvanligt var en fest fredag og klub lørdag. Distortion er bare ikke det samme som enhver anden fester. Til Distortion oplever man styrken af hundredevis af danskere, som alle bare vil have det fedt. Som sagt havde vi set frem til det længe, vi havde selvfølgeligt forberedt os med et smut over grænsen, både for hyggens skyld, men også for at spare et par skillinger på de grønne hyggeinstrumenter. Det var som altid Carlsberg, INTET slår en iskold græs grøn Carlsberg. Der er bare ikke en eneste anden øl som glider bedre ned end den!

Den 31. Maj havde mine venner og jeg taskerne fyldte med gode grønne Carlsberg, og nogle røde Prince til at fylde lungerne. Humøret var som sædvanligt højt, når vi igen kunne se frem til at opføre os som små børn med hjernen forgiftet og alkohol flydende i blodet. Vi trådte med stolte skridt ud på gaden, og kastede os ud i det. Så tidligt som allerede ti varme skridt udenfor døren, kunne vi høre den dybe bass i distancen, med Genre Police kørerne på fuld styrke. Det var ligesom juleaften om igen, da folkemængden starter og den tykke dyne af malt lugt fyldte luften. Det tog kun et fælles blik fra os, til at vi vidste der skulle bundes en lille håndbajer, og det gjorde vi. Så med musikken skrålene i mængden, røg den første genstand ned med rekordhastighed, når vi alle sparkede vores stemning et niveau op.

Måske alt for stiv lidt for tidligt

Den danske sommer var som sædvanligt knapt så varm, men alligevel skinnede solen snildt igennem skyererne og havde et varmende skær. En øl blev hurtigt til 2, og 2 blev til 4, og flere endnu gled trygt ned i maven på os, imens vi hørte en skallet ukendt dj sætte klassikere på med et nyt twist af en bass, men man kunne jo ikke klage, for taskerne blev dog lidt lettere sammen med hovedet. Musikken var høj og rungede de helt rigtige steder, det var svært at holde humøret nede, og selvom klokken kun var slået de 2-3 stykker, så var vi da oppe på en 8-9 genstande hver, det kunne både mig og vennerne sku nok mærke. Vi står og fester videre, med massere gift i hovedet, da en stor gut, som vi bare kan kalde Anders (Jeg fangede sku ik hans navn), spørger min ven Emil (1.90 og konkurrerer sku nok med stankelben om at være tyndest.)

“Hvem fanden tror du at du er?!” Anders får sku et lidt runget blik tilbage af knap så ædru Emil “Du skal da kraftædme ik’ spille dum!”

Straks får Emil sku et ordentligt slag lige i ansigtet. Anders går så sin vej, og vi kigger undrende rundt. Det viste sig at Emil havde i sin fuldskab slået en drink ud af hans hånd. Til undsætning kommer en sød pige hurtigt hen, hun hjælper Emil med at komme op på benene igen, og hiver ham ud i øltæltet. Han kommer fjoget og smilene ud omkring 2 minutter senere, med en tampon i næsen, til at stoppe næseblodet. Det var sku nok det dummeste vi havde set længe, men han virkede i godt humør så, vi grinte bare, og nød at se ham hoppe op og ned i takt med musikken, lignende en halv imbecil idiot.

Kan vi drikke? F--k, ja vi kan!

Det bliver senere og senere, vi er efterhånden godt stive, hvis man kan kalde det det. Klokken er vel omkring de 5-6 stykker og musikken bliver kun bedre, med både live optræden fra forskellige kunstnere og DJs, der alle ved lige præcist, hvordan man får Danmark til at trampe (Selvom vi nok kunne trampe til Ralle Seebach i denne her tilstand), og man kan heller ikke ligefrem sige at humøret er faldet, det er ihvertfald kun blevet højere hvis det er.

Vi fandt os godt tilpas i en større gruppe med godt 10 andre flinke mennesker, de var alle ligeså fulde som os og omkring samme alder. De kunne bunde som det gjalt deres liv, både som shotgun, ølbong og direkte fra dåsen, så selvfølgeligt skulle vi da også vise, hvad vi kunne, og man kan sige meget om mine venner og , men vi kan bunde bedre end nogen andre, og det fik de da hurtigt at se, da jeg flækkede en dåse grøn Carl på lige omkring 3,5 sekunder. Der gik ikke længe før jeg havde ramt den 12 genstand, og fuldstændigt tabt overblik på hvor meget mine venner havde drukket, men ville skyde på at de nok havde det som mig. 

Vores tilbageværende opmærksomhed blev fanget af en form for breakdancer som rullede rundt på nogle mindre yogamåtter, vores små hjerner var fuldstændigt målløse og det var på det tidspunkt noget af det fedeste vi nogensinde havde set. Han holdte en kort pause fra sin lille dans, og vi fik flødet os en smule ind og snakkede lidt med ham, han fik nævnt at Gulddreng skulle spille, og hvis vi ikke var imponerede nok før, så var vi det nu! Det bliver sjældent tørt til Gulddreng koncerter, så mon ik’ det nok skulle blive fedt her (Spoiler alert: Det blev pisse fedt). 

Tror kun det bliver vildere her fra

Aftenen falder langsomt på og klokken rammer snildt de 9 stykker, vi moshpitter til blandt andet Lidt i fem (sagde jo at vi kunne), Humble og et dusin flere sange, som alle er lige gode til at få os til at smadre ind i hinanden med et smil på læben og en sprøjtende dåseøl i hånden. Nu sker det, legenden, verdensmanden, drengen lavet af guld, Gulddreng træder ud på scenen, og en velkendt melodi fylder ørerne. Han starter ud med klassikeren Model, en sang som ikke kan andet end at få folk til at synge med i skrål. Flere hundrede mennesker hopper og tramper ind i og i mellem hinanden, som resulterer i smil på læberne og blå mærker over det hele, præcist som et moshpit skal være. Med selvtilliden højere end rundetårn vælger kære Gulddreng at springe ud og crowdsurfe som slut på sin gyldne optræden. 

Folk er stivere og bedre humør end jeg længe har set og hele København føles som en stor fest. Vi står og holder en lille pause til at lege skorsten og ryger en lille rød. Undervejs falder mig og Emil i snak med to ganske nydelige piger, de fortæller at de har taget hele vejen fra Århus til København for at opleve Distortion. De var ikke helt ligeså stive som os to, men de var meget ivrige, og blærede sig med at en af dem havde rørt Gulddreng røv under crowdsurfingen. I stemningen så lød det faktisk ret meget mere imponerende, end som sådan når man egentligt tænker over det, men vi var da ganske målløse øjeblikket. 

I’et i sengetid

En pisse fed aften, slutter jo desværre altid når solen står op, og det gør den jo altid på et tidspunkt. Klokken lidt over 4, er vi sku forbi de 20 genstande og er totalt smadrede, vi bliver enige om at vi nok snart skulle smutte hjemme af og ende en pisse fed aften (selvom at Emils aften næppe er slut, da han lige scorede en af skorstenene, og hun skal med hjem). Vores skridt føles tungere og mindre stolte end på vej derud, men vi er vidst alle godt enige om at hele dagen havde været et stort brag af en fest!

Det er nu her vi slutter af, og siger at vi skal tidligt ud i morgen, og gøre det hele endnu en gang. 

[eventyrforalle]

OPPDATERT: Godt nyttår! Vi starter 2018 med oppdatert versjon av det nydelige norske folkeeventyret "Manndatteren og kjerringdatteren" fra Asbjørnsen og Moe.

Klikk her eller på bildet for å lese eventyret.

[fashionita72]

Kamskjell med grillet sommerkål, løyrom & gressløksaus

Kamskjell med grillet sommerkål, løyrom & gressløksaus

Kamskjell er alltid nydelig, men denne kombinasjonen er bare fantastisk. Ingredienser (4 porsjoner):4 stk store kamskjell, evt flere små1/2 sommerkål100 gr løyrom2 dl fløte200 gr smør0,5 ts maisenna2 ss gressløk, finhakketsitronsaft Fremgangsmåte: Grill sommerkålen på alle sider til den har fått et fint grillmønster, ca 30 sekunder på hver side. Kutt kålen i tynne strimler. Rens og krydre…

[fashionita72]

Thai Inspirert Laks i Kremet Rød Curry Saus

Denne retten er lett å lage i en travel hverdag og i tillegg smaker den fantastisk. Ingredienser:500 g fersk laks kuttet i 4 stykkerSalt og pepper1 ss olivenolje1 ss smør1 middels løk finhakket2 fedd finhakket hvitløk2 spiseskjeer rød Thai karripasta1 kopp gulrot finstrimlet1 kopp brokkoli i små buketter1 spiseskje fiskesaus450 ml kokosmelk1 spiseskje brunt sukker1 spiseskje limejuice4…

[fashionita72]

Kamskjell Ceviche

Norske kamskjell er ideelle til å marinere i sitrussaft og kombinert med chili, koriander og mango blir det syrlig, friskt og samtidig varmende. Ingredienser (2 porsjoner):6 ferske kamskjell snitter i tynne skiver)Juice fra en limeJuice fra en sitron En skvett  hvitvin½ liten rødløk, finhakket2 basilikumblader, finhakketEn håndfull frisk koriander, finhakket¼ kopp cherry tomat i små terninger¼…

[fashionita72]

Ferske Kamskjell med Smørstekt Salvie

Ingredienser (2 porsjoner): 4-6 store ferske kamskjell 6 ferske salvie blader 3 ss godt smør Salt og pepper Ferskt brød til servering

Fremgangsmåte: Varm opp en stor stekepanne over middels høy varme. Tilsett litt solsikkeolje i pannen og la den varmes opp. Mens pannen varmes, tørk kamskjellene på begge sider med tørkepapir og krydre så mye salt og pepper. Legg kamskjellene på pannen og stek i 60-90…

[fashionita72]

Tunfisktartar på Bruschetta og Hjertesalat

Tunfisktartar er bare helt rått. Tunfisk-kjøtt er nydelig rødt. Som rått er det mørt, saftig og perfekt til tartar, nigiri-sushi og carpaccio.

Ingredienser: 400 g fersk tunfisk, filetert 6 ansjosfileter i olje 2 ss kapers 3 ss svarte oliven, helst Gaea 10 søte små cherrytomater 1 chili, medium sterk 1 liten vårløk 2 ss persille, hakket 2 ss olivenolje, extra virgin 1 sitron 8 skiver ciabatta 1…

[fashionita72]

Grillet Sjøkreps

Fersk sjøkreps rett fra båt. Fyre opp grillen. Smør, krydder og litt lime. Antagelig noe av det beste som finnes.

Ingredienser (4 porsjoner)

12 store kreps – hodet fjernet 200 ml god olivenolje 2 fedd hvitløk en klype chiliflak En håndfull persille og fersk oregano hakket Juice av 1 lime Salt og kvernet svart pepper 1/2 ts cayennepepper

Levende sjøkreps rett fra båt

Fremgangsmåte: Bland…

[fashionita72]

Kamskjell med Jordskokkrem

Kamskjellene er best når det er kaldt ute og du kan gjerne bruke huskeregelen at de er best i måneder som innheolder en “r”. Dette er en smakfull og lekker forrett. Ingredienser (4 personer): 12 kamskjell Solsikkeolje 2 ss smør Soyasaus Salt og nykvernet pepper

Jordskokkrem: 150 g jordskokk 1 potet, skrelt 1 dl melk 1 ss mascarpone (valgfritt) Salt og nykvernet hvit pepper

Lag jordskokkrem og…

[fashionita72]

Jordskokksuppe Med Bacon, Sopp og Eple

Jordskokksuppe Med Bacon, Sopp og Eple

Jordskokk er deilig til fisk og kjøtt, eller nyt den søtlige, nøtteaktige aromaen i en suppe som her.

Ingredienser: 700 g jordskokker 2 poteter 1 ss meierismør 5 dl kjøttkraft (buljong) 4 dl helmelk 1 dl kremfløte ½ ts salt ½ ts pepper

Til servering 150 g sopp 150 g bacon 1 stk eple 2 ss meierismør 1 bunt gressløk 2 ss olivenolje

Fremgangsmåte: Skrell jordskokk og ha dem fortløpende over i kaldt…