#anti-demokratiske virkemidler

[captainkentuniverse]

Strategisk forstyrrelse av innflytelse.

Utdrag fra boken “Overvåket”, skrevet av Glenn Greenwald. Et lysbilde beskriver hvilke fremgangsmåter som brukes for å «diskreditere et mål». Det dreier seg om å «sette en honningfelle», «skifte ut bildene deres på sosiale medier», «skrive et blogginnlegg der man gir seg ut for å være et av vedkommendes ofre» og «sende e-post/tekstmeldinger til deres kolleger, naboer, venner osv.». 

I notatene som følger med, forklarer GCHQ at «honningfellen» – en metode fra den kalde krigen, der man bruker tiltrekkende kvinner til å lokke mannlige mål inn i kompromitterende situasjoner – har fått sin digitale variant: «Målet lokkes nå til et kompromitterende nettsted eller møte på nettet. Denne metoden er forsynt med følgende kommentar: “Et veldig godt alternativ. Svært effektivt når det virker.” Likeledes benyttes tradisjonelle metoder på nettet også når man vil infiltrere en gruppe..» 

En annen teknikk går ut på å «hindre en person i å kommunisere». For å oppnå det «bombarderer» NSA «telefonen deres med tekstmeldinger», «bombarderer telefonen deres med anrop», «sletter brukerne deres på nettet» og «blokkerer faks-maskinen deres». 

GCHQ foretrekker også å bruke «forstyrrelsesteknikker» i stedet for det de kaller «tradisjonelle metoder», som for eksempel innhenting av bevis og rettsforfølgelse. I et dokument kalt «Cyberoffensiv-sesjon: flytting av grenser og tiltak mot hacktivisme» drøfter GCHQ, ironisk nok, bruk av tjenestenektangrep mot hacktivister – en metode som vanligvis forbindes med hackere. Det britiske overvåkningsbyrået bruker også et team av samfunnsvitere, blant annet psykologer, til å utvikle teknikker for «nett-HUMINT» (menneskelig etterretning) og «strategisk forstyrrelse av innflytelse». 

Dokumentet «Bedrageriets kunst: opplæring i en ny generasjon dekkoperasjoner på nett» tar for seg disse metodene. Det er utarbeidet av GCHQs HSOC – «human science operation cell» – og hevder å benytte kunnskap fra blant annet sosiologi, psykologi, antropologi, nevrovitenskap og biologi til å gjøre etatens dekkoperasjoner på nettet mest mulig virkningsfulle.. 

En serie lysbilder viser hvordan man bedriver «Dissimulering – skjul det virkelige», samtidig som man sprer «Simulering – vis det falske». Lysbildene drøfter «bedragets psykologiske byggesteiner» og et «kart over teknologier» som brukes til dekkoperasjonene, blant annet Facebook, Twitter, LinkedIn og «nettsider». 

GCHQ understreker at «mennesker treffer beslutninger av følelsesmessige, ikke rasjonelle grunner» og hevder at nettadferden drives av «speiling» («folk kopierer hverandre mens de samhandler sosialt»), «tilpasning» og «etterligning» («den ene overtar bestemte sosiale egenskaper fra den andre kommunikasjonsdeltakeren»). Deretter skisseres noe som kalles et «Taktikkhefte for forstyrrelsesoperasjoner». Det inneholder «infiltreringsoperasjon», «listoperasjon», «falskt flagg-operasjon» og «dekkoperasjon». Dokumentet forespeiler en «full utrulling» av forstyrrelsesprogrammet «innen begynnelsen av 2013», da «150+ medarbeidere [vil være] fullt opplært». 

Under overskriften «Magiske teknikker & eksperiment» omtaler dokumentet «legitimering av vold», «konstruere erfaringer som bør aksepteres i hodet til målene, slik at de ikke forstår» og «optimalisering av kanaler for bedrag». 

Det er lenge blitt spekulert i om det finnes slike planer fra myndighetenes side for å overvåke og påvirke kommunikasjon på internett og spre feilinformasjon på nettet. Jussprofessor ved Harvard Cass Sunstein, som er en betrodd rådgiver for president Obama, tidligere sjef for Det hvite hus’ «Office of Information and Regulatory Affairs» og medlem av panelet oppnevnt av Det hvite hus for å undersøke NSAs aktiviteter, skrev i 2008 en omstridt artikkel der han anbefalte myndighetene å opprette team bestående av infiltratører og halv-«uavhengige» talspersoner for å «infiltrere kognitivt» diskusjonsgrupper på nettet, chatterom, sosiale nettverk og nettsider, samt aktivistgrupper i den virkelige verden.  

GCHQ-dokumentene viser for første gang at disse kontroversielle metodene for å spre feilinformasjon og skade menneskers omdømme har forlatt forslagsstadiet og blitt tatt i bruk. 

Alt bevismaterialet understreker den underforståtte byttehandelen som borgerne blir forelagt: Hvis du ikke utfordrer oss, trenger du ikke å bekymre deg for noe. Pass dine egne saker, og still deg bak eller i hvert fall tolerer det vi gjør, og alt kommer til å gå bra. Med andre ord, hvis du ønsker å bli ansett som en som ikke gjør noe galt, må du avstå fra å provosere myndighetene med fullmakt til å overvåke. Dette er en byttehandel som innbyr til passivitet, lydighet og konformitet. ‘Den tryggeste utveien’, som sikrer at du får «være i fred», er å sitte stille, ikke opptre truende, og å føye deg. 

For mange er dette en god byttehandel. Flertallet lar seg overbevise om at overvåkningen vil oss vel, og at den til og med er nyttig. De er for kjedelige til at myndighetene bryr seg om dem, sier de. «Jeg betviler sterkt at NSA er interessert i meg» og lignende utsagn, har jeg ofte hørt. Eller: «NSA er ikke interessert i bestemoren din som snakker om matoppskriftene sine, eller faren din som planlegger neste dag på golfbanen» 

Dette er mennesker som selv er blitt overbevist om at de ikke kommer til å bli gjenstand for overvåkning, og derfor enten benekter at overvåkningen finner sted, ikke bryr seg om den eller er villige til åpent å støtte den.’ 

Pliktoppfyllende, lojale støttespillere for presidenten og hans politikk, gode borgere som ikke gjør noe for å tiltrekke seg negativ oppmerksomhet fra de mektige, ingen grunn til å frykte overvåkningsstaten. Slik er det i alle samfunn: 

‘De som ikke utfordrer makten, blir sjelden målskive for undertrykkende metoder, og de kan fra sitt ståsted overbevise seg selv om at undertrykkelse ikke forekommer. Men det egentlige målet på frihet i et samfunn er hvordan det behandler folk med avvikende meninger og andre marginaliserte grupper, ikke hvordan det behandler de systemtro. Selv i verdens verste tyrannier er pliktoppfyllende støttespillere trygge for statens maktovergrep. I Mubaraks Egypt var det de som gikk ut i gatene for å kreve hans avgang, som ble arrestert, torturert, skutt ned – ikke Mubaraks støttespillere og de som satt rolig hjemme. I USA var det NAACP-ledere, kommunister og borgerrettighets- og fredsaktivister som ble gjenstand for Hoovers overvåkning, ikke veloppdragne borgere som holdt tett om urettferdigheten i samfunnet.’ 

Vi burde ikke være nødt til å være lojale støttespillere for de mektige for å føle oss trygge for statlig overvåkning. Ei heller burde prisen være å avstå fra omstridte eller provoserende ytringer. Vi burde ikke ønske oss et samfunn som sender ut et budskap om at du bare får være i fred dersom du etterligner den tilpasningsdyktige adferden og godtkjøpsfilosofien til en avisspaltist fra elitemediene. Når alt kommer til alt, er imidlertid enhver gruppes følelse av immunitet en illusjon. 

Det går tydelig frem når vi ser på hvordan partitilhørighet former folks oppfatning av farene ved statlig overvåkning. Bildet som tegner seg, er at gårsdagens heiagjeng fort kan bli dagens motstandere. 

Da kontroversen omkring NSAs ulovlige avlytting utspant seg i 2005, betraktet det overveldende flertallet av venstreorienterte og demokrater etatens overvåkning som truende. Til dels skyldtes dette naturligvis partipolitikk: George W. Bush var president, og Demokratene øynet en mulighet til å påføre ham og Republikanerne politisk skade. Men en vesentlig del av frykten var ekte: Fordi de oppfattet Bush som ondsinnet og farlig, oppfattet de den statlige overvåkningen under hans styre også som farlig, og seg selv, i egenskap av politiske motstandere, som særlig utsatt. Republikanerne hadde på sin side en mer velvillig eller støttende innstilling til hva NSA gjorde. 

I desember 2013 hadde derimot demokrater og liberale konvertert og fremsto som NSAs fremste forsvarere. Solide meningsmålingsdata reflekterer denne forskyvningen. I slutten av juli 2013 publiserte Pew Research Center en meningsmåling som viste at flertallet av de spurte ikke festet lit til måtene NSAs handlinger ble rettferdiggjort på. Nærmere bestemt «sier et flertall av amerikanere – 56 % – at føderale domstoler ikke legger tilstrekkelige begrensninger på de telefon- og internettdataene som myndighetene registrerer som et ledd i bekjempelsen av terrorisme». Og «et enda større flertall (70 %) tror at myndighetene bruker disse dataene til andre formål enn å etterforske terrorisme». Videre «tror 63 % at myndighetene også samler inn informasjon om innholdet i internett- og telefonkommunikasjon». 

Det relevante poenget her er ikke bare at partipolitikere ofte er prinsippløse hyklere uten andre egentlige overbevisninger enn at de ønsker makt; viktigere er det at slike utsagn viser hvordan man ser på statlig overvåkning. Som med så mange andre klanderverdige forhold er folk villige til å lukke øynene for maktmisbruk når de tror at de som tilfeldigvis sitter bak spakene, er vennligsinnede og pålitelige. 

De anser overvåkning som farlig eller noe å bry seg om bare når de selv føler seg utsatt. Dyptgripende utvidelser av makt blir ofte innført på denne måten, ved å overbevise folk om at de bare påvirker en bestemt, avgrenset gruppe. 

Myndighetene i mange land har lenge overbevist befolkningen om at det er greit å lukke øynene for at fremstående borgere opptrer undertrykkende, og fått dem til å tro, enten det nå stemmer eller ikke, at bare visse randgrupper rammes, og at alle andre trygt kan samtykke i eller til og med støtte undertrykkelsen uten å måtte frykte at den også vil ramme dem.    

Når de som tror de ikke blir påvirket av statlig maktmisbruk, opptrer likegyldig eller til og med støtter det, fører det uten unntak til at maktmisbruket sprer seg langt utover sitt opprinnelige område, helt til det blir umulig å kontrollere. 

Det finnes for mange eksempler på dette til at vi kan nevne alle her, men det nyeste og kanskje mest overbevisende er utnyttelsen av USAs Patriot Act. En nesten enstemmig Kongress vedtok en massiv økning i overvåknings- og pågripelsesfullmaktene etter 11. september, overbevist av argumentet om at det var nødvendig for å avdekke og unngå fremtidige angrep. Den underforståtte forutsetningen var at fullmaktene hovedsakelig skulle brukes mot muslimer knyttet til terrorisme – en klassisk utvidelse av makt avgrenset til en bestemt gruppe som er innblandet i en bestemt type handling – som er en av grunnene til at loven ble vedtatt med et overveldende flertall. Men det som skjedde, var noe helt annet: ‘Patriot Act er blitt brukt langt utover det formålet som var oppgitt. 

Siden innføringen har loven faktisk for det meste kommet til anvendelse i saker som hverken har med terrorisme eller nasjonens sikkerhet å gjøre. 

Men idet befolkningen samtykker i den nye fullmakten, i den tro at den ikke vedrører dem, blir den institusjonalisert og legitimert, og det blir umulig å protestere mot den. Faktisk var den sentrale lærdommen som Frank Church trakk i 1975, hvor stor fare masseovervåkning innebærer. I et intervju på TV-programmet Meet the Press sa han: 

«Kapasiteten vil når som helst kunne bli vendt mot det amerikanske/vestlige folk, og ingen amerikaner vil ha noe privatliv igjen, slik er evnen til å overvåke alt – telefonsamtaler, telegrammer, hva som helst. Det vil ikke være noe sted å skjule seg. Hvis regjeringen skulle bli en tyrann … kan den teknologiske kapasiteten som etterretningsmiljøet har gitt den, gjøre det mulig å innføre det totale tyranni, og all motstand vil være «Den nytteløs fordi selv de mest forsiktige forsøk på å samle seg til motstand … vil være innenfor myndighetenes rekkevidde slik at de får vite om det. Så stor kapasitet har denne teknologien.» 

Det Church fryktet, at overvåkningskapasitet kunne «bli vendt mot det amerikanske folk», er nettopp hva NSA har gjort etter 11. september. 

Fremskritt i USA og andre land har bare vært mulig ved hjelp av muligheten til å utfordre makten og tradisjonene og å gå i bresjen for nye måter å tenke og leve på. Alle, også de som ikke anser seg som annerledestenkende eller politisk aktive, blir skadelidende når den friheten knebles av frykten for å bli overvåket. 

Tilhengerne av overvåkning har i bunn og grunn bare ett argument: “Masseovervåkning gjennomføres kun for å hindre terrorisme og gjøre landet trygt.” USAs myndigheter har påberopt seg terrorfaren i mer enn ti år for å rettferdiggjøre en lang rekke radikale tiltak, fra tortur til invasjonen i Irak. 

Å påberope seg en ytre trussel er da også historisk sett en populær metode for å få befolkningen til å godta økt makt til myndighetene.  

Tatt i betraktning hva slags overvåkning NSA faktisk bedriver, er det å hindre terrorisme åpenbart et påskudd. For det andre er det blitt bevist at påstanden om at NSAs overvåkning har forpurret terrorplaner – fremmet av president Obama og en rekke nasjonale sikkerhetstjenestemenn – er falsk.

[wurmstuggu]

Für dauerhaften Frieden, für Volksdemokratie

For norske lesere er nok den italienske tegneserieskaperen Vittorio Giardino mest kjent for sine album om Max Friedman. Av denne særdeles veltegnede spionserien med handling fra mellomkrigstidens Europa er det kommet ut to album på norsk. Mindre kjent er nok serien om Jonas Fink. I denne serien er det utkommet tre album, og alle tre foreligger på dansk - bind 1: Barndommen, bind 2: Læretiden og bind 3: Ungdommen.

1950-årene var en spent tid i Tsjekkoslovakia. Kommunistpartiet hadde konsolidert sin maktposisjon og var godt i gang med å lede landet inn på den sosialistiske sti, slik den var tråkket opp av det store forbildet i øst - Sovjetunionen, under ledelse av "menneskehetens lysende geni", "nasjonenes far", "videnskapens koryfé - Josef Stalin. Som i 1930-årenes Russland var blodige partiutrenskninger og politiske skueprosesser blant de mest iøynefallende eksemplene på kommunistisk maktutøvelse i dette landet, som i de aller første etterkrigsårene faktisk hadde et demokratisk og pluralistisk styresett. Tsjekkoslovakia var ikke det eneste landet der ledende partifunksjonærer ble ofret for Stalins gunst, men det var det eneste der den offentlige retorikken rundt de anti-titoistiske skueprosessene var utpreget antisemittisk. Det er i dette samfunnet handlingen i Jonas Fink-serien utspiller seg. Jonas er en jødisk gutt fra Praha som opplever at faren blir arrestert i forbindelse med utrenskningene. Dette er en skildring av en oppvekst under et repressivt regime som ikke tillater selvstendig tenkning, og som ser på enkeltindivider som intet mer enn råmateriale for en politisk prosess hvis suksess er garantert av historiens jernlov. Giardino skildrer sine karakterer med psykologisk dybde og har et godt øye for plot og narrativ struktur. Tegningene og farveleggingen er, som alltid, utsøkt. Check it out!

DDR var den reelt eksisterende sosialismens største suksess i Europa. Som i de andre folkedemokratiene i Øst- og Sentral-Europa var oppskriften her ettpartidiktatur, politistat, kommandoøkonomi og ubrytelig lojalitet til Sovjetunionen. Til tross for rollen som det mest Moskva-tro regimet i østblokken, klarte Øst-Tyskland å oppnå en økonomisk vekst og levestandard de andre marxistiske republikkene bare kunne drømme om. En av årsakene til dette var selvsagt landets langt fremskredne industrialisering forut for statens opprettelse, men det er også en kjensgjerning at myndighetene, under Walter Ulbrichts ledelse, var flinke til, med sedvanlig tysk effektivitet, å utnytte det handlingsrom planøkonomien tillot . Men heller ikke i Øst-Tyskland klarte den planøkonomiske modellen å levere over et lengre tidsrom, og Erich Honneckers regjeringstid de siste 20 årene var preget av stagnasjon. DDR's historie (2009, tysk utg. 2005) av Ulrich Mählert er en konsis, velskrevet og lettfattelig fremstilling av Den tyske demokratiske republikks historie fra den sovjetiske okkupasjonstiden og statens grunnleggelse i 1949, og frem til innlemmelsen i Forbundsrepublikken i 1990. Vi får et innblikk i et samfunn der friheten ble ofret for likhet, og der et regime som i stor grad manglet støtte i befolkningen, så seg nødt til å begå tildels grove menneskerettighetsbrudd for å opprettholde sitt maktmonopol.

Den særdeles effektive "Statssikkerhetstjenesten" - Stasi - er temaet i Stasiland (2003) av den australske journalisten Anna Funder. Her har Funder intervjuet en rekke personer som på en eller annen måte hadde befatning med det hemmelige politi, enten som ofre eller som agenter. Dette er fengslende lesning som gir innblikk i et samfunn og et tankesett der overvåkning, tortur og systematisk løgn ble ansett som legitime politiske virkemidler for å oppnå det klasseløse idealsamfunn.