#future smilt

[kollectorsrus]

[norwegiatlas]

This story is 100% fiction and written by me. 

Listen to the story read by me here. I’m not the best at reading out loud, but I tried my best haha 😅 Even though I messed up at two parts (which you’ll clearly hear as I correct myself), I think you should be able to understand anyways. I promise I’ll be better in the future!

Ikke ensom lenger

Denne fortellingen forteller om en ensom person som nettopp har opplevd noe fantastisk!

Det er ikke hver dag at noe så vidunderlig som dette hender meg. Jeg er og har alltid vært en uheldig person, mildt sagt. Men i dag kan jeg si at “jeg er verdens heldigste!”, for i dag fikk jeg en venn! Det skjedde da jeg var på vei hjem fra skolen.

Været var ikke akkurat det beste. Det regnet litt og vinden var kald. Jeg frøs, fordi jeg hadde glemt å ta med meg jakken min. Hadde jeg hatt den ville jeg ikke ha fryst i det hele tatt! 

På vei ned en bakke lå jeg plutselig merke til hvor glatt det var. Før jeg visste ordet av det, var jeg i full fart ned bakken på rompa. Jeg skrek og hylte, desperat etter noe å ta tak i. Jeg var nemlig på vei rett mot bilveien! 

Da jeg trodde alt håp var ute, og kunne se hvordan jeg bare kom nærmere og nærmere veien, kjente jeg noe som tok rundt armen min. Jeg ble så dratt til siden og havnet trygt på et område der det ikke var is. 

En gutt med rødt skjerf hjalp meg opp på beina igjen. Han var høyere enn meg og definitivt eldre. Han smilte vennlig og spurte: “Gikk det bra med deg?” 

Jeg måtte puste ut før jeg greide å svare. “Ja,” stønnet jeg. “Det går bra.” 

Han flirte lett og tok rundt meg. Klemte meg, faktisk. “Så bra!” Jeg kjente at jeg ble rød i trynet, som om kulden ikke hadde gjort meg nok rød i kinnene fra før. “Og så bra at jeg stod her så jeg kunne redde deg.”  

“Ja,” svarte jeg stille og beskjedent. “Takk.”

“Ikke tenk på det,” sa han og gliste. Han var sikkert stolt etter at han hadde greid noe så flott som å redde noen i livsfare. “Jeg heter Jonatan, men alle kaller meg Jonny.”

“Jeg heter Iben,” sa jeg og smilte smått tilbake. 

“Hyggelig å møte deg, Iben!”

Etter det måtte han løpe for å rekke bussen sin. Jeg rakk å få Snapchatten hans, da. Så med det hadde jeg fått en ny venn! 

--- translation ---

This story tells about a lonely person who has just experienced something fantastic!

It isn’t every day that something as wonderful as this happens to me. I am and have always been an unlucky person, mildly said. But today I can say that “I am the world’s luckiest!”, because today I got a new friend! It happened when I was on my way home from school. 

The weather wasn’t exactly the best. It rained a little and the wind was cold. I froze, because I had forgotten to bring my jacket with me. Had I had that, I wouldn’t have frozen at all! 

On my way down a hill I suddenly noticed how slippery it was. Before I knew it, I was going in full speed down the hill on my butt. I screamed and shrieked, desperate for something to grab onto. I was heading straight towards the road! 

When I thought all hope was gone, and could see how I just got closer and closer to the road, I felt something which grabbed around my arm. I was then dragged to the side and ended up safe on an area where there was no ice. 

A boy with red scarf helped me up back on my feet. He was taller than me and definitely older. He smiled friendly and asked: “Are you okay?”

I had to breathe out before I was able to answer. “Yeah,” I stuttered. “I’m okay.”

He laughed lightly and embraced me. Hugged me, actually. “”Good!” I felt my face reddening, as if the cold hadn’t gotten my cheeks red enough already. “And it’s good that I stood here so that I could save you.” 

“Yeah,” I replied quietly and shyly. “Thank you.”

“Don’t mention it,” he said and grinned. He was probably proud after he had managed something as great as saving someone in life-threatening danger. “My name’s Jonatan, but everyone calls me Jonny.” 

“My name is Iben,” I said and smiled a little back. 

“Nice to meet you, Iben!”

After that he had to catch his bus. I managed to get his Snapchat, though. So with that I had gotten a new friend!

---

If you find any typos or mistakes, please let me know so I can correct them as soon as possible! Keep in mind that not everything could be directly translated to English as it either was wrong or just sounded unnatural or weird. 

[hjertetssunnegalskap1]

Skam Chill Christmas Challenge - Works in progress (WIPs)

Happy December 1st! I am kinda excited about my Skam Chill Christmas Challenge (even if I end up being the only one doing it, hah). I wanna start out this challenge posting about something I am working on. One of my works in progress is a Norwegian fic, my very first, and I am kinda nervous about it. It’s horribly cheesy. But hey, who cares, I’m having fun so why not post a little snippet from it! I am planning to post this in some time now in December. 

The fic is called “Mine egne meninger” and it’s a future fic, and I used the prompt “always chill at the cabin” and “holy fuck (fy faen)”. It’s a friends to lovers thing from Eva’s point of view. She has brought her friends Isak, Even and Vilde with her to her cabin. There will be some winter swimming, a bonfire, lots of gløgg and quite a bit of hooking up. Smut, too. Warning, though: This is very cheesy. And unbetaed. And, of course, Norwegian. Here goes:

De ryddet vekk spillet etter at Isak hadde vunnet med brask og bram. Isak ble ganske så høy på seg selv etterpå, og krevde kyss fra Even i premie. Kyssene deres utviklet seg raskt til å bli mer hooking enn kyss, og Eva lurte på om guttene kanskje var blitt litt påseilet av all drikken, de også.

Hun kikket raskt på Vilde, som stirret oppslukt på Isak og Even. 

Eva prøvde å ikke tenke på at hun godt kunne tenke seg å kysse Vilde.

Stillheten i rommet ble plagsom og Eva visste ikke hvor hun skulle se. Hun så ut gjennom vinduet og nippet til vinglasset, kjente varmen spre seg i kroppen. Det var mørkt ute, men hun kunne likevel skimte at snøen falt tett der ute nå, noe helt annet enn det grå sluddet i oslogatene. I morgen tidlig kom det til å være borte, da. Var ofte sånn her ved sjøen.

Noen prikket henne på ryggen. Eva snudde seg og møtte det gråblå blikket til Vilde og det kjentes som hun falt. Hun rødmet og smilte raskt. – Går det fint?

– Ja da, smilte Vilde. – Mer vin?

– Takk, sa Eva og rakte fram glasset. Akkurat nå var hun veldig glad hun hadde noe å holde seg fast i.

Vilde fylte opp glasset og satt seg nærmere, søkte Eva med blikket igjen.

Eva kjente at suget i magen ikke ville gi seg. Hun lurte på om Vilde noen ganger kunne føle det samme. Vilde hadde jo sagt at hun ikke gjorde sånt, men Eva hadde noen ganger lurt, likevel. Det var noe med måten Vilde så på henne noen ganger. Som om hun hadde noe hun ville si, men ikke turte.

Eva ble var at Vilde satt veldig nært. Hun kunne kjenne varmen fra kroppen hennes der de satt tett sammen i sofaen. Det hele var ganske distraherende, plutselig var Eva hyperbevisst på seg selv, på hvordan hun satt og hvordan hun pustet. Varmen fra kroppen til Vilde var for mye, og når skulle egentlig Isak og Even slutte å kline?