#fordi han var kommunist | Explore Tumblr posts and blogs

creppybois · 5 years ago

Text

Månelanding kortfilm

Jeg har jobbet med en kortfilm i 6 uker sammen med Andrè Karsten. Filmen handler om månelandingen som skjedde i 1969. Sjangeren er komedie og mockumentary.

Handlingen i filmen er at NRK finner en serie med gamle intervjuer av de amerikanske astronautene. I intervjuene viser Astronautene hva de har med til månen. I slutten av filmen blir sendingen avbrutt av at den russiske romfareren Yuri Gagarin avbryter filmen og viser hva han har med til månen.

Filmen er inspirert av filmen “forgotten silver”. Det er klart at klippene er filmet i moderne tid, men det fremstår som ekte og autentisk. For å få klippene til å se litt ut som de var fra 1969 har vi tatt på et filter med støy, støv og skraper. Scenen med Yuri Gagarin har vi tatt et tungt retro filter over. I ettertid var ikke dette særlig smart med tanke på at det er vanskelig å lese hva som står på kommunist manifesto boken og smirnoff skjorta.

Manus:

Karakterer:

USA:

Neil Armstrong (Patriot)

Buzz Aldrin (Satanist)

Michael Collins (Feit og narkotikamisbruker)

Neil sin sekk:

Trebit (wright fly)

Våpen (Commie killer)

Hamburger

Buzz sin sekk:

Kors (Holde opp ned)

Satanistisk tegning

Lotto billett med nummeret 666

Collin sin sekk:

Banan

Drugs (epipen)

Kokain (Hvetemel)

Sovjetunionen:

Yuri Gagarin

Sekken:

Våpen (Capitalist killer)

Smirnoff

Adidas tracksuit

Communist manifesto

Reporter 1

Reporter 2

Scene 1:

Location: Nyhetsstudio

Reporter 2 er midtstilt i kamera.

Reporter 2: Mannen som ble arrestert for å kaste en alligator gjennom drive-thru`en til mcdonalds er siktet for drapsforsøk med dødelig våpen. Nå over til vår siste sak hvor vi har fått til et intervju med mannskapet til apollo 11.

Scene 2

Location:

Reporter 1 er midtstilt i kamera.

Reporter 1: Tusen takk, jeg er nå i Houston med neil armstrong. Han skal reise til månen 20. Juli og med seg på turen får de ta med seg noen personlige eiendeler, hva har du med det armstrong? (Under samtalen zoomer kameraet ut og til siden for å få Armstrong med i bildet)

Armstrong: Jo, dette er noen av mine personlige eiendeler til måneferden. Vi har fått lov til å ta med oss noen få egenvalgte ting til månen.

Reporter 1: Hva har du tatt med deg?

Armstrong: Her har jeg en trebit fra det første maskindrevne flyet, Wright flyer.

Armstrong holder trebiten i hånden.

Reporter 1: Hvorfor har du tatt med deg denne gjenstanden?

Armstrong: Dette er viktig del av flyve historien og dette markerte starten på teknologien som nå skal ta oss til månen.

Reporter 1: Meget interessant. Hva annet har du med deg?

(Armstrong henter våpenet sitt fra sekken)

Armstrong: Dette er min “commie killer”. Du vet aldri hva russerne kan finne på vettu.

Reporter 1: Ja, du vet aldri. Jeg har et lite spørsmål; Hvordan er det egentlig at dere får i dere mat ombord på romskipet?

Armstrong: Jo, det er et godt spørsmål. Det tar oss med til det siste jeg har i sekken.

(Armstrong plukker en hamburger opp av sekken)

Armstrong: Dette er en klassisk Amerikansk rett som jeg tenker at er viktig å ta med til månen for å bevare en del av Amerikansk kultur.

Reporter 1: Ja, du føler at dette representerer landet på en god måte?

Armstrong: Definitivt.

Reporter 1: Da sier vi takk til deg Neil Armstrong.

(Reporter 1 reiser seg og går et lite stykke bortover)

Reporter 1: Med oss i studio så har vi også med et annet medlem av mannskapet. Dette her er Buzz Aldrin, velkommen til studio.

Aldrin: Jo takk.

Reporter 1: Kunne du fortelle litt om hva du har tenkt å ta med deg til månen?

Aldrin: Ja det viser jeg gjerne. Jeg skal blant annet ha med denne her.

(Aldrin tar opp et kors i mens han sier dette. Han holder det opp ned)

Reporter 1: Ja du er religiøs.

Aldrin: Ja du kan vel si det sånn. Jeg har også tatt med dette.

(Aldrin tar necronomicon boken opp av sekken)

Aldrin: Jeg går aldri på en reise uten en god bok.

(Glitch effekt)

Reporter 1: “Vi får inn en signal, vent. Hva er det som skjer?”

Skjermen glitcher ut og vi blir møtt av et bilde av Yuri Gagarin.

Yuri: “Hallo kapitalister. Jeg ser dere har planlagt å ta med ting til månen! Vel, Jeg, Yuri Gagarin skal vise dere hva jeg skal ta med til månen.

Yuri har på en adidas tracksuit

Yuri: “Jeg ser deres Commie killer og har med meg min (Yuri drar opp en pistol) Capitalist killer.”

Yuri: “Jeg har også med litt god litteratur.” (Yuri tar opp kommunist manifesto og viser det til kameraet).

Yuri: “denne er som min bibel.”

Yuri tar opp smirnoff skjorta og viser det til kameraet

Yuri: “Dette er en viktig del av min kultur. Så klart denne skal opp til månen”.

Yuri: “Det var alt jeg skulle vise dere mine venner. Lykke til på månen.”

Yuri ler og skjermen blir svart.

Filmen ble ikke helt som planlagt i manuset. Michael Collins skulle være med, men vi hadde ikke tid til å filme hans del.

Produktet er filmet i 1920x1080 oppløsning og 25 bilder i sekundet. Audio er tatt opp i stereo. Kamera vinklingen er fremover og midtstilt bortsett fra det første klippet hvor det glir bortover. Typografien er en simpel seriff font i starten med versaler på starten av nye klipp. Tittelen er en Sans-seriff font med kun versaler og en lilla stroke.

Det som ikke fungerte så bra var at vi hadde ulik tilgang på kostymer fra den første dagen og de andre dagene. Det kom kanskje heller ikke så tydelig fram at klippene glitcher ut 2 ganger i filmen. Det var også ulikt lys på noen av scenene som skal ta sted i samme tidsrom. Disse problemene oppsto fordi vi filmet på forskjellige dager og ikke husket på hvordan lyset var satt opp.

Filmen er redigert i Adobe premiere pro CC. Vi redigerte ned lyden på samtlige klipp fra dag 2 av filmingen fordi lyden var for høy. Glitch effektene har vi også laget selv ved å kompilere klipp og redigere de med effekter, endring av lyd og ved å keyframe de til forskjellige posisjoner og forskjellig skala.

Hva jeg har lært:

Sørg for å alltid ha kostymer tilgjengelig.

Skrive ned og vite hvilken lysstyrke som man originalt filmet med.

Bruke god tid på planleggingsfasen.

Om Man har noen klipp der er viktig å lese tekst må det være enkelt å lese teksten.

0 notes

awesomesupercool · 5 years ago

Text

Pakkelisten til månen

Refleksjon:

Vi valgte å tolke dette Apollo prosjektet på en humoristisk måte og var litt inspirert av Mockumentarien “Forgotten silver” vi så på skolen. Vår ide var å spille på disse “personal preference kits” (PPK) som astronautene faktisk hadde med seg til månen og legge til en vri. Vi hadde tenkt å lage det med alle astronautene men fikk ikke tid til å spille inn den siste delen med Michael Collins. Et problem vi hadde under filmingen var at vi filmet klipp som skulle henge sammen på forskjellige dager. Da ble kostymer og lyssetting annerledes og det skaper en dårlig flow mellom noen klipp.

Skisser:

Manus:

Karakterer:

USA:

Neil Armstrong (Patriot)

Buzz Aldrin (Satanist)

Michael Collins (Feit og narkotikamisbruker)

Neil sin sekk:

Trebit (wright fly)

Våpen (Commie killer)

Hamburger

Buzz sin sekk:

Kors (Holde opp ned)

Satanistisk tegning

Lotto billett med nummeret 666

Collin sin sekk:

Banan

Drugs (epipen)

Kokain (Hvetemel)

Sovjetunionen:

Yuri Gagarin

Sekken:

Våpen (Capitalist killer)

Smirnoff

Adidas tracksuit

Communist manifesto

Reporter 1

Reporter 2

Scene 1:

Location: Nyhetsstudio

Reporter 2 er midtstilt i kamera.

Scene 2

Location:

Reporter 1 er midtstilt i kamera.

Armstrong: Jo, dette er noen av mine personlige eiendeler til måneferden. Vi har fått lov til å ta med oss noen få egenvalgte ting til månen.

Reporter 1: Hva har du tatt med deg?

Armstrong: Her har jeg en trebit fra det første maskindrevne flyet, Wright flyer.

Armstrong holder trebiten i hånden.

Reporter 1: Hvorfor har du tatt med deg denne gjenstanden?

Armstrong: Dette er viktig del av flyve historien og dette markerte starten på teknologien som nå skal ta oss til månen.

Reporter 1: Meget interessant. Hva annet har du med deg?

(Armstrong henter våpenet sitt fra sekken)

Armstrong: Dette er min “commie killer”. Du vet aldri hva russerne kan finne på vettu.

Reporter 1: Ja, du vet aldri. Jeg har et lite spørsmål; Hvordan er det egentlig at dere får i dere mat ombord på romskipet?

Armstrong: Jo, det er et godt spørsmål. Det tar oss med til det siste jeg har i sekken.

(Armstrong plukker en hamburger opp av sekken)

Armstrong: Dette er en klassisk Amerikansk rett som jeg tenker at er viktig å ta med til månen for å bevare en del av Amerikansk kultur.

Reporter 1: Ja, du føler at dette representerer landet på en god måte?

Armstrong: Definitivt.

Reporter 1: Da sier vi takk til deg Neil Armstrong.

(Reporter 1 reiser seg og går et lite stykke bortover)

Reporter 1: Med oss i studio så har vi også med et annet medlem av mannskapet. Dette her er Buzz Aldrin, velkommen til studio.

Aldrin: Jo takk.

Reporter 1: Kunne du fortelle litt om hva du har tenkt å ta med deg til månen?

Aldrin: Ja det viser jeg gjerne. Jeg skal blant annet ha med denne her.

(Aldrin tar opp et kors i mens han sier dette. Han holder det opp ned)

Reporter 1: Ja du er religiøs.

Aldrin: Ja du kan vel si det sånn. Jeg har også tatt med dette.

(Aldrin tar necronomicon boken opp av sekken)

Aldrin: Jeg går aldri på en reise uten en god bok.

(Glitch effekt)

Reporter 1: “Vi får inn en signal, vent. Hva er det som skjer?”

Skjermen glitcher ut og vi blir møtt av et bilde av Yuri Gagarin.

Yuri: “Hallo kapitalister. Jeg ser dere har planlagt å ta med ting til månen! Vel, Jeg, Yuri Gagarin skal vise dere hva jeg skal ta med til månen.

Yuri har på en adidas tracksuit

Yuri: “Jeg ser deres Commie killer og har med meg min (Yuri drar opp en pistol) Capitalist killer.”

Yuri: “Jeg har også med litt god litteratur.” (Yuri tar opp kommunist manifesto og viser det til kameraet).

Yuri: “denne er som min bibel.”

Yuri tar opp smirnoff skjorta og viser det til kameraet

Yuri: “Dette er en viktig del av min kultur. Så klart denne skal opp til månen”.

Yuri: “Det var alt jeg skulle vise dere mine venner. Lykke til på månen.”

Yuri ler og skjermen blir svart.

Produkt:

I filmen har vi brukt forskjellige virkemidler som fks. retro-filter og VHS filter. Vi har også brukt en “glitch” effekt når Yuri Gagarin avbryter tv-sendingen for å få det til å se ut som sending ble hacket/tuklet med. Siden historien bygger på at det blir funnet gamle VHS kassetter og dette er blitt restaurert passer disse effektene veldig godt. Vi har produsert produktet på skolens filmstudio og hjemme hos meg. Vi brukte Adobe Premier til å redigere.

Hva har jeg lært:

Jeg har lært veldig mye om redigering i Adobe Premier. Jeg har egentlig ikke brukt dette programmet til noe annet en lett klipp og lim før. Dette syns jeg var veldig interessant å lære fordi det er en veldig nyttig kunnskap å ha og kan brukes til alt mulig. Det jeg også lærte er at man kan fort bli sliten under filmingen så god planlegging er viktig å ha før man begynner. Det jeg ville gjort bedre til neste gang er bedre planlegging av filmingen fordi dette letter veldig på små problemer som oppstår hele tiden.

0 notes

captainkentuniverse · 5 years ago

Text

Strategisk forstyrrelse av innflytelse.

Utdrag fra boken “Overvåket”, skrevet av Glenn Greenwald. Et lysbilde beskriver hvilke fremgangsmåter som brukes for å «diskreditere et mål». Det dreier seg om å «sette en honningfelle», «skifte ut bildene deres på sosiale medier», «skrive et blogginnlegg der man gir seg ut for å være et av vedkommendes ofre» og «sende e-post/tekstmeldinger til deres kolleger, naboer, venner osv.».

I notatene som følger med, forklarer GCHQ at «honningfellen» – en metode fra den kalde krigen, der man bruker tiltrekkende kvinner til å lokke mannlige mål inn i kompromitterende situasjoner – har fått sin digitale variant: «Målet lokkes nå til et kompromitterende nettsted eller møte på nettet. Denne metoden er forsynt med følgende kommentar: “Et veldig godt alternativ. Svært effektivt når det virker.” Likeledes benyttes tradisjonelle metoder på nettet også når man vil infiltrere en gruppe..»

En annen teknikk går ut på å «hindre en person i å kommunisere». For å oppnå det «bombarderer» NSA «telefonen deres med tekstmeldinger», «bombarderer telefonen deres med anrop», «sletter brukerne deres på nettet» og «blokkerer faks-maskinen deres».

GCHQ foretrekker også å bruke «forstyrrelsesteknikker» i stedet for det de kaller «tradisjonelle metoder», som for eksempel innhenting av bevis og rettsforfølgelse. I et dokument kalt «Cyberoffensiv-sesjon: flytting av grenser og tiltak mot hacktivisme» drøfter GCHQ, ironisk nok, bruk av tjenestenektangrep mot hacktivister – en metode som vanligvis forbindes med hackere. Det britiske overvåkningsbyrået bruker også et team av samfunnsvitere, blant annet psykologer, til å utvikle teknikker for «nett-HUMINT» (menneskelig etterretning) og «strategisk forstyrrelse av innflytelse».

Dokumentet «Bedrageriets kunst: opplæring i en ny generasjon dekkoperasjoner på nett» tar for seg disse metodene. Det er utarbeidet av GCHQs HSOC – «human science operation cell» – og hevder å benytte kunnskap fra blant annet sosiologi, psykologi, antropologi, nevrovitenskap og biologi til å gjøre etatens dekkoperasjoner på nettet mest mulig virkningsfulle..

En serie lysbilder viser hvordan man bedriver «Dissimulering – skjul det virkelige», samtidig som man sprer «Simulering – vis det falske». Lysbildene drøfter «bedragets psykologiske byggesteiner» og et «kart over teknologier» som brukes til dekkoperasjonene, blant annet Facebook, Twitter, LinkedIn og «nettsider».

GCHQ understreker at «mennesker treffer beslutninger av følelsesmessige, ikke rasjonelle grunner» og hevder at nettadferden drives av «speiling» («folk kopierer hverandre mens de samhandler sosialt»), «tilpasning» og «etterligning» («den ene overtar bestemte sosiale egenskaper fra den andre kommunikasjonsdeltakeren»). Deretter skisseres noe som kalles et «Taktikkhefte for forstyrrelsesoperasjoner». Det inneholder «infiltreringsoperasjon», «listoperasjon», «falskt flagg-operasjon» og «dekkoperasjon». Dokumentet forespeiler en «full utrulling» av forstyrrelsesprogrammet «innen begynnelsen av 2013», da «150+ medarbeidere [vil være] fullt opplært».

Under overskriften «Magiske teknikker & eksperiment» omtaler dokumentet «legitimering av vold», «konstruere erfaringer som bør aksepteres i hodet til målene, slik at de ikke forstår» og «optimalisering av kanaler for bedrag».

Det er lenge blitt spekulert i om det finnes slike planer fra myndighetenes side for å overvåke og påvirke kommunikasjon på internett og spre feilinformasjon på nettet. Jussprofessor ved Harvard Cass Sunstein, som er en betrodd rådgiver for president Obama, tidligere sjef for Det hvite hus’ «Office of Information and Regulatory Affairs» og medlem av panelet oppnevnt av Det hvite hus for å undersøke NSAs aktiviteter, skrev i 2008 en omstridt artikkel der han anbefalte myndighetene å opprette team bestående av infiltratører og halv-«uavhengige» talspersoner for å «infiltrere kognitivt» diskusjonsgrupper på nettet, chatterom, sosiale nettverk og nettsider, samt aktivistgrupper i den virkelige verden.

GCHQ-dokumentene viser for første gang at disse kontroversielle metodene for å spre feilinformasjon og skade menneskers omdømme har forlatt forslagsstadiet og blitt tatt i bruk.

Alt bevismaterialet understreker den underforståtte byttehandelen som borgerne blir forelagt: Hvis du ikke utfordrer oss, trenger du ikke å bekymre deg for noe. Pass dine egne saker, og still deg bak eller i hvert fall tolerer det vi gjør, og alt kommer til å gå bra. Med andre ord, hvis du ønsker å bli ansett som en som ikke gjør noe galt, må du avstå fra å provosere myndighetene med fullmakt til å overvåke. Dette er en byttehandel som innbyr til passivitet, lydighet og konformitet. ‘Den tryggeste utveien’, som sikrer at du får «være i fred», er å sitte stille, ikke opptre truende, og å føye deg.

For mange er dette en god byttehandel. Flertallet lar seg overbevise om at overvåkningen vil oss vel, og at den til og med er nyttig. De er for kjedelige til at myndighetene bryr seg om dem, sier de. «Jeg betviler sterkt at NSA er interessert i meg» og lignende utsagn, har jeg ofte hørt. Eller: «NSA er ikke interessert i bestemoren din som snakker om matoppskriftene sine, eller faren din som planlegger neste dag på golfbanen»

Dette er mennesker som selv er blitt overbevist om at de ikke kommer til å bli gjenstand for overvåkning, og derfor enten benekter at overvåkningen finner sted, ikke bryr seg om den eller er villige til åpent å støtte den.’

Pliktoppfyllende, lojale støttespillere for presidenten og hans politikk, gode borgere som ikke gjør noe for å tiltrekke seg negativ oppmerksomhet fra de mektige, ingen grunn til å frykte overvåkningsstaten. Slik er det i alle samfunn:

‘De som ikke utfordrer makten, blir sjelden målskive for undertrykkende metoder, og de kan fra sitt ståsted overbevise seg selv om at undertrykkelse ikke forekommer. Men det egentlige målet på frihet i et samfunn er hvordan det behandler folk med avvikende meninger og andre marginaliserte grupper, ikke hvordan det behandler de systemtro. Selv i verdens verste tyrannier er pliktoppfyllende støttespillere trygge for statens maktovergrep. I Mubaraks Egypt var det de som gikk ut i gatene for å kreve hans avgang, som ble arrestert, torturert, skutt ned – ikke Mubaraks støttespillere og de som satt rolig hjemme. I USA var det NAACP-ledere, kommunister og borgerrettighets- og fredsaktivister som ble gjenstand for Hoovers overvåkning, ikke veloppdragne borgere som holdt tett om urettferdigheten i samfunnet.’

Vi burde ikke være nødt til å være lojale støttespillere for de mektige for å føle oss trygge for statlig overvåkning. Ei heller burde prisen være å avstå fra omstridte eller provoserende ytringer. Vi burde ikke ønske oss et samfunn som sender ut et budskap om at du bare får være i fred dersom du etterligner den tilpasningsdyktige adferden og godtkjøpsfilosofien til en avisspaltist fra elitemediene. Når alt kommer til alt, er imidlertid enhver gruppes følelse av immunitet en illusjon.

Det går tydelig frem når vi ser på hvordan partitilhørighet former folks oppfatning av farene ved statlig overvåkning. Bildet som tegner seg, er at gårsdagens heiagjeng fort kan bli dagens motstandere.

Da kontroversen omkring NSAs ulovlige avlytting utspant seg i 2005, betraktet det overveldende flertallet av venstreorienterte og demokrater etatens overvåkning som truende. Til dels skyldtes dette naturligvis partipolitikk: George W. Bush var president, og Demokratene øynet en mulighet til å påføre ham og Republikanerne politisk skade. Men en vesentlig del av frykten var ekte: Fordi de oppfattet Bush som ondsinnet og farlig, oppfattet de den statlige overvåkningen under hans styre også som farlig, og seg selv, i egenskap av politiske motstandere, som særlig utsatt. Republikanerne hadde på sin side en mer velvillig eller støttende innstilling til hva NSA gjorde.

I desember 2013 hadde derimot demokrater og liberale konvertert og fremsto som NSAs fremste forsvarere. Solide meningsmålingsdata reflekterer denne forskyvningen. I slutten av juli 2013 publiserte Pew Research Center en meningsmåling som viste at flertallet av de spurte ikke festet lit til måtene NSAs handlinger ble rettferdiggjort på. Nærmere bestemt «sier et flertall av amerikanere – 56 % – at føderale domstoler ikke legger tilstrekkelige begrensninger på de telefon- og internettdataene som myndighetene registrerer som et ledd i bekjempelsen av terrorisme». Og «et enda større flertall (70 %) tror at myndighetene bruker disse dataene til andre formål enn å etterforske terrorisme». Videre «tror 63 % at myndighetene også samler inn informasjon om innholdet i internett- og telefonkommunikasjon».

Det relevante poenget her er ikke bare at partipolitikere ofte er prinsippløse hyklere uten andre egentlige overbevisninger enn at de ønsker makt; viktigere er det at slike utsagn viser hvordan man ser på statlig overvåkning. Som med så mange andre klanderverdige forhold er folk villige til å lukke øynene for maktmisbruk når de tror at de som tilfeldigvis sitter bak spakene, er vennligsinnede og pålitelige.

De anser overvåkning som farlig eller noe å bry seg om bare når de selv føler seg utsatt. Dyptgripende utvidelser av makt blir ofte innført på denne måten, ved å overbevise folk om at de bare påvirker en bestemt, avgrenset gruppe.

Myndighetene i mange land har lenge overbevist befolkningen om at det er greit å lukke øynene for at fremstående borgere opptrer undertrykkende, og fått dem til å tro, enten det nå stemmer eller ikke, at bare visse randgrupper rammes, og at alle andre trygt kan samtykke i eller til og med støtte undertrykkelsen uten å måtte frykte at den også vil ramme dem.

Når de som tror de ikke blir påvirket av statlig maktmisbruk, opptrer likegyldig eller til og med støtter det, fører det uten unntak til at maktmisbruket sprer seg langt utover sitt opprinnelige område, helt til det blir umulig å kontrollere.

Det finnes for mange eksempler på dette til at vi kan nevne alle her, men det nyeste og kanskje mest overbevisende er utnyttelsen av USAs Patriot Act. En nesten enstemmig Kongress vedtok en massiv økning i overvåknings- og pågripelsesfullmaktene etter 11. september, overbevist av argumentet om at det var nødvendig for å avdekke og unngå fremtidige angrep. Den underforståtte forutsetningen var at fullmaktene hovedsakelig skulle brukes mot muslimer knyttet til terrorisme – en klassisk utvidelse av makt avgrenset til en bestemt gruppe som er innblandet i en bestemt type handling – som er en av grunnene til at loven ble vedtatt med et overveldende flertall. Men det som skjedde, var noe helt annet: ‘Patriot Act er blitt brukt langt utover det formålet som var oppgitt.

Siden innføringen har loven faktisk for det meste kommet til anvendelse i saker som hverken har med terrorisme eller nasjonens sikkerhet å gjøre.

Men idet befolkningen samtykker i den nye fullmakten, i den tro at den ikke vedrører dem, blir den institusjonalisert og legitimert, og det blir umulig å protestere mot den. Faktisk var den sentrale lærdommen som Frank Church trakk i 1975, hvor stor fare masseovervåkning innebærer. I et intervju på TV-programmet Meet the Press sa han:

«Kapasiteten vil når som helst kunne bli vendt mot det amerikanske/vestlige folk, og ingen amerikaner vil ha noe privatliv igjen, slik er evnen til å overvåke alt – telefonsamtaler, telegrammer, hva som helst. Det vil ikke være noe sted å skjule seg. Hvis regjeringen skulle bli en tyrann … kan den teknologiske kapasiteten som etterretningsmiljøet har gitt den, gjøre det mulig å innføre det totale tyranni, og all motstand vil være «Den nytteløs fordi selv de mest forsiktige forsøk på å samle seg til motstand … vil være innenfor myndighetenes rekkevidde slik at de får vite om det. Så stor kapasitet har denne teknologien.»

Det Church fryktet, at overvåkningskapasitet kunne «bli vendt mot det amerikanske folk», er nettopp hva NSA har gjort etter 11. september.

Fremskritt i USA og andre land har bare vært mulig ved hjelp av muligheten til å utfordre makten og tradisjonene og å gå i bresjen for nye måter å tenke og leve på. Alle, også de som ikke anser seg som annerledestenkende eller politisk aktive, blir skadelidende når den friheten knebles av frykten for å bli overvåket.

Tilhengerne av overvåkning har i bunn og grunn bare ett argument: “Masseovervåkning gjennomføres kun for å hindre terrorisme og gjøre landet trygt.” USAs myndigheter har påberopt seg terrorfaren i mer enn ti år for å rettferdiggjøre en lang rekke radikale tiltak, fra tortur til invasjonen i Irak.

Å påberope seg en ytre trussel er da også historisk sett en populær metode for å få befolkningen til å godta økt makt til myndighetene.

Tatt i betraktning hva slags overvåkning NSA faktisk bedriver, er det å hindre terrorisme åpenbart et påskudd. For det andre er det blitt bevist at påstanden om at NSAs overvåkning har forpurret terrorplaner – fremmet av president Obama og en rekke nasjonale sikkerhetstjenestemenn – er falsk.

0 notes