#nye bekjente | Explore Tumblr posts and blogs

thepowerofthetable · 3 years ago

Text

Etter å ha fått mange og ganske forskjellige innspill i testingen av prototypen i designsprint’en gikk jeg i tankeboksen for å samle mine egne tanker og tilbakemeldingene jeg hadde fått. Jeg identifiserte så tre ulike hovedkategorier av tilbakemeldinger og innspill fra testpersonene når det gjaldt konseptet Parken. Under ses en visualisering av tre ulike iterasjoner for konseptet basert på de ulike tilbakemeldingene jeg fikk, og under vil jeg beskrive iterasjonene og tilbakemeldingene som ligger til grunnlag for disse.

Spisestova

Det mange av de yngre studentene som jeg spurte både gjennom uka og på selve testdagen uttrykte var at de var skeptiske til å skulle bruke tjenesten til å møte nye mennesker. Derimot responderte de positivt på delen av konseptet som handlet om å leie rom og etterspurte ettertrykkelig en videreutvikling av dette. Jeg fikk blant annet innspill om å gi konseptet navnet; «Spisestue» (videre iterert til «Spisetova») og å ha fokuset på at dette ville være et hjemmekoselig sted som mennesker som manglet plass hjemme kunne benytte seg av. De som gav tilbakemeldinger på dette gav innspill om å lage flere målgrupper. Utfra dette så jeg for meg en ung student, en alenemamma med en skolegutt, og en enslig mann i 30-årene som treffende målgrupper - med fellesnevner at de kunne trenge å låne et sted til å feire bursdager, invitere til middag, og til å «henge med venner».

Langbordet

Fra andre testpersoner med noe høyere alder og én person fra et søreuropeisk land fikk jeg helt andre tilbakemeldinger. Èn testperson som hadde nok plass hjemme til besøk, men som selv hadde besøkt Folkehuset Absalon i København var veldig begeistret for et sted i Oslo hvor man kunne dra for å møte andre. Personen fra sør i Europa var ikke begeistret for rommene til leie. Dette føltes for vedkommende som en boks, og ikke som et sted vedkommende ville komme alene (min visualisering av rommet som en boks forsterket nok dette inntrykket). Hva hvis personen kom til stedet alene, og så folk sitte med vennene sine ved bord eller rom de hadde lånt for bare seg selv og sine venner? Dette ville vedkommende oppleve som ekskluderende, og som lite attraktivt for en person som ville komme dit alene. Vedkommende tipset om markedsteder i sørlige deler av Europa hvor det er økologiske matboder som kretser rundt et åpent område med langbord hvor mennesker i nærmiljøet kommer og slår seg ned og gjerne deler mat/drikke som de kjøper med bekjente.

Disse testpersonene etterspurte altså den sosiale dimensjonen ved konseptet Parken. Hvor er den menneskelige dimensjonen blitt av hvis man booker bord og rom gjennom en app? Hvordan møter man nye mennesker hvis det er i hovedsak tilrettelagt for at mennesker drar dit med venner? Èn retning å ta konseptet videre ville være å fokusere på den sosiale dimensjonen og lage et sted som var designet rundt at nye mennesker blir introdusert for hverandre - og gjerne deler mat de kjøper. Kunne maten stå på bordene slik at man måtte sende mat til hverandre? Kunne det være slik at det var veldig tydelig for de besøkende at her prater man med naboen langs bordene? Hvor stort hensyns skal man ta til den norske kulturen hvor folk er skeptiske til å snakke med nye (med unntak av når de er beruset på byen)? Er det mulig å designe noe som utfordrer dette, og samtidig oppleves trygt og meningsfullt for nordmenn?

Parken +

Mot slutten av dagen ville noen medstudenter prøve prototypen - og her kom mange artige idéer frem. Én av disse var at det hadde vært aktuelt å ta Parken-konseptet et skritt videre - og praktisk talt gjøre det til en halvisolert park som kunne brukes gjennom vinteren. Èn av grunnene til at dette kom frem i samtalene var at dette ville eliminere utfordringer rundt oppvask etc. ved Parken-konseptet. Planter er også veldig populært i disse dager, og testpersonene mente at et sted med mye planter hvor mennesker kunne «henge» på vinterstid ville være attraktivt for unge brukere - men gjerne også barnefamilier.

Underveis i prototypetestingen spurte jeg også testpersonene en del spørsmål knyttet til det å bli satt i matfellesskap med fremmede gjennom Parken-konseptet, noe som også var aktuelt for Middagsklubben-konseptet. Under ses en oppsummering av tilbakemeldingene og en mulig iterasjon av Middagsklubben:

Etter å ha identifisert mulige iterasjoner for både Parken og Middagsklubben stod jeg igjen med en usikkerhet på hvor vidt konseptene holdt mål. Gjennom helgen surret et annet konsept fra tidligfase i hodet som jeg hadde gått bort i fra tidligere da jeg ikke syns det var så treffende for ensomhet. Nå derimot syntes jeg kanskje at dette ville være et konsept som tydeligere imøtekom utfordringer jeg hadde identifisert i brukerintervjuene - og at dette konseptet derfor var potensielt mer legitimt. Etter samtaler med de jeg bor med, sammen med utfordringer vi møtte på da vi selv skulle invitere hjem til middag, utformet jeg en ny tjeneste me arbeidstittelen; The Table, som ses beskrevet under:

0 notes

wiadomosciprasowe · 6 years ago

Text

Fra fire til 100 på to år i Stavanger

https://www.y6.no/%e2%80%8bfra-fire-til-100-pa-to-ar-i-stavanger/

Fra fire til 100 på to år i Stavanger

VOKSER I OLJEBYEN: Kenneth Titlestad og Heidi Ravndal gleder seg over at kollega nummer 100 nå er på plass. Foto: Kjetil Ravnås / Sopra Steria Dato: 24-05-2019 14:25 CEST Opprinnelig tittel på pressemeldingen: Fra fire til 100 på to år i Stavanger Kategori: , Politikk Vitenskap, teknikk Data, telekom, IT Miljø, energi Transport Tjeneste, rådgivning, service Offentlig sektor Helse, sykepleie, legemiddel I løpet av drøye to år har Sopra Steria bygget opp et av de største og bredeste konsulentmiljøene i Stavanger. Denne uken kom medarbeider nummer 100 på plass.

I løpet av drøye to år har Sopra Steria bygget opp et av de største og bredeste konsulentmiljøene i Stavanger. Denne uken kom medarbeider nummer 100 på plass.

– Vi skal ha det «løye» på jobb! Det er medarbeiderne våre som skaper verdiene, og derfor er det viktig å gi dem en utviklende og spennende arbeidshverdag, sier Heidi Ravndal, direktør for digitale plattformtjenester i Sopra Steria Stavanger.

Hun begynte i selskapet som en av de første i Stavanger senhøsten 2016. Dermed har hun vært med på den voldsomme veksten fram til i dag. Ifølge Ravndal står Sopra Steria spesielt sterkt i olje- og gassektor, men har også betydelige oppdrag innen helsevesenet, finansbransjen og offentlig sektor.

Historien om Sopra Sterias satsing i Stavanger begynner hverken i oljebyen eller hovedstaden, men i Trondheim. En av konsulentselskapets daværende kunder i Trondheim, oljeselskapet Det Norske, kjøpte opp Stavanger-delen av Marathon Oil. Dermed ble fire medarbeidere fra Sopra Steria sendt til Stavanger for å bistå med supportoppgaver.

Omstilling og digitalisering

– Vi kom inn i kjølvannet av oljeprisfallet, og fikk etter hvert mange oppdrag knyttet til omstilling og digitalisering. Behovet ble stadig større og vi måtte vokse for å møte etterspørselen. Samtidig begynte jungeltelegrafen å gå i teknologimiljøene i Stavanger. I dag er det stor pågang fra folk som vil jobbe hos oss, sier Ravndal.

Ved utgangen av 2017 hadde Stavanger-avdelingen vokst fra fire til 25 medarbeidere. Rundt juletider i fjor satt det 72 personer i Sopra Sterias nye og moderne lokaler i Jåttåvågen, og hittil i år har konsulentselskapet rekruttert 28 nye medarbeidere.

– Veksten er organisk og vi bygger sten for sten. Helt fra starten har målet vært å tilby den samme bredden av tjenester i Stavanger som fra hovedkontoret i Oslo. Derfor bygger vi parallelt opp områdene applikasjoner, digitale plattformtjenester og forretningsrådgivning. For tiden rekrutterer vi folk med kompetanse innen rådgivning, infrastruktur, tjenesteintegrasjon, applikasjonsutvikling, skyteknologi og sikkerhet, for å nevne noen områder, sier Ravndal.

Sa opp drømmejobben

I fjor sommer sluttet Kenneth Titlestad i det han kaller «drømmejobben», for å jobbe med sikkerhet hos Sopra Sterias olje-, offshore- og industrikunder i Rogaland.

– Jeg hadde det veldig bra der jeg var, og hadde ingen planer om å flytte på meg. Etter hvert som flere venner og bekjente begynte å jobbe i Sopra Steria og skrøt av den nye arbeidsplassen sin, så ble jeg nysgjerrig. I tillegg la jeg merke til at selskapet hadde gått til topps i Great Place To Work-kåringen flere ganger, noe som styrket det gode inntrykket. Det var tungt å si opp gamlejobben, men jeg har ikke angret ett sekund, sier Titlestad.

Han trekker spesielt fram det sterke faglige miljøet og delekulturen som grunner til at han trives i den nye jobben.

– Jeg lærer nye ting hele tiden, og kan trekke på kompetansen og erfaringene til noen av landets beste hoder innen sine fagfelt. Her er det også spennende oppgaver å bryne seg på. Både IT- og OT-sikkerhet står veldig høyt på dagsorden hos kundene, sier Titlestad.

Les også: Sopra Sterias Heidi Ravndal er blant Norges fremste ledertalenter

Kilde: Pressekontor Sopra Steria – PRESSEMELDING –

————

Sopra Steria er et ledende internasjonalt konsulentselskap med en av markedets mest omfattende tjenesteporteføljer innen digitalisering. Selskapet tilbyr strategiutvikling, IT-rådgivning, infrastruktur- og systemutvikling, digitale løsninger og drift. Sopra Steria bistår store private og offentlige organisasjoner i Skandinavia med å ta et digitalt lederskap innen sin bransje. Selskapet har 44 000 medarbeidere i 20 land, og hadde en omsetning på € 4,1 milliarder i 2018.

I Skandinavia sørger 2100 medarbeidere for en årlig omsetning på 2,9 milliarder kroner i 2018.

Hashtags: # #Politikk Vitenskap, teknikk Data, telekom, IT Miljø, energi Transport Tjeneste, rådgivning, service Offentlig sektor Helse, sykepleie, legemiddel Politikk Vitenskap, teknikk Data, telekom, IT Miljø, energi Transport Tjeneste, rådgivning, service Offentlig sektor Helse, sykepleie, legemiddel

#energi Transport Tjeneste #IT Miljø #legemiddel #Politikk Vitenskap #rådgivning #service Offentlig sektor Helse #Sopra Steria #sykepleie #teknikk Data #telekom #Pressemeldinger

0 notes

tirilandreadesign · 3 years ago

Text

Interaktiv læring

Brief #10 2/4

I uke 2 handlet det om å være effektive, da to dager gikk bort til skoletur. Vi hadde tidligere gjort research, og fikk innsikt gjennom å spørre venner, bekjente, klassekamerater og folk vi kjente på ungdomsskolen om deres opplevelse med fremmedspråksundervisningen.

Det vi fant ut var at fremmedspråk er noe mange skulle ønske de var bedre på. etter frem år med egenvalgt fremmedspråk på skolen er er det mange som føler at de ikke kan språket, og at undervisninger er bortkastet. Dette synes vi var interessant, og ønsket derfor å jobbe videre med akkurat dette. Hvordan kan vi med hjelp av design forbedre undervisningen i fremmedspråk slik at folk føler de har fått bruk for undervisninger i ettertid?

Fra innsikten og intervjuene våre trakk vi ut noen sitater som vi tar med oss gjennom prosessen:

“Jeg husker ingenting av fremmedspråk jeg har lært på skole i 5 år!”

“Det hadde vært veldig gøy å dratt på utveksling dit, men jeg kan ikke språket.”

“Hvis jeg hadde kommet opp i tysk muntlig, så hadde jeg strøket!’’

Etter innsikten ble problemformuleringen vår:

Vi ønsker å øke mestringsfølelsen til fremmedspråkselever gjennom muntlige- og lytteøvelser, slik at terskelen for å bruke språket blir lavere og at faget føles mer relevant.

Dette passet også sammen med de to hypotesene vi hadde formulert forrige uke:

Siden uke 2 ble så kort gikk mesteparten av tiden å spissformulere den retningen vi ville gå i. Vi har gjennomgående vært enige om at vi må være flink til å ta beslutninger på grunn av den begrensede tiden. Så på mandagen gikk vi videre med den ene ideen vår - Sketch and tell. Sketch and tell handler om å skulle skape en muntlig samtale gjennom å lage en visualisering.

Etter å ha gått videre med denne ideen, endret vi problemformuleringen vår ingen, når vi nå visste litt mer om hvordan resultatet kom til å se ut.

Den gamle problemformuleringen:

“Vi ønsker å øke mestringsfølelsen til fremmedspråkselever gjennom muntlige- og lytteøvelser, slik at terskelen for å bruke språket blir lavere og at faget føles mer relevant”

Den nye problemformuleringen:

“Vi ønsker å øke mestringsfølelsen til fremmedspråkselever gjennom engasjerende oppgaver som skaper dialog, slik at elevene føler seg tryggere på setningsoppbygning og spontan samtale til muntlig eksamen”

Da vi hadde en anelse om hva vi skulle lage begynte vi å lage prototyper, for å kunne få testet så fort som mulig. Vi lagde enkle papirprototyper, for å kunne brukerteste og intervjue samme dag. De ble seende slik ut:

youtube

Vi observerte noe som vi syntes var viktig for den videre utviklingen av produktet gjennom denne brukertesten; det er kleint. Det fikk oss til å stille det nødvendige spørsmålet ‘’hvorfor er det kleint å snakke et fremmedspråk man har studert i fem år?’’.

Annen innsikt fra brukertesten og intervjuene som vi tok med oss videre er:

Mange føler de har et dårlig grunnlag fra ungdomsskolen.

Føler eksamen er lite tilrettelagt eksamen.

Mange liker og lærer best av å bruke språket i samtaler.

Store presentasjoner på fremmedspråk foran klassen er unødvendig, det er best å jobbe i små grupper.

Vi så på hva som fungerte med ideen og prototypen vår:

Det var fint at det ikke fantes noen fasit på hvordan man skulle lage bilder, så man kunne tilpasse elementene til sitt eget nivå. Konseptet var enkelt å forstå. Det var bra at man hadde tilgang på hjelpeordninger, setninger og sparsom for både den som stiller spørsmål og den som svarer.

Hva kan forbedres?

Må finne en mulighet til å kunne variere på ord og objekter, skape forskjellige vanskelighetsgrader. hva skjer om man får 100% riktig, skal vi legge opp til noen form for belønning? Vi må tydeligere knapper og linjer. Blir det morsommere dersom vi skaper en form for konkurranse?

1 note · View note

fuckyeahnorwegian · 8 years ago

Note

Den kjensla når du ser nokon du kjenner på butikken og finn ut at Wasa sin nye sandwhich med yoghurt smak har 428 kalorier og at pakken er mykje meir interesserande enn kva resten av butikken er.

ja merkelig hvordan du ser en mildt bekjent på butikken og hvordan Norwegian Anxiety™ plutselig kicker inn 500% og bruksanvisningen på Mr. Lee-pakken plutselig ble veldig spennende!!!!!!

#veldig rart!!!#ask #fyn text post #Anonymous

62 notes · View notes

themuzungos-blog · 7 years ago

Text

Uke 47

18. - 26. november

Karo

Dette blir nok mitt siste innlegg i denne bloggen, så jeg må takke for meg! Jeg skal her fortelle dere om ferieuken vår i Kenya. Jeg dro rett til Kenya fra Uganda, mens Nina, Nathalie og Siri dro til Rwanda. Jeg skulle møte en venninne i Nairobi i Kenya, Charity. Jeg hadde aldri møtt denne damen før da, men søskenbarnet mitt hadde. Dessuten har hun vært på Røros flere ganger (ifbm arbeid i Røde Kors) og vi har felles bekjente. Hun er virkelig en herlig dame. Hun har for noen år siden nå startet egen bedrift for å styrke og frigjøre kvinners posisjon i samfunnet. De gjør alt av håndverk – smykker, klær, vesker, parykker, pynt osv. Hun har også vært alt for gjestfri og vennlig mot meg mens jeg var der. Jeg er svært takknemlig for å ha blitt kjent med en dame som henne!

Karoline Nairobi (Lørdag – Onsdag morgen)

Mine siste dager i Fort Portal var emosjonelle.. Det føltes veldig trist og rart å skulle dra fra Fort Portal – mitt nye hjem. For det hadde faktisk begynt å føles som et hjem for meg. Jeg ble veldig komfortabel der til slutt. Det var en periode hvor jeg savnet alt hjemme, og jeg syntes jeg hadde fått nok av all oppmerksomheten og ting som ikke fungerte i huset. Men etter noen dager med denne følelsen (hjemlengsel?), ble jeg vel vant med alt, og fant ut hvordan av ting. Jeg vil også si jeg ble flinkere til å kommunisere med folk. De fleste der er bare hyggelige, men i forhold til all oppmerksomheten jeg fikk og at alle der gjerne vil ha msungu-kjæreste, er det veldig annerledes enn hjemme. Det var også intenst i en lengre periode, fordi folk gav nummeret mitt videre, og jeg aldri kunne gå «ubemerket» ute på gatene. Jeg opplevde også at fremmede på gaten visste navnet mitt (kanskje fordi jeg har deltatt på litt danseoppvisninger rundt omkring). Men jeg vil si at jeg ble flinkere til å håndtere disse situasjonene, og jeg er generelt veldig dårlig på å avvise folk - til og med hvis jeg skjønner at de vil ut på date med meg. Men jeg har måttet avvise flere, og fått erfaring og lærdom av det. Jeg vil si jeg har lært å handle og reagere på ulike måter enn hjemme.

Uansett... På lørdag (18. Nov) dro jeg med fly til Nairobi i Kenya, fra Entebbe i Uganda. Jeg var så spent før reisen at jeg hadde maur i hele kroppen og var skikkelig skjelven. Jeg ante ikke hva som ventet meg der, i et nytt land, med ny kultur, nye vaner og nye mennesker. Check-in og boarding gikk veldig fint. Flyturen tok kun 1t og 10 min, og føltes til og med mye kortere. Jeg fikk mat og god service! Når jeg kom fram fikk jeg også begge koffertene mine, og var veldig fornøyd.

Jeg skulle bli hentet på flyplassen, men var litt nervøs for at det ikke kom til å skje, bare fordi jeg har dårlig erfaring med det fra tidligere når jeg har ankommet nye steder (alene). Men før jeg gikk ombord på flyet fikk jeg en melding av Charity som bekreftet at hennes nabo skulle hente meg, så da jeg var litt betrygget. Da jeg kom ut av flyplassen var det likevel ingen der som så etter meg. Heldigvis funket mitt ugandiske simkort, så jeg fikk ringt Charity. Hun sa at naboen skulle være der, men at han ikke klarte å nå meg på tlf. Etter litt frem og tilbake med telefonsamtaler fant vi hverandre. Han skulle vise seg å være en veldig hyggelig mann som jobber som taxisjåfør gjennom Uber. Bilturen tok ca en time, frem til Charity. Det var som en drøm å kjøre på disse veiene, etter hva jeg hadde blitt vant med i Uganda. Veiene var så bra - rette, og uten humper og hull. Med en gang jeg kom frem, fikk jeg servert lunsj (lokal mat). Jeg og Charity satt lenge og pratet på stuen, om Norge, Kenya og Uganda. Deretter fikk jeg mitt eget rom som jeg kunne slappe av på. På kvelden serverte hun hjemmelaget jordbærkake og chai-te med melk.

Min første dag i Kenya, søndag 19. Nov, var en opplevelsesrik dag for meg! Richard (mannen til Charity) kjørte meg rundt, sammen med dattera, Asali, på 2.5 år. Først dro vi til et elefantreservat hvor de tar vare på skadde og forlatte elefantbabyer. Vi møtte på en venn av Richard, som er Masai. Jeg fikk et bilde med han, og senere på kvelden fikk jeg vite at han ville ha nummeret mitt. Charity sa at når man først har fått en ting for Masaier så vil man aldri gå tilbake til noen fra andre kulturer/stammer/land. Hun fortalte en myte om masaiene, hvor de før i tiden brukte å gå med skjørt uten truse under. Dette skulle gjøre at “lille willy” fikk vokse fritt og bli lang. Etter å ha hatt sex med en Masai, ville man derfor ikke nyte sex med andre men.. HA-HA.

Uansett, etter elefantreservatet dro vi til et sjiraffreservat. Her kunne vi mate de sjifraffene som ville komme bort til oss. De andre sjiraffene var "fri" - tror de har dem innenfor et større inngjerdet område. Jeg fikk et sjiraffnuss, ved å putte pellets i munnen, og strekke meg opp til dem.

Etter dette spiste vi lunsj og møtte Charity. Deretter dro videre til et sted som heter Bomes, for å se på et kulturelt danseshow. Vi kom en time for tidlig, og fikk dermed tid til å se på utstillingen deres av hvordan nabolagene til ulike stammer så ut før i tiden. De hadde utstilling til 23 av 42 ulike stammer i Kenya. Alle stammene er særegne, og har eget språk, og egne tradisjoner og danser. Danseshowet var veldig bra! Danserne var flinke, og de hadde full bekledning fra hver tradisjon. Det var også noen syke akrobater der, som avsluttet det hele. Veldig spennende!! Jeg elsker hvordan denne turen har gitt meg muligheten til å se ulike kulturelle danser.

På mandag 20. Nov, hadde jeg opprinnelig lyst til å dra til Masai Mara National Park. Men vi fant inget selskap som allerede hadde gruppe som skulle dra, så prisen var veldig høy. Det er heller ikke turistsesong. Ikke før 11 kvelden før, fant vi en sjåfør som kunne ta meg til en annen nasjonalpark - Lake Nakuru - for en billigere penge. Det var søskenbarnet til naboen deres, Moses. Jeg fikk en hel van alene, noe som både var digg og litt ensomt. Det var gooood plass, men siden jeg ikke hadde mitt gode kamera (pga frastjelt telefon), var det mest for å se og ikke ta bilder. Jeg så (mange på nært hold) sebra, sjifraff, buffalo, vannbukk, nesehorn, flamingo, pelikan og ulike typer antiloper og fugler, og mye mer.

Midt på veien under turen skulle sjåføren snu bilen. Jeg lurer på om han egentlig ble usikker på om han visste veien, og ville kjøre samme veien tilbake (jeg aner ikke). Vi klarte å sette oss fast.. Og jeg lurer litt på hvordan.. For nå er jeg så vant med at Uganderne kjører over alt, og jeg har vært borti at de kjører over verre hull enn dette. Det kan jo kanskje ha sammenheng med at veiene her er bedre, og at de ikke har så mye trening i å kjøre slik her og da.. Jeg er faktisk ikke sikker på om jeg selv kunne kjørt på slike veier, så... Uansett, han nektet meg å hjelpe til. Jeg tilbød meg å gå ut og dytte, eller kjøre selv slik at han kunne dytte. Men til slutt kom vi oss ut likevel.

Det var også avgjørelse den dagen på om det skulle foretas et tredje, nytt valg av president, eller om regjeringen skulle forbli. Det ble bestemt at det andre valget ble godkjent, og at Uhuru Kenyatta skulle fortsette å styre. På grunn av mye oppstyr rundt dette, holdt vi oss oppdatert over radio. Mesteparten i området vi var i tilhørte stammen til Kenyatta, og det dreide seg heller om feiring, enn opptøyer. Likevel prøvde vi å unngå byene når vi kjørte hjemover. Jeg ble opplyst om at de to som hovedsakelig kjempet om makten er sønnene av tidligere ledere som har kjempet mot hverandre over lang tid. De tilhører hver sin stamme, og urolighetene henger sammen med at man ikke aksepterer hverandres stamme. Så det at folk blir drept og torturert har mye å gjøre med at man er en minoritet i noens område - altså at man etnisk ikke tilhører den stammen man oppholder seg i. Man kan ikke velge hvilken stamme man ønsker å tilhøre, det kommer av arv og hvor man er født. Folk er også nødt til å velge den presidenten som tilhører sin stamme, noe som betyr at de ikke får et fullstendig fritt valg. Dersom man er fra den ene stammen og ikke stemmer på tilhørende presidentkandidat, kan man risikere å bli drept, eller få eiendommen nedbrent.

På tirsdag 21. Nov, var jeg med Charity og familien til visning før begravelse. Ene naboen hadde gått bort for noen dager siden. Det var også 9 andre grupper der som hadde mistet noen, og skulle få se vedkommende en eldre gang før gravleggelse. Det var ikke noen liste tilgjengelig over hvem av de 9 gruppene som kunne komme inn først og sist, så vi ante ikke om vi måtte vente der i 20 min eller mange timer. Det var organisert slik at man ble ropt opp over en høyttaler når det var ens tur. Siden Richard skulle på jobb og hadde dårlig tid, ventet vi bare i en halvtime før vi dro videre.

Richard kjørte oss til moren til Charity, Rosemary, hvor jeg passet Asali mens Charity gjorde noen ærender. Rosemary fortalte at i Kenya kan man ikke dra på besøk uten å bli servert noe (noe jeg hadde lagt merke til hos Charity også). Jeg fikk derfor servert pannekake og te. Chai-teen de lager her har jeg blitt veldig glad i. Skal prøve å lage det hjemme. Søsteren til Charity kom hjem etter en stund, og vi kom i god kontakt. Det endte med at jeg ble invitert til bryllupet hennes neste år! Da Charity kom tilbake etterlatte vi Asali der, slik at vi kunne dra til sentrum alene.

Vi skulle ta Matatu til sentrum. Det var en opplevelse i seg selv – vet ikke hvordan jeg skal beskrive det! Matatuene minner meg rett og slett om russebusser. Høy lyd fra skikkelig høyttaleranlegg, grafitti og tvskjermer.

Det første vi gjorde i byen var å dra til Kenyatta Conference Center, som er Nairobis nest høyeste bygning. Vi hadde såå fin utsikt, og Charity hadde tatt med jordbær som vi spiste Etter det dro vi for å spise lunsj. Jeg spiste en lokal fiskerett (fra kysten) - veldig godt!! Jeg føler den tradisjonelle maten i Kenya er mye mer smakfull enn den ugandiske. Etter lunsj fant vi en Matatu og dro tilbake til Kikuyu sentrum, hvor moren Rosemary bor. Der fikk jeg nok en gang servert te, og denne gangen med popkorn.

Alle Mombasa (Onsdag kveld – Søndag morgen)

På onsdag 22. Nov, ble jeg kjørt til togstasjonen av Harrison (naboen). Det første jeg møtte da jeg ble satt av på togstasjonen var en lang kø, inni en slags tunell. Vi ble bedt om å legge alle eiendeler i midten på et bånd, og stille oss langs veggen. Ulike tanker for gjennom hjernen min, spesielt siden vaktene bar maskingevær... Men det skulle vise deg at de skulle ha inspeksjon med narkohunder. Deretter skulle bagasjen og vi scannes og visiteres. Da jeg kom inn og i riktig kø (billettscannekøen) trodde jeg det var en lang kø og var glad jeg hadde 2 timer før toget skulle gå. Etter kort tid ble hele hallen fylt av folk som stilte deg i kø bak meg.. Herregud jeg var lettet. Jeg fikk printet ut billetten uten problemer, og spurte deretter en av de ansatte om returbillett til søndag. Hun sa alt var fullbooket både for søndag og lørdag... Og jeg fikk et snev av panikk, for uten togbillett visste jeg ikke hvordan vi alle kunne komme oss tilbake for å nå flyet på søndag. (dette skulle vise seg å ordne seg også da, men ikke spør hvordan… Jeg var ikke en del av det, lover!!)

Togturen til Mombasa var langdryg. MEN utsikten var helt fantastisk - vi kjørte gjennom to nasjonalparker og så flere dyr (elefanter, buffaloer og sjiraffer). Dessuten hadde Charity laget masse mat til meg som jeg skulle ha på turen. Det kom godt med for å si d sånn. Snille, snille Charity. Jeg trodde jeg skulle ha Wi-Fi på toget, og om ikke så skulle jeg ha mobilnett gjennom mitt kenyansk simkort, men det skulle vise seg å skuffe meg. Det var ikke WIFI på toget, og signalene til mobilnettet var alt for dårlig. Jeg fikk dermed problemer med å kontakte resten av gjengen i Mombasa angående hvor og når vi skulle møtes der. Jeg fikk inn noen meldinger fra dem, og vi klarte å bli enige om å møtes på en kino i nærheten av leiligheta. Jeg var ikke sikker på om de fremdeles var der når jeg ankom, for meldingene mine ville ikke sende, og jeg brukte lang tid på å komme fram.

På togstasjonen i Nairobi hadde jeg møtt en fyr (Paul) som jeg pratet litt med, den timen jeg ventet på ombordstigning på toget. Vi byttet telefonnummer (slik man ofte gjør her, selv om jeg ikke tenkte å møte han igjen). Da vi kom fram i Mombasa prøvde han å ringe meg, men jeg tok ikke telefonen med vilje. Helt ærlig var jeg ikke sikker på hva han ville (som vanlig), om han bare ønsket vennskap eller mer ... Uansett.. Jeg tok ikke telefonen, men ut av 1000 andre passasjerer klarte vi å støte på hverandre likevel. Jeg sa at jeg så etter en tuktuk, men han sa det ikke fantes der. Han hadde rett. Han sa han skulle til byen for å lete etter overnatting, og at han kunne følge meg før å møte vennene mine. Jeg ble med han inn i en stappfull Matatu med koffert og sekk. Folk måtte hoppe over kofferten min, som stod i midtgangen, hver gang de skulle av eller på. Vi gikk av Matatuen etter 20 min og måtte lete etter en ny. Og ja det var mørkt, og det samlet seg plutselig mange rundt oss. En av dem virket hyggelig og sa at vi kunne følge etter ham, så skulle han vise oss til riktig Matatu-holdeplass. Vi gikk rundt et hjørne og der stod det to Matatuer. Han viste oss inn i den ene, og spurte om penger til lunsj. Jeg gav ham litt penger. I løpet av denne turen kom en full type inn og satte seg ved siden av meg, bak i Matatuen. Han var veldig intens og ekkel, men heldigvis fikk Paul dette med seg, og snudde seg fra framsetet og spurte meg hvordan det gikk. Jeg sa til han ekle duden "yes, I am with him", og følte meg ganske lettet!! Da Paul neste gang sa vi skulle av var vi tydeligvis fremdeles ikke fremme. Jeg ble litt oppgitt og tenkte at jeg bare kunne finne en tuktuk der, og betale det det måtte koste. Han sa vi skulle lete etter en ny Matatu, men gaten var ganske øde, så jeg spurte den første tuktuken jeg så og fikk en grei deal. Paul ble med meg, og sammen fant vi restauranten og gruppa mi. Jeg var så lettet da jeg så dem, jeg visste jo ikke om de enda var der, siden det var gått flere timer etter avtalte tidspunkt, og signalene på telefonen min var for dårlig til å kunne nå dem.

(samlet igjen)

Torsdag (23. Nov) dro vi til «Wild Water», badeland. Det var gøy og digg. Tror vi hadde mer moro i skliene enn de andre barna der. Ja, hvis noen lurte så er vi barn på tur (spesielt Nina og Siri hehehhe). Nathalie brukte mesteparten av tiden til å sole seg/slappe av i skyggen, mens vi andre brukte skliene aktivt. Nina og Siri så ingen ende på lek og moro i vannet - en skulle trodd de blotnet opp!! Nathalie ble til slutt overtalt til å bli med disse barna i gruppa vår på noen runder i barneskliene. Tror de syntes det var like gøy som de andre skliene. Etter denne fantastiske dagen ble halvparten av oss solbrent.

På kvelden spiste vi middag på en restaurant (Cafe Arabika) på en fancy brygge ved kanalen. Vi tenkte vi skulle gå ved kanalen for å se litt, men det er forresten veldig merkelig der, for strendene og utsikten er kjøpt opp av store hoteller. Så når man går på gaten rett ved havet/kanalen, kan man ikke se vannet, fordi det er høye gjerder foran. Vi måtte gå gjennom en security-check før vi kunne komme inn på området til restauranten. Jeg og Nathalie delte en tallerken med ulik sjømat. Det var veldig smakfullt, men var litt lite etter prisen vi betalte. Det var veldig fin utsikt utover vannet, og vi koste oss. Vi hadde alle bestilt noen drinker (uten alkohol). Siri sin drink, som skulle være fersken mojito, smakte høgg. Etter en stund begynte jeg å tenke på at drinken min smakte jo egentlig fersken, og ikke Stoney, ingefær og honning, slik den skulle. Litt motvillig sa jeg det til Siri, og vi byttet drink. Siri stakkar hadde prøvd å presse i seg den ekle drinken, men fikk et stort smil om munnen da hun fikk drinken SIN.

Fredag (24. Nov) hadde vi en rolig morgen, hvor vi spiste frokost i huset og ordnet med noen småting her. Etter frokost dro vi ut med tuktuk for å se på et gammelt museum, kalt Fort Jesus. Da tuktuken stoppet utenfor inngangen kom det en byvakt/politi (er ikke helt sikker) bort til oss og sa at vi måtte slå følge med en mann han pekte på. Dette pga sikkerhet. Mannen vi møtte het Moses og sa han jobbet i museet. Han hadde et navneskilt, men så ingen logo eller bilde på det høhø.. Vi var litt skeptiske, men fordi vi er norske og gjør som vi får beskjed om sa vi «Okei», og fulgte etter han. Uansett gav han oss et tilbud som vi ønsket å benytte oss av.

Moses viste oss rundt utenfor museet, og sa at han kunne vente på oss utenfor hvis vi ville betale oss inn. Vi bestemte oss for heller å bli med han rundt på en guidet tur i gamlebyen. Byen har blitt influert av både Indere, Arabere, og Briter, og det er en veldig stor havneby for import og eksport (den største i øst-afrika). Vi merker det på maten her, at de er flinkere med krydder. Og at maten likner mye på indisk mat. Det var egentlig veldig greit å ha med seg en lokal guide når vi gikk i gatene. Folk kom veldig nært oss, uten at vi visste hvorfor, og Moses sa at det var mye ran og kriminalitet i området. Underveis stoppet vi på et lokalt marked hvor vi kunne kjøpe krydder. Etter det tok han oss med til en fin restaurant, hvor vi kunne kjøpe lokal mat til lunsj. Jeg spiste lam i en godt krydret saus med ris. Det var veldig mye, så restene ble til morgendagens lunsj.

Etter lunsjen dro vi til stranda (Bamburi Beach) hvor jeg skulle finne et dykkesenter (tropical dive center) som jeg hadde sett på Tripadvisor kvelden før. Jeg fikk gjort avtale med dem om to dykk neste morgen!! Det var ingen andre som allerede hadde meldt seg på, men de sa de kunne gjøre turen med bare meg.

Resten av dagen tilbrakte vi på en annen strand litt nærmere leiligheten, og det var rett og slett helt perfekt!! På kvelden dro vi til Café Mocha (et sted vi dro til flere ganger, fordi det var nærme og veldig koselig), for å spise middag. Jeg og Nina delte en slags libanesisk tapasplate. Til dessert tok vi et gigantisk kakestykke, som nesten ikke gikk ned. Men jeg og Nina er ingen pingler, så alt skulle ned.

(Nina som sover og Siri som ligger under senga og venter på at hun skal våkne slik at Siri kan skremme henne. Det funka ikke)

Søndag 26. Nov: Jeg og Nathalie sov dårlig denne natten. Det var så sinnsykt varmt på rommet, og jeg er sikker på at hele senga drapp av svette. Vi våknet i 4 tiden og var våken over to runder med bønnerop før vi sovnet igjen. Jeg måtte opp tidlig, FOR JEG SKULLE PÅ DYKKING!!

Båtturen ut til der vi skulle dykke var ikke lang. Vi gjorde en baklengsrulle ut i vannet fra kanten av båten, før vi slapp oss fritt ned i vannet. Det første dykket varte i 57 minutter, og gikk ned på 20 meters dyp. Det andre dykket varte i 52 minutter og gikk ned på 16 meters dyp. Det var helt fantastisk!! Siden det bare var meg og dykkemasteren, så hadde han tid til å se seg mer omkring og spotte mye forskjellig. Vi så (BLANT MYE ANNET!!!): Mantis coral shrimp, White tipped reefshark, Trumpet fish, Turtle Dolphins, Manta ray, Crocodile fish, Grouper, Blue spotted sting ray, Scorpion fish, Lion fish og Unicorn fish. Det var sykt…. Da vi så den første skilpadden holdt jeg på å miste pustemaska, for jeg ble så overveldet over hvor stor den var. Dykkemasteren min pekte og pekte, mens jeg myste og myste, og klarte ikke å skjønne hva han pekte så voldsomt etter, jeg så bare fisk. Men så rørte skilpadden på seg, og jeg så den. Den var GIGANTISK!! Jeg strofnet vann, og fikk presset pustemaska inn igjen. Synet av de første haiene var også amazing – det gav veldig adrenalinkick!

Da jeg kom tilbake møtte jeg de andre på stranden. Jeg fikk vite at den badeglade Siri hadde kommet seg raskt opp av vannet, på grunn av et par som hadde sex (mest trolig en gammel gris som utnyttet seg av en prostituert). Uansett var det ikke trygt å bade der uten å bade blant hans sædceller. Det var ekkelt, for de lå nære strandkanten, og det var langgrunt langt utover.

Nathalie hadde fått solstikk, og de to andre ville hjem og forberede seg på morgendagens lange reise. Jeg ville bare være på stranden og nyte solen og bølgeskvulpene. Jeg var i himmmelen. På kvelden spiste vi på en ny restaurant som Nina hadde funnet på TripAdvisor. Nina har forresten vært veldig flink med å finne steder å besøke, og å organisere hvordan vi skal komme oss hit og dit (creds).

Søndag 26. nov, var den store reisedagen. Vi stod opp kl 5 for å bli kjørt til togstasjonen i Nairobi. Vi var litt spente på om billettene vi hadde fått gjennom husverten i Mombasa fungerte. De hadde litt rare navn, da Nathalie ble “K. Oklano” og Siri “D. Marethe”. Heldigvis gikk det greit. Men gjennom sikkerhetskontrollen ble Siri stoppet og tatt ut til siden. Hun hadde med to kniver i kofferten… Typisk Siri… Hun skulle bli med vakta for å forklare seg, mens Nina og Nathalie ble med henne. Jeg ble sendt til andre klassens venterom, og så ikke de tre andre blant den store folkemengden. Uansett, etter litt styr, gjorde alt dette bare at vi havnet i «priority passenger» avdelingen, og vi fikk komme sammen med første klasse inn på toget. Vi slapp å dra bagasjen i trappene, og fikk komme først på toget. Vakta hadde sagt til Siri at hun skulle gjemme knivene i sekken og IKKE ta dem opp. Han forsikret seg også med Nathalie og Nina at de skulle påse at Siri ikke tok dem opp. Ja, nei man vet jo aldri med Siri....

Togturen tok 6 timer, men var (igjen) veldig fin. Det var ikke like kjedelig for min del denne gangen, for jeg kom i kontakt med sidemannen som jobbet med “Youth Empowerment” (veldig relevant for vår oppgave), pluss at jeg hadde resten av gruppa å prate med.

Da vi kom fram i Nairobi tok vi en taxi til flyplassen. Der møtte vi Charity og Harrison, som kom med min andre koffert. Charity hadde også med seg noen smykker som Nathalie ville kjøpe, og hun hadde med seg noen gaver til alle oss.... Det er også en tradisjon i Kenya at gjester ikke kan forlate en uten å ha mottatt noen gaver. Selv de fattigste gir noe, sa Charity. Hun hadde en gang mottatt en høne som hun matte frakte i en boks i veska på bussen.

Vi leverte fra oss noen ting og klær, som Charity ønsket å gi til folk i slummen I Nairobi. Kibera slummen i Nairobi er Afrikas største slumområde, og hun har kontakter der som hun pleier å dra å besøke. Siden vi hadde mange timer på flyplassen før innsjekkingstid, satte vi oss på en kafé utenfor. Vi begynte litt med presentasjonen til Manchester. Kl 22.45 skulle flyet vårt lette. Vi mellomlandet i Doha, i 2.5timer, før vi dro videre med nytt fly i 8t til Manchester. Hele reisen utgjorde 37 timer og vi var passe slitne da vi kom fram. Spesielt Siri, som ikke hadde sovet noe i det hele tatt på flyet.

Takk for meg!!

Og takk, gjengen min for turen! For en fantastisk reise vi har vært gjennom…….

#karoline

0 notes

balleclorin · 7 years ago

Text

Kapittel 1

Kafé, torsdag

Det føltes litt som skjending hver høst. Biblioteket måtte kvitte seg med bøker ingen lånte og bøker det ikke lenger var plass til . De første årene hadde hun forsynt seg grådig av stablene med kasserte bøker, men nå gadd hun ikke lenger. Ble heller fylt med vemod av all tankekraft som skulle skrotes. Hva hadde ikke hver og en av disse bøkene satt i gang av tanker og prosesser i livene til folk. Til han eller henne som skrev dem, eller til de (få?) som hadde lånt dem her på biblioteket ?

Hun stemplet de siste bunkene med “Kassert” stempelet fra Stockholms Stadsbibliotek. Kassene fylte halve gangen i fjerde etasjes kontorfløy. Når hun kom tilbake i morgen tidlig ville de være borte. Effektive filipinske renholdere på dårlige lønnsvilkår sørget for det.

Skulle hun dra rett hjem til Axel, eller skulle hun ta en cappucino på kafeen først? I veska lå et nytt nummer av Monocle hun hadde kjøpt for Axel, men som stort sett hun leste.Hun kunne si at hun bommet på trikken og stjele seg en halvtime?

Hjemme satt Axel antakelig foran den helvetes Macen sin og skrev på en av de påbegynte romanene sine. På det alt for dyre McIntosh-anlegget (kjøpt for deler av hennes morsarv) spilte han mest sannsynlig noe Terje Rypdal som hun ikke utstod. Det var den insisterende gitaren til Rypdal hun ikke orket. Alternativt lyttet han på Ketil Bjørnstads “Waterstories” eller enda verre, den vakre “Remembrance”. Da ble han gjerne nedstemt og tung.

Kaféen var full. Moa, den nye bibliotekaren, satt ved et lite bord i hjørnet.Hun smilte vennlig til henne fra disken mens hun sa “hei” inni seg. Speidet etter et ledig bord på motsatt side mens hun ventet på cappucinoen. Alle bord var opptatt, Moa oppfattet det samme og vinket henne bort.

-Du kan gjerne sitte her. Jeg skal uansett snart gå. Hun så irriterende stereotypt ut som en bibliotekar; lesebrillene på nesetuppen, festet til en brillesnor, håret satt opp i tutt. Hun var vakker uten å være billedvakker. Slik som nettopp en 27-åring med lite motgang og nok selvtillit kan være.

- Gjerne, sa hun og kjente at hun faktisk mente det.

- Hvor skal du da ?

- Bare hjem. Min mor og søster kommer i morgen og jeg liker, nei, jeg MÅ ha det ryddig når jeg får besøk. - Er kanskje derfor du ble bibliotekar da ? Hun forsøkte seg på en morsomhet, noe hun nesten aldri gjorde lenger. Hun og Axel pleide alltid å komme med morsomheter til hverandre før. Nå snakket de stort sett om praktiske ting, betaling av regninger og hvem som skulle handle. Ikke en gang en hund som skulle luftes hadde de å krangle om. Moa smilte. - Du aner ikke hvor slitsomt det er med en mor som påpeker enhver feil eller mangel. - Jo, tenk det gjør jeg! Jeg har i tillegg lenger erfaring enn deg og kan love deg en ting; det tar aldri slutt! - Og til slutt blir jeg min mor... ? - Til slutt blir du din egen mor. De lo.

Heidi kjente en varme inni seg hun ikke hadde kjent på lenge. Hun hadde likt Moa instinktivt da hun begynte på avdelingen og nå ble hennes forestilling av Moa som en smart, selvstendig og kvikk ung kvinne liksom bekreftet etter noen få setninger.

- Bor du alene? - Ja, sa hun. — Det er deilig. Hadde kjæreste i nesten tre år, men dette er dessverre å foretrekke. Heidi nikket, som om hun skjønte hva hun mente. - Du da? - Gift. Axel… Hun stoppet, ville si noe fint om ham men det ble for nært ennå. - Tretten år. Moa derimot sparte ikke på detaljene. - Ikke verst. Ja, mor og far gikk fra hverandre etter 9 år og da forsvant han til Norge og jobb i Statoil. Siden så vi ham to ganger i året. Alikevel har vi to søstre ikke noe farskompleks.Hun smilte og hevet det ene øyenbrynet som for å avlyse eller bekrefte ironien. iPhonen vibrerte hissig men lydløst et par ganger på bordet. Moa så kjapt på meldingen før hun pakket sammen. - Da må jeg løpe. Vi sees i morgen! Heidi smilte bekreftende. Så satt hun der alene.Hun nøt det. Det var torsdag og hun hadde ingen planer så hun bestilte et glass rødvin og sendte Axel en melding om at hun tok en enda senere trikk.

Da meldingen fra Heidi tikket inn ble han knapt forstyrret i skrivingen. Han hadde uansett møtt en vegg og fikk ikke til noe annet enn å flikke på setninger. At han slet med et innbilt Bjørnstad-kompleks hjalp heller ikke. Han leste Ketil Bjørnstad om igjen og om igjen. Hver gang ble han like inspirert og hver gang ble det han skrev mer og mer anemiske variasjoner av temaer og idéer han fant hos Bjørnstad. Han jobbet på fire begynnelser til en roman samtidig, og alle var like dårlige.

Et snev av dårlig samvittighet fordi han nøt tanken på enda mer tid alene, gled raskt over. Han satte på den norske cellisten Truls Mørks innspilling av Bachs cello-suiter, orket verken Rypdal eller Philip Glass denne ettermiddagen. Gjennom Sonus Faber høyttalerne kunne han høre Mørks tunge åndedrett mens han spilte seg gjennom suitene. Det var tydelig en fysisk anstrengelse og hvis han lukket øyene var det som om den nesten skallede cellisten satt foran ham i stua.

Så byttet han til Glenn Goulds Goldbergvariasjoner, nyinnspillingen fra 1981, hvor Goulds karakteristiske nynning , visstnok til lydteknikernes fortvilelse, var enda mer fremtredende enn på originalinnspillingen. Mange mente at denne nynningen var irriterende langt fremme i lydbildet, men Axel foretrakk det slik. Det ble en nærhet og autensitet som var nærmest fysisk.

Opplevelsen av musikken ble i tillegg forsterket av at McIntosh forsterkeren hadde to store VU-metre som lyste lyseblått og der en pil for høyre- og en for venstrekanal danset opp og ned på en buet kurve etter musikkens impedanse ut i høyttalerne.

Ofte spilte han bare preludiet om igjen og om igjen. Celloens klang, særlig når han kunne ha volumet høyt, gikk rett inn i ham. Ble en del av margen hans. Han hadde lest at celloens lyd var den som var nærmest den mennesklige stemme i tonalt spenn, og det var kanskje derfor mennesket ofte ble rolige av celloens lyd. Det var vitenskapelig bevist at pulsen faktisk sank mens man hørte på et rolig stykke med cello.

Han gikk ut på kjøkkenet for å lage en espresso. Han foretrakk den gamle Rancilioen fremfor Nespressomaskinen de hadde fått til jul. Strengt tatt lagde Nespressoen både espresso og crema som var vel så god, men den lille seremonien det var å lage espressoen manuelt var noe annet enn å stappe en kapsel ned i et hull. Dessuten fylte den gamle Rancilioen leiligheten med en duft av kaffe Nespressoen ikke gjorde, den var bare klinisk og effektiv. Han kvernet opp rett dose kaffe, la i bajonetten og la akkurat rett vekt på tamperen for å stappe kaffen. Han hadde øvd på badevekta for å kunne legge på nøyaktig 13 kg trykk. Da brukte vannet akkurat nok tid gjennom kaffen og smaken ble perfekt. Verken for tynn eller for bitter. For tiden drakk han alt for mye espresso. Han sov dårlig, fikk løs eller hard mage og begynte nesten å riste etter den femte espressoen. Det hjalp heller ikke at han måtte ha en teskje sukker hver gang. Om ikke annet hadde han begynt å utjevne med et glass vann samtidig så ikke blodårene ble helt strangulerte.

Mens han stod der ved kjøkkenbenken så han på flisene. De var hvite, 1x1 cm og hadde tatt flere år å bli enige om. … MER

Det skal så lite til før en mann ser stakkarslig ut.Da hun kom inn i stuen satt han sovende i favorittstolen sin. Haken hvilte mot den ene skulderen og litt sikkel hadde samlet seg i munnviken. Alikevel ble hun ble varm inni seg når hun så ham slik. Det var noe ærlig over situasjonen, ingen mulighet for ham til å forstille seg. Hun tenkte på hva hun hadde likt så godt ved ham når de møttes; hans oppmerksomhet, lyttende og alltid interessert — hun hadde alltid vært i sentrum når de var sammen. Hans tålmodighet når hun hadde vært sint etter en eller annen episode på jobb. Eller bare måten han strøk henne over ryggen og rumpa når han leste aviser eller bøker i senger på sløve helgemorgener. Hun visste at han kunne holde på sånn i timesvis, ikke minst for nettopp å kunne drikke kopp på kopp med kaffe, lese de gode avisene og spise en hel Toblerone, men også for de han var kjærlig med henne.

VERNISSAGE, fredag

Axel ble plukket opp av Frédrick (med é), som tilsynelatende alltid kjørte siste modell av en eller annen Audi. Dette tyske bilmerket som nå var et symbol for en hver harrytass med velylt lommebok eller i hvertfall kredittverdighet nok til å betjene et stort billån. Fredrick hadde både lommebok og kredittverdighet, og selvsagt ingen smak. Kjøpte han og kona en Eilersen sofa var det fordi noen hadde snakket om den, eller fordi kona, Riita, hadde sett den i et interiørmagasin eller en interiørblogg, og når hun insisterte på Poggen Pohl-kjøkken var det signalet det handlet om.

Vernissagen var for den finske videokunstneren Tomi Kukkola. Han hadde slått seg opp med små filmer utelukkende filmet og redigert på sin iPhone. En av filmene viste ham og noen bekjente som spiste lunsj foran børsen fulgt av en ti minutters sekvens der hundre menn som agerte børsmeglere sang et av Verdis rekviem i total disharmoni. Kanskje en protest mot tidens ekstreme individualisme?

Kukkola interesserte ham bare måtelig, men det var alltid fascinerende å oppleve hierarkiet på en slik kunståpning; Først en liten gruppe innvidde fra samtidskulturens maktelite, så en gruppe håpefulle yngre aspiranter til samtidskunstens parnass og til siste en uungåelig gruppe utenforstående av uklar beskaffenhet og alder. Dette var den største gruppa selvsagt — de som faktisk kjøpte de forskjellige verkene. Noen av genuin kunstinteresse, men for de fleste var det ren business. Et riktig verk kjøpt til rett tid for rett pris, kunne betale seg mangfold om bare kunstneren greide å holde seg relevant de neste årene.

Axel lot Frédrick være igjen i baren mens han selv tok runden og så etter kjente. Det var like greit å få unnagjort hilsing og klemming, selv om det antakelig ikke var så mange kjente her. Noen fra jobb hilset han kjapt på — nikk og hevede øyenbryn. Ved et av de runde, høye bordene sto en yngre dame med nervøse hender og virket uendelig alene og forlatt. Uvanlig til ham å være gikk han bort til henne. Han som var så redd for å bli avvist i sosiale sammenhenger. Han følte et slags overtak; hun så nemlig mer feilplassert eller usikker ut i omgivelsene enn han ofte gjorde. Som når han gikk på fest med Heidi og hennes kolleger der han ikke kjente noen. Å bli forlatt av Heidi da gjorde ham fysisk uvel. Stå der med et glass vin og ingen å snakke med eller til, som han hatet det. Nå var det hun, denne kvinnen ved bordet, som hadde den rollen. I allefall for ham.

Han stilte seg ved siden av henne. - Interessant ? spurte han han og nikket mot de store flatskjermene. Hun så ikke på ham. - Tja... jeg greier liksom ikke ta dem på alvor. Hun smilte og snudde seg mot ham, tydelig glad for kontakt. - Man må kanskje være en av de innvidde for å få utbytte av det ? Han nikket bort mot gjengen som klumpet seg rundt kunstneren. I det samme slo det ham at han mulihgens bare var misunnelig på denne Kukkola som allerede hadde satt et avtrykk av sine kunstneriske ambisjoner, mens han selv satt hjemme og skrev på noe han drømte om skulle bli en roman. Lest av andre. - Kanskje, smilte hun og avbrøt de negative tankene hans. - Axel, sa han og smilte lunt avvæpnende, som for å signalisere at han ikke hadde intensjoner om noe… forbudt? - Moa Lindén.

De gav hverandre hendene. Rødmet hun? Han bannet inni seg fordi han ikke hadde sagt etternavnet sitt. Var han for uformell? - Det er noe med denne samtidskunsten… fortsatte hun, tryggere enn hans førsteinntrykk tilsa. -Den er ofte så banal at man overanalyserer og blir usikker før man innser hva det egentlig handler om. - Hur så? Han hatet det når han ufrivillig slo over til svensk. Hun enset det tydeligvis ikke. - Det er jo oftest bare en speiling av samtiden og tendenser vi trenger å bli minnet på. Det som skjer rundt oss skjer jo hele tiden. Man blir både bedøvd og vant til de forskjellige situasjonenene. - Er du kunstviter ? - Haha! Neida, bare interessert. Hun fomlet med hendene og han spurte om hun ville ha noe annet å drikke en den nå lunkne velkomstdrinken. - Rødvin? foreslo hun. Han satt det tomme glasset fra seg og løftet pekefingeren som for å si “ et øyeblikk”.

-Amarone, den är myyycket braaa, sa en likblek og liktynn bartender på finsk-svensk. Han fikk glass til hver av dem og skyndte seg tilbake; faen om noen sleske kuratorjævler hadde lagt beslag på henne mens han var borte. Tanken stresset ham. Men nei, hun stod alene fremdeles. Han stoppet et stykke unna for å betrakte. Håret var satt opp i en tilsynelatende hensynløs knute, men alikevel slik at man så hun hadde brukt tid på det. En sort topp uten ermer, den ene bh-stroppene stakk litt utenfor, sort skjørt til over knærne og høyhælte sko som aksentuerte både byste og legger. Han ble nesten ør. Plutselig så hun rett på ham. Han ble flau. Omtrent som å kikke gjennom et nøkkelhull for så å oppdage at en annen observerer deg når du gjør det. Hun smilte, virket ikke som hun hadde oppfattet at han hadde stått og sett på henne. - Amarone, sa han. Den er ikke for tung? - Å nei, det er godt. Kan ikke ha det for fruktig. Hun kan mer om vin enn meg, tenkte han. - Men hvorfor er du her egentlig ? Kjenner du kunstneren? Han fortsatte der de hadde sluppet -Nei, jeg er venn av galleristen, kona ihvertfall. Hver gang jeg får invitasjon til vernissage pleier jeg å gå. Gratis mat og drikke og av og til interessant kunst. Hun smilte. -Og det er jo uansett alltid gøy å se på mennesker.

-Du da? Hvorfor er du her, egentlig?

Han måtte tenke seg om, men sa det som det var;

-Jeg er med en venn som kjenner galleristen.

De ble avrutt av en mikrofon som ble skrudd på og det var tydeligvis klart for en tale. Etter litt obligatorisk skurring og feedback i høytalerne fikk en fet mann i altfor liten dress justert lyden. Deretter tørket han av seg svette med et enormt lommetørkle han dro ut av dresslommen.

Folk stimlet sammen og det ble trangt rundt dem.

-Først vil jeg ønske dere alle hjertelig velkommen her i kveld. Jeg tenker å fatte meg i korthet, men noen ord må jeg si om Tomi;

For mange kan det virke som om han kommer fra det store intet, og kanskje gjør han det. Han har ingen utdannelse eller dannelse for den saks skyld (latter i salen) - men han har et eget blikk for det som skjer i samfunnet akkurat nå. Jeg skal ikke komme med noen fasit-tolkninger på verkene hans, men jeg ser i hvertfall en dualitet mellom hans kritikk av den nordiske velferdsmodellen og dens rammer, og samtidig en søken tilbake til akkuat den samme velferdsmodellen. Der det å være et tannhjul i en større maskin er helt greit. Ja mer enn det, det er et ideal mye større enn å skulle sette sitt eget store avtrykk. Den ekstreme trangen til å være noe eget, ikke som alle de andre. Og ironisk nok er det så mange som er så opptatt av akkurat det at de nettopp er blitt helt like, en hel gjeng individualister som er kliss like...

Den fete mannen viste seg å være galleristen Åke Hålm. Han greide ikke fatte seg i korthet, om man ikke tenker at 20 minutter er kort. Axel syntes ikke det gjorde noe. Hålm var tydeligvis både dannet og reflektert og fikk ham til å tenke på seg selv i denne sammenhengen. Var han også en som først og fremst ville sette avtrykk eller var han fornøyd med å være et tannhjul.

Da talen var ferdig skulle Kukkola si noen ord, men han var allerede for full og stod nå bare og gråt inn i mikrofonen. Det var mer av lykke enn ulykke, så stemningen ble bare god og mens Kukkola forsvant inn i dressen til Hålm i en takkeklem, kom musikken på og lyset ble dempet igjen.

Å prate om romanen kunne nok være en vei til en kort flirt, men han tenkte at det beste for å holde på hennes oppmerksomhet var å la henne holde ordet. Spørre henne, vise seg interessert uten baktanker. Så godt som.

Frédrik hadde forsvunnet tidlig, som han pleide, så han tok drosje hjem. Klokka var ikke mer enn ett da han låste seg inn så stille som mulig. Ville ikke vekke Heidi. Egentlig burde han lagt seg inntil henne og holdt rundt henne, kanskje de kunne elsket? Men nå føltes det feil, Moa var i tankene hans og forstyrret.

Leiligheten var på sitt beste på denne tiden av døgnet. Lyset fra gaten og billys som vandret over taket mens de passerte nede på gata, virket uendelig avslappende på ham.

Han fylte et glass med Pineau og fant en åpnet pose med Allsorts lakris. Så ble han stående og se på bokhyllene. De var fulle og så nesten litt rotete ut med alle de forskjellige ryggene i alle farger. For noen år siden hadde dette irritert ham så mye at han kom på den brilliante ideen å sette bøkene med ryggen inn. Da vendte alle arkene utover med sine sjatteringer av hvitt og gulaktig. Det så stilig ut men det ble jo klin umulig å finne frem bøker. Heidi hadde nærmest tvunget ham til å sette dem riktig vei igjen. Riktig nok var hun bibliotekar, men hjemme var det ikke snakk om at bøkene måtte stå alfabetisk eller etter Deweys desimalsystem. Men de kunne ihvertfall stå riktig vei! Det var forøvrig et skille mellom norske og svenske bibliotek, de norske som han var vant til, baserte seg veldig på denne inndelingen av informasjonsbærende litteratur, oppfunnet av amerikaneren Melvil Dewey, mens svenske bibliotek kun i liten grad forholdt seg til dette.

Han la merke til at veldig mange av bøkene hadde eksakt lik høyde. Når flere meter og høyder av disse stod slik ble det uniformt og kjedelig. Han bestemte seg for å rearrangere bøkene. En syssel han bedrev med ujevne mellomrom.

Han tok sjansen på å sette på musikk mens han holdt på.

I de smale hyllene samlet han alle litt tynne innbundne bøker. Bøker av kvalitet som ikke var innbundne fikk også lov til stå der. Jan Erik Volds «Entusiastiske essays» kom nå mellom Tim Flahertys «Værmakerne» og Arne Durbans «Malerskikkelser». Dette basert på bøkenes tykkelse, høyde og farge på ryggen.

Volds "Entusiastiske essays" var en murstein som om ikke den hadde vært satt med font i størrelse 7 punkt og med ark tynne som i den bibelen han fremdeles hadde stående hadde tatt en egen hylle. Den mørkeblå fargen, som var en del av et omslagsbilde av Jan Erik Vold i vann til magen, passet godt ved siden av den slitte gulhvite fargen på Arne Durbans bok om norske malere. Deretter kom hele tre kopier av Erlend Loes «L» som var så fint designet at de måtte stå samlet. Hvorfor han hadde tre stykk ante han ikke.

Han tok sjansen på å sette på musikk, Lohengrin. Lavt. Han elsket Wagner, eller kanskje mer; han elsket idéen om å være en som elsket Wagner. Helt siden han som ung gutt overtok bestefarens beskjedne samling med klassisk musikk hadde preludiumet til Lohengrin vært noe av det vakreste han visste om. De syv første minuttene før det begynte å bli voldsomt, med trommer og pauker. Da skrudde han av.

0 notes

wurmstuggu · 7 years ago

Text

Ja, hva har man så lest i Würmstuggu i det siste? Litt av hvert, faktisk. Her er noe av det: Tegneserien Tainted av Jamie Delano og Al Davison er et trekantdrama om en mann med en fortid og særegne lyster, og hans to leieboere. Dette er en forholdsvis forstyrret freudiansk thriller om incest og selvkastraksjon med klare paralleller til Psycho, men naturlig nok med større psykologisk dybde. Bra tegninger! Serien utkom i 1994, men jeg har altså ikke lest den før nå. Kan ikke si jeg angrer på å ha lest den, men det er ikke det beste jeg har lest heller. Om høsten og Om vinteren, derimot, synes jeg var glimrende. Dette er de to første bøkene i Karl Ove Knausgårds årstidstetralogi. Disse bøkene består av korte essays som tar utgangspunkt i hverdagslige gjenstander, situasjoner, fenomener, men som gjennom assosiasjoner og resonnementer handler om utrolig mye mer. I tillegg inneholder bøkene brev til forfatterens ufødte, og etterhvert nyfødte, datter samt noen fine personskisser av venner og bekjente av forfatteren. Hva er middelalderen? (2016) er en kort innføring i middelalderen som historisk tema. Forfatter Leidulf Melve gjør et interessant og effektivt grep ved å ta utgangspunkt i fire ulike historiografiske tilnærminger til denne perioden: "den antikvariske", "den romantiske", "den moderne" og "den nye" fortellingen om middelalderen. Dessverre skjemmes boken av manglende språkvask og endel tildels grove faktafeil. Her får vi blant annet vite at kristendommen ble romerrikets statsreligion i 313, at kristendommen ikke kom til England før på 600-tallet, og at Muhammed flyktet fra Medina til Mekka i 622. Melves geografiske kunnskaper imponerer heller ikke. Her får vi høre om "Det baltiske hav" og "Bavaria", og professor Melve kan opplyse oss om at Hippo var en provins i Romerriket. Styr unna!

0 notes

trykkeriet · 1 year ago

Text

Hva er Brukerstyrt senter Møre og Romsdal (BSS) - 984 02 480 / [email protected] / www.bss-mr.no

Åpningstider:Mandag, torsdag og fredag: kl. 17.00 - 21.00

Hva vi tilbyr:Kaffe og hygge: Samles for å nyte kaffe, gode samtaler og hygge – ofte med en enkel matbit. Gratis og rimelige fritidsaktiviteter: Kino, konserter, spillkvelder, koinokvelder, sportsarrangementer, trening og mer. Inkluderende miljø: Alle er velkomne, uansett økonomi. Sesongkort til MFK: Gratis for våre brukere. Støtte fra likepersoner: Mental Helse Molde tilbyr støtte og fellesskap.

Hvorfor bli med?Få nye venner og bekjente. Delta i aktiviteter du liker. Få støtte og hjelp fra andre. Bli mer aktiv og engasjert i samfunnet.

Vi håper du vil bli med oss! [email protected] 984 02 480 bss-mr.no Grandfjæra 28, 6415 Molde (naboen til Moldeveggen)

Sammen skaper vi et varmere og mer inkluderende samfunn!

Vi er takknemlige for støtten fra:Mental Helse Molde Sparebank1 SMN Sunndal Sparebank Kavlifondet Gjensidigestiftelsen Prosjekt Tilhørighet Grasrotandelen

Bli med oss og støtt oss du også!

Din støtte betyr mye:Du bidrar til å skape et inkluderende og varmt fellesskap for alle. Du gjør det mulig for oss å tilby gratis og rimelige aktiviteter. Du gir støtte til de som trenger det mest.

0 notes

nyekreditterna · 7 years ago

Text

Banktopp slår tilbake: – Dette kan vi jo ikke være bekjent av

DNBs bedriftssjef ønsker crowdfunding-tjenestene velkommen, men avviser at storbanken ikke bryr seg om å gi bedriftene mindre lån. Hun skulle gjerne sett at regelverket ikke var like strengt for små lån som for de store. More at: Nye Kreditter Na

#kreditter #nye #na #Okonomi

0 notes

thepowerofthetable · 3 years ago

Text

I de to påfølgende ukene etter arbeid med merkevareplattform frem til påskeferien gikk vi inn i en fase av prosjektet med fokus på å bygge en visuell identitet for konseptet. I neste post vil jeg greie ut om denne prosessen, mens jeg i denne posten vil ta for meg videre arbeid med selve utformingen av konseptet som jeg gjorde parallelt med arbeidet med den visuelle identiteten.

Tirsdagen i første uke av arbeidet med visuell identitet hadde vi veiledning i grupper. Her fikk jeg en del gode tilbakemeldinger på selve konseptet utover tilbakemeldinger om utforming av navn og logo til den visuelle identiteten. Jeg ble stilt gode spørsmål rundt; hvilken grad av forpliktelse skal tjenesten ha?; hvor mange skal tjenesten være beregnet for? Jeg fikk innspill om at dette gjerne kan knyttes opp mot borettslag og sameie. Det ble etterspurt muligheter for at deltakerne kan delta selv med feks. oppskrifter de er glad i eller fra land de har tilknytning til. Jeg fikk innspill på at denne tjenesten kunne bli med å gjøre det mer attraktivt å bo i dette området som igjen ville være av interesse for utbyggere. Det ble også foreslått at jeg burde lage en workshop for å finne ut hva som skal være med i tjenesten; skal det være ekstra rom til barn etc?

Videre plan...

Etter denne tilbakemeldingen kom jeg også i prat med en venn som bor i et kristent kollektiv med ca. 20 mennesker hvor de spiser sammen i fellesskap med felles måltider hver dag hvor alle bidrar. Videre vil jeg ta kontakt med vedkommende som er ansvarlig for disse måltidene.

Jeg har også fått tips fra Hans Jakob i klassen at han kjenner noen som har jobbet ved Folkehuset Absalon i København, og jeg vil prøve å gjøre et intervju med vedkommende.

Til påske skal jeg hjem til Stavanger og mens jeg er der vil jeg prøve å møte med noen fra Helen & Hard om Vindmøllebakken, og så ønsker jeg å intervjue verten ved Lervig Brygge Boligpluss, hvor en bekjent av meg bor, for å høre mer om disse sosiale boligkonseptene.

Arbeid med brukerreise og scenarioer...

Videre begynte jeg arbeid med å kartlegge tjenesten for å bygge ut brukerreise, mulige scenarioer og på sikt tjenestekart. Her tok jeg utgangspunkt i boka; Introduksjon til tjenestedesign (Cappelen Damm AS, 2021) skrevet av Adeline Hvidsten og flere. I tillegg tok jeg utgangspunkt i tidligere undervisning om brukerreiser, og boka; This is Service Design Thinking (BIS Publishers, 2021) av Marc Stickdorn og flere.

Under ses en enkel brukerreise for tjenesten:

Matkollektivet flytter inn i nabolaget til brukeren, som her er Tore som er 32 år gammel og aleneboende.

Tore får et brev tilsendt i posten med invitasjon til å bli med i Matkollektivet med informasjon om nettside, app og hvordan å bli med. I tillegg ser Tore reklamering for den nye tjenesten på en bussholdeplass på vei til jobb. Tore bestemmer seg for å gå forbi Matkollektivet for å sjekke det ut.

Utenfor Matkollektivet er det tydelig skiltet at her er alle velkomne til å komme innom og lokalet ser veldig hyggelig når han kikker inn.

Tore bestemmer seg for å gå inn døra til Matkollektivet og der blir han møtt av verten Trude som ønsker han velkommen. I tillegg er det en skjerm med informasjon om tjenesten innenfor døra og Tore blir nyskjerrig på tjenesten.

Trude forteller Tore at det er flere måter å sjekke ut Matkollektivet på for å finne ut om han vil prøve det ut. På appen finner Tore mer informasjon om medlemskap til tjenesten, og generell info om hvordan tjenesten fungerer. I tillegg blir Tore inviterer av Trude til å melde seg på en uforpliktet middag på torsdager kalt; «åpen torsdag» for å sjekke ut fellesskapet! Tore kan også bli med på infomøte om Matkollektivet for å høre mer.

Etter å ha sjekket ut fellesskapet på en torsdag bestemmer Tore seg for å bli med! På infomøtet får han vite mer om verdiene til Matkollektivet og hvordan fellesskapet og medlemskapet fungerer. Tore blir medlem og betaler for grunnprisen for medlemskapet for den første måned!

I ukene fremover blir Tore med og spiser middager på Matkollektivet de dagene som passer for han. Han melder seg på dagen før til å bli med og betaler en liten sum for hver middag han blir med på. Verten Trude registrer hvem som er med på hvert måltid, og hun sørger for god stemning og at folk blir kjent!

Tore melder seg på til å bli med i kjøkkentjeneste når det passer han. Alle i fellesskapet må bidra et visst antall ganger i løpet av måneden, men man kan også bidra mer om man har lyst. Når det er kjøkkentjeneste blir Tore kjent med kokken Anton som planlegger og står for de gode middagene. Tore blir også bedre kjent med Sahar mens de står og kutter grønnsaker sammen.

Tore forteller om Matkollektivet til kollegaene sine som også bor i nabolaget. Sanna og Kevin blir med på en «åpen torsdag» og blir med i Matkollektivet sammen med Tore!

Videre arbeid med innsikt...

I påsken fikk jeg tips fra søsteren min om en masteroppgave en bekjent av henne hadde skrevet ved VID innen sosialantropologi om middagsmåltidet. Denne vil jeg lese for å få større innsikt inn i middagens mening.

Videre hadde jeg et intervju med Damien som jobbet som kokk ved Folkehuset Absalon i 2019. Det var spennende å høre om hans opplevelse og hans refleksjoner rundt konseptet. Folkehuset Absalon bygger på konseptet; «fellesspisning» som er et fenomen i Danmark også utover dette prosjektet. De som eier Absalon drifter det tre steder i København. Folkehuset Absalon er i et nedlagt kirkebygg, og er et kult sted som tiltrekker seg mennesker fra flere bydeler i København. Her arrangeres et fellesmåltider for 220 personer hver dag 365 dager i året.

Damien sin opplevelse av stedet er at det benyttes av folk fra flere steder i København, av ulike typer mennesker og at folk kommer i grupper av 2-max4 personer sammen - slik at de fleste kommer for å møte andre. Her bestiller man billett for å være med innen dagen før, men man kan også melde seg på måltider for den kommende måneden. Det er ulike typer retter hver dag. Menyen lanseres for hver uke, og to ganger i uka serveres vegetarmiddag i tillegg til at man alltid kan få servert et vegetarisk alternativ. Måltidet begynner kl. 18, og det vil være ca. 20 plasser for drop-in. Det er ca. 5-6 servitører som organiserer serveringen. Når man kommer inn vil én person registrere oppmøte og én annen vil lede deltakere til et bord. Hvert bord har plass til 8 personer og her plasseres fremmede sammen fortløpende. 2 ved hvert bord går så å henter mat fra bufféen og serverer til resten av bordet. Man kan også kjøpe drikke fra baren, og det er vanlig at man kjøper for å dele med resten på samme bord. Måltidet varer ca. 1-1,5t. Utover middagen fungerer Folkehuset Absalon som et slags kulturhus, og det driftes kafé med servering av lunsj på dagtid og det er bar på kvelden.

Særlig var det nyttig å høre om den praktiske gjennomføringen av fellesmåltidene i konseptet. Det er 4 kokker ansatt hvor det er én kokk som lager maten per dag, mens én annen kokk kan være tilstede for å planlegge neste måltid. En stor del av arbeidet er logistikken av matlagingen, med innkjøp, produksjon og servering. Man regner 15,- per person som utgifter for råvarer, slik at man regner en fortjeneste av 35,- per hode. Folkehuset Absalon driftes kommersielt, og er altså ikke en ideell organisasjon selv om det kan fremstås slik.

Jeg lurte også på hvor vidt alkohol var et nødvendig element for tjenesten hvor Damien mente at dette ikke var et avgjørende element for tjenesten. Derimot mente Damien at det var viktig at det er såpass stort slik at man får en sterk fellesskapsfølelse. Er det bare feks. 20 personer mente han at det ville bli grupperinger. Han foreslo at det burde være kapasitet for antall mennesker tilsvarende en større restaurant. Han syntes også at det var viktig at det var et åpent rom, slik at ingen blir sittende alene i en ytterkant. Damien stilte seg kritisk til bruk av frivillige inn i kjøkkentjeneste da dette vil være problematisk i forhold til lover og regler, i tillegg til at han stilte seg spørrende til hvor vidt folk vil synes det er lukrativt at maten er laget med hjelp av frivillige.

Det Damien peker på som givende med konseptet er hvordan man gjennom et slikt konsept opplever festfølelse inn i hverdagen ved å dele måltid sammen, og at dette det er et godt format å bli kjent med mennesker på. Men utfordringen med dette konseptet er at det krever åpenhet hos deltakerne; man kan ikke være så kresen i forhold til hva man blir servert, man vil kanskje bli satt sammen med folk som tenker annerledes og det må man altså være åpen for. Jeg ønsket også å høre hvorvidt Damien opplever at det er modenhet for et slikt konsept i Norge, hvor Damien mente at Oslo ikke enda er klar for et lignende konsept selv om han selv har tro på konseptet.

Videre hadde jeg et telefonintervju med May som er ansatt som vert i Lervig Brygge Pluss som er et leilighetskompleks av Selvaag bolig som driftes som et såkalt BoligPluss-konsept med bemannet serviceområde. I fellesområdene på 600kvm2 er det blant annet kjøkken, spisesal, loungeområde, peisestue, treningsrom, gjesterom, og møterom. Vertskapet arrangerer fellesmiddag én gang i uken, quiz, sommerfest, foredrag, og flere andre aktiviteter. I tillegg kan beboerne leie selskapslokaler og gjesterommene. Her bor ca. 300 mennesker hvor det bor ca. 5 barn, og i størst grad par og enslige. Den største gruppen er i alderen 40-60år, mens 15-20% er i alderen 30-40år og 10% er over 70år. Tjenestene bookes av beboerne gjennom app eller skranke i loungeområdet, og tjenester faktureres av vertskapet.

Det var veldig spennende å prate med May om aktivitetene de arrangerer, men ikke minst å høre mer om hvilken sosial kultur det er på dette stedet. May kan fortelle at det er en kultur av at folk tar kontakt med hverandre og inkluderer nye. Beboerne omtaler hverandre «som en stor familie». Jeg spurte May hva hun tror har bidratt til at det har blitt en slik kultur der. Hun forteller at aktivitetene bidrar til at folk treffes. Aktivitetene er veldig populære og fullbookede. I tillegg treffes beboerne over hverdagsproblemer som skjer på huset. Samtidig forteller May at det i brukerundersøkelser kommer frem at folk anser vertskapet som det aller viktigste på stedet. Når folk flytter inn har verten en én til én samtale med den nye beboeren hvor de vises rundt og blir invitert til å sjekke ut aktivitetene.

Jeg spurte så May hva hun tenker at er viktige egenskaper hos vertskapet. Da trekker hun frem viktigheten av å behandle alle likt, at alle som kommer skal føle seg sett, og at de skal føle seg trykke til å fortelle fortrolige ting til vertskapet og kunne stole på at dette holdes innenfor taushetsplikten. Å være tillitsvekkende som vert er derfor viktig. Ellers trekker hun frem positivitet som viktig egenskap og evnen til å snu seg rundt for å hjelpe til når det trengs.

Utover aktivitetene som vertskapet arrangerer engasjerer også beboerne seg i å ta initiativ til sosiale ting. Det er en «badegjeng» som bader hver morgen, en strikkeklubb, lesesirkel og fotballklubb. Det finnes også en trivselsgruppe hvor vertskapet sammen med 3-4 beboere i ulike aldre møtes slik at vertskapet kan få innspill på hva som skal arrangeres på huset.

Jeg hørte så med May om hun hadde noen tips fra den ukentlige middagen de arrangerer for hvordan å skape en god stemning hvor folk kommer i prat. May kunne så fortelle at de etter å ha testet ut flere ting har funnet ut at det beste er å ikke ha langbord, da faste gjenger ofte samler seg på disse, men heller ha bord av 6-8 personer. I tillegg har de en noe uformell stemning, og vertskapet tar ansvar for å sette den sosiale tonen av inkludering.

Til slutt kunne May fortelle at tilhørighet er en viktig nøkkel for konseptet. Her opplever folk at de er hjemme like mye når de er i lounge’en som når de er i leilighetene sine. I brukerundersøkelser får de tilbakemeldinger på at folk opplever seg mindre ensomme etter å ha flyttet inn i Lervig Brygge Pluss.

Mer innsikt...

Jeg kjenner én som bor i et kristent kollektiv hvor de er 12 personer som har felles matbudsjett hvor de spise frokost og middag sammen hver dag. Jeg fikk holde et intervju av 1 time med lederen for kollektivet, og fikk være med på én middag. Lederen viste meg rundt og fortalte i detaljer hvordan de organiserer det hele med handlelister, ukesmenyer, fordeling av arbeidsoppgaver, og jeg fikk høre om budsjett, betaling, livssituasjonen til de som bor der, og verdiene i fellesskapet. De beregner 50,- per dag per person, altså 1500,- kr i matbudsjett per person i måneden. Alle er med å lage én middag hver uke i par på en fast ukedag. Man melder seg på middager for første del av uken mandag morgen, og for siste del av uken onsdag morgen, og man kan melde på gjester. Handlelister og oppskrifter for hver dag er nøye organisert. Til og med i kjøleskapet er det en boks for hver dag med mat for de ulike dagene for å gjøre organiseringen enkel.

Opplegget viser at det er mulig å engasjere folk i kjøkkentjeneste, men det krever nøye organisering. Jeg syntes at det er interessant hvordan dette kollektivet representerer en stor grad av forpliktelse inn i en tid hvor det virker som at de fleste vegrer seg fra å forplikte seg. Det som kom frem i samtalen med lederen for kollektivet er at det er tydelig kommunisert overfor de som er med hva det innebærer å være en del av fellesskapet. Ting er tydelig kommunisert og organisert, noe som skaper gode rammer. I tillegg har de laget en ramme, en slags sosial kontrakt, som tilsier hva dette kollektivet skal være; deres fokus, verdier, og forventningene til hverandre. Dette tror jeg er en nøkkel for å greie og motivere til denne graden av forpliktelse. Det jeg kan lærer av konseptet og trekke inn i mitt prosjekt er at en tydelig sosial ramme / kontrakt gjør at deltakerne vet hva som forventes. I tillegg må det være tydelige fordeler med forpliktelsen som må kommuniseres. Tydelig organisering av frivillighet senker også terskelen til hvor vidt folk kan bli med da det gir nok støtte til at folk kan lykkes uten mye forkunnskaper.

0 notes

wiadomosciprasowe · 10 years ago

Text

Huseiernes Landsforbund med påskeadvarsel: – Tomme hus tiltrekker tyver!

https://www.y6.no/huseiernes-landsforbund-med-paskeadvarsel-tomme-hus-tiltrekker-tyver/

Huseiernes Landsforbund med påskeadvarsel: – Tomme hus tiltrekker tyver!

Dato: 25-03-2015 06:00 CET Opprinnelig tittel på pressemeldingen: Huseiernes Landsforbund med påskeadvarsel: – Tomme hus tiltrekker tyver! Kategori: , alarm app safety påskeferie påske boligalarm Verisure securitas direct huseiernes landsforbund Innbrudd Brannvern lysstyring sikkerhetstjeneste verisure app smarthjem Mange hus står tomme i påskeferien, noe som gir gode arbeidsforhold for innbruddstyver. Generalsekretær Peter Batta i Huseiernes Landsforbund oppfordrer derfor at man tar grep for å unngå at innbruddstyvene velger nettopp ditt hus i påsken.

Mange hus står tomme i påskeferien, noe som gir gode arbeidsforhold for innbruddstyver. Generalsekretær Peter Batta i Huseiernes Landsforbund oppfordrer derfor at man tar grep for å unngå at innbruddstyvene velger nettopp ditt hus i påsken.

– Det er dessverre alt for mange som opplever å komme hjem fra påskeferie til et endevendt hus. Vi oppfordrer derfor alle som skal bort i ferien å gjøre det de kan for å få huset til å se bebodd ut, samtidig som bør installere husalarm. Da er sjansen for innbrudd langt mindre, sier Peter Batta.

Åtte ganger tryggere med alarmsystem – Det er sjelden innbrudd i boliger med montert alarmsystem. Innbruddstyver unngår som regel hus med alarmmerking. Dersom tyvene ignorerer merkingen, er de nye systemene ofte så gode at alarmen skremmer tyvene unna før de rekker å ta med seg noe. I tillegg tar de beste systemene bilder av innbruddstyven samt varsler vektere som kommer til stedet. På den måten får man optimal beskyttelse i hjemmet, sier Batta.

Bruk naboen I tillegg er det mye man kan gjøre selv for å minimere risikoen for innbrudd. Det første og enkleste man bør gjøre er å sørge for at potensielle tyver tror du fortsatt er hjemme. – Sett på timer på lys og lamper slik at de skrur seg av og på. Alliér deg med naboen, og få hjelp til å ta inn posten, tømme litt søppel i søppelkassen din, og måke snø i innkjørselen. På den måten vil det se ut som du er hjemme, og sannsynligheten for innbrudd blir enda mindre, sier Batta.

Styr boligtemperaturen fra hytta Dagens alarmanlegg gjør mer enn bare å varsle ved brann og innbrudd. – Med Verisure appen kan du skru alarmen av og på med smarttelefonen. I tillegg finnes det også en del gunstige tilleggsfunksjoner, som at du for eksempel kan sjekke temperaturen i boligen før du reiser hjem, samt skru av og på belysning og elektriske apparater. På den måten kan du for eksempel sørge for at boligen er ferdig oppvarmet til du kommer, eller skru av lyset dersom du glemte det når du dro på hytta, sier kommunikasjonssjef i Norges største alarmselskap Verisure Securitas Direct, Cecilie Knudsen.

Her er Huseiernes Landsforbunds 10 tips for hvordan du kan sikre hjemmet mens du er på ferie:

1. Sosiale medier Å dele ferieopplevelser har blitt veldig vanlig på sosial medier, men det kan være lurt å være litt forsiktig med hva man skriver. Det en kan unngå, er å skrive når man reiser, når man kommer hjem og at huset står tomt.

2. Få det til å se ut som om du er hjemme Ikke rydd bort ting som får hjemmet til å se ubebodd ut.

3. Tom postkasse og full søppeldunk Be en nabo eller bekjent ta inn posten for deg eller få Posten til å oppbevare den. Be naboen kaste litt søppel i dunken din og å hjelpe deg med å måke oppkjørselen.

4. Tenk på brannfaren Dra ut kontaktene på elektriske apparater som TV, DVD, datamaskin osv. En brannvarsler som er koblet til en alarmsentral kan bidra til å minske skadene dersom det begynner å brenne.

5. Alarm Skaff deg en alarm som er koblet til en alarmsentral.

6. Lys og lyd En elektronisk timer for lamper og radio kan gi inntrykk av at du er hjemme.

7. Steng vannet Steng stoppekraner til oppvaskmaskin og vaskemaskin, eller annet som har trykk i ledningene.

8. God lås Den vanligste veien inn og ut for en tyv er gjennom døra. En FG-godkjent lås og sikringsbeslag reduserer risikoen for uønsket besøk.

9. Dokumenter verdisakene dine Fotografer og merk verdisakene dine.

10. Gode naboer En av de absolutt beste løsningene for å minimere risikoen for skader og innbrudd, er gode naboer som ser etter huset med jevne mellomrom.

Kilde: Pressekontor Verisure AS – PRESSEMELDING –

————

Verisure AS (Securitas Direct) er Norges og Europas ledende alarmselskap. Hvert trettiende sekund monteres det et Verisure-system et sted i verden, og hver dag bruker over 1,8 millioner kunder vår teknologi. Siden vi startet med alarm i 1991 har vi hatt en meget positiv utvikling og tilbyr alarmer til boliger og bedrifter over hele landet. Våre alarmsystemer er koblet til vår døgnbemannede alarmsentral. I tillegg leverer vi service, vedlikehold og utrykning. Med Verisure får du så mye mer enn en standard boligalarm. Ved å bruke moderne, trådløs teknologi gjør Verisure det mulig å overvåke og fjernstyre hjemmet ditt med mobilen, uansett hvor du er. Velkommen til det trygge og tilkoblede, smarte hjemmet.

Hashtags: # #alarm app safety påskeferie påske boligalarm Verisure securitas direct huseiernes landsforbund Innbrudd Brannvern lysstyring sikkerhetstjeneste verisure app smarthjem alarm app safety påskeferie påske boligalarm Verisure securitas direct huseiernes landsforbund Innbrudd Brannvern lysstyring sikkerhetstjeneste verisure app smarthjem

#alarm app safety påskeferie påske boligalarm Verisure securitas direct huseiernes landsforbund Innbrudd Brannvern lysstyring sikkerhetstjene #Verisure AS #alarm app safety påskeferie påske boligalarm Verisure securitas direct huseiernes landsforbund Innbrudd Brannvern lysstyring sikkerhetstjen #Pressemeldinger

0 notes