#tok tid

[margaretsjuende]

19.03.2023 - Vart Gulrotkake i dag

[ifindus]

det eneste jeg fant av informasjon om norge & romanias relasjon er at begge land etablerte diplomatiske forbindelser i 1917, en del av forbindelsene innebærer at ingen nordmenn skal eksistere i romania lmao what😭🥲

Jaaaa er ikke så fryktelig mye historie og relasjoner mellom de to landa 😅 gjorde et kjapt søk selv, men fant ikke noe om den loven du nevner 🤔 var et veldig kjapt søk da

[thatswhatsushesaid]

det er en god spørsmål men jeg har ingen ide 🤷‍♀️

[panzertorte]

Unlike my extended family, I really don't care about my phlebotomist's ethnicity, but I just found it hilariously ironic that I, the one time I happened to be assigned to an ethnically-Norwegian one, could barely make out what he was asking me due to his dialect.

[fleeblesim]

(Translation under "read more")

Buorre beaivi! Mu namma lea Maren, ja— Kødda. Eg kan ikke samisk. For dem som ikke visste det, så e morsmålet mitt norsk. Eg veit ikke om noen merke det, men eg skriv på dialekta mi akkurat no fordi det e det som føles naturlig for meg i uformelle sammenhenga - og fordi dialekt e ganske viktig for nordmenn siden det vise kor du e fra.

Eg har ikke nokka særlig tid til å gjøre nokka spesielt for det her opplegget på grunn av eksamensarbeid og semesteroppgave, men eg har jo litt lyst til å være med, så eg tenkte eg kanskje bare kunne skrive nokka om grunnen til at vi alle e her: Sims.

Min første introduksjon til sims va faktisk The Sims 3 for Nintendo DS, av alle steda å starte. Spillet va på engelsk og eg va ganske liten, så eg forsto ikke alt som foregikk. Eg huske ikke en gang kor eg fikk det fra. Men eg huske at eg etter kvert blei opptatt av PC versjonen etter å sedd den på YouTube. Eg e ganske sikker på at det va Jessamica92s "100 baby challenge" lmao. Eg lure på ka ho holde på med no...

Eg huske at eg begynte med den såkalte "starter pack" bundelen, så eg har faktisk aldri bare spilt ts3 base game. Eg va omtrent åtte - trur eg - og skjønte ikke kordan man installerte spill så pappa måtte hjelpe meg kvær gang eg fikk en ny utvidelsespakke. Kvær dag etter skolen satt eg og spilte i fleire tima i strekk uten pause. Det va kanskje et hint om at eg kunne være autistisk lol. Eg spilte på norsk heilt fram til eg joina simblr, og litt etter det før eg gadd å skifte språk.

Eg trur ikke det va så lenge etter da eg begynte å spille at eg oppdaga Lifesimmer, som faktisk endte opp å være den aller første kanalen eg abbonerte på å YouTube. Eg va, som alle andre, besatt. Ho lærte meg ganske mye engelsk. Det va på den her tia at eg begynte å bli god i engelsk. Eg huske enda den gangen eg va den eneste i klassen som visste ka "loppe" va på engelsk fordi eg hadde sedd på Christinas Generasjoner let's play (eller va det kanskje Kjæledyr?).

Jula 2014 fikk eg Sims 4 i julegave. Eg huske det enda. Da va eg elleve, som e heilt sykt å tenke på når eg e tjue-en no og enda holde på. Man glømme litt kor gammelt Sims 4 faktisk e noen ganga.

Eg laga meg ikke en Tumblr bruker før 2017, og det va fordi Lilsimsie snakka om simblr på YouTube kanalen hennes. Ho har ikke posta der på kjempe lenge, men eg følgte det ganske religiøst. Det tok ikke lang tid før eg bestemte meg for å begynne å poste sjøl. Og resten e egentlig historie.

De fleste som eg "kjente" på simblr da e ikke her lenger, men det e heldigvis mange nye folk her.

English:

(Hello! my name is Maren, and—) Just kidding. I can't actually speak Sámi. For those of you who didn't already know, my first language is Norwegian. I don't know if you can tell, but I'm writing in my dialect right now because it's what feels natural to me in unformal contexts - and because dialects are pretty important to Norwegians since it signifies where you're from.

I didn't really have time to do anything fun for this thing because of exam prep and my semesterassignment, but I did really want to participate, so I thought I could write something about the reaason we're all here: The Sims.

My first introduction to The Sims was actually The Sims 3 for the Nintendo DS, of all places to start. The game was in English, and I was fairly young when I got it, so I didn't really understand everything. I don't even remember where I got it from. But I do remember that I eventually became very interested in the PC version after seeing videos of it on YouTube. I'm pretty sure it was Jessamica92's "100 Baby Challenge" specifically lmao. I wonder what She's doing now...

I do remember that I started witht eh so called "Starter Pack", so I've never playes ts3 with only base game. I was about eight - I think - and didn't know how to install games - so my dad had to help me every time I got a new expansion pack. Every day I would sit and play for hours without break after school. Probably a hint that I might be autistic lol. I played the game in Norwegian up until I joined simblr, and a little after that before I could be bothered to change the language.

I don't think it was that long after I started playing that I discovered Lifesimmer, who actually ended up being the first ever channel I subscribed to on YouTube. I was, like veryone else, obsessed. She taught me a lot of English. I still remember that time I was the only one in my class who knew what a "flea" was in English because I'd watched her Generations Let's Play (or maybe it was Pets?).

I got The Sims 4 for Christmas in 2014. I still remember it. I was eleven at the time, which is insane to think about when I'm twenty-one now and I'm still playing it. Sometimes you forget how old ts4 really is.

I didn't join Tumblr until 2017, and it was because Lilsimsie talked about simblr on her YouTube Channel. She hasn't posted there in a long time, but I followed it religiously. It didn't take me long before I decided to start posting my own stuff after that. And the rest is history.

Most of the people I "knew" back then aren't here anymore, but there are thankfully a lot of new people here.

[norskvspolly]

min første dag i Madrid

i sommer dro jeg til Europa for første gang og jeg har lyst til å skreve om denne opplevelsen fordi jeg vil gjerne huske alt. jeg tilbrakte 26 dager i Europa og det var kjempebra! jeg besøkte 7 land og 14 byer på så kort tid og det var interessant å utforske disse nye stedene.

så skal vi begynne med Madrid. jeg kan spansk så det var spennende å snakke med lokalbefolkningen! jeg gikk til Museo del Prado og det var ubeskrivelig. de har så mange gode malerier der! jeg prøvde å se alt, men det er umulig å gjøre på ett besøk! jeg var fascinert av alle disse maleriene de hadde der. jeg skal definitivt gå der igjen fordi jeg har lyst til å bruke mer tid å se alt de har der.

gatene i Madrid er veldig gode. de er rene og romslig, men Madrid er ganske turistisk. det kan være god hvis du har lyst til å snakke med vennlige mennesker eller hvis du kan ikke veldig godt spansk, men jeg hadde lyst til å se noe mindre turistisk.

likevel, denne byen er kjempebra og jeg likte å gå rundt og se severdigheter. det var også for varmt ute, men jeg likte det!

her er bildene jeg tok i Madrid på min første dag der:

[bridgetotheotherside]

Inntar Rådhusteatret i Ski: – Drikk gjerne litt før du kommer

Østlandets Blad, 29.09.2023 [$] [video]

Ylvis spiller akkurat nå inn sitt nye tv-show i Rådhusteatret i Ski. ØB tok en prat med gutta underveis i øvingene. Se videointervju øverst i artikkelen, og le deg gjennom vårt møte med artistene.

SKI: Denne høsten har Ylvis inntatt, eller skal vi kanskje si invadert, Rådhusteatret i Ski. Der skal de spille inn ti show for TV 2. Disse programmene skal vises på TV 2 til våren.

Allerede tidlig i mars ble Rand og de andre på Rådhusteatret kontaktet av Concord tv som står bak produksjonen. Etter en omvisning i teateret i Ski, ble valget tatt og til høsten kommer brødrene, sammen med et stort crew, til Ski for �� lage TV-underholdning.

Til sammen 4750 publikummere kan få med seg disse innspillingene før det skal strømmes og kringkastes til våren.

Men hvorfor akkurat Ski? Det kommer vi nærmere tilbake til.

Men hva er konseptet?

ØB spør Bård og Vegard Ylvisåker om de kan forklare hva konseptet er.

– Det lurer vi også på. Vi prøver å finne ut av det, sier de to tørrvittig, for de fortsetter med konseptbeskrivelsen.

– Det er kort fortalt et slags musikkvissprogram, der jeg og Bård skal konkurrere mot hverandre. Vi får med oss en kjent gjest hver i hvert program, og den konstellasjonen med våre gjester blir to band, som skal oppstå i begynnelsen av programmet, og mot slutten stikker den denne av med gullplate, mens det andre badet oppløses og havner i rennesteinen, sier Vegard.

– Det gøye med programmet er at vi og de vet lite på forhånd. Det begynner med kostymer som vi aldri har sett før, og så er det rett ut på scenen og vi må finne på alt. Så det kan bli mye drit, sier Vegard.

Bård fortsetter:

– Dette er jo ikke Beat for Beat, men det er som vi liker å gjøre, nemlig å ta tak i et format og riste litt i det. Det er et musikkviss-format, men vi gjør det på vårt vis, sier han.

Publikum må nok forvente seg en del overraskelser. Ingenting er øvd inn på forhånd, og alt blir improvisert i studio.

– Vi må finne på mye der og da. Det blir et slags improbasert kvisshow med kjente gjester. Vi har hatt det veldig gøy og har laget en rekke innslag allerede. Det er en del latter, og vi håper det blir like gøy for seerne som for oss.

Bror mot bror

I brødrenes noe kreative beskrivelse av konseptet, tenker jeg vi bør videreformidle det som står i pressemeldinga fra TV2:

«Ylvis mot Ylvis» er tittelen på Bård og Vegard Ylvisåkers aller første programserie på TV 2. Det splitter nye programkonseptet beskrives av TV 2 som et humoristisk musikkprogram hvor Ylvis-brødrene leder hvert sitt kjendislag som skal konkurrere mot hverandre i elleville musikalske konkurranser. Ingenting er øvd inn på forhånd, alt blir improvisert i studio, så her kan absolutt alt skje.

Som programleder har Bård og Vegard fått med seg selveste Emilie Nicolas, som debuterer som programleder. Blant kjendisene som skal være med på moroa, finner vi Jakob Schøyen Andersen, Martha Leivestad, Calle Hellevang-Larsen, Natalie Bjerke Roland med flere.

Derfor valgte de Nordre Follo

ØB spør om hvorfor i all verden de endte opp med å velge Ski som innspillingssted.

– Det var internasjonalt press som førte oss hit. Folk i utlandet sier til oss: «You should try Ski, yeah». Vi liker jo å ligge litt foran. Oslo er en by i vekst, og snart er jo dette midt i sentrum av Oslo, så vi vil være først, sier de to med glimt i øyet.

ØB spør om de har hatt tid til å se seg om i «storbyen» Ski. Det har vært sparsommelig med det.

– Det har vært litt lite foreløpig, men vi har jo vært rundt i Ski før. Vi har kjørt rundt her i en elektrisk bil og skremt folk med toghorn en gang. Det er mange lettskremte folk i Ski. Ellers så har det vært en del pendling mellom kulturhuset og storsenteret. Jeg har kjøpt noen lamper her i lampebutikken, men de ble ødelagt begge to. Det var dårlig kvalitet. Det er sørgelig, sier Vegard.

– Har dere testa noen spisesteder, da?

– Nei, egentlig ikke. Vi så stedet No. 4, så jeg kunne tenke meg å spise der, men vi har så dårlig tid at vi har måttet spise sushi. Men den var god, sier Vegard.

Alltid videre

Ylvis-brødrene har holdt på med underholdning i 20 år. Men hvor finner de egentlig inspirasjonen fra og kreativiteten?

– Kreativitet er det mange som bruker mystisk men ofte er det misnøye. Det klør, og man er ikke fornøyd, så man ikke har det bra, så man setter seg f.eks. foran tv-en og tenker «alt er bare dritt. Det er dritt på tv. Jeg må lage noe som er bedre enn dette», og så prøver man, og så får man det ikke til., sier Bård.

– Vi har laget et talkshow på fem sesonger. Men så begynte vi å kjede oss, og måtte gjøre noe annet.

Ber folk ta seg en pinne og komme

Brødrene har en klar oppfordring til folk i Ski og omegn:

– Bortsett fra det åpenbare, som å respektere hverandre, «God damn it», bruk sikkerhetsbelte, puss tenner, ikke drikk for mye, selv om det er lov å ta seg en pinne ei ny og ne. Det må være lov å kose seg i Ski òg. Men kom og se på oss, for Guds skyld. For blir det skikkelig drit, blir det bare denne ene sesongen, så ikke gå glipp av det.

– Vi håper folk kommer med en respektløs energi. De kan rope, nesten ta med tomater men helst ikke, for det blir så grisete, men hvis du kommer, drikk deg gjerne litt opp på forhånd. Det løser voldsomt opp i stemningen, avslutter de.

De ansatte ved Rådhusteatret i Ski har ikke fått noen konkrete arbeidsoppgaver ennå, men skal i første omgang bare være verter for både crew og publikum. Selve innspillingene vil foregå i løpet av tre uker. Selskapet bak produksjonen har leid Rådhusteatret mandag og tirsdag i disse ukene. Det vil bli to innspillinger de fleste av disse dagene og nytt publikum til hver innspilling.

Dermed er det bare å glede seg til programmet er ferdig innspilt. Enn så lenge kan du ta turen og være publikum. Ønsker du ikke dette, får du vente til programmet er premiereklart en gang til våren.

[linglinginjapan]

Lørdag 15. Juni: Hotaru’s fyller 10 år!

Var en hektisk dag i går, så rakk ikke å kjøpe noe i forkant slik jeg hadde tenkt. Tok meg istedenfor god tid til å velge presang i dag, og det virket som at han var storfornøyd med den.

Lurte på å kjøpe dette Totoro byggesettet, men fant ut dette var kanskje noe mer jeg hadde likt enn Hotaru.

Ble til slutt disse to byggesettene.

[33-sansan]

En arbeidsdag i livet mitt

Jeg går på norskkurs 3 dager hver uke. Men jeg har også arbeidstrening. På onsdag og torsdag går jeg på jobb ved Prios Kompetanse. Det er nyttig å ha praksis eller trening med jobb, fordi du kan få arbeidserfaring i Norge og praktisere norsken din gjennom arbeidsmiljøet. Viktigere er det at du kan få kontakt med de andre og bygge opp ditt eget sosiale nettverk. Nå skal jeg fortelle om en arbeidsdag i livet mitt, som faktisk var 17. april. Så kan jeg vise dere hva jeg gjorde.  

På denne dagen sto jeg opp kl. halv 7. Jobben starter kl. 8. Derfor må jeg stå opp tidligere enn skoledager. Jeg pleier å ha god tid om morgenen! Kl. 7.35 dro jeg på jobb med mannen min. Vi gikk forbi broen og stranden. Jeg kunne fortelle at våren endelig er her fordi endene nøt morgenbadet sitt. Men jeg var så trøtt og jeg nøt ikke morgenturen min. Derfor drakk jeg en hel kopp kaffe da jeg kom på kontoret. (Nå begynner jeg å tenke på hvorfor jeg tok med kaffe i stedet for å drikke den før jeg dro på jobb...🧐)

Jeg fikk en oppgave sist uke hvor jeg skulle skrive en artikkel om strategier for merkevarebygging. Først skrev jeg en oversikt over artikkelen. Så fikk jeg litt hjelp av AI til å finne noen passende eksempler. I dag har bruk av AI i arbeidssituasjoner blitt veldig vanlig. Men du bør ikke stole utelukkende på AI for å skrive artiklene dine. Jeg velger å delta på riktig måte i skrivingen og lar AI hjelpe meg med å søke etter informasjon og hjelpe meg med å polere artiklene mine. 

Etter at jeg var ferdig med oppgaven, kontaktet jeg med kollegaen min, Caroline, som har ansvaret for meg på jobben. Vi snakket litt om hva jeg skulle gjøre etterpå. Vi fikk besøk av vår prosjektpartner fra Tsjekkia. Det var faktisk en ganske vanskelig oppgave. Noen ganger har prosjektene faglig kompliserte temaer som jeg ikke har erfaring med. Jeg brukte litt tid på å gjøre litt research og forstå det før jeg kunne tenke på et emne for artikkelen min. 

Kl. 12 bestemte vi oss å gå på en kort tur. Vi sitter alltid på kontoret og det er ikke så sunt! Det var fint vær og bare litt kaldt. Steinkjer er en liten by, men den har fortsatt vakre steder her og der. Vi fikk beskjed om at det var et turarrangement kl.15. Og jeg ble veldig begeistret for det. Ingenting er bedre enn ut på tur!

Vi tok med gjestene til Oftenåsen. Hvis du kommer til Steinkjer, må du besøke Oftenåsen, sa kollegaen min. Jeg hadde aldri vært på Oftenåsen før, så jeg var veldig spent på å se den store stolen. 

Målet var å vise gjestene hva typisk norsk er (tror jeg). Det var en ganske enkel tursti. Og det var fint vær da vi startet. Sola skinte.

Der fant vi forskjellige flere statuer i skogen. De fleste av dem er troll og i slekt med norske folkeeventyr. De fortalte gjestene historiene bak statuene, og jeg lærte nye ting sammen. Så fint!

Det var faktisk ganske vanskelig å gå noen steder fordi isen på veien ennå ikke hadde smeltet. Men vi møtte noen eldre mennesker på tur der, en av dem løp til og med. 😂De var typiske nordmenn! Ut på tur alltid! Til slutt kom vi til den store stolen.

Når jeg sier stor så mener jeg STOR!! De fortalte meg at det var den største hagestolen i verden. SÅ KULT!

Etter besøkte den stolen gikk vi tilbake. Og det startet å snø, senere kom hagler.

Gjestene fant at det var så rart. Jeg lo og sa, det er bare typisk norsk, skiftende vær! Det ble kaldt og jeg ønsket å ha pølse. Så vi gikk til bensinstasjonen og kjøpte pølse. Ja, du må ha pølse på en typisk norgestur. Det er akkurat slik det er. 

Dette er en arbeidsdag i livet mitt. Hvordan er dagen din?

[cy-cyborg]

Are folks on Tumblr interested in (short) video content?

Would you be interested in timelapse/art process videos? Mostly talking about the stuff I'm already making for Tik Tok/youtube shorts, I usually make it within a week of finishing an art piece, if it's something to do with my comic I usually include some lore/character/story tid bits too. I was posting links to my longer video content on my old account and folks seemed to like that, but that takes me a long time to make. This is smaller stuff, so it would be more frequent (right now I'm posting stuff to my art blog daily, but that probably won't last much longer since I've only got so much in the backlog so I'm trying to figure out what else I can post there once it runs out between artworks).

I totally understand if Tumblr just isn't the place for it, I have seen some folks posting thier short video content from other platforms, but I've also seen a lot of people saying they don't like it/don't like seeing it on tumblr specifically, so I wanted to ask and see what the general consensus is here. If I did post this content here it would be over on my art account, and it would be transcribed too.

[hanna-water]

source: https://www.bt.no/amagasinet/i/VPjGgr/baard-ylvisaaker-det-aa-staa-paa-en-scene-foran-20000-drit-i-det Bård Ylvisåker: – Det å stå på en scene foran 20.000? Drit i det.

(Aftenposten) Han har overtatt tronen i “Kongen befaler” og har levd av å opptre halve livet. Men det er ikke dette Bård Ylvisåker virkelig brenner for.

Publisert: 11.02.2023 10:26 

Han skjønte raskt at det var noe galt med mannen i vannet. De var på vei hjem, han og broren og moren, da de fikk øye på ham, duppende i en dam, med ansiktet ned.

Hvem var det? Hvordan havnet han der? Ingen visste. Men det var veldig tydelig for Bård at mannen var død.

Hendelsen ligger milevis unna og 30 år tilbake i tid.

Hans Terje Ylvisåker var sivilingeniør og tok med konen og sønnene på jobb for Norad i Mosambik og Angola. I sistnevnte land var det borgerkrig og ikke uvanlig at barna så våpen eller hørte skudd. Mens tre år eldre Vegard trivdes bedre hjemme, gjerne foran flysimulatoren, fikk den eventyrlystne lillebroren utforske nabolaget, lenge før telefoner ble mobile og barneklokker fikk GPS.

– Det er rart foreldrene mine lot meg få lov, men jeg gikk og spankulerte rundt der, sier Ylvisåker til Aftenposten.

Han har kalt barndommen «perfekt», har sagt om Afrika-årene med broren at det «ble veldig mye oss». Med et hav av tid og bare tre VHS-filmer – «Life of Brian», Harald Heide-Steen, «Weekend at Bernies» – formet brødrene sin egen humor.

En humor som har brakt dem fra suksess til suksess i en karriere som har vart mer enn halve livet, der de har gjort alle sketsjer, show og sanger sammen.

Helt til nå.

Fortjent terningkast 2

Han gråter «ekstremt sjeldent». På skjermen: smil og latter, glimt i øyet, alltid morsom.

– Hva er det minst morsomme du har laget?

– Som vi har laget?

Han er kanskje ikke vant til å få spørsmål i entall?

Ylvisåker sitter i et mørkt studio i produksjonsselskapet Concorde TV, som brødrene startet for 11 år siden. Han humrer litt, gjesper litt, lener seg tilbake i kontorstolen, i mørk genser og mørke jeans, mens han heller i seg mørk væske fra en boks Pepsi Max.

Og slik finner man lettest mørke i livet til Bård Ylvisåker: Man konstruerer det. Hendelsen med den døde mannen er et sjeldent glimt av noe annet enn idyll.

Men det minst morsomme han har gjort?

«Ylvis goes philharmonic», svarer Ylvisåker.

Det var i 2001, tidlig i karrieren. Bård og Vegard var nettopp blitt oppdaget i skoleteateret hjemme i Bergen, to sjeldne talenter med et rykte som spredte seg raskere enn korona.

Men denne forestillingen med Bergen filharmoniorkester ble halvhjertet. Dagbladet trillet terningkast 2. Velfortjent, mener han og kaller det hele «pinlig».

– Jeg tror det var da vi bestemte oss for at vi aldri igjen skulle ta lett på en jobb.

Dette var årene der livet hans ble snudd på hodet. Det ene øyeblikket var han en ganske vanlig norsk tenåring. Så fortalte kjæresten at hun var gravid, en manager plukket ham opp fra skolerevyen, og vips, så var Bård Ylvisåker på full fart mot småbarnsliv og stjernekarriere.

– Jeg følte jeg gikk fra å være barn til å ha barn uten noe voksenliv imellom. På samme måte var det med meg og Vegard: Vi hadde ikke noe forhold til teater, egentlig.

Fjasete, grovt og nydelig

Brødrene fløy rundt på turné med showet «Ylvis», en eventyrlig suksess. Som føltes helt feil. Sketsjene og humoren var ting han var blitt fortalt ville funke. Noe det gjorde. Men det var ikke hans humor.

– Jeg var helt død inni meg, liksom. Jeg synes det var helt meningsløs drit. 

På hotellrommet tok han frem gitaren, nærmest som terapi, og lærte seg sangene til artisten og skuespilleren Jack Black – som med bandet Tenacious D lagde fjasete, grove, nydelige sanger.

– Jeg satt og spilte gjennom de låtene og tenkte at det må være helt fantastisk å kunne leve av å lage egne låter som er kødd. Men jeg var helt sikker på at dit kommer jeg aldri.

Sceneskiftet som fulgte, er fortalt før, men et kort synopsis:

Ylvisåker-brødrene fikk ny manager, som utfordret guttene på hva de ville gjøre. Sommeren 2011 fikk de eget show i P3, klekket ut sine egne, corny ideer, deriblant «låter som er kødd». Den første, rap-parodien «Work It», skapte blest også utenfor Norge. Og Bård tenkte: «Oh shit, OK, det går an.»

To år senere lagde de en annen tullesang sammen med stjerneprodusentene i Stargate, om hvordan ingen vet hva reven sier, og ... vel, du vet.

Midt i intervjuet lyder plutselig brorens skarrende stemme fra skrivebordet:

«Eg trenger penger!»

– Sorry.

– Hva var det?

– Det var Vegard sin meldingslyd.

Han flirer litt. Brødrene ser hverandre daglig, men sjelden utenom jobb.

– Jeg ringer jo ikke ham og spør om han skal være med på kino. Det ville være litt spesielt.

Og nå, for første gang, kan de altså sees alene i hvert sitt program. Bård som ny konge i Kongen befaler. Vegard som vinner av høstens 71 grader nord.

Men den som leter etter en sprekk i idyllen – en Knutsen i klinsj med Ludvigsen, en Simon på kant med sin Garfunkel – må lete forgjeves.

– Han har hatt lyst til å være med i sikkert ti år. Han elsker jo det der. Jeg har ikke sett en eneste episode av 71 grader nord i hele mitt liv, inkludert hans sesong, sier Bård.

Jobben som programleder i Kongen befaler ville han neppe tatt uten å føle eierskap til programmet, sier han.

– Det er jo en programlederjobb som er helt topp, det. Men mitt hjerte ligger i å lage ting fra bunnen av.

Ylvis-brødrene produserte den første sesongen og valgte Atle Antonsen som programleder. I høst mistet sistnevnte jobben som følge av den mye omtalte episoden med Sumaya Jirde Ali.

– Hvordan er det egentlig å ta over rollen under de omstendighetene?

– Jeg verken kan eller vil gå inn i den greien der. For meg er det mer sånn: Faglig sett skal jeg hoppe etter Wirkola, for jeg synes Atle gjorde en veldig god jobb som konge.

Han har ikke snakket med Antonsen om jobben, bortsett fra en tekstmelding der den gamle kongen ønsker den nye lykke til.

Det var Ylvis som produserte første sesong av «Kongen befaler» i 2019, og som valgte Drammens Teater som scene og Atle Antonsen som konge. FOTO: GORM KALLESTAD / NTB

«Heroin skutt i øyet»

Bård Ylvisåker har det som kan være både en superkraft og en akilleshæl i showbiz: Han blir ikke nervøs.

Muligens er det genetisk. Han la særlig merke til det da de holdt konsert i Stavanger med brødrenes tidligere sidekick, Carl Fredrick «Calle» Hellevang-Larsen. Alle Ylvis-brødrene skulle på scenen, inkludert den mindre kjente Bjarte, attpåklatten som ble løftet frem i fjorårets Ylvis i Sogn på VGTV. Ingen av de tre brødrene var nervøse.

Calle, derimot.

– Han var så nervøs. Han skulle bare være på én låt, men var helt knekt. Han kaster opp før han skal ut på sånne ting. Og jeg tenkte: «Hvordan orker du å gjøre noe på en scene? Jeg fatter det ikke. Det virker jo så utmattende.»

Men så, da Calle gikk av scenen, fikk Bård se den andre siden.

– Det var som om han hadde skutt heroin i øyet. Han sa: «Er ikke dere happy, og er ikke dette det mest fantastiske dere noen gang har vært med på?!» Så sitter Vegard, jeg og Bjarte der og bare: «Jo, det var topp det. Det var kult.»

«Kaos» kaller Bård Ylvisåker konserten de holdt i Oslo Spektrum i 2014, foran 8500 tilskuere. Det ble så mye som skulle ordnes, løses, innøves, at han nesten ikke klarte å nyte opplevelsen. FOTO: VEGARD WIVESTAD GRØTT / NTB

Bård har hatt sine triks for å gire seg opp. Når de holdt show, kunne han, til de andres frustrasjon, få et kick av å møte opp backstage rett før forestillingen.

– Det å komme fra gateplan og så fem minutter senere stå foran 500–1000 mennesker, det ga meg et slags støt som gjorde at jeg skjerpet meg.

Det han virkelig brenner for, er skapelsen. Han kan gå til konen, stolt som en unge med tegning fra barnehagen, og spille av en tidlig låtskisse sammen med det ferdige resultatet.

– Hun blir fascinert av at jeg fremdeles synes det er spesielt, sier han.

– Det å stå på en scene foran 20.000? Drit i det. Da blir du jo bare plassert et sted og skal gjøre låten din. Men det å lage noe som ikke finnes, det synes jeg er bare ... ufattelig gøy.

Hollywood, runde to

Denne skapergleden har møtt sin motstand.

Deres nå ti år gamle monster-hit «The Fox» – som er avspilt 1,1 milliard ganger på Youtube og førte dem på en vill rundtur, fra amerikanske talkshow til hylende asiatiske fans – satte spor i USA. Senest i en fersk Super Bowl-reklame for Uber, med flere store artister, der Bård og Vegard synger en snutt ikledd sine velkjente revedrakter.

Sangen åpnet mange dører. Brødrene har jobbet med flere mulige show i USA. Og har møtt et digert maskineri med sine egne rutiner, hindringer, normer og meninger.

I første runde føyde de seg, full av respekt for Hollywoods høye herrer.

– Så blir det slipt vekk mer og mer av kantene. Du blir sittende igjen med en sånn grå amerikansk deig, sier Ylvisåker.

Resultatet ble en pilot-episode som ingen var fornøyd med. Det fislet ut.

Så minnet de seg selv på reve-sangen. Hvor startet det? Jo, hos fire–fem nordmenn hjemme i Oslo. Og jo da, de fikk hjelp av Stargate. Men selv de «aner ikke hvordan de skal lage en hit», sier Ylvisåker.

– Det er de helt åpne om. Det eneste du kan gjøre, er å følge hjertet ditt og lage masse sanger. Én av dem smeller. Hvilken? Umulig å si. Møter du et menneske som sier at de vet det, skal du styre unna.

Helt ærlig, Bård Ylvisåker:

– Hvilken av dine egenskaper håper du barna dine ikke arver?

– Evnen til å utsette helt nødvendige, hverdagslige oppgaver.

– Hva er din favorittlyd?

– Rent teknisk liker jeg veldig godt «fasten seatbelts»-lyden på fly. Den har en fantastisk blanding av skarphet og rundhet.

– Hvilken låt har betydd mest for deg?

– «Another Brick In The Wall, pt 1.» av Pink Floyd.

– Når følte du deg sist mislykket?

– Sist jeg forsov meg sånn at barna kom for sent på skolen.

– Hva er det norskeste du vet?

– Langrenn. Jeg prøver å forklare folk i utlandet at de største heltene i Norge er de som går fort på ski rett frem og av og til stopper for å skyte. De skjønner ingenting.

– Når føler du deg mest i utakt med din samtid?

– Når folk skriver «POV» på Tiktok.

Ylvis vendte tilbake. Og begynte å protestere når folk filte ned ideene.

– Det blir sånn: «OK, så de tilbakemeldingene dere nettopp ga oss? Hva om vi hadde kommet inn og sagt at vi skulle lage en EDM-sang om en rev? Den hadde feilet på alle punktene dere nettopp nevnte.»

– Blir «The Fox»-suksessen et slags rush som dere har lyst til å gjenskape?

– Ja, altså vi holder på, sier Bård, som ikke legger skjul på at de trekkes mot Hollywoods nedslagskraft og høye budsjetter.

– Men vi er jo veldig lugne på at om det ikke blir sånn som vi vil, så driter vi i det. Det er mange der borte som blir fascinert av at vi ikke gir oss.

– Har du lukket noen dører med den holdningen?

– Absolutt! Hehehe.

– Det er kanskje et sunnhetstegn?

– Ja, det føles dessverre alltid riktig etterpå. Selv om du ser båten seile videre uten deg, så ... Hvis det er Titanic som seiler, så er det jo greit.

Strenge unge foreldre

Apropos: Nå må Bård gå.

Han plukker opp jakken, trasker mot bilen nedenfor kontoret, en elektrisk kabriolet.

Som kan høres ut som nettopp den bilen du forventer av en komiker som har tjent flere millioner årlig. Helt til den dukker opp: en sølete, knøttliten Smart-modell som så vidt rommer Bård.

– På en sommerdag skal den gå opp til hundre kilometer, sier Ylvisåker.

Så står det naturlig nok en større bil hjemme, med plass til hele familien. På bilferier har han og konen hatt klare regler for de tre barna: ingen skjermer.

– Det kom noe godt ut av at de kjedet seg. Da var det ekstra digg å komme frem. Og det tvang ungene til å snakke sammen.

Som unge foreldre ble de opptatt av ikke å feile og ikke «bare ta med ungene på McDonald’s og være sløv».

– Du skal liksom ta igjen med å være veldig rigid, og jeg husker vi ble applaudert av andre voksne for at vi var så prinsippfaste.

Kanskje var de for prinsippfaste, lurer han.

Datteren var sist i klassen til å få telefon. Det blir vanskelig når barnet blir eneste i klassen som ikke er på Snap eller får spille det nyeste spillet.

Og det er tross alt forskjell på skjermbruk – forskjell på å lære seg lesing og regning i en app og glo på en tullete musikkvideo med to artister i revekostyme.

Mitt kulturliv

Hører på/ser på/leser nå: – Jeg vet det høres rart ut, men jeg konsumerer nesten ingen former for underholdning for tiden. Så mye av arbeidsdagen går med til å skrive og analysere ting at jeg helst bare vil ha det stille hvis jeg har fri en ettermiddag. Helt stille i bilen på vei til jobb, ingen musikk når jeg trener, hører av og til halve førsteepisoden av nye podkaster for å høre hva konseptet er, men så vil jeg gjerne slippe å høre mer.

Klype-seg-i-armen-gøy

Uansett er barna blitt gamle nå – 13, 18 og 21 år – og eldstedatteren har allerede reist av gårde for å studere til arkitekt, det Bård selv ville bli før han ble svelget av underholdningsbransjen.

Mens Vegards datter har vunnet MGP Jr., har ikke Bårds barn satset i den retningen. Som er helt greit, synes han.

– Den virker så tilgjengelig, den drømmen om at du bare kan filme deg selv på Youtube, og så kan du bli rik. Det er veldig vanskelig for barn nå å forstå hvor lite det nåløyet er.

Han svinger den knøttlille bilen inn i en ny Oslo-gate mens han humrer litt over uttalelsen om at komikere er på høyden som 30-åringer – uttalt av en 30 år gammel Bård.

– Jeg synes jo 40-åringer er knakende gode, sier han.

– Man merker vel når man begynner å levere ting som folk ikke liker. Får jeg håpe, i hvert fall.

– Kunne du tenke deg å jobbe oftere som regissør og holde deg i kulissene?

– Jeg føler det høflige er å si ja. Og jeg liker å gjøre det i tillegg. Men jeg har ikke lyst til å slutte helt.

De siste årene har tidvis vært tunge. Prosjekter har møtt motstand. Han kjenner det krever litt ekstra nå, han må jazze seg mer opp for å gå ut på en scene og gnistre.

Men skapergleden? Uendret. På parkeringsplassen utenfor togstasjonen snakker han om et USA-relatert prosjekt de har på gang. Som inkluderer en sang med Kringkastingsorkesteret.

– Der har du igjen det der med at du begynner med en idé og kanskje nynner inn en melodi. Og plutselig sitter et strykeorkester og spiller det, og det bare låter helt sinnssykt fett. Det er jo sånn klype-seg-i-armen-gøy, sier Ylvisåker.

Før han går ut av bilen for å ta nye passbilder til et nytt visum, en ny USA-tur og kanskje et nytt eventyr.

Etter stjernestøvet

En dag i 2013 gikk han bortover gaten på Manhattan med en spesiell følelse i kroppen.

Han hadde nettopp kommet ut fra døren til Stargate, der han og broren hadde fått lov å jobbe en hel dag i studio med en egen låt som var kødd. De hadde mast seg til noen ekstra timers jobbing med produsentene.

Han tuslet opp på hotellrommet, lukket døren og spilte av sangen på telefonen.

Det han hørte i hodetelefonene, var ikke lyden av en fremtidig global hit. Men han hørte noe nesten like vakkert: en idé, klekket ut hjemme i Norge, jobbet frem av to brødre, løftet til nye høyder av to topp-produsenter. En idé som hadde nådd sitt absolutt ytterste potensial.

Og da, sittende på rommet, med en fjasete reve-låt i ørene, begynte Bård Ylvisåker å gråte.

Publisert: 11. februar 2023 10:26

[checkitoutjoe]

Ferieturen nærmar seg slutten, og me held fram reisa nordover attende mot Wien. Fredag forlot me Serbia og Balkan, og tok oss inn i Ungarn. Ein relativt keisam køyredag, men me kom tidleg til Budapest og fekk mykje tid til å vandre rundt i byen og sjå oss rundt. Det vart òg tid til to ungarske spesialitetar på tida me var der - langos og gulasj 😋

[oybaerkl]

21012025

Det var lang tid jeg går i denne vein som uten vet hva det er heter. Den er en av meste popular daglig hiking vein i Bergen sentrum som ligger bare 10 minutter bak av huset mitt. Nesten hver dag jeg går der. En av siste dager jeg hadde en ide la oss si et spørsmål i hodet mitt at hva heter denne vein. Jeg skjekket ut i Googlemaps o sa Fjellvein er det kaldt. Kanskje etter en dag eller på samme dagen jeg husket plutselig and tok denne bilde. Først jeg sa nei ikke i dag for bildet men etter på jeg minne meg selv av procrastinating så tar denne bildet. Jeg liker Fjellvein :) Polert versjon;

Det har vært lenge at jeg har gått på denne veien uten å vite hva den heter. Det er en av de mest populære daglige turveiene i Bergen sentrum, og den ligger bare 10 minutter bak huset mitt. Nesten hver dag går jeg der. En av de siste dagene fikk jeg en idé, eller la oss si et spørsmål, i hodet mitt: Hva heter denne veien? Jeg sjekket Google Maps, og der sto det at den heter Fjellveien. Kanskje samme dag, eller dagen etter, husket jeg plutselig dette og tok dette bildet. Først tenkte jeg: "Nei, ikke i dag for et bilde," men så minnet jeg meg selv på å ikke utsette ting, og jeg tok bildet likevel. Jeg liker Fjellveien :)

[st1nkythoughts]

(My Story, Copied from my Facebook) Jeg ønsker å offentlig fortelle min historie i dette innlegget, spesifikt angående min oppvekst og familie. Jeg har et sterkt behov for å ikke holde på denne hemmeligheten lenger.

Jeg har ikke lenger kontakt med foreldrene og søskene mine, og jeg har aldri hatt noe særlig kontakt med resten av familien. Hvordan en person blir som en blir har SÅ mye å gjøre med barndommen. Jeg hadde ikke hatt de diagnosene jeg har i dag hvis enten familien min hadde behandlet meg annerledes og/eller noen hadde tatt grep for å hjelpe meg.

Jeg ble født inn i en allerede komplisert familie med min mor som hadde en 9 år eldre sønn fra et tidligere ekteskap, og med faren min som hadde en 10 år eldre sønn fra et av sine tidligere ekteskap. Noe av dette gjorde at jeg følte meg litt som om jeg ikke hadde søsken ettersom de var i et helt annet stadie i livet enn meg konstant.

Jeg husker fra tidlig av at foreldrene mine ikke gikk noe særlig sammen. De krangla en del og moren min ble behandla ganske dårlig. Fra det jeg kan huske og det jeg har blitt fortalt i ettertid var faren min en mann som gikk på jobb, kom hjem og gikk rett til stua for å lese avisen. Moren min gjorde det meste, om ikke alt av husarbeid og var hjemme med meg. Faren min har vært lege i mange år og mamma har hatt litt forskjellige jobber, f.eks innen klesbutikk tidligere.

Jeg husker at faren min ikke hadde noen særlig interesse ovenfor meg. Han ville for eksempel ikke ta meg med på butikken alene og det var for det meste moren min som lekte med meg. Tiden fra jeg ble født til jeg fullføre barneskolen husker jeg også at faren min var mer aggressiv og ble fortere sint. Dette avtok når jeg ble eldre.

Jeg begynte på barneskolen og i første klasse hadde jeg det egt relativt greit. Men så skilte foreldrene mine seg da jeg starta i 2. klasse. Moren min, hennes sønn og jeg flytta inn i et rekkehus noen hundre meter fra huset som vi alle bodde i med faren min. Han og moren min hadde en slags verbal avtale om at han skulle hjelpe med å betale for dette rekkehuset mens moren min skaffet seg en jobb.

Her begynte broren min (sønnen til mamma) og jeg å få et søskenforhold. Tidligere hadde det vært mamma og hennes sønn vs pappa og hans sønn i konflikter. F.eks trodde ikke faren min på negative ting som sønnen hans hadde gjort på skolen osv og da ble det krangling hjemme. Men når vi tre bodde sammen så ble det mer tid mellom broren min og meg. Han henta meg på skolen bl.a. Vi hadde også en hund som mamma ga bort.

Mamma fant seg en ny mann og ikke lenge etterpå avbrøt faren min denne verbale avtalen som gjorde at mamma tok et veldig spontant valg om å flytte inn med denne nye mannen i en annen kommune. Jeg var med på lasset mens broren min fikk seg hybel. Her stoppet utviklingen av søskenforholdet som broren min og jeg hadde begynt å få ettersom vi ikke lenger bodde sammen.

Jeg husker godt den første natta jeg sov i huset til den nye kjæresten. Jeg lå alene i andre etasje og var ganske redd. Jeg gråt og ropte på mamma, men hun kom ikke. Istedenfor kom den nye kjæresten opp trappa med tunge skritt og kjefta på meg høyt om hvordan jeg måtte tie stille og kjerpe meg.

Dette var starten på en veldig vanskelig periode av oppveksten min. Jeg fikk ikke lov til å ha besøk av venner fra skolen, jeg gikk ut om natta, jeg var oppe til kl 5 mange netter for jeg var så redd. Jeg tissa i senga slik at mamma måtte komme opp til rommet mitt. Jeg måtte gjøre fra meg i en bøtte på rommet mitt i en liten periode (husker ikke hvorfor). En gang sov jeg på toalettet. Mamma og jeg kunne ikke spise middag før kjæresten hennes kom hjem, og ved middagsbordet hvis jeg ville på rommet, måtte jeg signalisere med blikk til mamma for å kunne forlate bordet. Jeg gjorde mye rart og jeg husker at jeg skammet meg. På skolen gikk det også ganske dårlig med mye mobbing og konflikter.

I denne perioden var jeg også hos faren min annenhver helg og hver onsdag. Slik nevnt tidligere, viste han ikke særlig interesse i å gjøre ting med meg. Jeg satt så og si isolert hos han, og han lekte ikke med meg eller fant på ting hjemme heller. Han begynte å snakke negativt om vekta mi og utseendet mitt. Jeg fikk ha overnattingsbesøk noe jeg syntes var morsomt da, men nå i ettertid innser jeg at dette kan ha vært for at han skulle slippe å måtte underholde meg og istedenfor kunne gjøre sine egne ting i fred.

Etterhvert fikk han seg en ny kjæreste som han fra begynnelsen av ga uttrykk for at det var de to det handla om. Jeg følte ikke at vi var en familie. Han sa også en del ganger at hun ikke likte meg og at jeg måtte si unnskyld for ting som jeg ikke skjønte hvorfor jeg måtte si unnskyld for. De dro også en del på turer bare de to og jeg ble ganske trist av det siden han ikke tok med meg noe sted i hverdagen. Han og jeg var på turer opp igjennom i tillegg til at vi tre dro på noen turer sammen, men jeg følte meg fortsatt utenfor ettersom de dro mer utenlands og jeg følte at jeg var mere til bry da jeg var med. Moren min hadde ikke råd eller mulighet til å reise med meg heller. De få gangene vi var på tur hadde hun brukt kredittkort for å få råd til det og hun har senere gitt meg skylden for at hun i ettertid var i gjeld. Jeg ble også ganske knust da faren min fortalte at de skulle gifte seg men jeg fikk ikke lov til å være med i bryllupet.

Etter rundt 3-5 år klarte moren min og jeg å forlate i stillhet kjæresten hennes. Vi flytta inn med besteforeldrene mine i Elverum og bodde der i noen måneder. Jeg begynte i 5 klasse, tilbake i klassen jeg gikk til i 1. Det er en annen historie hvordan det gikk men jeg kan nevne at det ikke var en positiv opplevelse. Moren min fikk seg ny jobb og vi flytta til en egen leilighet oss to sammen med broren min.

Det var veldig vanskelig å bo tre sammen i en leilighet med kun to soverom og liten plass. Moren min og jeg delte soverom. Jeg fortsatte å besøke faren min slik som før, men spesielt etter at han fikk seg ny kjæreste så gjorde han om på avtaler som f.eks når jeg skulle være hos han slik at det passa med det han ville gjøre alene/sammen med ny kjæreste. Jeg tenkte ikke så mye over det da men nå tenker jeg på at han ikke ville tilbringe tid med meg. I tillegg til dette var det fortsatt mobbing og negative opplevelser på skolen. De vennene jeg hadde i første klasse hadde nå nye venner.

Jeg starta på ungdomsskolen og her begynte et nytt kapittel. Moren min og jeg begynte å få et anstrengt forhold. Ukentlig om ikke daglig skrek hun på meg for småting. Hu skrek på meg og kjefta til jeg gråt og når jeg da prøvde å rømme inn på rommet mitt, fulgte hun etter meg. Hun pleide å si unnskyld etterpå, men det hadde ingen effekt da hun kunne gjøre akkurat det samme igjen dagen etterpå.

Hun begynte å fortelle meg hele tiden om hvor dårlig råd vi hadde. Hun var hele tiden gretten fordi hun ikke trivdes på jobben og dette gikk i hovedsak utover meg. Vi hadde en håndful av episoder som var veldig negative for meg. En av de jeg husker best:

Hun pleide å jobbe senvakt hvor hun var ferdig på jobb i 22-tiden. Denne kvelden skulle hun ut med noen kollegaer og de hadde fått i seg litt mye. På denne tiden var jeg veldig sensitiv for en rekke ting, blant annet fulle folk og snakk om fest. Jeg likte ikke at folk forandret personlighet når de drakk. Moren min kom hjem og jeg merka med en gang at hun var småbrisen. Dette hadde jeg aldri opplevd med henne før. Hun tulla og lo på en måte som hun ikke pleier, og snakka om masse rart som ikke ga mening. Jeg ble redd og ukomfortabel. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre i en slik situasjon.

Morgenen før hadde pcen min fått et problem med strømforsyningen som jeg fortsatt drev å fiksa da hun kom hjem. Jeg skulle dra en ledning fra kjøkkenet og inn til rommet mitt (noen meter) mens hun satt ved kjøkkenbordet. Jeg dro i ledningen og den datt ut av kontakten i veggen. Da ble hun sur og kom med rare kommentarer. Plutselig begynner jeg å gråte for det ble alt for mye med måten hun oppførte seg på. Jeg prøvde å gå inn på rommet mitt men hun fulgte etter. Så gikk hun fort ned til stua (i første etasje) hvor hun satt seg i sofaen og gråt. Jeg fikk panikk og tok med meg tlf ut inngangsdøra. Jeg begynte å gå rundt i nabolaget. Det var sent på kvelden og mørkt ute. Først prøvde jeg å ringe faren min for jeg visste at han ville ha henta meg og at han ikke likte mamma så han ville forstå problemet. (Han var alltid trøstende og behjelpelig når noen andre såra meg.)

Han tok ikke telefonen. Jeg bestemte meg for å ringe til broren min som også bodde med oss. Han var ute med vennene sine.

I Telefonsamtalen virka han veldig empatisk og fortalte at det kom til å gå bra. Han gikk hjem og møtte meg utenfor. Da han kom gikk vi inn sammen og fant mamma fortsatt på sofaen gråtende. Hun begynte å fortelle om hvor utakknemlige vi var og alt hun hadde gjort for oss . Litt etterpå begynner broren min å le av meg. Begge reiste seg og gikk mot meg ved å sammen si at jeg var for sensitiv og at dette med at mamma var litt brisen var "ingenting". Det fortsatte i noen minutter og jeg begynte å gråte.

Før broren min skulle ut døra for å dra tilbake til vennnene sine igjen sto han og skulle lekse meg opp i at jeg må kjerpe meg på skolen og å ikke la folk såre meg. At jeg må stå opp for megselv. Han sa dette på en veldig nedlatende måte og indikerte at han trodde det er et valg å bli mobba. Jeg husker ikke hva som skjedde etterpå men det har vært en lignende episode også hvor mamma såra meg og jeg ble liggende på vaskerommet å hylgrine i lang tid uten at noen brydde seg. Sånn holdt det på.

På et tidspunkt fikk vi oss en hund, en fransk bulldog valp som jeg fikk gi navn til. Før vi fikk han hadde vi en en rekke samtaler alle tre om at dette var noe alle ville. Men da vi hentet valpen hjem, på dagen fikk jeg vite at det var kun jeg som ville ha hund og at nå var han kun mitt ansvar.

Så når jeg var helt utslitt fra alt det negative på skolen så fikk jeg kjeft når jeg ikke fikk gått tur eller matet han og spurte om noen andre kunne gjøre det. Jeg sa hele tiden at jeg husker alle var enige om å skaffe hund og at det ikke kunne være bare mitt ansvar. Dette var de uenige i og det ble en del krangling rundt dette.

Utenom det så hadde jeg det helt topp med denne valpen som jeg kalte Bob. Jeg følte meg ikke så alene lenger og vi var ute på gåturer ofte. Etter en stund (før han hadde rukket å bli en voksen hund) ble vi uenige om hvordan vi skulle oppdra Bob. Moren min var alt for "snill, mens broren min var på den ekstreme siden hvor han ville riste i nakkeskinnet og skrike på Bob for å framstå som den dominante. Jeg var mer midt i mellom. Dette gjorde at mamma ikke gadd å løse opp iuenigheten, så det endte med at hun ga han bort en dag.

Så var det en episode som fant sted i ca. 2017-2018. Jeg hadde møtt en fyr på nett som jeg gamet med. Jeg trodde vi var kjærester. Jeg var 15 og han var 18+. Det som skjedde var at han bodde i en annen by og skulle komme til Elverum for å møte meg i virkeligheten. Mamma hadde sagt seg enig i at det var greit og hun var ute av huset da dette skjedde men hun visste at han kom og hvor gammel han var.

Han virka veldig rar når vi møttes. Han ville ikke klemme eller snakke noe særlig slik man normalt gjør når man møter noen generelt. Han ba meg ta han med hjem til meg. Her kjente jeg at noe var galt men jeg følte ikke at jeg kunne gjøre noe med det. Vi kom hjem til tomt hus, gikk på rommet mitt og satt på senga mi. Etter litt småsnakk så lener han seg over meg og hvisker i øret mitt at han vil ha sex med meg. Jeg klarer i første omgang å si at jeg ikke ville akkurat nå. Men så sa han det igjen litt etterpå og jeg klarte ikke si nei. Så han hadde sex med meg og jeg sa stopp et par ganger men han slutta ikka. Når han var ferdig så dro han hjem og jeg hørte aldri fra han igjen. Når mamma fikk vite om det , gjorde hun ingenting. Hun tok meg ikke med til noe sted for å få hjelp, hun ringte ikke politiet. Hun har fortalt meg at hun ikke ville at jeg skulle si det til noen, for det at hun ikke gjorde noe ville få henne i trøbbel.

I 9. klasse fikk jeg diagnosen sosial angstlidelse av en psykiatrisk sykepleier jeg hadde på hjemmebesøk. I ettertid har moren min 50/50 trodd på at det er sant. Noen ganger har hun vært støttende og hjulpet meg, mens andre ganger har hun pressa meg til å måtte "finne ut av ting selv", altså bare gjøre ting selv om jeg fikk panikkanfall av å tenke på det. Faren min prøvde hele tiden å presse meg til å eksponere meg, noe som kan ha motsatt effekt.

Faren min og hans kjæreste skilte seg. I løpet av en sommer mens jeg fortsatt gikk på ungdomsskolen bestemte jeg meg for at jeg ville flytte til han. Jeg måtte da lyve til moren min fordi hun var i mot han og han var i mot henne. Jeg flytta inn hos han og det var starten på et nytt helvete.

Den første gangen jeg bodde hos han fulltid, flytta vi på et tidspunkt fra bygda til Elverum inn i en liten leilighet. Etter litt tid her kjente jeg at jeg ville tilbake til mamma og bo hos henne. Jeg turte ikke spørre eller si ifra til faren min så jeg ringte mamma og fortalte. Det endte opp med at moren min hjalp meg hente tingene mine uten å si noe til faren min. Når han kom hjem ble han sur og ikke så lang tid etterpå kom han innom på et tidspunkt da moren min var hjemme. Da hadde han med en pose med ting han visste at jeg likte.

Mamma nevnte at hun skulle på jobb, og litt senere etter at hun hadde dratt, kom han på døra enda en gang. Jeg åpnet døra og broren min satt bak meg i stua og hørte alt. Faren min ga meg en søplesekk og fortalte at dette var det siste jeg hadde hos han. I sekken var det søppel, skittentøy, og alt annet av rene/andre ting miksa sammen. Så fortalte han hvor mye jeg hadde såret han og hvor synd det var på han. På denne dagen hadde jeg eksprimentert med sminke (noe jeg sjeldent gjorde). Han så dette og fortalte hvor stygt det var. Så dro han igjen. Jeg blokka han etter denne hendelsen men pga press så følte jeg at jeg måtte ha kontakt med han igjen.

Så har vi de andre gangene jeg har bodd med han:

Hver eneste dag leksa han meg opp, kalte meg stygge ting som feit og lat og at jeg hadde vært penere uten ditt og datt. Han tvang meg til å løpe opp og ned en bakke for å gå ned i vekt. Han kommenterte negativt på alt av mat jeg spiste, og han hadde et ganske negativt syn på helt normal mat som han overførte til meg med alle disse kommentarene. Nok en gang tok han meg ikke med ut på noe så jeg satt isolert hjemme hos han. Vi var vel på en utenlands tur til Italia som jeg kan huske etter jeg ble tenåring/ung voksen. Her kommenterte han også negativt på det jeg spiste, som at hvis jeg spiste mer is ville jeg gå opp i vekt og lignende.

Nesten hver kveld ringte jeg mamma i all hemmelighet mens jeg satt på rommet for jeg ble så deprimert av å bo hos han. Jeg hadde ingen venner i virkeligheten som jeg kunne treffe heller. Jeg prøvde meg på vgs nettundervisning og her skulle han gi meg skyldfølelse for alt fra leggetid til hvordan jeg valgte å gjennomføre undervisninga. Han var alltid nedlatende og snakka til meg som om jeg var et barn og mindreverdig. Han har en måte å snakke på som gjør at han høres ut som han har rett uansett om han faktisk har det eller ikke. Jeg fortalte han også en gang om den negative hendelsen med gutten over 18+ nevnt tidligere i innlegget, hvor han hadde null reaksjon.

Jeg gråt ofte før jeg la meg, og satt oppe sent etter han hadde lagt seg for å få gjøre ting jeg ønsket uten kritikk og stress. Han hadde også to hunder. Pointere som vi henta sammen da han skilte seg fra mamma. Disse behandla han dårlig hele tiden selv når jeg var hos han. Han slo og sparka de med pinner og skistaver. Han sperra de inne i små bur som de såvidt hadde plass til å snu seg i, der satt de hele kvelden og natta når de ikke var ute i hundegården han hadde i hagen. Hundegården var ikke stor. Vi snakker kansje 4x4 meter med et lite hundehus i midten. Det var tilfeller hvor det var avføring i hele gården som ikke ble plukket opp på flere dager.

Der sto de hele dagen mens han var på jobb fra 7 til 16 ish. En sjelden gang slapp han de løs på områdene rundt huset. Han ble ofte sint når de ikke adlød hans kommando, men han hadde aldri lært de noe. Han gikk ikke tur med de ofte heller, det var det jeg som gjorde når jeg bodde der.

Jeg har bodd hos pappa i tre omganger. På slutten av den siste omgangen levde kun den ene av de to hundene og hun hadde sluttet å spise. Hun hylte i gangen hver kveld i det lille buret sitt. Jeg foreslo å ta henne til en veterinær??? Men det mente han ikke var nødvendig. Det gikk flere uker før vi endelig tok hun dit. Da vi kom til veterinæren var det for sent. Hun måtte avlives på dagen. Vi hadde hatt henne i rundt 10 år... Jeg hadde hatt henne i livet mitt fra jeg var 8 år til 17 ca... Jeg klarte ikke være med inn å se på at hun sovnet inn. Jeg satt i bilen og gråt. Faren min pleide også å kremere noen av hundene han hadde hatt før... men det gjorde han ikke denne gangen.

Faren min kom hele tiden med negative kommentarer. Kommentarer som gjorde at selvtilliten min minsket hver gang jeg var i hans nærvær. Han kalte meg for lat selv om jeg trente på treningssenter tre ganger i uken.. Han snakke ofte negativt om andre til meg og kunne fortelle meg negative ting om folk mens vi gikk forbi den personen han snakka om.

Han har gjort mye negativt med andre folk også. Han har som lege kjørt forbi flere trafikkulykker hvor det ikke har vært noen på ulykkesstedet fra før. (Ene hendelsen kom i avisa). Han hadde en affære med en kvinne som også var alkoholiker og hadde en sønn der det var omsorgssvikt men han sa ikke ifra til noen om dette. Sønnen var en god venn av broren min. Han fortalte bestefaren min (morfar) når han hadde nyresvikt og hadde startet på dialyse at han like godt burde gi opp ettersom han var så gammel og skulle dø snart uansett. Etter dette mistet bestefaren min livsgnisten og ikke lenge etterpå gikk han bort.

Så fikk han seg en ny kjæreste for noen år siden. Det var litt... ukomfortabelt at de to var sammen. Hun var vel 40 år yngre enn han (Han er 76 år nå). Faren min pleide ikke å holde tilbake med å bruke N-ordet eller å kommentere når han trodde folk var homofile. Derfor synes jeg det var veldig rart at han ble sammen med en person med mørk hudfarge... Han kalte henne for sjokoladeprinsessen. Han pleide å fortelle meg før hun kom på besøk at de kanskje kom til å "trekke seg tilbake på gutterommet". Det var flere tilfeller hvor han kommenterte at afrikanske kvinner hadde så fine rumper... Hun visste ikke noe av dette, jeg snakket med henne i etterkant etter de slo opp og hun ante ikke at han hadde sagt sånne ting. Jeg snakket også med den siste ekskona hans og hun visste heller ikke om forskjellige ting han hadde sagt til meg angående deres forhold og henne.

Han hadde også kommentert på hvor fin rumpe treneren min på treningssenteret hadde en gang.

I 2019 bestemte jeg meg for å prøve videregående skole igjen, og endte opp med å flytte alene til Rjukan (hjembyen til faren min og slekta på den siden). Det gikk ganske dritt og jeg flytta tilbake til Elverum kun noen måneder etter. Da Fortalte mamma meg at jeg kunne ikke flytte inn med henne fordi hun hadde ikke plass. Broren min (da rundt 27 år ca) som ikke hadde noen fysiske eller psykiske stoppere for å få seg en jobb og flytte ut, bodde fortsatt hos henne. Så selv om hun visste hvor fæl pappa kunne være og at det kom til å ødelegge meg mer, ville hun heller ha broren min hjemme enn meg og jeg endte da opp hos faren min igjen. Denne gangen ikke frivillig.

I 2020-2021 bodde jeg med en daværende kjæreste som manipulerte meg og seksuelt mishandla meg. Jeg klarte å fortelle foreldrene mine et par ganger om ting samboeren hadde sagt og gjort... og de sa begge to hver for seg at det var sykt og at han virka sånn og sånn... men de gjorde ingenting. Jeg prøvde å flykte fra han to ganger men han dro meg bare verbalt inn igjen. Jeg klarte heldigvis å komme meg ut den siste gangen. Desember 2021. En kveld fortalte han at hvis jeg forlot han ville han drepe meg.

Heldigvis hadde vi ganske forskjellige søvnrutiner, altså jeg sto som regel opp veldig tildig mens han sov til langt utpå dagen. Så dagen etter at han sa dette, innså jeg at jeg var i fare og at jeg måtte vekk. Jeg tok med meg det viktigste og gikk opp til moren min som ikke bodde så langt unna. Da jeg kom til henne og fortalte det som hadde skjedd ble hun nesten sur på meg for at jeg kom så tidlig eller noe lignende Hun tok ikke alvoret først... Etter noen timer fikk foreldrene mine fikk henta tingene mine etterthvert og jeg så aldri han fyren igjen takk og pris.

Igjen flyttet jeg inn med faren min, nok en gang ikke frivillig. Det samme fortsatte med han. Jeg var så deprimert at jeg vurderte å avslutte livet nesten hver kveld. Så klarte jeg å fokusere på at jeg MÅTTE komme meg på egen hybel for at jeg skulle overleve. Jeg snakka en del med moren min og vi kom fram til at jeg måtte ha hjelp av nav siden hun ikke hadde mulighet til å hjelpe meg. Da jeg snakka med pappa om dette fortalte han hvordan han ikke likte nav og at det var uaktuelt. Etter mer snakking, og lyving om hvorfor jeg trengte å flytte ut, ble han med på det ved at han skulle hjelpe meg økonomisk i noen måneder. Faren min kan være ganske kontrollerende, og det viste seg her også. Han ville nærmlig vite omtrent alt jeg brukte penger på og skulle lekse meg opp i hvordan håndtere økonomi når han selv sugde på det. Han kunne bruke 10,000kr på mat bare for seg selv på en måned. Han kjøpte konstant nye ting som han ikke brukte mer i noen uker. Han har alltid sløset vekk penger, selv om han tjente 1,2 mill i året som lege før han pensjonerte seg i 2020. Han har visst også sagt at han skal bruke opp alt han har slik at jeg og broren min ikke arver noe.

Det var en periode da jeg bodde med tidligere nevnte samboer hvor jeg ble sponset av familien hans siden foreldrene mine ikke ville hjelpe meg. En spesifik hendelse hvor jeg spurte faren min om hjelp til husleie på ca 4,000 kr i måneden hvor han sa at det hadde han ikke muligheten til. Men noen uker senere kjøpte han seg to kajakker og hvis du søker opp hva en ny kajakk koster så ja :)) det er mer enn husleia jeg hadde for å si det sånn.

I samme periode var den et en gang hvor han hadde spurt meg om jeg ville ha ene vaffeljernet han hadde fordi han brukte det ikke, og jeg takket ja. Jeg trodde da at han skulle komme med det brukte vaffeljernet, men det som endte opp med å skje var at han kom med et helt nytt ett og fortalte om hvor dyrt det var (han elsket å fortelle folk hva gavene fra han kostet slik at du skulle være takknemlig og booste egoet hans). Da sa han i samme slengen at siden jeg hadde fått nytt vaffeljern nå så ville jeg ikke få noe til jul.

Når jeg endelig fikk innvilget søknad hos nav da jeg flyttet ut på egen hybel for andre gang alene, hadde han sagt til moren min at han var så glad for at han slapp å hjelpe meg økonomisk nå. Samme sa han på melding til meg "jippi". Da jeg først flytta inn ville han kontrollere hvordan jeg skulle innrede leiligheten også. Han er veldig dominerende og autoritær å ha med å gjøre.

Det er uendelige episoder og ting med han som jeg kan ramse opp men det kan jeg lzm snakke om i timesvis. Poenget er å vise hva slags person han er og hvordan det har gravd seg et uhelbredelig hull i meg som person. Siste episoden jeg skal nevne om han for nå handler om da jeg bodde hos han og han pressa meg til å gå tur. Han pressa meg med å si at jeg var så lat hvis jeg sa nei.. og da følte jeg meg ganske dritt så jeg ble med. Men på en av turene fikk jeg motet til å si ifra. For første gang. Jeg forsiktig fortalte han at jeg følte han pressa meg til å være med å gå tur. Da begynte han å gråte og sa ting som "Du kan da ikke tro slikt om meg"...

2022 startet. Jeg bodde på hybel alene igjen, gikk til nav og hadde fått henvisning til dps. Første timen min på dps var i April og jeg fikk en kjempegrei behandler. Hun hørte alltid på det jeg sa og hadde mange gode ideer på ting jeg kunne prøve.

Etterhvert som jeg hadde samtaler på dps gikk det opp for meg at jeg ble mishandlet hele livet og visste det ikke før nå. Jeg hadde ikke tenkt tanken engang om at det var omsorgssvikt.

Jeg innså at det var foreldrene mine (spesielt faren min) som hadde ødelagt livet mitt fra dag 1. De hadde brytet ned selvtillit fra tidlig alder og jeg har nå i nylig tid slitt med å vite hvem jeg er. De klarte å få meg til å tenke at det de sa og gjorde var normalt. Jeg visste ikke at de var så fæle som de var selv når jeg var midt oppi det. Etter at jeg innså dette, blokkerte jeg faren min i Juni 2022. Jeg visste at jeg ville få et bedre liv uten han. Moren min fortsatte jeg å ha i livet mitt fordi jeg trodde hun var "the good guy" ettersom vi fortsatt hadde noen gode stunder sammen oppi alt av dritt hu sa og gjorde selv på denne tiden. Jeg har jo hatt positive stunder med faren min også men de var få. Dessuten veier negative opplevelser MYE tyngre.

Jeg følte at livet ble lysere og lettere da jeg fjernet han fra livet mitt. Jeg følte meg ikke like konstant skyldig og til bry lenger, eller mindreverdig. Ikke på samme måte. Men det var tøft for meg. Det føltes ut som at jeg sørget over en forelder som hadde gått bort. Men det som jeg tror egentlig skjedde var at jeg sørget over den delen av faren min som jeg pleide å se opp til når jeg var et barn. Da jeg trodde han var et godt menneske med intelligens og omtenksomhet. Den personen var helt borte etter at bobbla sprakk når jeg innså alt som egentlig foregikk.

I månedene etterpå forsøkte han å ta kontakt på forskjellige måter. Han la ting i postkassa mi, han la igjen meldinger på telefonsvarer. På disse meldingene fortalte han kun om seg selv og hvor synd det var på han. Han ringte også behandleren min på dps for å få info om meg. Til slutt måtte jeg fjerne blokkeringa og sende en melding til han for å få han til å slutte å ta kontakt. I denne meldingen skrev jeg at han hadde svikta meg, ødelagt livet mitt og at jeg ikke vil ha kontakt med han. Jeg oppfordra også til at han selv burde få seg en terapeut og finne ut av hva som feiler han. Til svar fikk jeg bare at han aldri hadde såra meg med vilje og "lykke til".

Det var siste gang jeg hadde kontakt med faren min. Med moren min var det fortsatt en kamp. Vi treftes nesten hver dag og hun kom med idiotiske kommentarer som gjorde at jeg forsto etterhvert det at hun ikke trodde på at jeg hadde psykiske plager. Hun tok broren min i forsvar når han sa eller gjorde noe sårende, og selv når han hadde fortalt henne at han ville si unnskyld til meg for hvordan han har behandlet meg i oppveksten, hadde hun fortalt han at "det er ikke nødvendig". Jeg kunne ikke gråte foran henne uten at hun ble sur og ba meg slutte å grine. Hun har prøvd å gni religionen sin over på meg og si sårende ting med det. Når jeg har så forsiktig jeg kan og med respekt satt spørsmålstegn ved det hun har sagt, ble hu sur med en gang. Hu liker ikke at folk har andre meninger enn henne selv. Hu pleide også å skryte av hvor godt likt hun var på jobben og av andre. Hun tok meg aldri i forsvar ovenfor familie, eller venner hun har hatt som har sagt stygge ting til meg foran henne.

Vi hadde en periode hvor hun begynte å spørre meg om penger. Her gikk jeg på nav og hadde såvidt en tusenlapp til overs som skulle gå til andre ting enn mat og husleie. De første gangene hun spurte klarte jeg ikke si nei. Jeg synes det er utrolig vanskelig å sette grenser og jeg liker virkelig ikke konflikt. Den siste gangen hun spurte derimot, prøvde jeg å si ifra. Jeg fortalte helt rolig at jeg helst ikke ville gi henne penger med mindre det var helt nødvendig ettersom jeg såvidt hadde nok til megselv. Da ble hu sur og begynte å kjefte på meg. Hun sa ting som at det er det familie gjør for hverandre og hvordan hun har hjulpet meg.

Det var en episode i 2022-2023 hvor moren min tilbydde seg å vaske oppvaska mi hjemme hos meg fordi jeg var for deprimert til å rydde rundt meg mesteparten av tiden. Da vi kom til meg og hu satte igang ble hu sur og begynte å kjefte på meg. Hu sa masse drit om at jeg måtte kjerpe meg og bare tenke annerledes. Bare å "legge et kors under puta". Holdninger som bare gjør ting verre. Den dagen gikk det dramatisk nedover for meg psykisk. Jeg har aldri kjent på en sånn trang til å ta livet mitt som da hun sto og sa dette til meg. Jeg fikk lyst til å ta livet mitt foran henne så hun skulle se at dette er virkeligheten, ikke drømmeland. Man kan ikke bare tenke annerledes. Jeg har fått diagnosen sosial angstlidelse to ganger og i denne perioden hadde jeg også fått diagnosen "moderat depressiv episode". Hun visste at jeg gikk på antidepressiva. Hun visste at jeg hadde endeløse mareritt om faren min og eks-samboer. Hun visste at jeg såvidt klarte å gå ut døra alene. Jeg klarte å få kontroll på meg selv heldigvis og holde alle følelser inne slik man må gjøre rundt henne.

Men den helga etter at det skjedde fortalte jeg behandleren min at nå er det like før det går galt her. Da fikk jeg tilbud om å ringe nødtelefonen til DPS døgn. Jeg var så desperat at jeg klarte å ringe dit, selv med den telefonangsten jeg har. De kom på besøk dagen etter og senere ble jeg enig med behandler at jeg måtte legges inn på Løbakk. Jeg klarte ikke fikse alle problemene mine på egenhånd lenger. Jeg var sliten og lei av å kjempe mot alt, til og med de som skal ta vare på meg og løfte meg opp.

Ting fortsatte mellom moren min og meg, og jeg ble lagt inn i Februar 2023. Til slutt, nå i Mai etter at jeg flytta til Fredrikstad med kjæresten min tok jeg en av de vanskeligste valgene jeg har tatt hittil i livet, nemlig å kutte kontakt med moren min. I tillegg broren min (hennes sønn), og tanta mi ettersom de heller ikke er noe særlig å ha med å gjøre.

Det har også vært veldig krevende og vanskelig å være uten foreldrene mine selv om de ødelegger meg når vi har kontakt. Det har vært ensomt, jeg har vært panisk. Jeg føler fortsatt at jeg sørger over personer som ikke lenger eksisterer (som egentlig aldri har eksistert) og jeg har hatt konflikter med megselv over angående om jeg hadde rett i å kutte kontakt, om jeg skulle ha fortalt de hvorfor først osv. Mange sier også at "Jammen de er jo fordreldrene dine".

Jeg vet nå at jeg har full rett til å gjøre det jeg gjorde. Familie er de personene som bryr seg om deg, som er der for deg i gode og vonde stunder. De som løfter deg opp og gir deg positive opplevelser. De som vil deg det beste og som viser det ved handlinger, ikke tomme ord.

Jeg valgte å ikke gi beskjed før jeg blokkerte de. Fordi jeg har allerede fortalt de hva de gjør som sårer meg. De har sett meg gråte av det de har sagt og gjort. Flere ganger. De vet at de sårer meg. Likevel har de ikke endret adferd. Da er det ikke min jobb å fikse de.

Jeg valgte ikke å bli født. Jeg skylder ikke foreldrene mine noe som helst, men de skylder meg alt. Jobben som forelder er å ta vare på og veilede barnet ditt. Ikke å bruke de for å mate egoet ditt eller for at de skal gjøre ting for deg. I tillegg så velger man hvem som er familien din, og jeg har valgt kjæresten min og vennene mine som alltid har støttet meg.

Det vanskeligste med dette er at selv med behandling vil jeg aldri glemme alt det negative foreldrene mine har gjort mot meg, og kun en håndful av disse tingene har jeg nevnt i dette innlegget. Det vil alltid sitte som et sort hull i hjertet mitt. Uansett hvor mange venner jeg har eller andre voksne personer i livet mitt som støtter meg vil ingenting kunne fylle det sorte hullet.

Jeg valgte å skrive dette innlegget av en rekke grunner. For det første fordi psykisk helse burde ikke være tabu og antallet folk som har opplevd lignende ting som meg er overraskende mange. Det er naboen, familiemedlemmer, venner, kollegaer. Overralt er det folk som bærer på tunge opplevelser av ulik grad.

For det andre har jeg rett på å snakke om mitt eget liv og mine egne opplevelser. Dette er min sannhet og det jeg husker at har skjedd. Jeg vet at det har hatt utrolig stor effekt på den personen jeg er i dag og det jeg sliter med i hverdagen.

For det tredje sitter mine foreldre og søsken igjen uten særlig konsekvenser for det de har gjort. Ikke bare mot meg men mot andre. De lever sine liv så og si uten skade. Kollegaene og vennene deres vet ikke noe om hva slags personer de egentlig er bak lukkede dører. De tror disse personene er helt vanlige, gode mennesker. Det synes jeg er helt sykt.

[phasingval]

Dette er så sykt mye vanskeligere enn eg hadde trodd. Skriver bare fordi eg går ut fra at du enten bare kan motta meldinger fra venner, eller har blokket meg.

Savner deg uansett mye. Savner å ha bestekompisen min. Er sykt trist å se på mobilen, å se at det er stille.

Du var blitt en større del av livet og hverdagen enn eg hadde innsett, som definitivt var grunnen til at det ble som det ble. Eg tok opp for mye plass og tid.

Men sitter å lurer på om det var bare meg, eller dnd i helhet du måtte gi opp. Spesielt siden du slettet serveren. Om det bare er meg... fair enough. Men om det er dnd... tror eg du gjør en feil. Tror du trenger det. Vet iallfall at eg gjør det. Ikkje bare dnd, men å ha noen å engasjere i worldbuilding og stories. Ting føles så tomt nå, uten noen å egentlig dele ting med. Sliter med å gi slipp på ting/stories/characters. Bare... tar ting en dag om gangen. Lar det hele synke inn.

Skulle ønske eg kunne blitt med til veis ende i Alyrio, og har så mange spørsmål som brenner. Det er sykt vanskelig å ikkje sende sms, eller kontakte deg andre steder. Men ønsker ikkje å oversteppe. Ønsker ikkje å risikere å ødelegge all mulighet for å noensinne være venner igjen i fremtiden, om ting skulle endre seg.

[drakternfl2]

Indianapolis Colts' feil i detaljer førte til tap av spillet

Indianapolis Colts har fortsatt mange utfordringer i den nye sesongen, og de vil ikke være redde for å tape kampen. I dette spillet gjorde Indianapolis Colts feil i detaljer, og de tapte til slutt mot Minnesota Vikings. Indianapolis Colts-spillere så motstanderens lilla Amerikansk Fotball Utstyr kollidere med hverandre for å feire, og de møtte nok en gang en tapende kamp.

Trenerteamet i Indianapolis Colts hadde kalt to timeouts i kampen før, og de ønsket å gjøre effektive justeringer i forsvaret. På denne måten får det offensive laget mer tid under dekke av det defensive laget. Indianapolis Colts' taktikk er veldig vanlig i NFL-spill. Med omtrent tre minutter igjen av kampen, brukte ikke Indianapolis Colts den tredje timeouten. De grep ikke muligheten som gjenstår, og motstanderen Minnesota Vikings grep muligheten til å bruke taktikk for å forvirre Indianapolis Colts. Indianapolis Colts falt inn i taktikken til Minnesota Vikings falske ball, og sistnevnte gjorde at kampen ikke ble noe spenning etter å ha scoret et touchdown. Etter at Minnesota Vikings tight end fanget pasningen, var det ingen Indianapolis Colts-spiller ved siden av ham.

Videoen etter spillet vil få Indianapolis Colts til å føle seg irritert, de tok ikke hensyn til detaljene i spillet. Minnesota Vikings bredmottaker slo ned, og posisjonen hans hadde en absolutt fordel. Indianapolis Colts glemte den tredje timeouten til slutten av kampen, og trenerteamet ventet virkelig på den beste muligheten. Fansen stirret på Indianapolis Colts Drakter under kampen, men de ønsket nederlaget velkommen akkurat som spillerne. Minnesota Vikings vil ikke gi Indianapolis Colts en sjanse til å snu kampen, og feil i detaljer vil føre til tap av seier.