thepowerofthetable

[thepowerofthetable]

[thepowerofthetable]

Dette semesteret studerer jeg faget "Identitet og Tjenestedesign" ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Gjennom semesteret har vi fått i oppgave å utvikle en tjeneste fra konsept til prototype. Vi skal også utforme en merkevareidentitet for tjenesten vi lager som en del av faget.

I oppstarten av semesteret ble vi introdusert for brief'en for semesteroppgaven, og den er så bred som følgende; MAT+.

[thepowerofthetable]

Med en så bred brief som MAT+ ble første oppgave i introduksjonsuke til semesteroppgaven å identifisere mulighetsområder innen det brede temaet. Dermed begynte arbeidet med å mappe ut alle dimensjoner ved teamet. Hva er mat? Hva er tilknyttet mat? Hvilke dynamikker i samfunnet og verden går dette inn i? Hvilken rolle har mat i samfunnet vårt? Og hvilke sosiale, kulturelle og etiske dimensjoner kommer til uttrykk i mat?

Videre begynte arbeidet med å mappe ut i Miro:

Når jeg hadde fått et overblikksbilde av teamet MAT+ identifiserte jeg to ulike områder jeg syntes var interessante som jeg arbeidet videre med å kartlegge; "ethical eating" og "social eating".

Blant annet fant jeg frem en TV-episode fra "Chef's table" på Netflix om Dan Barber, og under ses elementer av interesse fra denne episoden:

Jeg syntes også at det var særlig interessant hvordan mat er en så fremtredende del av menneskers identitet og kultur, og hvordan måltidet gjennom alle tider har vært et bærende element i samfunnet - og fremdeles har denne funksjonen i store deler av verden.

Til slutt kom jeg frem til at jeg syntes det var spesielt spennende å utforske det sosiale aspektet ved mat. Utfra dette kom jeg frem til arbeidstittelen for dette prosjektet som jeg har kalt; the power of the table.

Til slutt utformet jeg en beskrivelse av mulighetsområdet jeg ville jobbe videre med inn i innsiktsfasen - HVA / HVEM / HVORFOR?:

[thepowerofthetable]

Videre i prosjektet gikk jeg inn i en innsiktsfase med varighet av 2 uker. Fra tidligere i prosjektet hadde jeg valgt at jeg ønsket å se nærmere på den sosiale dimensjonen ved å spise sammen med arbeidstittelen; The power of the table.

En av de utslagsgivende grunnene til at jeg valgte å gå i denne retningen kom fra en observasjon fra eget liv:

Jeg er selv 31 år gammel og enslig. Jeg har bodd i ulike kollektiv siden jeg flyttet ut da jeg var 19 år gammel. Jeg bor nå i et kollektiv med to venninner, og vi flyttet sammen til et nytt sted rundt årsskiftet 2021. I den tiden da vi flyttet ble de strengeste restriksjonene gjennom hele pandemien innført i Oslo og vi endte opp med å bruke mye tid sammen. Vi begynte også å spise middag sammen hver dag, hvor vi roterte på hvem som laget middagen. Da de strengeste restriksjonene lettet fortsatte vi å lage middager for hverandre og spise sammen, og vi har opprettholdt disse rutinene frem til i dag, ett år senere.

Når jeg har sett tilbake på det siste året også før vi fikk denne skoleoppgaven reflekterte jeg over at jeg følte at den mentale helsen min hadde vært bedre etter at vi begynte å spise sammen. Jeg la merke til i uker hvor de andre jentene var bortreiste og jeg spiste de fleste måltidene i løpet av uka alene at jeg ble lettere nedstemt.

Dette var noe jeg og jentene hadde pratet sammen om også før jeg begynte på dette prosjektet, men i starten av innsiktsfasen tok jeg dette opp igjen rundt middagsbordet og sammen identifiserte vi følgende momenter som vi ser er konsekvenser av at vi spiser sammen:

Vi spiser bedre mat. Man setter en høyere standard for hva man serverer andre enn hva man synes er greit å lage for seg selv.

Vi får fortelle ting som har skjedd gjennom dagen, og ved å si noe høyt får man også ting ut av systemet; man grubler mindre over ting alene utover kvelden. Man får altså prosessert med andre både positive og negative ting i hverdagen. Man har mulighet til å få innputt i både store og små valg i livet.

De andre legger merke til hvordan man lever livet. Er det virkelig nødvendig å jobbe noen timer igjen på kvelden hvis man er sliten? Hvorfor jobber du til sent på kvelden og kommer sent hjem, er det nødvendig? Hvorfor spiser du ikke?

Vi får fokuset bort fra oss selv. Ved å lytte til andre fortelle om sin dag setter det sine egne utfordringer i perspektiv.

Utfra denne observasjonene og refleksjonene over utformet jeg en hypotese som jeg tok med meg inn i innsiktsfasen:

Videre begynte jeg å samle innsikt i Miro for å få en større oversikt over temaet jeg hadde valgt. Følgende spørsmål tok jeg særlig med meg inn i innsiktsfasen ved hensikt å utfordre min egen hypotese og antagelser:

Så begynte selve arbeidet med å hente inn informasjon. Jeg begynte å lytte til boka; Bread & Wine av Shauna Niequist for å dykke dypere inn i hva det er som skjer mellom mennesker når vi samles til måltid. Gjennom boken trekker hun frem hvordan måltider samler oss mennesker og har en viktig nøkkel i relasjonsbygging. Hun gir spennende eksempler på hvordan man kan samle mennesker til inkluderende fellesskap, og hvordan man kan komme i gang med å ta intativ til å samle mennesker til måltid på en gjennomførbar måte.

Samtidig begynte jeg å utforske temaet; ensomhet. Jeg kom tidlig over en TedTalk av John Cacioppo fra 2013 med tittelen; The lethality of loneliness. Her trekker Cacioppo, som er spesialist innen sosial nevrovitenskap, frem hvordan følelsen av ensomhet er like viktig å ta hensyn til som sult og smerte da denne følelsen har til hensikt å fortelle mennesket at man trenger å ta del i fellesskap ettersom at ensomhet har en faktisk negativ effekt på menneskets helse. Cacioppo forteller at det er viktig for den som opplever seg ensom å ta dette på alvor og ta skritt mot å få kontakt med andre. Han trekker frem at et første skritt for å komme ut av ensomhet kan være å bli frivillig i en veldedig organisasjon eller lignende. Cacioppo utdyper disse tankene i boka; Loneliness: Human Nature and the Need for Social Connection (2009).

Videre kom jeg over boka; The Loneliness Century av Norrena Hertz fra 2020 som jeg syntes var særlig tankevekkende. Hertz forteller at ensomhet er et samfunnsproblem på globalt nivå. Nyere forskning bekrefter, som Cacioppo også forteller, at ensomhet har en negativ effekt på både psykisk og fysisk som nå er vitenskapelig bevist. At mennesker i vårt moderne og sterkt kapitalistiske samfunn opplever at staten ikke har deres beste i mente isolerer mennesker, og mennesker som er isolerte og ensomme er utsatt for fysiske helseproblemer, svekket mental helse, følelsen av utenforskap og derav er de mer mottakelige for påvirkning i retningen av ekstreme holdninger. Hertz setter blant annet den økte rekrutteringen til «far right»-bevegelser i USA og Europa i kontekst av økt ensomhet i samfunnet.

Storbyer er episenter for ensomhet noe som utgjør en utfordring for dagens politiske ledere. Hertz trekker frem hvordan man i England utnevnte den første «Minister of Loneliness» i juni 2017. Det påfølgende året i 2018 lanserte England en handlingsplan for å håndtere den økte ensomheten i samfunnet kalt; «A connected society. A strategy for tackling loneliness - laying the foundations for change». Ett av tiltakene i denne handlingsplanen er såkalt; «social prescribing» hvor en lege kan gi en pasient henvisning til en sosialarbeider som kobler pasienten med tjenester og frivillige organisasjoner i sitt nærmiljø. Denne tjenesten har i følge studier hatt en påvist effekt på pasienters ensomhet (https://onlinelibrary.wiley.com/doi/pdf/10.1111/hsc.13200). I oktober 2021 ble det også innsatt en lignende minister for ensomhet i Japan. To år med covid-pandemi har ikke bedret situasjonen, og man har ennå ikke en oversikt over konsekvensene av den sosiale isoleringen i følge Hertz.

Med Hertz i mente fant jeg videre ut at jeg ønsket å utforske; hvordan situasjonen er i Norge når det gjelder ensomhet og hvilke tiltak som gjøres i Norge for å bekjempe ensomhet? I mars 2020 (før pandemien brøt ut) ble det utført en større levevilkårsundersøkelse av SSB som sammenlignet sine data med en lignende undersøkelse fra 2012 (https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/_attachment/433414?_ts=17554096418). Analysen av undersøkelsene forteller:

«Ensomhet innebærer psykisk smerte, og er en risikofaktor for alvorlige helseproblemer hvis den varer ved. Det er derfor grunn til å ta økende ensomhet, eller særlig høy ensomhet i noen befolkningsgrupper, alvorlig. Ensomheten ser ut til å farge tilværelsen på negative måter. SSBs undersøkelse av livskvalitet gjennomført i mars 2020 viste store forskjeller i hvor fornøyd mennesker var med livet, alt etter hvor plaget de var av ensomhet (figur 4). Blant dem som ikke var plaget, var rundt en av ti lite tilfreds med livet. Tre av ti som var litt plaget av ensomhet var utilfredse, omtrent tre ganger så mange. Blant dem som var mye plaget av ensomhet, var andelen som var lite tilfredse med livet hele 62 prosent, nesten seks ganger så mange som blant dem som ikke var ensomme."

Denne undersøkelsen bekrefter at nordmenn blir mer ensomme, men at nordmenn er mindre ensomme enn mennesker i andre land i Europa. Undersøkelsen identifiserer at der man bl.a. annet finner økt ensomhet er blant aleneboende i alderen 18-34år.

Ser man nærmere på andelen aleneboende i Norge ser man en særlig stor andel aleneboende i Oslo.

Så hva gjøres i Norge for å forebygge denne ensomheten? I regjeringsmeldingen lagt frem i 2019 lanserte regjeringen en handlingsplan for 2019-2023 kalt; Saman mot einsemd - regjeringa sin strategi for å forebyggje einsemd (https://www.regjeringen.no/contentassets/84138eb559e94660bb84158f2e62a77d/nn-no/pdfs/stm201820190019000dddpdfs.pdf). Denne handlingsplanen henter sin inspirasjon fra den engelske handlingsplanen fra 2018 og har følgende tre hovedmål:

Synliggjøre ensomhet som folkehelseutfordring og stimulere til økt sosial deltakelse

Få mer kunnskap om ensomhet og effektive tiltak

Arbeide systematisk for å forebygge ensomhet og øke den sosiale støtten

Fokus på forebygging av ensomhet kan også spores i Nasjonal handlingsplan for bedre kosthold (2017-2020)» hvor det trekkes frem at det er nødvendig å synliggjøre sammenheng mellom et godt kosthold og psykisk helse i det norske samfunnet, og måltidsglede- og fellesskap har en fremtredende plass i handlingsplanen (https://www.regjeringen.no/contentassets/fab53cd681b247bfa8c03a3767c75e66/kortversjon_handlingsplan_kosthold_2017-20212.pdf).

Her er et interessant utdrag fra introduksjonen til handlingsplanen:

«Nytt i planen er at måltidet som møteplass for sosialt samspill og tilhørighet, trekkes frem som viktig i kostholdsarbeidet. Handlingsplanen skal bidra til et sunt kosthold og måltidsglede for alle. For å lykkes, er det nødvendig med innsats på tvers av sektorene. Offentlig, privat og frivillig sektor må samarbeide.»

[thepowerofthetable]

Som en del av innsiktsfasen intervjuet jeg 8 personer i målgruppen om deres mat- og måltidsvaner. Mot slutten av intervjuet når jeg hadde hatt en mer åpen samtale om matvanene stilte jeg også spørsmål om ensomhet (om de hadde opplevd ensomhet i løpet av de siste 14 dagene), og om deres vurdering av hypotesen for oppgaven. Ett av intervjuene ble gjort hjemme hos intervjuobjekt og resten ble gjort via zoom med en varighet av 30-50min.

Under ses en beskrivelse av intervjuobjektene og de viktigste funnene:

Det som var interessant i spørsmålet om deres vurdering av hypotesen min var at de fleste påpekte at de ikke så en direkte sammenheng mellom å spise med andre og mental helse. Men det ble påpekt at flere hadde observert at når de spiste sammen med andre så spiste de sunnere; mer bevisst og mer næringsrikt. Dette samstemte også med fleres beskrivelse av sine egne matvaner alene. Jeg syntes at det var påfallende hvordan flere spiste ganske tilfeldige middager, og gjerne i hast foran skjerm. Alle påpekte derimot at det er en direkte kobling mellom å bruke tid sammen med andre og mental helse, og flere trakk frem at det å spise med andre er en lavterskel og effektiv måte å bruke tid med andre og bygge relasjoner. En person trakk særlig frem at man gjerne bygger dypere relasjoner langt raskere over et godt måltid enn gjennom feks. gjennom en sportsaktivitet; man stiller gjerne mer personlige spørsmål.

Videre identifiserte jeg noen problemer og områder med potensiale for forbedring fra brukerintervjuene som det ville være interessant å løse:

Jeg brukte så mer tid på å reflektere over hvilke av disse momentene jeg virkelig ønsket å løse. Jeg så at problemene kunne løses gjennom to ulike innfallsvinkler; enten gjennom å føre mennesker sammen for å forebygge ensomhet eller å forbedre måltider for den som spiser alene gjennom å gjøre måltidene mer meningsfulle og næringsrrike. Det som særlig engasjerte meg i innsiktsfasen var hvordan ensomhet preger samfunnet vårt med store konsekvenser på et samfunnsnivå, og hvordan det til syvende og sist er sosial omgang som gjør oss mindre ensomme. Utfra dette tok jeg valget om at jeg videre i prosjektet ville jobbe med dimensjonene under:

*Under ses intervjumal og samtykkeskjema jeg brukte i tilknytning til intervjuene:

[thepowerofthetable]

Gjennom innsiktsfasen gikk jeg meg gjerne turer i byen mens jeg hørte på lydboken Bread & Wine av Shauna Niequist. Jeg gikk å tenkte på hvordan livet i byen er, hvordan folk bor og hvor mennesker møtes. Utfra dette kom jeg til å tenke på såkalt; «social housing» og en TedTalk jeg hadde sett tidligere for flere år siden av Grace Kim. Denne TedTalken har tittelen; How cohousing can make us happier (and live longer) (https://www.youtube.com/watch?v=mguvTfAw4wk). I dette foredraget forteller Kim, som er arkitekt, om boligkomplekset hun bor i hvor beboerne deler fellesarealer og spise middager sammen som kollektiv hvor alle bidrar. Under ses et sitat fra forelesningen som er interessant:

Kim nevner begrepet «communitas» som er et begrep som jeg kjente igjen fra tidligere utdannelse i teologi. Jeg hentet derfor fram en favoritt kalt; The forgotten ways av Alan Hirsch fra 2006. Hirsch bruker «communitas»- -begrepet når han snakker om hvilke typer fellesskap som tiltrekker seg mennesker i vårt moderne samfunn. «Communitas»-begrepet er utformet av antropologene Edith og Victor Turner og beskriver hvordan «liminalitet» fører til en følelse av samhørighet ettersom at communitas formes gjennom utfordringer; gjennom å ha en felles misjon. I beskrivelsen av communitas på nettsiden til store norske leksikon sies det at; «Edith Turner argumenterer for at communitas kun kan gjengis ved historiefortelling som metode: Ved å fortelle historier som viser fenomenet i aksjon, individuelle historier som også inkluderer andre mennesker, kan vi avdekke historiske og etnografiske ankerpunkt som lar oss belyse oppstandelsen av communitas i sin helhet, også på et globalt nivå.» (https://snl.no/Communitas). Spørsmål begynte nå å surre i tankene mine; hvordan formes slike fellesskap i vårt urbane miljø i Oslo?

I Stavanger finner vi noen spennende prosjekter innenfor den såkalte nordiske cohousing modellen som ses under:

Jeg har en bekjent som bor i Lervig Bolig Pluss og jeg tok kontakt med henne for å høre litt mer om hennes opplevelse av å bo der. Bolig Pluss er et konsept av Selvaag Bolig hvor beboerne gjennom fellesleien har tilgang på fellesarealer med kjøkken, festsal, foaje med koselig stue og «hotellrom» som kan leies til venner og familie. Min bekjent kunne fortelle om svømmeklubb, take away til filmkveld i fellesarealet og trivselskomité. Under pandemien har naboer samlet seg til et sosialt fellesskap. Jeg syntes både historiene hennes, og instagram-innleggene hennes vitner om et konsept som fører mennesker sammen og bidrar til glede i menneskers liv.

Samtidig er boligkonseptene over relativt dyre, og gjerne ikke tilgjengelig for mange mennesker. «Social cohousing»-modeller kan ses i sammenheng med «Third Place»-begrepet som er et begrep som ble etablert av sosiologen Ray Oldenburg i hans bok fra 1989 kalt; The Good Great Place. Begrepet beskriver et sted utenfor hjemmet og jobben hvor det er godt å være; hvor mennesker kan bruke tid, hvile og «henge». Jeg begynte videre å mappe ut hvor vi kan finne slike tredje steder i Oslo:

Jeg tok så kontakt med en bekjent som jobber i byggeavdelingen i Stavanger kommune da jeg visste at de drev å utviklet prosjekter i en bydel basert på tredje sted-tankegang. Jeg fikk så kontakt videre gjennom kontakten min til en person i kommunen som jobbet med dette prosjektet hvor jeg fikk tips om tjenester som de har blitt inspirert av. Med dette startet arbeidet med å skjekke ut flere spennende tjenester. Under er noen av tjenestene jeg sjekket ut:

Jeg kartla også hvilke såkalte «møtesteder» Oslo kommune tilbyr:

Samtidig med at tankene svirret rundt tredje steder i Oslo tenkte jeg over hvordan Oslo er en by med mange steder å spise ute, men at det er ikke alle steder jeg føler meg like komfortabel å gå og spise alene. Jeg gikk derfor ut for å spise på en restaurant alene, og under ses refleksjonene jeg hadde gjennom besøket.

[thepowerofthetable]

Her et glimt fra ett av intervjuene!

Gjennom innsiktsfasen fant jeg inspirasjon flere steder enn gjennom å undersøke forskning, litteratur og TedTalks. Også i populærkulturen finner man beskrivelser av behovet for relasjoner og fellesskap - og beskrivelsen av fraværet av dette i storbyer.

Under ses en TV-serie som jeg så gjennom innsiktsfasen kalt; Sweet Magnolia som er en amerikansk serie fra Netflix. Det er en enkel serie, men et element fascinerte meg spesielt - nemlig den nære relasjonen mellom de tre hovedkarakterene. Ukentlig møtes disse til såkalte "Margarita night" hvor de forteller hverandre hvordan de har det under parolen; "Pour it out". Jeg syntes dette ritualet var veldig interessant. Serien beskriver nære relasjoner som jeg tror mange mennesker lengter etter. I serien beskrives også et lokalmiljø som stiller opp for hverandre, tilgir og bygger bånd - og som kjemper for hverandres rett. Her får vi communitas-begrepet malt ut for oss. Igjen noe jeg tror mange mennesker i våre moderne samfunn lengter etter. Det er nærmest noe eksotisk ved å få innblikk et slikt type nærsamfunn. De nære relasjonene og communitas-fellesskapet er kanskje av hovedgrunnene til at denne serien har blitt sett i hopetall. Den treffer en nerve.

Jeg vil også trekke frem én av mine absolutte favorittbøker; Eleanor Oliphant is completely fine av Gail Honeyman fra 2018. Denne boka forteller om Eleanor, en ung dame i Scottland, som fra hun går hjem fredag ettermiddag fra jobb til hun er tilbake på kontoret mandags morgen ikke ser én eneste person og døyver sin egen ensomhet med 2 flasker Glen’s vodka og pizza. Denne boken fikk stor oppmerksomhet da den kom ut nemlig fordi den rettet lyset mot et lite omtalt problem i samfunnet. Forfatteren bygget karakteren Eleanor på en faktisk historie hun hadde kommet over i avisen om en dame som opplevde ensomhet.

En annen favorittbok er; Ensemble c'est tout (Saman er ein mindre aleine) skrevet av Anna Gavalda fra 2004 forteller historien om tre personer boende i en bygård i Paris som på underlig vis kommer sammen og bygger et fellesskap. Boken ble filmatisert med samme tittel i 2007, og er en vakker film om nettopp dette; sammen er man mindre alene.

Sist vil jeg nevne en vakker film med tittel; Deux Moi fra 2019 som beskriver to mennesker som er naboer i Paris. Vi ser deres to parallelle liv leves ut i ensomhet fra perspektivet av hver sin leilighet og balkong vegg i vegg.

Jeg fikk også tips om to spennende konsepter i Oslo som handler om "social dining". Ett bord er en restaurant i Vika i Oslo som samler mennesker til måltid og samtale rundt ett langbord. Konseptet har nylig blitt lagt ned så jeg har ikke mestret å komme i kontakt med dem. Men jeg syntes dette var et spennende konsept å hente inspirasjon fra! #kjøkkenetpåsthanshaugen er et annet konsept i Oslo hvor de to damene på bildet under har invitert til tre retters i et hjem på St. Hanshaugen hvor fremmede har blitt samlet til felles måltid. Dette er interessante konsepter som viser at det er mulig å samle fremmede i Oslo. Det begge konseptene har til felles er at de begge har verter som fasiliterer for møtet mellom menneskene og et tydelig konsept rundt maten som samlende faktor for de besøkende - for å ha noe å snakke om og noe å møtes rundt.

Og til slutt et lite glimt fra hjemmekontoret...

[thepowerofthetable]

Utfra innsikten jobbet jeg videre med å identifisere hvilken verdi jeg ønsker å gi til de spesifikke menneskene jeg ønsker å nå gjennom mitt konsept. Jeg syntes det var vanskelig å jobbe med denne modellen av "Jobs to be done" og "Value Proposition Canvas", og følte jeg var litt nølende i arbeidet. Men til slutt laget jeg et forsøk på å formulere en såkalt Value Proposition:

I gjennomgang fikk jeg tilbakemelding på at jeg trengte å spisse både målgruppen og formuleringen av verdiforslaget. Revidert Value Proposition ses under.

[thepowerofthetable]

Etter tre uker med etablering av mulighetsområde og innsiktsfase med desktop-research og brukerintervjuer gikk prosjektet videre til neste fase, nemlig idéutvikling. Underveis i innsiktsfasen hadde jeg notert ned idéer som hadde dukket opp og samlet dem i eget moodboard.

For å komme meg videre i prosessen leste jeg meg opp på idéutvikling i boka; Introduksjon til tjenestedesign (2021) som er fra pensumlitteraturen og som jeg har benyttet meg av som støtte underveis i prosessen. Jeg tok til å mappe ut og analysere nærmere hva jeg hadde funnet i brukerintervjuene. Videre prøvde jeg meg på «Crazy 8»-metoden for idémyldring. Jeg tok også frem idéene jeg hadde samlet fra tidligere og gjorde videre idéutvikling på de ulike av disse.

Etter å ha identifisert flere konsepter og ulike retninger å gå i valgte jeg å gå videre med tre av konseptene. Jeg satte så i gang arbeidet med å visualisere og beskrive disse tre konseptene til presentasjon i klassen for å så kunne få tilbakemeldinger på veien å gå videre.

Under ses konsept #1 kalt; Parken:

Under ses neste konsept #2 kalt; Middagsklubben:

Til sist ses konsept #3 kalt; Pour it out:

I gjennomgang og presentasjon av innsikt og konseptene for klassen og lærerne fikk jeg tilbakemeldinger om at:

Innsikten min var godt begrunnet og grundig

Beskrivelse av min egen opplevelse fra kollektivet jeg bor i og visualisering av hva som skjer rundt bordet gjorde det lett å identifisere og sette seg inn i problemstillingene mine

Det viktigste spørsmålet videre er hvilken terskel det er for mennesker å ta i bruk tjenestene i konseptene; hva skal til for at mennesker tar tjenestene i bruk?

Det tredje konseptet er muligens det minst interessante ettersom at produkter som «Fuel Box» og andre samtalestartere allerede finnes på markedet.

[thepowerofthetable]

Etter å ha fått tilbakemeldinger på innsiktsfasen og de tre konseptene jeg hadde utformet gikk vi inn i en ny uke av prosjektet hvor vi skulle gjøre en fire dagers «designsprint». Denne uka fikk vi i oppdrag å utforme en form for testbar prototype hvor lærere og masterstudenter ved skolen skulle komme å teste ut prototypene den siste dagen i uka. Selv var jeg usikker på hvilket av konseptene jeg ønsket å teste i denne designsprint'en.

For å kunne ta et valg for hvilket konsept å teste i designsprint'en begynte vi uka ved å teste konseptene våre på en enkel måte ved hjelp av en metodikk kalt; "En kvm2". Her markerte jeg opp en fysisk kvm2 i klasserommet med teip på gulvet. Her så jeg for meg hva brukere ville oppleve før, underveis og etter bruken av tjenesten. Jeg laget så noen veldig enkle props for å beskrive tjenestene. Her valgte jeg å teste ut konseptene; Parken og Middagsklubben. I tillegg laget jeg en variant av Parken hvor tjenesten ikke var tilknyttet et fysisk sted, men hvor tjenesten ble formidlet gjennom en nettside tilhørende Oslo kommune som jeg kalte; Mitt Oslo.

Tilbakemeldingene som var mest fremtredende i «en kvm2»-testen var at flere var skeptiske til å bli satt i matgrupper med fremmende som skulle møtes i hjemmene - noe som var en essensiell del av konseptene; Middagsklubben og Mitt Oslo. Når det gjaldt Parken-konseptet fikk jeg fra noen studenter særlig gode tilbakemeldinger når det gjaldt å tilby egne rom til lån i Parken for de som ikke har plass til å invitere folk hjem til seg. Flere var altså skeptiske til den delen av Parken-konseptet som omhandlet å møte nye mennesker, men det at mennesker mangler plass hjemme til å invitere til middag så flere på som et reelt problem i Oslo. Etter dialog med lærer og andre studenter valgte jeg så å ta utgangspunkt i konseptet; Parken for å teste denne ut i designsprint'en, samtidig som jeg tok med meg elementer fra Middagsklubben for å få tilbakemeldinger på disse elmentene i tillegg.

Videre laget jeg også en brukerreise for å beskrive opplevelsen av Parken for å ta utgangspunkt i denne når jeg skulle utforme prototypen:

(Her er tilbakemeldingene jeg fikk på utformingen av brukerreisen som jeg tok med meg videre i arbeidet: «Du kan gjerne også legge til hva som skjer helt i begynnelsen av reisen, dvs hvordan folk blir oppmerksomme på tjenesten. Visuelt: Vurder om det er noen kontaktpunkter eller elementer i reisen som er ekstra viktig og om disse kan fremheves i komposisjonen.»)

Jeg valgte så å sette opp mitt område i klasserommet som en romlig visualisering av Parken med et før, under og etter område:

Da flere medstudenter hadde respondert positivt på muligheten til å låne sitt eget rom i en slik løsning utformet jeg prototypen rundt dette ved å tegne et rom på et A3-ark sammen med utklipte elementer som kunne plasseres i disse «rommene» med hensikt å kunne la deltakerne i prototypetesten fortelle hvordan de ville benyttet seg av slike rom ved å visualisere dette selv.

[thepowerofthetable]

Så var jeg endelig klar for designsprint’en! Jeg var litt famlende i begynnelsen av prototypetesten, og visste ikke helt hvordan jeg skulle ta testpersonene gjennom prototypen min. Jeg begynte med å gi en rask beskrivelse av konseptet for så å spørre hva som ville gjøre at de valgte å gå inn et slikt sted. Ville de dra alene eller sammen med noen? Hva skulle til for at de ville dra å skjekke det ut? Videre viste jeg velkommen-skiltet som skulle illustrere en skjerm i inngangspartiet, og den (svært) enkle skissen av den tilhørende app’en. Så tok jeg de med til bordet med arkene med «rom» og tilhørende «elementer/ting» til å ha i rommet. Rundt bordet prøvde jeg å få i gang en samtale om hvordan og om de ville ha brukt et slikt sted? Hvordan ville de har brukt de utlånbare rommene? Hvem/hvilke personer tror konseptet kunne være aktuelt for? Kunne de tenke seg å bli kjent med nye folk eller dra dit sammen med folk de allerede kjente?

Jeg fikk særlig nyttige tilbakemeldinger fra én av masterstudentene som testet helt fra begynnelsen av om å gi noen eksempler på hvordan å bruke rommene, og mulighet for å fylle de med hva som helst (ikke bare mine elementer) da dette ville åpne for bedre samtaler. Dette gjorde det lettere ved de neste testene å få i gang en mer interaktiv samtale om hva de ville hatt på et stedet, både i de utlånbare rommene og i fellesområdene.

Jeg syntes at samtalene og testingen ble mer matnyttig utover dagen når jeg følte meg tryggere i rollen som fasilitator av prototypetesten og når jeg hadde funnet ut av hvilke spørsmål som åpnet samtalen mest mulig. Samtidig syntes jeg det hele var ganske vanskelig, mulig pga. måten jeg hadde satt opp testen på. Under er noen av refleksjonene jeg gjorde meg mot slutten av dagen når testing var ferdig:

Visualiseringer hjelper med å beskrive et konsept, men skaper også begrensninger. Visualiseringene kan åpne opp for refleksjon hos testpersonene, men noen vil få assosiasjoner som jeg ikke har intendert og da fungerer visualiseringen noen ganger mot sin hensikt.

Mine antagelser er gjennomgående i alt fra språk, utforming av konseptet og visualiseringer. En visualisering kan uttrykke det motsatte av hva jeg har intendert hvis jeg ikke er bevisst om mine egne antagelser. Jeg trenger generelt å bli enda mer bevisst om mine egne antagelser.

Hvordan jeg utformer en interaktiv workshop setter begrensinger for og former svarene jeg får.

Det som ikke blir sagt av testpersonene er ofte like interessant som hva som blir sagt. Kroppsspråk og nøling er også veldig interessant å observere hos testpersonene.

Designsprint er en effektiv måte å teste et konsept.

[thepowerofthetable]

Etter å ha fått mange og ganske forskjellige innspill i testingen av prototypen i designsprint’en gikk jeg i tankeboksen for å samle mine egne tanker og tilbakemeldingene jeg hadde fått. Jeg identifiserte så tre ulike hovedkategorier av tilbakemeldinger og innspill fra testpersonene når det gjaldt konseptet Parken. Under ses en visualisering av tre ulike iterasjoner for konseptet basert på de ulike tilbakemeldingene jeg fikk, og under vil jeg beskrive iterasjonene og tilbakemeldingene som ligger til grunnlag for disse.

Spisestova

Det mange av de yngre studentene som jeg spurte både gjennom uka og på selve testdagen uttrykte var at de var skeptiske til å skulle bruke tjenesten til å møte nye mennesker. Derimot responderte de positivt på delen av konseptet som handlet om å leie rom og etterspurte ettertrykkelig en videreutvikling av dette. Jeg fikk blant annet innspill om å gi konseptet navnet; «Spisestue» (videre iterert til «Spisetova») og å ha fokuset på at dette ville være et hjemmekoselig sted som mennesker som manglet plass hjemme kunne benytte seg av. De som gav tilbakemeldinger på dette gav innspill om å lage flere målgrupper. Utfra dette så jeg for meg en ung student, en alenemamma med en skolegutt, og en enslig mann i 30-årene som treffende målgrupper - med fellesnevner at de kunne trenge å låne et sted til å feire bursdager, invitere til middag, og til å «henge med venner».

Langbordet

Fra andre testpersoner med noe høyere alder og én person fra et søreuropeisk land fikk jeg helt andre tilbakemeldinger. Èn testperson som hadde nok plass hjemme til besøk, men som selv hadde besøkt Folkehuset Absalon i København var veldig begeistret for et sted i Oslo hvor man kunne dra for å møte andre. Personen fra sør i Europa var ikke begeistret for rommene til leie. Dette føltes for vedkommende som en boks, og ikke som et sted vedkommende ville komme alene (min visualisering av rommet som en boks forsterket nok dette inntrykket). Hva hvis personen kom til stedet alene, og så folk sitte med vennene sine ved bord eller rom de hadde lånt for bare seg selv og sine venner? Dette ville vedkommende oppleve som ekskluderende, og som lite attraktivt for en person som ville komme dit alene. Vedkommende tipset om markedsteder i sørlige deler av Europa hvor det er økologiske matboder som kretser rundt et åpent område med langbord hvor mennesker i nærmiljøet kommer og slår seg ned og gjerne deler mat/drikke som de kjøper med bekjente.

Disse testpersonene etterspurte altså den sosiale dimensjonen ved konseptet Parken. Hvor er den menneskelige dimensjonen blitt av hvis man booker bord og rom gjennom en app? Hvordan møter man nye mennesker hvis det er i hovedsak tilrettelagt for at mennesker drar dit med venner? Èn retning å ta konseptet videre ville være å fokusere på den sosiale dimensjonen og lage et sted som var designet rundt at nye mennesker blir introdusert for hverandre - og gjerne deler mat de kjøper. Kunne maten stå på bordene slik at man måtte sende mat til hverandre? Kunne det være slik at det var veldig tydelig for de besøkende at her prater man med naboen langs bordene? Hvor stort hensyns skal man ta til den norske kulturen hvor folk er skeptiske til å snakke med nye (med unntak av når de er beruset på byen)? Er det mulig å designe noe som utfordrer dette, og samtidig oppleves trygt og meningsfullt for nordmenn?

Parken +

Mot slutten av dagen ville noen medstudenter prøve prototypen - og her kom mange artige idéer frem. Én av disse var at det hadde vært aktuelt å ta Parken-konseptet et skritt videre - og praktisk talt gjøre det til en halvisolert park som kunne brukes gjennom vinteren. Èn av grunnene til at dette kom frem i samtalene var at dette ville eliminere utfordringer rundt oppvask etc. ved Parken-konseptet. Planter er også veldig populært i disse dager, og testpersonene mente at et sted med mye planter hvor mennesker kunne «henge» på vinterstid ville være attraktivt for unge brukere - men gjerne også barnefamilier.

Underveis i prototypetestingen spurte jeg også testpersonene en del spørsmål knyttet til det å bli satt i matfellesskap med fremmede gjennom Parken-konseptet, noe som også var aktuelt for Middagsklubben-konseptet. Under ses en oppsummering av tilbakemeldingene og en mulig iterasjon av Middagsklubben:

Etter å ha identifisert mulige iterasjoner for både Parken og Middagsklubben stod jeg igjen med en usikkerhet på hvor vidt konseptene holdt mål. Gjennom helgen surret et annet konsept fra tidligfase i hodet som jeg hadde gått bort i fra tidligere da jeg ikke syns det var så treffende for ensomhet. Nå derimot syntes jeg kanskje at dette ville være et konsept som tydeligere imøtekom utfordringer jeg hadde identifisert i brukerintervjuene - og at dette konseptet derfor var potensielt mer legitimt. Etter samtaler med de jeg bor med, sammen med utfordringer vi møtte på da vi selv skulle invitere hjem til middag, utformet jeg en ny tjeneste me arbeidstittelen; The Table, som ses beskrevet under:

[thepowerofthetable]

Jeg var altså ganske usikker på konseptet Parken i etterkant av designsprint'en, og kom til et punkt hvor jeg lurte på om det var tid for å «kill my darling»? Jeg følte ikke at jeg var klar til å ta skrittet videre med å velge én av retningene for mulige iterasjoner som jeg hadde identifisert for å presentere som revidert konsept. Derfor valgte jeg å ta et skritt tilbake i prosessen, og jeg tok initiativ til å møte noen av intervjuobjektene mine fra tidligere for å få tilbakemeldinger fra noen utenfor miljøet på skolen. Jeg møtte dermed 5 av intervjuobjektene mine; to av dem over zoom og tre av dem på kafé her i Oslo. Jeg presenterte for dem de tre konseptene gjennom visualiseringene over - og hadde en åpen dialog om disse; hvilke personer de trodde ville benytte seg av slike tjenester, hvilke behov de selv kjente seg igjen i og hva som skulle til for at de ville ha benyttet seg av tjenestene selv? Jeg viste også iterasjonene jeg hadde identifisert og fortalte om tidligere tilbakemeldinger, og spurte hvor vidt de kjente seg igjen i disse tilbakemeldingene. Jeg spurte også åpent mot slutten om hvilket av prosjektene de hadde mest tro på selv.

Det som kom frem i disse samtalene var at mange var mer positive til konseptene generelt enn det testpersoner på skolen hadde vært. De fleste var positive til Parken-konseptet, særlig hvis dette var lokalisert strategisk og tilgjengelig. Samtidig var det interessant å legge merke til at flere tenkte dette var aktuelt for «ensomme mennesker» - noe de ikke identifiserte seg selv som, selv om jeg fra tidligere intervju visste at de fleste intervjuobjektene kjente på ensomhet ofte. Hvis man skulle tilby rom til leie trakk flere frem at det da burde være tydelige temaer rundt disse rommene slik at det ble en opplevelse å leie akkurat disse rommene. Hvis rommene ble for lignende en ungdomsklubb ville det ikke være attraktivt for unge voksne. En annen utfordring ved Parken-konseptet som jeg pratet en del om med særlig én av personene var hvordan det mulig overlapper litt for mye med alle mathallene som har dukket opp i Oslo og feks. Kulturhuset ved Youngstorget. Parken+ iterasjonen var den iterasjonen de fleste syntes var mest aktuelt å gå videre med.

Når det gjaldt Middagsklubben var de enige i at å gjøre dette til et tilbud som gav en opplevelse for en vennegjengen var interessant, men det var ikke stor respons på dette konseptet. Jeg fortalte at jeg i designsprint’en at flere var skeptiske til å få fremmede på besøk hjem, og at noen mente det var en risiko-faktor å skulle invitere fremmede hjem, noe tjenesten i såfall måtte ta høyde for. De jeg her pratet med så ikke på dette som en stor risiko og var mer åpne for en slik tjeneste, men i selve spørsmålet om de selv ville ha benyttet seg av en slik tjeneste var de nølende. Samtidig trakk én av personene frem at det kunne være potensiale i dette konseptet om det ble fremstilt på en mer attraktiv måte feks. ved at det var enda mer fokus på en spennende matopplevelse, eller en konkurranse rundt matopplevelsen som f.eks. ved 4 retters middag-konseptet. Dette gav meg et nytt perspektiv på at det kanskje ikke er helt utelukket for nordmenn å skulle møte fremmede gjennom en slik tjeneste, men at problemet med dette konseptet er at konseptet er ikke fremstilt på en attraktiv nok måte. En annen person trakk frem at det ville være aktuelt å bli satt i et slikt matfellesskap som Middagsklubben representerer om man kunne kobles opp mot mennesker man har samme interesser som eller for å møte andre av det motsatte kjønn som et alternativ til tinder-daten.

Flere sa samtidig at den tjenesten som de syntes at møtte et konkret behov de kjente seg igjen i var The Table. Jeg syntes særlig at det var interessant med én av testpersonene som påpekte at de syntes det var krevende å invitere hjem på middag fordi vedkommende følte at de stod med så stor del av ansvaret selv for å sørge for at alle hygget seg. Personen trakk frem at det ville være lettere å samle folk hvis alle bidro og at dette var avklart gjennom en slik tjenesten. De fleste fortalte at det som er vanlig i deres kretser er at én person inviterer hjem og at denne personen betaler for middagen - og så rullerer man heller på hvem som inviterer. Det ble reflektert rundt at dette gjerne er vanlig i norsk kultur, med unntak av spleiselag blant yngre studenter ved bruk av vipps. Det ble også trukket frem at det ofte blir én person som inviterer mest slik at det kan bli ujevnt innen vennegjengen. Spleiselag skjer heller ikke så ofte blant de jeg spurte som er i alderen 27-34år, med unntak av på 17.mai-frokosten. Utfordringen med allergier og preferanser når man inviterer til middag kom frem som en utfordring i tidligere intervjuer, og kom også frem i disse samtalene som et viktig utfordring å løse.

[thepowerofthetable]

Etter å hatt samtaler med testpersonene kom jeg frem til at jeg ville videre iterere på konseptet; The Table for å kunne presentere dette som revidert konsept for klassen og lærerne.

Jeg stod mellom spørsmålet over hvor vidt tjenesten skulle omhandle å gjøre det lettere for den som er vert å arrangere et middagsselskap, eller om det skulle omhandle fellesmåltider i kategorien spleiselag/potlock, som visualisert under.

Jeg kom frem til at det som ville gjøre tjenesten til noe som tilbyr noe nytt til norske forbrukere, og som ville gjøre det lettere å ta initiativ til felles måltid var om tjenesten bidro til å skape en kultur hvor flere bidrar - ikke bare verten. Derfor valgte jeg å spisse tjenesten mot å gjøre det enklere å samle til spleiselag. Jeg ønsket også å ta med videre muligheten for å lage en funksjon hvor folk kunne invitere og bli invitert til å spise med nye personer, selv om jeg utfra tidligere tilbakemeldinger visste at dette ville kreve ytterligere iterasjoner for å gjøre dette attraktivt nok for å kunne treffe et norsk publikum.

Jeg jobbet med å finne et treffende navn for konseptet for å kunne bedre kommunisere konseptet ved presentasjonen. Forslag til navn var; The common table, Better together, Get together, The Table, Sammen, Spis sammen, Spleiselaget, Kom sammen, Kom hjem, Kom inn… Det siste navnet har forøvrig blitt brukt i et annet prosjekt hvor nye landsmenn ble invitert hjem til folk på middag i forbindelse med flyktningestrømmen fra Syria. Jeg bestemte meg for å gå videre med navnet; Get together. Under ses en beskrivelse av tjenesten med ny Value Proposition uthevet i anførslestegn.

Jeg jobbet også frem en ny brukerreise for å kunne bedre beskrive hvordan jeg så for meg at tjenesten kunne brukes og oppleves.

Vi hadde kun 3 minutter til å presentere for klassen og læreren, og tilbakemeldingene fra lærerne var ikke så konstruktive da det var lite tid til rådighet. Men av nyttig karakter var tilbakemelding om at denne tjenesten gjerne kan være for andre enn unge voksne, så spørsmålet ble reist; hvorfor unge voksne? I tillegg ble det påpekt at målgruppen «unge vokse» ikke nødvendigvis sier så mye om hvem jeg vil nå da dette er en noe for bred beskrivelse. Finnes det andre karakteristikker ved målgruppen som er mer beskrivende for konseptet enn alder?

I tillegg hadde vi i oppgave å gjøre en skriftlig analyse av lignende tjenester som konseptet vårt. Innleveringen ses under.

[thepowerofthetable]

Etter gjennomgangen av det reviderte konseptet gikk jeg inn i helgen med prosjektet surrende i bakhodet. Jeg kjente at jeg ikke hadde helt fred med konseptet jeg hadde presentert for klassen og lærerne, og valgene jeg hadde tatt for å komme meg dit. I løpet av lørdagen surret tankene rundt behovet om å ta et steg tilbake for å se på hvilke spørsmål det var jeg hadde i inngangen av prosjektet og i innsiktsfasen. Under ses notater jeg skrev.

Søndag formiddag hentet jeg frem skisser og notater jeg hadde gjort gjennom innsiktsfasen, og satte meg ned for å skisse ut spørsmålene som surret i hodet.

Et viktig spørsmål jeg satt igjen med var hvilken betydning det har for et samfunn og en by at hver 4. person bor alene og spiser nærmest samtlige måltid i uken alene? Det var tematikken rundt ensomhet i storbyer som virkelig engasjerte meg i innsiktsfasen. Jeg opplevde at det reviderte konseptet virkelig traff et praktisk behov hos de jeg hadde pratet med, og med rett designvinkling kunne jeg ha utformet konseptet slik at det gjorde det lettere for mennesker å samle folk til middag. Men løste dette konseptet utfordringen med voksende ensomhet? Jeg følte kanskje at jeg hadde lyttet litt for mye til hva andre hadde å si, enn hva jeg selv hadde funnet gjennom innsiktsfasen. Innen dette tidspunktet i prosjektet hadde jeg pratet med mange ulike folk, med mange ulike tanker og meninger. Jeg følte at jeg satt igjen med en usikkerhet rundt til hvilken grad man skal lytte til andre i designprosessen. Hvor vidt skal man lage noe som man vet at de man har pratet med ville ha benyttet seg av i morgen, og hvor vidt skal man lage noe som man tror kan bli aktuelt i fremtiden, selv om noen jeg har pratet med kan være skeptiske?

Etter å ha skisset ut tankene mine kom jeg frem til et nytt konsept med elementer fra flere av de tidligere konseptene jeg har iterert på. Dette konseptet har jeg gitt arbeidstittelen; Matkollektivet. Under ses første grovskisse for konseptet:

Mandagen tok jeg konseptet med i samtale med lærer og fikk tilbakemelding om at jeg kunne gå videre med dette konseptet. Jeg fikk også følgende tilbakemeldinger:

Jeg kan bygge ut hvilke personer dette kan passe for. Det vil være aktuelt å spisse dette i forhold til karakteristikker, mer enn aldersgruppe slik jeg har gjort tidligere. Jeg trenger ikke å treffe alle, men bør gjøre en beskrivelse av hvem jeg ønsker å treffe med konseptet.

Jeg trenger ikke å bestemme enda alt som skal være med i konseptet, feks. om det skal være ekstra rom til leie; hva som skal skje utover middag; skal det være frokost og andre måltider etc. Jeg kan først bestemme helheten, og videre trekke ulike elementer inn i dette etterhvert.

Videre kan jeg tenke ut ny brukerreise om hvordan tjenesten vil se ut. Jeg kan innenfor dette tegne ut flere scenarioer for muligheter innen hvordan stedet kan brukes utover middag slik at disse ulike muligheten kan evalueres.

Hvordan kan tjenesten gjøres aktuell for ikke bare aleneboende slik at det blir et mangfoldig fellesskap?

Under ses en beskrivelse av konseptet som jeg laget etter å ha fått disse tilbakemeldingene:

Det er flere elementer innen beskrivelsen av konseptet som bygger på antagelser som jeg videre trenger å jobbe mer med gjennom videre iterasjoner og brukertester:

Jeg har valgt at det skal være et medlemskap for tjenesten slik at det blir en kontinuitet ved tjenesten og et ytre uttrykk for at man «blir med» i fellesskapet. Jeg har samtidig tenkt at det vil være mulighet for deltakerne selv å bestemme grad av forpliktelse; ved å kunne melde seg av/på middager, og ved å kunne melde seg på kjøkkentjeneste. Videre trenger jeg å se på hvor vidt dette vil virke etter sin hensikt? Hvilken grad av forpliktelse er det gunstig å legge til rette for slik at det skapes et faktisk fellesskap samtidig med at tjenesten oppleves som relevant og tilgjengelig for travle bymennesker? Jeg må tilbake til innsikt om begrepet «communitas» for å se nærmere på hva man trenger for å skape et levende fellesskap.

Jeg har utfra samtalen med læreren tatt utgangspunkt i en hypotese om at hvis tjenesten frontes som en tjeneste for «ensomme» så vil dette ikke oppleves som attraktivt utfra en antagelse om at ensomhet er stigmatisert i samfunnet. I mine brukerintervju og oppfølgingssamtaler om konseptene så jeg at noen av de som tidligere hadde nevnt at de opplevde seg ensomme ofte ville påpeke at noen av konseptene kunne passe til «ensomme mennesker» uten at de selv identifiserte seg selv med disse menneskene. Videre trenger jeg å undersøke denne antagelsen hvis det skal bli et premiss for videre arbeid.

Jeg har valgt å ta frem bærekraft og muligheten til å spise sunnere ved å delta i dette fellesskapet som hovedløfte/gode ved tjenesten, slik at forebygging av ensomhet blir en bieffekt (og gjerne for å ta fokuset noe bort fra ensomhet). Men hvor viktig er bærekraft for konseptet; er det viktigste at konseptet «gets the jobb done» ved å gjøre det lettere å spise sunt, mer økonomisk eller bærekraftig? Hvilke typer mennesker tiltrekkes av konseptet om det frontes som bærekraftig, kontra økonomisk, kontra sunt?

Jeg må også se videre på terskelen for å ta i bruk konseptet.

[thepowerofthetable]

De neste ukene skulle vi lære om markedsføringsstrategi og underveis teste ut teoriene og metodene vi lærer opp mot konseptet vårt for å utvikle konseptet videre.

Første undervisningsbolk fikk vi en introduksjon til markedsføringsstrategi; hva et brand er, positioning map og value proposition. Under ses påfølgende arbeid jeg gjorde utfri undervisningen hvor jeg prøvde å oppsummere konseptet mitt i én setning og sette konseptet inn i et posisjoneringskart sammen med andre aktuelle konkurrenter og aktører for konseptet mitt.

Neste undervisningsbolk så vi nærmere på merkevarepersonligheter som verktøy for å identifisere særtrekk ved et konsept. Vi skulle utfra dette se på de 12 arketypene til Jung og undersøke hvilke arketyper som beskriver konseptet vårt. Jeg kom frem til at 4 av arketypene var interessante for mitt konsept:

Jeg syntes "The Caregiver" var treffende for prosjektet ved at konseptet skal handle om å hjelpe og støtte andre. Samtidig ønsker jeg ønsker ikke at tjenesten skal oppleves som en veldedig organisasjon, men mer oppleves som en transaksjon mellom deltakerne hvor man tar del i noen fordi det gagner en selv like mye som det gagner andre. Jeg ønsker at tjenesten skal oppleves attraktiv og fremtidsrettet, ikke bare som omsorgsfull.

Videre fant jeg at arketypen "The Innocent" har både mål, strategi og talent som passer hakke bedre for tjenesten min i forhold til "The Caregiver". Denne typen er litt mer utopisk og drømmeaktig noe som passer konseptet ved at jeg ønsker å gi et bilde, vise en drøm, for hvordan mennesker kan leve i byen på en mer sosial måte. Samtidig opplever jeg merkevarer som feks. "Dove" som ganske kjedelig. Jeg ønsker ikke at tjenesten skal oppleves kjedelig.

"The Magician" har også elementer ved seg som er aktuelt for konseptet mitt, men etter mer ettertanke kom jeg frem til at "The Magician" har et for stort fokus på visjon. Jeg ønsker ikke at tjenesten skal ha en profil som tilsier at man ønsker å forandre verden, mer at man ønsker å gjøre hverdagen bedre i nabolaget. "The regular Guy/Girl" var også interessant ved at målet her var "betongen" - et ord som er veldig treffende for hva jeg ønsker å oppnå med dette konseptet. Under talent beskrives "lack of pretense", og her ønsker jeg egentlig at konseptet skal ha et snev av det pretensiøse ved å ønske og gjøre noe som er nytt og som jeg tror kan gjøre byen bedre å bo i. Jeg syns også tjenesten bør ha en tydelig visjon, og ikke være like generisk som feks. IKEA. Faren er at om tjenesten blir for generisk så kan tjenesten oppleves nærmest kommunal, hvor jeg ønsker at tjenesten skal oppfattes som attraktiv for urbane mennesker.

Muligens er en blanding mellom "The innocent" og "The Regular Guy/Girl" mest treffende for det jeg ønsker å oppnå.

I neste undervisningsbolk gikk vi videre inn i arbeidet med å jobbe ut en plattform for konseptet vårt; visjon, misjon, posisjon, value position og verdier. Under er første iterasjon av dette:

Verdiforslag: Vår tjeneste tilbyr et sted og et fellesskap hvor alle menneskene tilknyttet nærmiljøet i et sentrumsnært område i byen er invitert til å ta ta del i et bærekraftig og inkluderende fellesskap hvor måltider deles.

Visjon: Vi ønsker å bidra til at storbyen oppleves som et varmt, sosialt og inkluderende sted å bo.

Misjon: Vi ønsker å samle mennesker i et nærmiljø for å dele måltid. Sammen blir deltakerne mindre alene, og sammen blir det lettere og mer økonomisk å velge et bærekraftig og sunt kosthold.

Posisjon: Vi ønsker å være et kollektivt, bærekraftig og økonomisk måltidsfellesskap i storbyen.

Verdier: Vi ønsker å være et vamt og inkluderende felleskap hvor vi sammen søker å fremme delekultur og en bærekraftig livsstil. Mat- og måltidsglede står i sentrum av fellesskapet!

Videre jobbet jeg med å lage et moodboard for konseptet for å si noe om hva som er kjernen av konseptet gjennom bilder og referanser. Jeg jobbet også med å utbedre den éne setningen som skal sammenfatte konseptet mitt. Dette tok jeg videre til gjennomgang med lærer og én mindre gruppe i klassen. De viktigste tilbakemeldingene jeg fikk var:

Kanskje få tydeligere frem hvordan dette skiller seg fra en mathall?

Gjerne ha med noen stikkord på moodboard for �� beskrive bedre hva man vil oppnå. Hva med å ta med noe som tydelig viser de hjemlige kvalitetene jeg vil oppnå?

Tydeliggjøre hvilken verdier som gis til brukerne; hva skal brukerne sitte igjen med og få ut av tjenesten, og gjerne spille denne bedre opp mot visjonen.

Misjonen kan bli mer beskrivende for hva jeg vil gjøre for brukeren.

I siste undervisningsbolk av dette temaet fikk vi en introduksjon til hvordan å presentere en merkevarepersonlighet, og i siste del av dette temaet jobbet jeg ut en presentasjon av merkevarepersonligheten sammen med merkevareplattformen.

Merkevareplattformen for konseptet ble presentert for klassen og lærer onsdag 23/3-2022 med varighet av 5 minutter. Etter å ha presentert hadde vi litt mer tid enn vi har hatt ved tidligere til tilbakemeldinger, noe som gav rom for konstruktive innspill. Jeg fikk både oppmuntrende og konstruktive tilbakemeldinger på merkevareplattformen.

Det ble etterspurt at målgruppen/brukerne jeg ser for meg at skal benytte seg av tjenesten kunne tydeliggjøres. Selv syntes jeg at jeg hadde presisert dette da jeg dedikerte en hel slide i presentasjonen til målgruppen, men jeg tenker i etterkant at jeg må jobbe videre med å tydeliggjøre hvem jeg ønsker at tjenesten skal nå. Jeg fikk god tilbakemelding om at følelsen av «community» ble formidlet og at dette opplevdes som noe verdifullt, som var noe jeg ønsket å oppnå.

Det ble videre etterspurt å få med innsikten om ensomhet i storbyer (som jeg tidligere har presentert fra innsiktsfasen av prosjektet) med i presentasjonen. Jeg hadde bevisst i denne presentasjonen valgt å ikke bruke ordet «ensomhet» i merkevareplattformen, da jeg opplever at ordet er stigmatisert og at jeg har tenkt at det vil være hensiktsmessig å bruke ord som; «fellesskap» og «inkluderende» i stedet for å bruke ordet «ensomhet» eksplisitt. Samtidig er den økende ensomheten et viktig argument som bygger opp om tjenesten. I videre iterering og brukertester tror jeg at jeg burde teste ut hvor vidt forebygging av ensomhet bør være en tydeligere del av formidlingen av tjenesten. Uansett bør funnene om ensomhet komme tydelig frem i en sluttpresentasjon og i sluttrapporten.

Jeg fikk gode tilbakemeldinger fra lærer om hvordan jeg i merkevareplattformen viste til det rasjonelle ved tjenesten ved å beskrive godene; at denne tjenesten er økonomisk og bidrar til lavere klimaavtrykk – noe som ble en fin kontrast til det hyggelige ved fellesskapselementet ved tjenesten. Min presentasjon hadde en mer rasjonell form enn andres presentasjoner. Jeg fikk tilbakemelding om at dette fungerte bra, da kanskje bruk av bare bilder og stikkord kunne gitt et litt for mykt uttrykk. Samtidig fikk jeg tilbakemelding om at jeg gjerne kan utvikle en mer emosjonell merkevarehistorie. Videre tenker jeg at jeg med fordel kan jobbe ut flere scenarioer for tjenesten og prøve å utforme en mer emosjonell formidling av løftene tjenesten oppfyller for brukerne.

Det var også god respons på fonten for "Matkollektivet", og det ble etterspurt å få med et gatebilde med bygg/tjenesten photoshop’et inn for å vise konseptet til senere presentasjon.

[thepowerofthetable]

I de to påfølgende ukene etter arbeid med merkevareplattform frem til påskeferien gikk vi inn i en fase av prosjektet med fokus på å bygge en visuell identitet for konseptet. I neste post vil jeg greie ut om denne prosessen, mens jeg i denne posten vil ta for meg videre arbeid med selve utformingen av konseptet som jeg gjorde parallelt med arbeidet med den visuelle identiteten.

Tirsdagen i første uke av arbeidet med visuell identitet hadde vi veiledning i grupper. Her fikk jeg en del gode tilbakemeldinger på selve konseptet utover tilbakemeldinger om utforming av navn og logo til den visuelle identiteten. Jeg ble stilt gode spørsmål rundt; hvilken grad av forpliktelse skal tjenesten ha?; hvor mange skal tjenesten være beregnet for? Jeg fikk innspill om at dette gjerne kan knyttes opp mot borettslag og sameie. Det ble etterspurt muligheter for at deltakerne kan delta selv med feks. oppskrifter de er glad i eller fra land de har tilknytning til. Jeg fikk innspill på at denne tjenesten kunne bli med å gjøre det mer attraktivt å bo i dette området som igjen ville være av interesse for utbyggere. Det ble også foreslått at jeg burde lage en workshop for å finne ut hva som skal være med i tjenesten; skal det være ekstra rom til barn etc?

Videre plan...

Etter denne tilbakemeldingen kom jeg også i prat med en venn som bor i et kristent kollektiv med ca. 20 mennesker hvor de spiser sammen i fellesskap med felles måltider hver dag hvor alle bidrar. Videre vil jeg ta kontakt med vedkommende som er ansvarlig for disse måltidene.

Jeg har også fått tips fra Hans Jakob i klassen at han kjenner noen som har jobbet ved Folkehuset Absalon i København, og jeg vil prøve å gjøre et intervju med vedkommende.

Til påske skal jeg hjem til Stavanger og mens jeg er der vil jeg prøve å møte med noen fra Helen & Hard om Vindmøllebakken, og så ønsker jeg å intervjue verten ved Lervig Brygge Boligpluss, hvor en bekjent av meg bor, for å høre mer om disse sosiale boligkonseptene.

Arbeid med brukerreise og scenarioer...

Videre begynte jeg arbeid med å kartlegge tjenesten for å bygge ut brukerreise, mulige scenarioer og på sikt tjenestekart. Her tok jeg utgangspunkt i boka; Introduksjon til tjenestedesign (Cappelen Damm AS, 2021) skrevet av Adeline Hvidsten og flere. I tillegg tok jeg utgangspunkt i tidligere undervisning om brukerreiser, og boka; This is Service Design Thinking (BIS Publishers, 2021) av Marc Stickdorn og flere. 

Under ses en enkel brukerreise for tjenesten: 

Matkollektivet flytter inn i nabolaget til brukeren, som her er Tore som er 32 år gammel og aleneboende.

Tore får et brev tilsendt i posten med invitasjon til å bli med i Matkollektivet med informasjon om nettside, app og hvordan å bli med. I tillegg ser Tore reklamering for den nye tjenesten på en bussholdeplass på vei til jobb. Tore bestemmer seg for å gå forbi Matkollektivet for å sjekke det ut. 

Utenfor Matkollektivet er det tydelig skiltet at her er alle velkomne til å komme innom og lokalet ser veldig hyggelig når han kikker inn. 

Tore bestemmer seg for å gå inn døra til Matkollektivet og der blir han møtt av verten Trude som ønsker han velkommen. I tillegg er det en skjerm med informasjon om tjenesten innenfor døra og Tore blir nyskjerrig på tjenesten. 

Trude forteller Tore at det er flere måter å sjekke ut Matkollektivet på for å finne ut om han vil prøve det ut. På appen finner Tore mer informasjon om medlemskap til tjenesten, og generell info om hvordan tjenesten fungerer. I tillegg blir Tore inviterer av Trude til å melde seg på en uforpliktet middag på torsdager kalt; «åpen torsdag» for å sjekke ut fellesskapet! Tore kan også bli med på infomøte om Matkollektivet for å høre mer.

Etter å ha sjekket ut fellesskapet på en torsdag bestemmer Tore seg for å bli med! På infomøtet får han vite mer om verdiene til Matkollektivet og hvordan fellesskapet og medlemskapet fungerer. Tore blir medlem og betaler for grunnprisen for medlemskapet for den første måned! 

I ukene fremover blir Tore med og spiser middager på Matkollektivet de dagene som passer for han. Han melder seg på dagen før til å bli med og betaler en liten sum for hver middag han blir med på. Verten Trude registrer hvem som er med på hvert måltid, og hun sørger for god stemning og at folk blir kjent! 

Tore melder seg på til å bli med i kjøkkentjeneste når det passer han. Alle i fellesskapet må bidra et visst antall ganger i løpet av måneden, men man kan også bidra mer om man har lyst. Når det er kjøkkentjeneste blir Tore kjent med kokken Anton som planlegger og står for de gode middagene. Tore blir også bedre kjent med Sahar mens de står og kutter grønnsaker sammen. 

Tore forteller om Matkollektivet til kollegaene sine som også bor i nabolaget. Sanna og Kevin blir med på en «åpen torsdag» og blir med i Matkollektivet sammen med Tore!  

Videre arbeid med innsikt...

I påsken fikk jeg tips fra søsteren min om en masteroppgave en bekjent av henne hadde skrevet ved VID innen sosialantropologi om middagsmåltidet. Denne vil jeg lese for å få større innsikt inn i middagens mening.

Videre hadde jeg et intervju med Damien som jobbet som kokk ved Folkehuset Absalon i 2019. Det var spennende å høre om hans opplevelse og hans refleksjoner rundt konseptet. Folkehuset Absalon bygger på konseptet; «fellesspisning» som er et fenomen i Danmark også utover dette prosjektet. De som eier Absalon drifter det tre steder i København. Folkehuset Absalon er i et nedlagt kirkebygg, og er et kult sted som tiltrekker seg mennesker fra flere bydeler i København. Her arrangeres et fellesmåltider for 220 personer hver dag 365 dager i året.

Damien sin opplevelse av stedet er at det benyttes av folk fra flere steder i København, av ulike typer mennesker og at folk kommer i grupper av 2-max4 personer sammen - slik at de fleste kommer for å møte andre. Her bestiller man billett for å være med innen dagen før, men man kan også melde seg på måltider for den kommende måneden. Det er ulike typer retter hver dag. Menyen lanseres for hver uke, og to ganger i uka serveres vegetarmiddag i tillegg til at man alltid kan få servert et vegetarisk alternativ. Måltidet begynner kl. 18, og det vil være ca. 20 plasser for drop-in. Det er ca. 5-6 servitører som organiserer serveringen. Når man kommer inn vil én person registrere oppmøte og én annen vil lede deltakere til et bord. Hvert bord har plass til 8 personer og her plasseres fremmede sammen fortløpende. 2 ved hvert bord går så å henter mat fra bufféen og serverer til resten av bordet. Man kan også kjøpe drikke fra baren, og det er vanlig at man kjøper for å dele med resten på samme bord. Måltidet varer ca. 1-1,5t. Utover middagen fungerer Folkehuset Absalon som et slags kulturhus, og det driftes kafé med servering av lunsj på dagtid og det er bar på kvelden. 

Særlig var det nyttig å høre om den praktiske gjennomføringen av fellesmåltidene i konseptet. Det er 4 kokker ansatt hvor det er én kokk som lager maten per dag, mens én annen kokk kan være tilstede for å planlegge neste måltid. En stor del av arbeidet er logistikken av matlagingen, med innkjøp, produksjon og servering. Man regner 15,- per person som utgifter for råvarer, slik at man regner en fortjeneste av 35,- per hode. Folkehuset Absalon driftes kommersielt, og er altså ikke en ideell organisasjon selv om det kan fremstås slik. 

Jeg lurte også på hvor vidt alkohol var et nødvendig element for tjenesten hvor Damien mente at dette ikke var et avgjørende element for tjenesten. Derimot mente Damien at det var viktig at det er såpass stort slik at man får en sterk fellesskapsfølelse. Er det bare feks. 20 personer mente han at det ville bli grupperinger. Han foreslo at det burde være kapasitet for antall mennesker tilsvarende en større restaurant. Han syntes også at det var viktig at det var et åpent rom, slik at ingen blir sittende alene i en ytterkant. Damien stilte seg kritisk til bruk av frivillige inn i kjøkkentjeneste da dette vil være problematisk i forhold til lover og regler, i tillegg til at han stilte seg spørrende til hvor vidt folk vil synes det er lukrativt at maten er laget med hjelp av frivillige. 

Det Damien peker på som givende med konseptet er hvordan man gjennom et slikt konsept opplever festfølelse inn i hverdagen ved å dele måltid sammen, og at dette det er et godt format å bli kjent med mennesker på. Men utfordringen med dette konseptet er at det krever åpenhet hos deltakerne; man kan ikke være så kresen i forhold til hva man blir servert, man vil kanskje bli satt sammen med folk som tenker annerledes og det må man altså være åpen for. Jeg ønsket også å høre hvorvidt Damien opplever at det er modenhet for et slikt konsept i Norge, hvor Damien mente at Oslo ikke enda er klar for et lignende konsept selv om han selv har tro på konseptet. 

Videre hadde jeg et telefonintervju med May som er ansatt som vert i Lervig Brygge Pluss som er et leilighetskompleks av Selvaag bolig som driftes som et såkalt BoligPluss-konsept med bemannet serviceområde. I fellesområdene på 600kvm2 er det blant annet kjøkken, spisesal, loungeområde, peisestue, treningsrom, gjesterom, og møterom. Vertskapet arrangerer fellesmiddag én gang i uken, quiz, sommerfest, foredrag, og flere andre aktiviteter. I tillegg kan beboerne leie selskapslokaler og gjesterommene. Her bor ca. 300 mennesker hvor det bor ca. 5 barn, og i størst grad par og enslige. Den største gruppen er i alderen 40-60år, mens 15-20% er i alderen 30-40år og 10% er over 70år. Tjenestene bookes av beboerne gjennom app eller skranke i loungeområdet, og tjenester faktureres av vertskapet. 

Det var veldig spennende å prate med May om aktivitetene de arrangerer, men ikke minst å høre mer om hvilken sosial kultur det er på dette stedet. May kan fortelle at det er en kultur av at folk tar kontakt med hverandre og inkluderer nye. Beboerne omtaler hverandre «som en stor familie». Jeg spurte May hva hun tror har bidratt til at det har blitt en slik kultur der. Hun forteller at aktivitetene bidrar til at folk treffes. Aktivitetene er veldig populære og fullbookede. I tillegg treffes beboerne over hverdagsproblemer som skjer på huset. Samtidig forteller May at det i brukerundersøkelser kommer frem at folk anser vertskapet som det aller viktigste på stedet. Når folk flytter inn har verten en én til én samtale med den nye beboeren hvor de vises rundt og blir invitert til å sjekke ut aktivitetene. 

Jeg spurte så May hva hun tenker at er viktige egenskaper hos vertskapet. Da trekker hun frem viktigheten av å behandle alle likt, at alle som kommer skal føle seg sett, og at de skal føle seg trykke til å fortelle fortrolige ting til vertskapet og kunne stole på at dette holdes innenfor taushetsplikten. Å være tillitsvekkende som vert er derfor viktig. Ellers trekker hun frem positivitet som viktig egenskap og evnen til å snu seg rundt for å hjelpe til når det trengs. 

Utover aktivitetene som vertskapet arrangerer engasjerer også beboerne seg i å ta initiativ til sosiale ting. Det er en «badegjeng» som bader hver morgen, en strikkeklubb, lesesirkel og fotballklubb. Det finnes også en trivselsgruppe hvor vertskapet sammen med 3-4 beboere i ulike aldre møtes slik at vertskapet kan få innspill på hva som skal arrangeres på huset. 

Jeg hørte så med May om hun hadde noen tips fra den ukentlige middagen de arrangerer for hvordan å skape en god stemning hvor folk kommer i prat. May kunne så fortelle at de etter å ha testet ut flere ting har funnet ut at det beste er å ikke ha langbord, da faste gjenger ofte samler seg på disse, men heller ha bord av 6-8 personer. I tillegg har de en noe uformell stemning, og vertskapet tar ansvar for å sette den sosiale tonen av inkludering. 

Til slutt kunne May fortelle at tilhørighet er en viktig nøkkel for konseptet. Her opplever folk at de er hjemme like mye når de er i lounge’en som når de er i leilighetene sine. I brukerundersøkelser får de tilbakemeldinger på at folk opplever seg mindre ensomme etter å ha flyttet inn i Lervig Brygge Pluss. 

Mer innsikt...

Jeg kjenner én som bor i et kristent kollektiv hvor de er 12 personer som har felles matbudsjett hvor de spise frokost og middag sammen hver dag. Jeg fikk holde et intervju av 1 time med lederen for kollektivet, og fikk være med på én middag. Lederen viste meg rundt og fortalte i detaljer hvordan de organiserer det hele med handlelister, ukesmenyer, fordeling av arbeidsoppgaver, og jeg fikk høre om budsjett, betaling, livssituasjonen til de som bor der, og verdiene i fellesskapet. De beregner 50,- per dag per person, altså 1500,- kr i matbudsjett per person i måneden. Alle er med å lage én middag hver uke i par på en fast ukedag. Man melder seg på middager for første del av uken mandag morgen, og for siste del av uken onsdag morgen, og man kan melde på gjester. Handlelister og oppskrifter for hver dag er nøye organisert. Til og med i kjøleskapet er det en boks for hver dag med mat for de ulike dagene for å gjøre organiseringen enkel.  

Opplegget viser at det er mulig å engasjere folk i kjøkkentjeneste, men det krever nøye organisering. Jeg syntes at det er interessant hvordan dette kollektivet representerer en stor grad av forpliktelse inn i en tid hvor det virker som at de fleste vegrer seg fra å forplikte seg. Det som kom frem i samtalen med lederen for kollektivet er at det er tydelig kommunisert overfor de som er med hva det innebærer å være en del av fellesskapet. Ting er tydelig kommunisert og organisert, noe som skaper gode rammer. I tillegg har de laget en ramme, en slags sosial kontrakt, som tilsier hva dette kollektivet skal være; deres fokus, verdier, og forventningene til hverandre. Dette tror jeg er en nøkkel for å greie og motivere til denne graden av forpliktelse. Det jeg kan lærer av konseptet og trekke inn i mitt prosjekt er at en tydelig sosial ramme / kontrakt gjør at deltakerne vet hva som forventes. I tillegg må det være tydelige fordeler med forpliktelsen som må kommuniseres. Tydelig organisering av frivillighet senker også terskelen til hvor vidt folk kan bli med da det gir nok støtte til at folk kan lykkes uten mye forkunnskaper.