themuzungos-blog

[themuzungos-blog]

Uke 48: Manchester, England

27.11.17-01.12.17

Nathalie  27.11.17 Dette blir mitt siste innlegg på bloggen, og det føles litt rart. Det har vært en fin tur, og jeg er veldig glad for at jeg har fått æren av å skrive om vår siste destinasjon, nemlig Manchester, England. (Selv om vi bodde i Salford.) Flyturen var lang, men grei. Vi fikk en passe sur velkomst av England, da vinden var veldig kald og skarp, og regnet ville konkurrere med vinden over hvem som var verst. Vi diskuterte kort om at en stor über hørtes ut som en god ide, og Nina fikk fatt i en. Eneste problemet var at vi hadde litt problemer med å finne han, så vi måtte gå rundt i det sure været, og ante ikke at han så etter oss og hadde gått ut av bilen sin.. i det sure været… Men vi fant hverandre, og kom oss inn i en fin bil og kjørte av gårde til et ganske flott hotell. Rommene var passe trange, men flott design var det! 

Da vi kom frem viste det seg at vi hadde ankommet hotellet tidligere enn det tidsskjemaet deres likte, så vi satt inne på lobbyen i en halvtime og soste rundt på nettet for å fortelle alle at vi var trygt fremme. (Vi kunne sjekke inn tidligere, men det kostet så klart penger.) Så etter denne korte halvtimen fikk vi rommene våre. Jeg og Nina delte ett denne gangen, og Siri og Karo det andre. (De to hadde faktisk aldri delt rom sammen før.) Vi fikk stelt oss litt og pustet litt i bakken, før vi fant ut at vi var for sultne og nysgjerrige på byen og ut dro vi.

Så da bar turen av sted til outlet Lowry! Jeg, Siri og Karo tok oss en matbit før det bar løs på senteret. Vi skilte lag og gikk alle på hver vår lille shoppingrunde, da de hadde ganske så fine tilbud. Om det ikke var «BLACK FRIDAY» overalt, var det «CHRISTMAS SALE». Så da presterte Nina å finne seg en utmerket jakke til 200kr, og vi fant mange andre ganske fine kjøp der. Vi avtalte at vi skulle møtes med rulletrappen som gikk oppover, halv fem, men flinke meg presterte bare å høre noe med «fem» og rulletrappen oppover, og ikke hvilken. Dette resulterte i at selv om jeg gikk rundt i sirkler fra 16.20 og så etter alt og alle, så var det sånn at når tre stod der, forsvant en, og så plutselig stod bare en igjen, før en annen kom opp, og en tredje kom tilbake, men da stakk en annen igjen. Ble litt styr, men vi klarte da å samle oss før vi gikk tilbake igjen. Vi fant også gjessene her passe morsomme, da de både krysset veien over fotgjengerfeltet veldig pent og syntes det perfekte stedet for å bite fienden sin var i stjerten. Nina syntes det var litt morsomt at Siri prøvde til beste evne å unngå de, mest fordi at Siri hadde prøvd å gå helt oppi sjiraffene i dyrehagen, men en gås var for skummel. 

Deretter gikk vi egentlig bare hjem og jobbet med presentasjonen. 

28.11.30 I dag var dagen for å se på universitetet her for første gang. Vi dro av gårde klokka 9, mest fordi vi først skulle på shopping først, men denne gangen på et nytt senter! Her var det enda flere gode tilbud, og alle endte opp med å kjøpe seg nye sko, da en fikk veldig pene sko med god kvalitet til 200kr og under. Vi splittet ikke opp denne gangen, men gikk fremdeles på en lowkey-egenhånd. Jeg og Karo var litt konfliktet, da det var veldig fint å shoppe, og fine ting og til en fin pris, men vi begge gikk kanskje litt mer amok enn først forventet. (Var vist noe som kaltes vekt og plass i kofferten og budsjett, upsda...) Etter flere butikker forsvant jeg innom Boots, og jeg ble vist der en stund på grunn av det var litt av en kø, så innen jeg kom meg ut av butikken igjen, stod alle de tre andre utenfor å ventet, fordi nå måtte vi gå til skolen. Vi fant frem, og klarte uten store problemer å finne frem til lunsjrommet Louise snakket om, hvor vi møtte James igjen. Snakket litt, oppdaterte hverandre smått før vi møtte Louise og ei av uganderne som studerer her. Deretter ga hun oss en veldig liten omvisning på skolen. Vi gikk blant annet innom sosialt arbeid avdelingen (kontorene og der lærerne oppholder seg.) og møtte på ei av de, som begynte å snakke med Louise. Hun ble såpass interessert i presentasjonen og oppholdet vårt at hun ville at vi skulle komme i morgen og holde presentasjonen for masterstudentene hennes, om det var greit. Vi fikk bittelitt panikk, for presentasjonen var definitivt ikke ferdig enda, men sa ja uansett. Så gikk vi ned og spiste en god lunsj som Louise hadde laget og momset i oss noen kjeks og kaker de hadde brakt med. Vi fikk også snakket en del med flere av de ugandiske studentene her, og det var veldig kos. 

Deretter gikk vi hjem for å virkelig ordne med presentasjonen. Plutselig hadde vi jo en dag mindre på oss for å gjøre den ferdig. Etter mange timers arbeid dro vi ut til Chiquito for å spise, der vi endte opp med å bestille to «Share»-måltider som var beregnet på 3-4 personer. Vi alle tok en sjanse på at det betydde "til 2 personer", og skulle man sett... Vi er vist 6-8 personer i følge måltidet, og ikke 3-4. Godt var det uansett! Fikk også med meg en stoooor flaske vann, da jeg er hun som alltid drasser med seg en liter med vann uavhengig av hvor i verden hun befinner seg. Om noen lurte. 

(Nina fikk en salted popcorn milkshake og var helt fascinert)

29.11.17

Måtte opp mye tidligere i dag (det vil si, klokka halv syv-syv.), spiste noe frokost og dro av gårde til skolen. Vi fikk fort tak i Louise, printet ut hva enn som trengtes (takk og lov for at alt var på minnepennen.) og opp til klasserommet gikk vi. Vi var alle litt nervøse++ da vi skulle ha fremføring for eldre masterstudenter, og jeg følte hvert fall på et større press. Men presentasjonen gikk bra, folk stilte spørsmål og vi fikk flere folk interesserte i å gjøre prosjekter / frivillig arbeid i Uganda, så det var jo litt gøy! 

Og vet dere hva vi ville gjøre etter presentasjonen? Joda. Mer shopping. Men denne gangen dro jeg og Karo til Salford Shopping City igjen (der vi var i går), fordi veska hun hadde kjøpt seg hadde en ødelagt glidelås. Mens vi to så litt på tightser, fikk vi melding av Nina at de dro av gårde til Picadilly Garden, fordi det ble litt kaldt og de ville på julemarkedet. Så da fant vi en buss som gikk dit, og dro av gårde. Det viste seg at det var en Primark rett i nærheten av markedet, så i stede for å gå til markedet, endte vi alle 4 relativt fortapt i den gigantiske butikken. Det var så utrolig mye der??? Jeg tror vi alle fire ble passe overveldet av alt de solgte. 

Siri og Nina hadde vist mistet hverandre ganske fort, og så ikke hverandre igjen. Jeg og Karo derimot holdt litt mer sammen, mest fordi Karo ikke hadde (har) mulighet for å sende melding eller bruke 4G her, så for å forsikre oss om at vi alle alltid kunne holde kontakten, gikk vi sammen. Det var «bare» tre etasjer i butikken, men de var såpass lange og brede, at jeg og Karo måtte bare innse at vi kunne ikke ta sjansen på å besøke den nederste etasjen, da vi stod der med en stor bag full av klær vi ville prøve, og jeg hadde masse negler og vipper i min også. Det var passe store korger de har. Er ganske sikker på at de er vant med at folk går ganske amok der. Hvert fall i juletidene. Jeg savnet pyjamasene, da de hadde utrolig masse rundt Disney-tema! Lurer på om jeg må reise bort dit en dag med en helt tom koffert, bare sånn at jeg kan fylle den opp med alt det fine de har der, heh. Etter noen timer på butikken, fikk vi melding av Nina at hun og Siri beveget seg mot et sted å spise, så jeg og Karo fikk gatenavnet og ut gikk vi for å finne de to andre. Vi fant dem og bestemte oss for å spise på en italiensk restaurant som hadde halv pris på hele menyen. Siri har hatt en greie hvor hun har blitt passe matlei++, og dermed endt opp med å bestille en del Margarita pizzaer. Denne gangen skulle hun ikke velge det, men heller en med skinke over. Det endte jo opp med at hun spiste opp alle skinkebitene først, og egentlig endte opp med en Margarita pizza allikevel. Jeg fikk også møte ei venninne av meg (Som også heter Karoline.) som gikk på folkehøgskolen med meg! Hun møtte oss der, før hun viste oss veien til julemarkedet på Albert Square, som skal være det mest populære. (Ikke det største.) Vi ble møtt av en gigantisk og passe creepy nisse som stod høyt oppe, og masse boder. 

Jeg tror Manchester har en ting for å skille oss av, fordi det var 4 rekker med mange boder. Og her var det sånn at vi mistet hverandre hele tiden. Først gikk vi alle 5, før Nina forsvant. Da fant vi ikke henne igjen før minst et kvarter senere, hun ble med oss og så forsvant ei annen. Hver gang vi fant hverandre igjen, endte det opp med at 1-2 andre forsvant. Det kom til et punkt hvor Nina forsvant igjen, jeg stoppet opp, og da med venninnen min som stoppet opp med meg, og Siri og Karo fortsatte å gå,og før du viste ordet av det var vi splittet og fant hverandre ikke igjen. Normalt sett ville ikke det være et problem, hadde det ikke vært for at min mobil gikk tom for strøm, Siri sin mobil hadde også tatt kvelden, det ville kostet en formue å bruke Karo sin mobil og selv om Karoline (venninnen min) kunne kontaktet Nina, ville vi ikke kommet så langt. 

Jeg og venninnen min fant Nina med en kopp kakao, da hun hadde bestemt seg for å stå stille, sånn at kanskje vi fant henne. Deretter gikk vi litt på tur etter de to andre, men endte jo bare med å gå i sirkler to ganger uten hell. Så vi stod og ventet. Og ventet. Og ventet. Vi kom til konklusjonen at vi må ha hatt passe dårlig timing, da de andre to sikkert gikk da vi gikk, og stoppet opp da vi stoppet opp. Men vi fant hverandre til slutt! Og så kom neste utfordring… Vi skulle hjem. 

(Mens vi ventet på de andre tok vi en selfie med en politimann)

Nina og Siri fant 50-bussen de hadde tatt tidligere, og gikk ombord. Karo og jeg ble derimot stoppet, for det viste seg at Manchester har TO forskjellige busselskaper, som ikke samarbeider. Så bussbilletten vi hadde fra før (dagsbillett) var ikke gyldig der. Og det viste seg at selskapet vi hadde billett til ikke gikk til stedet vi skulle, men bare universitetet… Så da endte jeg og Karo opp med å ta bussen til Salford University og bare gikk hjem. Vi er begge klar over at vi bare kunne ha kjøpt billett, men vi hadde da våre grunner. Jeg er også fan av en forfriskende gåtur om kvelden, så jeg hadde ikke noe særlig i mot det, egentlig. Vi fikk oss hjem til slutt, og jeg lurer på hva Siri og Nina holdt på med, fordi vi kom hjem før de. Det betydde at alle fikk slappet litt av, før Siri sendte en melding om at kino hadde vært gøy. Så da endte vi opp med å gå tilbake til Lowry outlet, kjøpe oss noe mat i mathallen der, og så gå for å se filmen jeg ikke husker navnet på, men som er en remake hvert fall! (Selv om de siste årene har jo nesten bare bestått av remakes…) Siri likte ikke helt hvordan de hadde fremstilt hovedpersonen i forhold til boka, men ellers var det gøy. Vi traff ikke på noen gjess på veien hjem denne gangen...  30.11.17 Så i dag var det opp tidlig også, for å gå til universitetet, for i dag skulle vi fremføre den faktiske fremføringen. Det var en utrolig kald morgen, men vi kom da oss frem. (Jeg glemte lua mi, og løp opp for å hente den, men da funka ikke kortet mitt.. Så gadd ikke å løpe opp igjen. Ørene mine var passe sure på meg.) Da vi kom frem syntes læreren (ikke Louise, men hun som hadde klassen vi skulle ha presentasjonen for) at vi så veldig kalde ut og spurte om vi ville ha noe te, noe vil ønsket. Så da fikk vi hver vår kopp, før vi fulgte Louise opp til klasserommet. Det var et passe søtt og lite klasserom, med en søt, liten klasse. Vi fikk sagt hei til Hajira og Sophie (de to britene som hadde bodd i Uganda i 1 måned.), så det var kos at de kom! 

Under fremføringen så presterte jeg å hoppe over et lite avsnitt, men det så ut som det egentlig gikk ganske bra. Læreren var «blown away», noe som Sophie på kvelden fortalte oss at hun var så overrasket over, fordi hun er vist veldig pirkete og kritisk. Men hun elsket det, og Louise gjorde det også, så vi er fornøyd. Vi ble igjen til neste presentasjon som handlet om «people with learning disabilities being sexually abused», da det handlet mye om hvordan de kunne søke om hjelp etterpå og utfordringene de slet med å få hjelp. Hun læreren hadde vært med på å gjøre researchen, men hadde satt ei med lærevanskeligheter i ledelsen, og læreren selv bare arrangerte og ordnet ting og litt sånt, fordi hun mente at det er fint om de får en stemme og faktisk kan fortelle og mener at de vet bedre om dette emnet enn oss. Det synets vi alle var veldig flott, og følte hun fikk gode resultater og bredere forståelse. (Det gjorde da vi også.) Så fikk vi gjort en avtale med Sophie og hun fortalte oss om ruta vi skulle ta, og gikk hjem. Vi tok oss en lunsj på Hungry Horse fordi Siri hadde vært veldig gira på det tidligere, men da vi hadde gått første gangen, var det uten henne, fordi hun var sliten etter første dag med shoppingen og ville sove. Hun hadde jo funnet brownies’en fra i går (julemarkedet) og spist opp den, så hun var ikke spesielt sulten. Nina derimot bestilte en full frokost med masse mat + en starter, så morsomt å se kontrasten. Viste seg at i dag skulle være en passe slitsom dag, fordi alle gikk på rommene sine etterpå, og gjorde småting før alle ble passe daffe. Jeg presterte å nesten sovne (duppet sikkert av…), Nina sovnet og aner ikke hva som foregikk på de to andres rom, men stille var det. Da klokken nærmet seg halv syv stelte oss for å gå ut å spise igjen. Siri fikk dessverre et gallesteinanfall igjen, og måtte bli igjen hjemme… Så vi tre andre dro ut, og løp bort til trikken sånn at vi kunne rekke den. Det vi ikke viste var at trikken syntes det var urimelig at vi skulle kunne bestille mer enn en billett av gangen, så Karo var den eneste som akkurat hadde klart å få bestilt en billett før trikken kjørte videre… (Var bare 7 minutter ventetid til den neste, men fremdeles.) Vi måtte ta en overgang til en annen trikk, og dro to stopp videre. Da presterte Nina å lene seg mot «Call» knappen for mennesker med funksjonshemninger som trenger hjelp, og boksen begynte å snakke. (Eller; En mann i en telefon knyttet til boksen begynte å snakke.) Jeg og Nina så rett ned på den og jeg unnskyldte oss raskt, og at vi bare kom borti knappen. Karo skjønte først ingenting og lurte på hvorfor vi snakket til en boks… Vi fant ut for sent også at vi egentlig kunne bare gått fra stoppestedet til overgangen, fordi det hadde vært nærmere der vi skulle spise, så vi endte opp med å gå unødvendig langt. Jeg hadde jo ingenting i mot det, da jeg følte jeg fikk sett litt mer av byen. 

Vi fant hvert fall frem og spiste på dette kjempeflotte thai stedet! Karo sin rett var vist ganske sterk, for hun satt med passe våte øyne, og måtte ta seg pauser en del. Hun likte det veldig godt da, så hun var veldig fornøyd. 

Deretter gikk vi ut til tipiene som var satt opp, og inni var det masse flotte julelys. De kjøpte seg noe å drikke, før vi snakket om hvor i Norge vi var fra, hvor foreldrene hennes (Sophie) skulle flytte, og om en av sakene Sophie er veldig opptatt av; Samer og urfolkene i Skandinavia. Vi fikk snakket en del om det finske skolesystemet, og sammenlignet det med England og Norge. 

Vi gikk videre til en eller annen bar for å vente. Hun hadde en kompis som var sønnen til en fyr som eide et ganske kult utested, som kunne få oss inn på gjestelista, om vi kunne vente i en halvtime eller så, noe vi gjorde. Og det var veldig verdt det! Stedet var passe grungy, folk gikk med utrolig kule klær og musikken var variert og mange gamle hits, sammen med alternative og grunge band musikk. Syntes det så litt kaldt ut noe av det noen av folkene der hadde på seg, da det var både nettingstopper og korte underdeler. (Kult var det, men det var fremdeles passe kaldt ute.) I to-tiden kom vi oss hjem, og sluknet ganske så raskt. 

01.12.17 I dag var vår siste dag. Vi stod alle opp mellom 7-8, pakket resterende og bare tenkte litt over turen hjem igjen. Jeg og Karo gikk ned for å spise frokost der, og diskuterte litt hvordan turen hadde vært og hva vi egentlig følte rundt alt dette. Vi så at klokka begynte å bli mye, så vi spiste raskt opp, hentet bagasjen vår og så var vi alle fire klare for å finne übersjåføren Nina hadde fikset til oss. Han var lett å finne, og turen frem gikk greit. Vi lærte også i dag at folka i Manchester ikke er alltid like flinke på skiltene sine. Når du er inni selve flyplassen er det ikke et problem, men å finne skranken du skal sjekke inn i ble vanskeligere, da terminal «B» var dit vi skulle, og eneste som stod ved den bokstaven var et fremmed flyselskap. Men vi kom oss da igjennom og fikk sjekket inn alt! Viste seg at det ikke skulle være det eneste som testet oss i dag, da sikkerhetskontrollen tok alt for lang tid. Jeg presterte å glemme ut en maskara i veska mi, så veska og maskaraen måtte undersøkes. Karo må også ha glemt noe, for den skulle også sjekkes. Nina var på tilfeldig kontrollsjekk, og både Nina og Siri sine sekker ble satt på vent, fordi de skulle grundig sjekkes. Menneskene som jobbet der var ikke like konsekvent med hvem var først i køen og hadde ventet lengst, så det endte opp med at Siri og Nina ventet en god stund før de fikk alle tingene sine, men da vi fikk sekkene, gikk det meste bra. Vi forsvant fra hverandre igjen, fordi jeg skulle rote rundt for å finne nye hudprodukter, selv om Nina bare hørte «food-produkter». Det endte med at Siri og Karo gikk sammen, mens jeg og Nina hadde vær vår misjon, og endte opp med å gå til gaten alene. Men vi ble da samlet igjen med plassene våre, og turen til Norge gikk ganske greit. Gjennom hele flyturen halvsov Karo, mens jeg prøvde å filosofere litt for meg selv, mens jeg så ut av vinduet. En stor grunn var fordi den lange turen vår er over nå, og det er mye å se tilbake på. Det er fremdeles mange ting jeg ikke helt har fått skjønt har skjedd enda. (Tror jeg). Andre grunnen var fordi jeg ikke ante hvor jeg hadde gjort av head-settet mitt, og dermed ikke kunne høre på podcasts eller musikken min… Så da filosoferer man dypt mens man ser ut av vinduet! 

(Første møte med Norge på tre måneder)

Vel fremme på bakken ble vi skilt enda en gang . Jeg og Siri gikk til Duty Free’en, men vi skulle forskjellige veier og VIPS så var alle på egenhånd igjen. Ser ut som det kalde været gjør noe med orienteringsevnen vår og ønsket om å holde sammen. Men vi fikk handlet alt vi skulle og alle fikk all bagasjen sin! Hele turen og alle reisene har gått overraskende godt, da all bagasjen har alltid kommet frem og det ikke har vært noe tull. (Foruten om knivene til Siri, som bare gjorde turen vår lettere, sånn egentlig.) Først stod jeg og Siri og lurte på om vi skulle bevege på oss for å finne de andre, da vi så Karo komme med et stoort smil løpende mot oss. Hun snakket lavt, mens hun småhoppet en gang eller to og fortalte oss om at «Nina sin mor er her! Jeg trodde han snakket om Siri sin, men han svarte at hun kom fra nordnorge!! IKKE SI NOE TIL NINA! Jeg måtte bare si det til noen. Hvor er Nina????» og hun kom som bestilt ti sekunder etter stilte spørsmålet. Vi gikk alle fornøyd bortover, og jeg mumlet noe om at vi trengte et bilde med all bagasjen vår, fordi det var en del å drasse på for oss alle. Nina var definitivt ikke forberedt på å se moren sin i det hele tatt. Det ble noen tårer felt fra de begge, og mange gode klemmer. Bendik kom for å møte Karo, Siri sin mor (og to andre jeg ikke vet hvem er) møtte Siri med et stort skilt som sa «Velkommen hjem Siri». Det var veldig fint å se hvor savnet de var blitt, og hvor heldig jeg har vært for å kunne vært med disse tre flotte jentene i hele tre måneder. Vi tok et siste Uganda-prosjekt-tur bildet sammen. Så klemte vi hverandre. Og så skilte vi lag.

[themuzungos-blog]

Uke 47

18. - 26. november

Karo

Dette blir nok mitt siste innlegg i denne bloggen, så jeg må takke for meg! Jeg skal her fortelle dere om ferieuken vår i Kenya. Jeg dro rett til Kenya fra Uganda, mens Nina, Nathalie og Siri dro til Rwanda. Jeg skulle møte en venninne i Nairobi i Kenya, Charity. Jeg hadde aldri møtt denne damen før da, men søskenbarnet mitt hadde. Dessuten har hun vært på Røros flere ganger (ifbm arbeid i Røde Kors) og vi har felles bekjente. Hun er virkelig en herlig dame. Hun har for noen år siden nå startet egen bedrift for å styrke og frigjøre kvinners posisjon i samfunnet. De gjør alt av håndverk – smykker, klær, vesker, parykker, pynt osv. Hun har også vært alt for gjestfri og vennlig mot meg mens jeg var der. Jeg er svært takknemlig for å ha blitt kjent med en dame som henne!

 Karoline Nairobi (Lørdag – Onsdag morgen)

Mine siste dager i Fort Portal var emosjonelle.. Det føltes veldig trist og rart å skulle dra fra Fort Portal – mitt nye hjem. For det hadde faktisk begynt å føles som et hjem for meg. Jeg ble veldig komfortabel der til slutt. Det var en periode hvor jeg savnet alt hjemme, og jeg syntes jeg hadde fått nok av all oppmerksomheten og ting som ikke fungerte i huset. Men etter noen dager med denne følelsen (hjemlengsel?), ble jeg vel vant med alt, og fant ut hvordan av ting. Jeg vil også si jeg ble flinkere til å kommunisere med folk. De fleste der er bare hyggelige, men i forhold til all oppmerksomheten jeg fikk og at alle der gjerne vil ha msungu-kjæreste, er det veldig annerledes enn hjemme. Det var også intenst i en lengre periode, fordi folk gav nummeret mitt videre, og jeg aldri kunne gå «ubemerket» ute på gatene. Jeg opplevde også at fremmede på gaten visste navnet mitt (kanskje fordi jeg har deltatt på litt danseoppvisninger rundt omkring). Men jeg vil si at jeg ble flinkere til å håndtere disse situasjonene, og jeg er generelt veldig dårlig på å avvise folk - til og med hvis jeg skjønner at de vil ut på date med meg. Men jeg har måttet avvise flere, og fått erfaring og lærdom av det. Jeg vil si jeg har lært å handle og reagere på ulike måter enn hjemme.

Uansett... På lørdag (18. Nov) dro jeg med fly til Nairobi i Kenya, fra Entebbe i Uganda. Jeg var så spent før reisen at jeg hadde maur i hele kroppen og var skikkelig skjelven. Jeg ante ikke hva som ventet meg der, i et nytt land, med ny kultur, nye vaner og nye mennesker. Check-in og boarding gikk veldig fint. Flyturen tok kun 1t og 10 min, og føltes til og med mye kortere. Jeg fikk mat og god service! Når jeg kom fram fikk jeg også begge koffertene mine, og var veldig fornøyd.

Jeg skulle bli hentet på flyplassen, men var litt nervøs for at det ikke kom til å skje, bare fordi jeg har dårlig erfaring med det fra tidligere når jeg har ankommet nye steder (alene). Men før jeg gikk ombord på flyet fikk jeg en melding av Charity som bekreftet at hennes nabo skulle hente meg, så da jeg var litt betrygget. Da jeg kom ut av flyplassen var det likevel ingen der som så etter meg. Heldigvis funket mitt ugandiske simkort, så jeg fikk ringt Charity. Hun sa at naboen skulle være der, men at han ikke klarte å nå meg på tlf. Etter litt frem og tilbake med telefonsamtaler fant vi hverandre. Han skulle vise seg å være en veldig hyggelig mann som jobber som taxisjåfør gjennom Uber. Bilturen tok ca en time, frem til Charity. Det var som en drøm å kjøre på disse veiene, etter hva jeg hadde blitt vant med i Uganda. Veiene var så bra - rette, og uten humper og hull. Med en gang jeg kom frem, fikk jeg servert lunsj (lokal mat). Jeg og Charity satt lenge og pratet på stuen, om Norge, Kenya og Uganda. Deretter fikk jeg mitt eget rom som jeg kunne slappe av på. På kvelden serverte hun hjemmelaget jordbærkake og chai-te med melk.

Min første dag i Kenya, søndag 19. Nov, var en opplevelsesrik dag for meg! Richard (mannen til Charity) kjørte meg rundt, sammen med dattera, Asali, på 2.5 år. Først dro vi til et elefantreservat hvor de tar vare på skadde og forlatte elefantbabyer. Vi møtte på en venn av Richard, som er Masai. Jeg fikk et bilde med han, og senere på kvelden fikk jeg vite at han ville ha nummeret mitt. Charity sa at når man først har fått en ting for Masaier så vil man aldri gå tilbake til noen fra andre kulturer/stammer/land. Hun fortalte en myte om masaiene, hvor de før i tiden brukte å gå med skjørt uten truse under. Dette skulle gjøre at “lille willy” fikk vokse fritt og bli lang. Etter å ha hatt sex med en Masai, ville man derfor ikke nyte sex med andre men.. HA-HA.

Uansett, etter elefantreservatet dro vi til et sjiraffreservat. Her kunne vi mate de sjifraffene som ville komme bort til oss. De andre sjiraffene var "fri" - tror de har dem innenfor et større inngjerdet område. Jeg fikk et sjiraffnuss, ved å putte pellets i munnen, og strekke meg opp til dem. 

Etter dette spiste vi lunsj og møtte Charity. Deretter dro videre til et sted som heter Bomes, for å se på et kulturelt danseshow. Vi kom en time for tidlig, og fikk dermed tid til å se på utstillingen deres av hvordan nabolagene til ulike stammer så ut før i tiden. De hadde utstilling til 23 av 42 ulike stammer i Kenya. Alle stammene er særegne, og har eget språk, og egne tradisjoner og danser. Danseshowet var veldig bra! Danserne var flinke, og de hadde full bekledning fra hver tradisjon. Det var også noen syke akrobater der, som avsluttet det hele. Veldig spennende!! Jeg elsker hvordan denne turen har gitt meg muligheten til å se ulike kulturelle danser.

På mandag 20. Nov, hadde jeg opprinnelig lyst til å dra til Masai Mara National Park. Men vi fant inget selskap som allerede hadde gruppe som skulle dra, så prisen var veldig høy. Det er heller ikke turistsesong. Ikke før 11 kvelden før, fant vi en sjåfør som kunne ta meg til en annen nasjonalpark - Lake Nakuru - for en billigere penge. Det var søskenbarnet til naboen deres, Moses. Jeg fikk en hel van alene, noe som både var digg og litt ensomt. Det var gooood plass, men siden jeg ikke hadde mitt gode kamera (pga frastjelt telefon), var det mest for å se og ikke ta bilder. Jeg så (mange på nært hold) sebra, sjifraff, buffalo, vannbukk, nesehorn, flamingo, pelikan og ulike typer antiloper og fugler, og mye mer.

Midt på veien under turen skulle sjåføren snu bilen. Jeg lurer på om han egentlig ble usikker på om han visste veien, og ville kjøre samme veien tilbake (jeg aner ikke). Vi klarte å sette oss fast.. Og jeg lurer litt på hvordan.. For nå er jeg så vant med at Uganderne kjører over alt, og jeg har vært borti at de kjører over verre hull enn dette. Det kan jo kanskje ha sammenheng med at veiene her er bedre, og at de ikke har så mye trening i å kjøre slik her og da.. Jeg er faktisk ikke sikker på om jeg selv kunne kjørt på slike veier, så... Uansett, han nektet meg å hjelpe til. Jeg tilbød meg å gå ut og dytte, eller kjøre selv slik at han kunne dytte. Men til slutt kom vi oss ut likevel.

Det var også avgjørelse den dagen på om det skulle foretas et tredje, nytt valg av president, eller om regjeringen skulle forbli. Det ble bestemt at det andre valget ble godkjent, og at Uhuru Kenyatta skulle fortsette å styre. På grunn av mye oppstyr rundt dette, holdt vi oss oppdatert over radio. Mesteparten i området vi var i tilhørte stammen til Kenyatta, og det dreide seg heller om feiring, enn opptøyer. Likevel prøvde vi å unngå byene når vi kjørte hjemover. Jeg ble opplyst om at de to som hovedsakelig kjempet om makten er sønnene av tidligere ledere som har kjempet mot hverandre over lang tid. De tilhører hver sin stamme, og urolighetene henger sammen med at man ikke aksepterer hverandres stamme. Så det at folk blir drept og torturert har mye å gjøre med at man er en minoritet i noens område - altså at man etnisk ikke tilhører den stammen man oppholder seg i. Man kan ikke velge hvilken stamme man ønsker å tilhøre, det kommer av arv og hvor man er født. Folk er også nødt til å velge den presidenten som tilhører sin stamme, noe som betyr at de ikke får et fullstendig fritt valg. Dersom man er fra den ene stammen og ikke stemmer på tilhørende presidentkandidat, kan man risikere å bli drept, eller få eiendommen nedbrent.

På tirsdag 21. Nov, var jeg med Charity og familien til visning før begravelse. Ene naboen hadde gått bort for noen dager siden. Det var også 9 andre grupper der som hadde mistet noen, og skulle få se vedkommende en eldre gang før gravleggelse. Det var ikke noen liste tilgjengelig over hvem av de 9 gruppene som kunne komme inn først og sist, så vi ante ikke om vi måtte vente der i 20 min eller mange timer. Det var organisert slik at man ble ropt opp over en høyttaler når det var ens tur. Siden Richard skulle på jobb og hadde dårlig tid, ventet vi bare i en halvtime før vi dro videre.

Richard kjørte oss til moren til Charity, Rosemary, hvor jeg passet Asali mens Charity gjorde noen ærender. Rosemary fortalte at i Kenya kan man ikke dra på besøk uten å bli servert noe (noe jeg hadde lagt merke til hos Charity også). Jeg fikk derfor servert pannekake og te. Chai-teen de lager her har jeg blitt veldig glad i. Skal prøve å lage det hjemme. Søsteren til Charity kom hjem etter en stund, og vi kom i god kontakt. Det endte med at jeg ble invitert til bryllupet hennes neste år! Da Charity kom tilbake etterlatte vi Asali der, slik at vi kunne dra til sentrum alene.

Vi skulle ta Matatu til sentrum. Det var en opplevelse i seg selv – vet ikke hvordan jeg skal beskrive det! Matatuene minner meg rett og slett om russebusser. Høy lyd fra skikkelig høyttaleranlegg, grafitti og tvskjermer. 

Det første vi gjorde i byen var å dra til Kenyatta Conference Center, som er Nairobis nest høyeste bygning. Vi hadde såå fin utsikt, og Charity hadde tatt med jordbær som vi spiste Etter det dro vi for å spise lunsj. Jeg spiste en lokal fiskerett (fra kysten) - veldig godt!! Jeg føler den tradisjonelle maten i Kenya er mye mer smakfull enn den ugandiske. Etter lunsj fant vi en Matatu og dro tilbake til Kikuyu sentrum, hvor moren Rosemary bor. Der fikk jeg nok en gang servert te, og denne gangen med popkorn.

Alle Mombasa (Onsdag kveld – Søndag morgen)

På onsdag 22. Nov, ble jeg kjørt til togstasjonen av Harrison (naboen). Det første jeg møtte da jeg ble satt av på togstasjonen var en lang kø, inni en slags tunell. Vi ble bedt om å legge alle eiendeler i midten på et bånd, og stille oss langs veggen. Ulike tanker for gjennom hjernen min, spesielt siden vaktene bar maskingevær... Men det skulle vise deg at de skulle ha inspeksjon med narkohunder. Deretter skulle bagasjen og vi scannes og visiteres. Da jeg kom inn og i riktig kø (billettscannekøen) trodde jeg det var en lang kø og var glad jeg hadde 2 timer før toget skulle gå. Etter kort tid ble hele hallen fylt av folk som stilte deg i kø bak meg.. Herregud jeg var lettet. Jeg fikk printet ut billetten uten problemer, og spurte deretter en av de ansatte om returbillett til søndag. Hun sa alt var fullbooket både for søndag og lørdag... Og jeg fikk et snev av panikk, for  uten togbillett visste jeg ikke hvordan vi alle kunne komme oss tilbake for å nå flyet på søndag. (dette skulle vise seg å ordne seg også da, men ikke spør hvordan… Jeg var ikke en del av det, lover!!)

Togturen til Mombasa var langdryg. MEN utsikten var helt fantastisk - vi kjørte gjennom to nasjonalparker og så flere dyr (elefanter, buffaloer og sjiraffer). Dessuten hadde Charity laget masse mat til meg som jeg skulle ha på turen. Det kom godt med for å si d sånn. Snille, snille Charity. Jeg trodde jeg skulle ha Wi-Fi på toget, og om ikke så skulle jeg ha mobilnett gjennom mitt kenyansk simkort, men det skulle vise seg å skuffe meg. Det var ikke WIFI på toget, og signalene til mobilnettet var alt for dårlig. Jeg fikk dermed problemer med å kontakte resten av gjengen i Mombasa angående hvor og når vi skulle møtes der. Jeg fikk inn noen meldinger fra dem, og vi klarte å bli enige om å møtes på en kino i nærheten av leiligheta. Jeg var ikke sikker på om de fremdeles var der når jeg ankom, for meldingene mine ville ikke sende, og jeg brukte lang tid på å komme fram.

På togstasjonen i Nairobi hadde jeg møtt en fyr (Paul) som jeg pratet litt med, den timen jeg ventet på ombordstigning på toget. Vi byttet telefonnummer (slik man ofte gjør her, selv om jeg ikke tenkte å møte han igjen). Da vi kom fram i Mombasa prøvde han å ringe meg, men jeg tok ikke telefonen med vilje. Helt ærlig var jeg ikke sikker på hva han ville (som vanlig), om han bare ønsket vennskap eller mer ... Uansett.. Jeg tok ikke telefonen, men ut av 1000 andre passasjerer klarte vi å støte på hverandre likevel. Jeg sa at jeg så etter en tuktuk, men han sa det ikke fantes der. Han hadde rett. Han sa han skulle til byen for å lete etter overnatting, og at han kunne følge meg før å møte vennene mine. Jeg ble med han inn i en stappfull Matatu med koffert og sekk. Folk måtte hoppe over kofferten min, som stod i midtgangen, hver gang de skulle av eller på. Vi gikk av Matatuen etter 20 min og måtte lete etter en ny. Og ja det var mørkt, og det samlet seg plutselig mange rundt oss. En av dem virket hyggelig og sa at vi kunne følge etter ham, så skulle han vise oss til riktig Matatu-holdeplass. Vi gikk rundt et hjørne og der stod det to Matatuer. Han viste oss inn i den ene, og spurte om penger til lunsj. Jeg gav ham litt penger. I løpet av denne turen kom en full type inn og satte seg ved siden av meg, bak i Matatuen. Han var veldig intens og ekkel, men heldigvis fikk Paul dette med seg, og snudde seg fra framsetet og spurte meg hvordan det gikk. Jeg sa til han ekle duden "yes, I am with him", og følte meg ganske lettet!! Da Paul neste gang sa vi skulle av var vi tydeligvis fremdeles ikke fremme. Jeg ble litt oppgitt og tenkte at jeg bare kunne finne en tuktuk der, og betale det det måtte koste. Han sa vi skulle lete etter en ny Matatu, men gaten var ganske øde, så jeg spurte den første tuktuken jeg så og fikk en grei deal. Paul ble med meg, og sammen fant vi restauranten og gruppa mi. Jeg var så lettet da jeg så dem, jeg visste jo ikke om de enda var der, siden det var gått flere timer etter avtalte tidspunkt, og signalene på telefonen min var for dårlig til å kunne nå dem.

(samlet igjen)

Torsdag (23. Nov) dro vi til «Wild Water», badeland. Det var gøy og digg. Tror vi hadde mer moro i skliene enn de andre barna der. Ja, hvis noen lurte så er vi barn på tur (spesielt Nina og Siri hehehhe). Nathalie brukte mesteparten av tiden til å sole seg/slappe av i skyggen, mens vi andre brukte skliene aktivt. Nina og Siri så ingen ende på lek og moro i vannet - en skulle trodd de blotnet opp!! Nathalie ble til slutt overtalt til å bli med disse barna i gruppa vår på noen runder i barneskliene. Tror de syntes det var like gøy som de andre skliene. Etter denne fantastiske dagen ble halvparten av oss solbrent.

På kvelden spiste vi middag på en restaurant (Cafe Arabika) på en fancy brygge ved kanalen. Vi tenkte vi skulle gå ved kanalen for å se litt, men det er forresten veldig merkelig der, for strendene og utsikten er kjøpt opp av store hoteller. Så når man går på gaten rett ved havet/kanalen, kan man ikke se vannet, fordi det er høye gjerder foran. Vi måtte gå gjennom en security-check før vi kunne komme inn på området til restauranten. Jeg og Nathalie delte en tallerken med ulik sjømat. Det var veldig smakfullt, men var litt lite etter prisen vi betalte. Det var veldig fin utsikt utover vannet, og vi koste oss. Vi hadde alle bestilt noen drinker (uten alkohol). Siri sin drink, som skulle være fersken mojito, smakte høgg. Etter en stund begynte jeg å tenke på at drinken min smakte jo egentlig fersken, og ikke Stoney, ingefær og honning, slik den skulle. Litt motvillig sa jeg det til Siri, og vi byttet drink. Siri stakkar hadde prøvd å presse i seg den ekle drinken, men fikk et stort smil om munnen da hun fikk drinken SIN.

Fredag (24. Nov) hadde vi en rolig morgen, hvor vi spiste frokost i huset og ordnet med noen småting her. Etter frokost dro vi ut med tuktuk for å se på et gammelt museum, kalt Fort Jesus. Da tuktuken stoppet utenfor inngangen kom det en byvakt/politi (er ikke helt sikker) bort til oss og sa at vi måtte slå følge med en mann han pekte på. Dette pga sikkerhet. Mannen vi møtte het Moses og sa han jobbet i museet. Han hadde et navneskilt, men så ingen logo eller bilde på det høhø.. Vi var litt skeptiske, men fordi vi er norske og gjør som vi får beskjed om sa vi «Okei», og fulgte etter han. Uansett gav han oss et tilbud som vi ønsket å benytte oss av. 

Moses viste oss rundt utenfor museet, og sa at han kunne vente på oss utenfor hvis vi ville betale oss inn. Vi bestemte oss for heller å bli med han rundt på en guidet tur i gamlebyen. Byen har blitt influert av både Indere, Arabere, og Briter, og det er en veldig stor havneby for import og eksport (den største i øst-afrika). Vi merker det på maten her, at de er flinkere med krydder. Og at maten likner mye på indisk mat. Det var egentlig veldig greit å ha med seg en lokal guide når vi gikk i gatene. Folk kom veldig nært oss, uten at vi visste hvorfor, og Moses sa at det var mye ran og kriminalitet i området. Underveis stoppet vi på et lokalt marked hvor vi kunne kjøpe krydder. Etter det tok han oss med til en fin restaurant, hvor vi kunne kjøpe lokal mat til lunsj. Jeg spiste lam i en godt krydret saus med ris. Det var veldig mye, så restene ble til morgendagens lunsj.

Etter lunsjen dro vi til stranda (Bamburi Beach) hvor jeg skulle finne et dykkesenter (tropical dive center) som jeg hadde sett på Tripadvisor kvelden før. Jeg fikk gjort avtale med dem om to dykk neste morgen!! Det var ingen andre som allerede hadde meldt seg på, men de sa de kunne gjøre turen med bare meg.

Resten av dagen tilbrakte vi på en annen strand litt nærmere leiligheten, og det var rett og slett helt perfekt!! På kvelden dro vi til Café Mocha (et sted vi dro til flere ganger, fordi det var nærme og veldig koselig), for å spise middag. Jeg og Nina delte en slags libanesisk tapasplate. Til dessert tok vi et gigantisk kakestykke, som nesten ikke gikk ned. Men jeg og Nina er ingen pingler, så alt skulle ned.

(Nina som sover og Siri som ligger under senga og venter på at hun skal våkne slik at Siri kan skremme henne. Det funka ikke)

Søndag 26. Nov: Jeg og Nathalie sov dårlig denne natten. Det var så sinnsykt varmt på rommet, og jeg er sikker på at hele senga drapp av svette. Vi våknet i 4 tiden og var våken over to runder med bønnerop før vi sovnet igjen. Jeg måtte opp tidlig, FOR JEG SKULLE PÅ DYKKING!!

Båtturen ut til der vi skulle dykke var ikke lang. Vi gjorde en baklengsrulle ut i vannet fra kanten av båten, før vi slapp oss fritt ned i vannet. Det første dykket varte i 57 minutter, og gikk ned på 20 meters dyp. Det andre dykket varte i 52 minutter og gikk ned på 16 meters dyp. Det var helt fantastisk!! Siden det bare var meg og dykkemasteren, så hadde han tid til å se seg mer omkring og spotte mye forskjellig. Vi så (BLANT MYE ANNET!!!): Mantis coral shrimp, White tipped reefshark, Trumpet fish, Turtle Dolphins, Manta ray, Crocodile fish, Grouper, Blue spotted sting ray, Scorpion fish, Lion fish og Unicorn fish. Det var sykt…. Da vi så den første skilpadden holdt jeg på å miste pustemaska, for jeg ble så overveldet over hvor stor den var. Dykkemasteren min pekte og pekte, mens jeg myste og myste, og klarte ikke å skjønne hva han pekte så voldsomt etter, jeg så bare fisk. Men så rørte skilpadden på seg, og jeg så den. Den var GIGANTISK!! Jeg strofnet vann, og fikk presset pustemaska inn igjen. Synet av de første haiene var også amazing – det gav veldig adrenalinkick!

Da jeg kom tilbake møtte jeg de andre på stranden. Jeg fikk vite at den badeglade Siri hadde kommet seg raskt opp av vannet, på grunn av et par som hadde sex (mest trolig en gammel gris som utnyttet seg av en prostituert). Uansett var det ikke trygt å bade der uten å bade blant hans sædceller. Det var ekkelt, for de lå nære strandkanten, og det var langgrunt langt utover.

Nathalie hadde fått solstikk, og de to andre ville hjem og forberede seg på morgendagens lange reise. Jeg ville bare være på stranden og nyte solen og bølgeskvulpene. Jeg var i himmmelen. På kvelden spiste vi på en ny restaurant som Nina hadde funnet på TripAdvisor. Nina har forresten vært veldig flink med å finne steder å besøke, og å organisere hvordan vi skal komme oss hit og dit (creds).

Søndag 26. nov, var den store reisedagen. Vi stod opp kl 5 for å bli kjørt til togstasjonen i Nairobi. Vi var litt spente på om billettene vi hadde fått gjennom husverten i Mombasa fungerte. De hadde litt rare navn, da Nathalie ble “K. Oklano” og Siri “D. Marethe”. Heldigvis gikk det greit. Men gjennom sikkerhetskontrollen ble Siri stoppet og tatt ut til siden. Hun hadde med to kniver i kofferten… Typisk Siri… Hun skulle bli med vakta for å forklare seg, mens Nina og Nathalie ble med henne. Jeg ble sendt til andre klassens venterom, og så ikke de tre andre blant den store folkemengden. Uansett, etter litt styr, gjorde alt dette bare at vi havnet i «priority passenger» avdelingen, og vi fikk komme sammen med første klasse inn på toget. Vi slapp å dra bagasjen i trappene, og fikk komme først på toget. Vakta hadde sagt til Siri at hun skulle gjemme knivene i sekken og IKKE ta dem opp. Han forsikret seg også med Nathalie og Nina at de skulle påse at Siri ikke tok dem opp. Ja, nei man vet jo aldri med Siri.... 

Togturen tok 6 timer, men var (igjen) veldig fin. Det var ikke like kjedelig for min del denne gangen, for jeg kom i kontakt med sidemannen som jobbet med “Youth Empowerment” (veldig relevant for vår oppgave), pluss at jeg hadde resten av gruppa å prate med.

Da vi kom fram i Nairobi tok vi en taxi til flyplassen. Der møtte vi Charity og Harrison, som kom med min andre koffert. Charity hadde også med seg noen smykker som Nathalie ville kjøpe, og hun hadde med seg noen gaver til alle oss.... Det er også en tradisjon i Kenya at gjester ikke kan forlate en uten å ha mottatt noen gaver. Selv de fattigste gir noe, sa Charity. Hun hadde en gang mottatt en høne som hun matte frakte i en boks i veska på bussen.

Vi leverte fra oss noen ting og klær, som Charity ønsket å gi til folk i slummen I Nairobi. Kibera slummen i Nairobi er Afrikas største slumområde, og hun har kontakter der som hun pleier å dra å besøke. Siden vi hadde mange timer på flyplassen før innsjekkingstid, satte vi oss på en kafé utenfor. Vi begynte litt med presentasjonen til Manchester. Kl 22.45 skulle flyet vårt lette. Vi mellomlandet i Doha, i 2.5timer, før vi dro videre med nytt fly i 8t til Manchester. Hele reisen utgjorde 37 timer og vi var passe slitne da vi kom fram. Spesielt Siri, som ikke hadde sovet noe i det hele tatt på flyet.

Takk for meg!!

Og takk, gjengen min for turen! For en fantastisk reise vi har vært gjennom…….

[themuzungos-blog]

Ordbok for oppholdet i Uganda

Muzungo/Msungu/musungu – hvitinger

K4C – Knowledge4Change, britiske organisasjonen vi er på plassering gjennom. De har en avtale med Høgskolen, og det er de som fant YAWE til oss.

Salford Universitetet – Der vi skal presentere prosjektet vårt 28./29. november, og der K4C har base.

YAWE- Youth And Women Empowerment Foundation. Det er her vi er på plassering og har prosjektet vårt rundt.

George – Direktør på YAWE, en hyggelig mann som har hjulpet oss mye.

Masterstudentene – Fire internasjonale studenter som er fra andre land enn Norge, men tar masterutdanningen i sosialt arbeid på Høgskolen.

Bosco – Tour guiden vi brukte opptil flere ganger til turer og transport

HOWAJU «How are you» - det alle, spesielt barn, roper til oss etter de sier «Muzungo!»

Boda – mopedtaxi vi ofte bruker for å komme oss fra sted til sted.

«We go?» - det alle bodasjåfører sier etter man har sittet seg bakpå.

«You look smart» – Du er fint kledd/du ser bra ut, det sier de spesielt når vi har skjørt på eller fletter. De kan også si det om ting f.eks «This road is smart» , det betyr at det er en fin vei uten humper.

«Mm» - måten de sier ja på, som ikke er slik vi sier ja «mhm», men bare en mm-lyd som kan høres avvisende eller lite engasjert ut. Det sammen med heving av øyenbryn og «gjøre øynene store» er bekreftelse på det du sier eller «ja».

«She’s there» - sier de når de peker på noe du har spurt etter, uansett om det er hokjønn, hankjønn eller intetkjønn.

Fuck you-finger – det at de viser langefingeren som «faen ta deg» når de skal si 1000 shilling

-Trekking – som i neshorntrekking eller gorillatrekking. Det at man trekker – går tur til fots – og ser disse ville dyra på nært hold

«DissGÅSSTING!» [disgusting!] - slik Manchester-britene snakket da de var her, som vi ofte etterligner i ettertid

«I guess» - egentlig fra Forrest Gump-filmen men som vi alle begynte å si, som er synonymt med «Ja.. men jeg liker det ikke»

«Det er bare godkjent/ikke godkjent» noe vi sier ofte for å berolige oss selv ang rapporten vi skriver

 og sist men ikke minst:

«So much effort …  e må bare snakke med de andre først» - Det Karo sa i søvne tredje uka i Fort Portal. Litt på engelsk og litt på norsk, som beskriver veldig godt oppholdet her.

[themuzungos-blog]

Uke 46

13.- 19. november

Siri

Hei alle sammen!

Nå har vi forlatt Fort Portal og er på ferie, og vi storkoser oss. Først vil jeg imidlertid ta dere gjennom forrige uke dag for dag.

Mandag forrige uke startet med en spent gjeng som var nervøse for å holde presentasjon for folkene på YAWE. Presentasjonen gikk kjempefint, og vi fikk strålende tilbakemeldinger fra George og de andre på YAWE. Romkameratene våre og Allan hadde også tatt veien for å høre på presentasjonen vår, noe som var veldig hyggelig.

(siste møte med George på hans kontor)

Etter presentasjonen spurte George om vi hadde planer på kvelden. Vi sa nei, og da booket han oss for kvelden og ville ikke si til hva. Det viste seg at han skulle ta oss med ut på middag. Halv åtte kom han og plukket oss opp hos K4C og tok oss med på en hyggelig restaurant.

Det var egentlig en hyggelig kveld, selv om det ble litt overskygget av noen rare ting George sa. Han begynte å komme med en del seksuelle spøker, og spurte hvem av oss som ville melde oss frivillige til å ligge med ham om han skulle komme til Oslo. Dette tok oss veldig på senga, og vi syntes det var litt rart og ubehagelig. Kanskje det var fordi han hadde drukket, ikke vet vi. På slutten av kvelden kjørte han oss hjem.

Nathalie hadde også fått en oppgave med å pynte veggene i huset, og fylte dem med mange fine malerier!

Tirsdagen var vår siste dag på YAWE. Denne dagen startet med at vi ble med George i ungdomsfengselet for å ha aktiviteter for ungdommene der. De var i alderen 13-17. Vi lekte slå på ring, haleleken, stikkball og fotball. Vi var litt skuffet over at mange av ungdommene ikke deltok og heller satt på bakken og hvilte, helt til vi fikk vite at dette var den eneste gangen i løpet av hele uken at de fikk komme ut. Da ga det veldig mening at de syntes det var deiligere å bare slappe av på gresset enn å tvinges i aktivitet med oss.

(nr 1: avsluttet siste dag på YAWE slik vi ar blitt vant til: å vente)

Etter dette kjørte vi til YAWE. Der hadde de begynt å rigge til for vår avslutningsseremoni. Det var Emilie og Laure som hadde stått for arrangeringen. Først var det en bedre lunsj, og deretter var det tid for taler.

Talene var en noe pinlig affære. Først var det Rock som bare husket navnet på Karo, men allikevel skulle adressere oss andre med navn, slik at det ble veldig tydelig at han ikke kunne dem. Etter dette var det Yassin som også hadde glemt noen navn, og som avsluttet med å prøve å få oss til å donere til hans Youth Conference. Både George og Thadeo snakket lenge, men ikke om oss. Det var noen kjappe ord om oss først, før de begge begynte å snakke om andre ting for å dra ut tiden. George syntes det var veldig passende å bruke taletiden til å snakke om tog i Østerrike og Tyskland.

Til slutt ble det litt marmorkake og noen bilder, før vi tok Boda fra YAWE for siste gang. Veldig rart å vite at man aldri skulle tilbake dit.  

På kvelden tok vi en avslutningsmiddag bare vi jentene, siden det ikke var så lenge til vi ikke alle skulle være sammen på en stund. Vi dro på Dutchess og spiste en veldig god treretters middag. Kan jo gjøre sånt når man har mange ugandiske shilling å bruke opp før man reiser.

På onsdagen dro vi alle opp på hotellet Mountains of the Moons og brukte bassenget der. Det hadde vært skikkelig drittvær den siste tiden, og vi hadde bedt til værgudene om bra vær denne dagen slik at vi kunne ha en deilig dag ved bassenget. Gjett hva? Værgudene hørte oss, og vi fikk en perfekt dag ved bassenget. En herlig måte å tilbringe vår siste dag i Fort Portal!

På kvelden dro vi på Gardens for en avsluttende middag med jentene fra huset, samt noen venner fra YAWE. Veldig koselig!

(Laure og Emilie ville ha bilder med oss før vi dro. Nathalie ble dårlig og dro tidligere)

Neste morgen stod vi opp tidlig for å være klare med bagasjen til Bosco kom. Vi sa farvel til alle i huset, og det var faktisk litt trist. Aller tristest var det selvsagt å si farvel til Karo, som ikke skulle være med oss til Rwanda. Det var veldig rart å se henne stå igjen med de andre mens vi kjørte bort. Vi har merket at vi har savnet henne på reisen.

Turen gikk til Mbarara. Det var en radig tur, og vi var ute i god tid. Vi spiste lunsj med Bosco på et hotell i Mbarara før han kjørte oss til bensinstasjonen der bussen til Kigali ville stoppe. Før vi dro ga vi han alle de ugandiske pengene vi hadde igjen.

Vi hadde kjørt buss i kanskje halvannen time da vi kom til grensen til Rwanda. Vi trodde dette skulle gå fort, men der tok vi grundig feil.

Først ble vi jaget av bussen for å gå inn på immigrasjonen i Uganda for å få utreisestempel. Deretter måtte vi manøvrere oss til fots mellom trailere og busser på veien for å krysse grensen og gå til immigrasjonen i Rwanda for å få innreisestempel. Først måtte de gjennomgå ryggsekkene våre, noe som tok tid. Selve stemplingen tok ikke lang tid. Etterpå derimot måtte alle kofferter bæres ut av bussen for å inspiseres av grensevaktene. Etter dette tok det igjen en evighet før passasjerene fikk ta med bagasjen tilbake til bussen og fortsette ferden. Vi var nok på grensen der i over to timer faktisk.

Bussturen etter dette gikk fort, og i mørket kunne vi skimte storbyen Kigali i det fjerne. Bussterminalen var stappet og det var kaos. Heldigvis greide vi fort å få oss en drosje, som kjørtes oss til hotellet vårt. Rommene våre var helt ok, og hadde grei størrelse. Kaldtvann i dusjen, men det hadde vi forventet.

(Nina og Nattie sliten etter lang reisedag)

Senere på kvelden gikk Nina og jeg ut og spiste kylling og chips på et lokalt hotell. Billig og veldig godt!

Neste dag var planen å dra på Genocide-museet som er til minne om folkemordet på Tutsiene i Rwanda i 1994. Da vi kom dit fikk vi alle hver vår audioguide, hvor vi trykket på tallet som var på veggen på de ulike stedene i museet og fikk relevant fakta fra audioguiden.

Besøket på museet var veldig sterkt, og det helt ufattelig å tenke på alt det grusomme som har skjedd og hvordan ordinære folk ble gjort til mordere. Over en million tutsier ble drept. Ettermiddag brukte vi på å se en film om folkemordet kalt Hotel Rwanda. Den handler om sjefen på et hotell som gjemmer mange tutsier for å beskytte dem fra å bli drept av Hutuene Filmen gjorde enda sterkere inntrykk etter alt vi hadde sett på museet!

På kvelden dro vi ut og spiste på en veldig fin indisk restaurant som hadde veldig høy vurdering på TripAdvisor. Veldig god mat!

Neste dag var både jeg og Nathalie i ganske dårlig form, så Nina dro ut en tur alene på en tur i byen. På ettermiddagen var vi litt bedre og tok turen til kinoen som lå veldig nærme og så en film. På kvelden dro vi tilbake til motellet der jeg og Nina hadde spist for å spise middag. Like godt som forrige gang!

Søndagen bestemte vi oss for at vi hadde lyst til å dra på et lokalt basseng for å ha en avslappende dag. Valget falt på Hotel des Milles Collines som faktisk er hotellet som Hotel Rwanda handlet om. Litt spesielt å være der og tenke over alt som foregikk der. De tanken forsvant imidlertid fort, for vi storkoste oss. Bassenget var deilig, og vi hadde også betalt for en lunsjbuffet. Lunsjbuffeten var helt utrolig! Alt du kan tenke deg var å finne der, og vi nærmest rullet fra bordet etterpå. Vi var så mette at vi ikke gikk ut for å spise middag en gang.

Mandagen var veldig lang for oss. Vi brukte mesteparten av dagen på å vente. Først ventet vi på hotellet for å kunne dra til flyplassen. Deretter måtte vi vente på en kafe utenfor flyplassen fordi vi ikke fikk komme inn fordi vi var alt for tidlig ute, så vi ventet der i drøye tre timer. Flyet var også litt forsinket. Ved midnatt fikk vi til slutt tatt av.

Dermed forlot vi Rwanda og satte kursen for Kenya, som dere får lese mer om i neste innlegg!

Hilsen Siri!

Adjø til Rwanda og Kigali!

[themuzungos-blog]

Uke 45

6.-12. november

Nina

Ok på tide med ny oppdatering over uka som gikk! På mandag bestemte vi oss alle for å dra tidlig til mandagsmøte på YAWE kl ni. Vi gjorde det egentlig mest fordi lederen av K4C (huset vi bor i og organisasjonen vi tilhører) er litt skummel og vi vil vise at vi faktisk gjør noe til gagns. Etter mandagsmøtet hadde vi et lite møte med George, der vi snakket om våre siste dager som er neste uke. I tillegg til presentasjon av prosjektet vårt på mandag, skal vi underholde noen tenåringer i et fengsel på tirsdag, som er siste ordentlige dag på YAWE. Onsdag bruker vi til å pakke og roe ned, og torsdag går ferden til Rwanda for meg, Siri og Nathalie.

 Etterpå splittet vi oss alle opp hver for oss for alle hadde forskjellige ærender. Siri skulle veksle dollarne til ugandiske shilling i banken, Karoline skulle fikse ny mobil og ringe hjem, Nathalie skulle ordne papirarbeid på YAWE så kjøpe sengeteppe, og jeg skulle være med hårtreneren for å finne hår extension som ligner på mitt hår. Hun sa at jeg hadde den vanskeligste fargen noensinne, da vi ikke fant noe hår som ligner på mitt brune. Vi måtte ta til takke med å blande blondt og kaffebrunt. Etterpå flettet hun det og nå er det kjempelangt i to fletter.

 Tirsdag måtte Karo  dra til politistasjonen rett ved siden av oss igjen, for å sjekke om de hadde fått ræva i gir med å gi henne offisiell kvittering med stempel. De hadde de ikke. Politimannen sa at de måtte dra til hovedpolitistasjonen lengre unna fordi han ikke hadde penger til å sende filene dit, og hintet om at Karo måtte betale for bodaen dit. Han sa det ble 1000 shilling.

 Så da dro de da, Karo og politimannen på en boda. Da de kom frem ga Karo han 1000, og da sa sjåføren «nei nei» og da sa politimannen «nei det er 4000». Karo argumenterte at han sa 1000 tidligere, men politimannen sa at det var ett tusen per pers og at hun måtte betale for begge og returen tilbake. Så da betalte hun da. Han fulgte henne inn på stasjonen og hun purret på de så de kunne prioritere saken litt. Da hun gikk ut forventet hun at politimannen hadde ventet på henne, siden hun hadde betalt for de begge og alt. Men neida, han hadde dratt han… Så da måtte hun ta den tilbake alene.

 På ettermiddagen var det tid for bursdagsfeiring av masterstudent Rosaline. På mange plakater rundt hele huset hang det «Rosaline 30», selv om hun faktisk ble 29, men det stod det bare med liiiten skrift nederst «om 365 dager»

Planen var at det skulle komme et par damer å lage mat rundt tolv, men de dukket ikke opp før kl fire, som var en time før gjestene skulle komme. Det var invitert nærmere 20 stk, men jeg tror på et tidspunkt det var en del flere. Maten ble servert litt over halv åtte, og det var verdt å vente på! Hushjelpen ønsket at vi skulle bruke hennes kyllinger vi besøkte tidligere, og vi kjøpte tre som hun hadde forberedt og plukket fjøra av.

Etter maten ble det kake og bursdagssynging på fire forskjellige språk: engelsk, spansk, norsk og rutooro. Etterpå ble det dans på det bittelille dansegulvet, men det var veldig artig, og Karo var super fascinert over rumpa til hushjelpen som hun klarte å twerke (røre på bare rumpemusklene hit og dit, for den eldre garde som leser denne bloggen) som bare det!

 Onsdag hadde vi bestemt oss for at vi skulle være flink å dra ut av huset for å jobbe med prosjektrapporten vår. Det var en god idé (min idé tjohei), for vi kom et godt stykke på vei og Siri og jeg følte oss ikke lenger så umotivert ovenfor oppgaven. På kvelden dro Karo, Siri og jeg ut med Karo sin venn for å spise litt streetfood. Han tok oss med til en matperle av en streetfood-gate der vi aldri hadde vært før. Synd vi oppdaget det så sent da oops. Mens vi stod og ventet på maten kom det en småberusa fyr bort til oss og stilte seg bak Siri. For å få han vekk ga jeg han et spidd med litt geitekjøtt på og vi gikk. Plutselig dukket han opp igjen og spurte hvor mye Siri kosta for en natt. Da ble vi sure, men det er vanskelig å reagere for mye på slikt. Karo sa «what the fuck, go away!». Og samme som da fyren kleip Karo og meg i rumpa, så stod folk rundt og lo.

 Da vi var hjemme bestemte jeg å ta fatt en vond tå jeg har hatt de siste dagene. Jeg hadde sett at lilletåa hadde vært skitten rundt i det siste, og det hadde ingen av de andre, men i dag oppdaget jeg at det faktisk ikke var skitt, men blod. Så da begynte jeg å pirke med en desinfisert negleklipper mens Siri holdt lommelykta og Karo stod ved siden av og så på. Plutselig poppet det ut tykt hvit puss og Karo nesten kastet opp der hun stod. Hun sprang ut av rommet og borte var hun resten av kvelden. Så, det viste seg at jeg hadde fått infeksjon i lilletåa helt plutselig, men et par bakepulver-fotbad, pyrisept og en liten antibiotikakur gjør nok kål på den.

 Torsdagen skulle vi igjen være produktive, denne gangen for å arbeide med presentasjonen på YAWE på mandag. Karo var i tillegg invitert tidlig på dagen til en venninne fra dansinga. Det var visst nok en mye mer formell affære enn først antatt, med både mat og møte av hele slekta. Vi hadde også planlagt en viktig samtale med veileder Signe kl 17 ugandisk tid, og vi stressa rundt i byen for å se etter wifi. Det endte med at vi var over 15 min forsinka og jeg måtte bruke opp resten av internett jeg har kjøpt til meg selv. Uttrykket mitt i dette bildet sier alt:

 I helga danset Karo i bryllup. Det var bryllupet til noen bekjente av en av danserne, og Karo briljerte som vanlig. Siri og Nathalie var frivillige stod og heiet på maratonløpere og viste de hvor de skulle gå. Men skit i deres helg, dette er mitt innlegg og helt ærlig, ingenting kan toppe helga jeg har hatt! Dette var nemlig helga for gorilla trekking.

Min fredag begynte kl ni med lang kjøretur sørover mot Bwindi nasjonalpark som har gorillaer. (Det er bare 700 fjellgorillaer igjen, og 300 av de er i Bwindi. Resten er fordelt på Rwanda og Kongo.)

Sørover bestemte tour guide Bosco seg for at vi (jeg + et koselig svensk par) skulle ta den lengre naturskjønne veien mot parken. Og skjønt var det. Lenger og lenger opp kjørte vi, og jeg fortsetter å bli overrasket over at folk bor OVERALT i Uganda. Jeg lar bildene snakke for seg selv her:

Én ting jeg ikke blir til å savne med Uganda er all den kristne ballademusikken de liker å spille, spesielt i biler. Bosco kjørte og nynnet med til kjærlighetssangene om Jesus, mens jeg og det svenske paret (Sofia og Martin) satt og vrei oss. Plutselig så jeg at det begynte å ryke fra kassett-anlegget hans, og jeg roper ut «your car is on fire!». Viste seg at det var det hjemmesnekra høyttaleropplegget hans med usb-musikk som sa takk og farvel. Vi passasjerer var ikke akkurat triste for stillheten vi fikk :)

 Ok, tilbake til det viktige! Gorillaer! Lørdagen startet med en nydelig utsikt ut av teltet mitt, og jeg kjente på meg at dette ble en bra dag.

Vi kjørte ned til der gorillatrekkinga skulle være, og fikk informasjon om dagen. Guiden sa blant annet at hvis du plutselig ikke klarer å gå til gorillaene pga dårlig helse eller illebefinnende, så har de noe som heter ugandan helicopter som er 6 stk som bærer deg gjennom bushen på en båre. Det kostet mellom 250-300 dollar alt etter hvor tung man er. Hjølp. Jeg har jo astma, og har betalt en god del for å møte gorillaene, så det eneste jeg tenkte var jeg SKAL komme meg gjennom denne jungelen på egen hånd.

 Det klarte jeg. Etter en time intens trekking, først på en ok sti, men mesteparten offroad i bushen der fremstemann brukte machete for å kutte seg gjennom jungelen, var vi endelig fremme. Jeg skjønte ikke en gang at vi var fremme først. Guiden pratet på at nå kunne vi spise for det fikk vi ikke lov til etterpå, og vi kunne ta frem kamera nå. Jeg spurte «Are the gorillas close?» og guiden lo litt og sa «yes very close, there’s one right next to you». Akkurat da hørte jeg det raslet i buskene ved siden av meg og jeg bøyde meg ned og der lå det jaggu en gorilla og kosa seg med mat.

(ikke se på det harry uttrykket mitt, men se hvor nært jeg er!)

Så var det én time der vi satt 2 meter unna sølvrygghannen (som er lederen) og var veldig nært flere av de andre 11 i flokken. Det var helt ubeskrivelig fantastisk, definitivt en uforglemmelig opplevelse å ta del i.

Den timen sammen med gorillaene gikk altfor fort og før jeg visste ordet av det skulle vi gå tilbake. Siden stien vi startet fra gikk rett ned, var det så klart rett opp med en gang vi kom ut av tjukkjungelen. Astmaen min var en plage men jeg kom meg helberga gjennom det og fikk diplom og greier.

Veien nordover igjen var også veldig nydelig. Vi stoppet ved et utsiktspunkt, og det er det siste jeg husker for jeg var så trøtt og sliten at jeg sov resten av veien.

Da jeg våknet var vi fremme med Lake Bunyoni, og det var på en liten øy med bare et hotell vi skulle tilbringe natta. Vi tok en båt i 20 min til vi kom frem til øya. Det var en intim koselig liten øy, som var et perfekt sted å slappe av etter en intens dag med mange inntrykk.

Søndag kjørte vi tilbake til Fort Portal. Mot slutten hørtes bilen ut som den holdt på å falle sammen over enhver liten hump. Får håpe den klarer å kjøre oss til Mbarara på torsdag. Da vi kom frem satte jeg med en gang i å lage muffins til fremføringa vi skulle ha dagen etter. Jeg er en idiot som ikke tenkte på å ta bilder av selve muffinsene, men dere får bare stole på at var gode.

 Takk for meg!

[themuzungos-blog]

UKE 44

31.10.17-05.11.17

 Skrevet av: Nathalie 

 31.10. Tirsdag: Da Karo tok seg av mandagen som skjedde denne uka, kan vi vel bare starte rett på en av favorittdagene mine? Vi fikk jo allerede kledd oss litt ut og sånt, så vi valgte å ikke kle oss ut i dag, selv om det ville vært gøy det og. Dessverre vet jeg ikke særlig mye om det som foregikk med de tre andre, fordi jeg satt fra klokken 10.30 til 18.15 å prøvde å få ut alle flettene mine. Så må nok meddele at i dag var dagen hvor flettene takket for seg og måtte gå sin vei. Til gjengjeld ga de meg et uforventet halloweenkostyme; De prøvde nemlig å imitere sau. 

 Planen i dag var egentlig å skremme hverandre, og Siri hadde store planer om å ha en oversikt over hvem som hadde fått hvem til å skrike i løpet av dagen, men det ble egentlig ganske stille. Jeg og Karo dro over til et av de andre K4C husene for å spise middag, og da var Siri og Nina de eneste som ble igjen hjemme. Da syntes Nina det var en god ide å skremme Siri til den store gullmedaljen!  Hun presterte å skremme Siri sirkus 10 ganger på rad. Som en god avslutning på kvelden hadde vi i god vei i forkant bestemt oss for at ”den sjette sans” var en passende film å se på i kveld, noe vi gjorde. (En av de klassiske filmene jeg faktisk hadde sett fra før av!) 

(Siri prøvde å skremme. I første ligger hun under Nina sin seng klar for å skremme Karo, og det andre gjemte hun seg i mørket (med solbriller på?) for å skremme Nina. Funket ikke så bra)

(Masterstudent Mariana hadde bursdag, så da ble det kake og ballonger)

 01.11. Onsdag: Onsdagen fikk vi en ny uforventet gjest, som hadde det fryktelig travelt, nemlig en søt liten fugl som presterte å fly rett inn i vinduet i all hastverk på å prøve å komme seg ut. Jeg prøvde å åpne vinduer og dører sammen med Nina, og Siri prøvde å få fuglen ut ved hjelp av et ”Tooro botanical garden” magasin. Det tok sin tid, men før vi viste ordet av det fløy den ut og vi har ikke sett den siden.   

 Jeg og Karo har også kommet til konklusjonen at det er alt for varmt her. Strekningene mellom stedene her er ikke for lange, men noen dager blir det bare alt for varmt, og det gjør at vi dør litt hver gang vi skal på tur, inkludert bare for å kjøpe oss noen garnnøster og stoff for å få laget oss noen jakker og topper. (Og med det mener jeg at vi kjøper det inn til YAWE; sånn at de kan lage oss noen jakker og topper.)  Vi fikk også erfare at det skal ikke så mye til før de lokale her tror at vi har gått oss vill, fordi jeg og Karo bestemte oss for å se på de søte, små lokale butikkene rundt der de solgte garnnøstene, og da var det vist mye styr om at vi var der, da en mann ropte på oss og lurte på om vi trenge direksjoner, og jeg pent takket nei og sa at vi vet akkurat hvor vi er og dette ikke var et arbeidsuhell. Ellers den dagen styret jeg og Karo med noe arbeid en av de ansatte på YAWE ga oss, og alle tre ertet meg litt fordi jeg skulle sortere mapper og det kom ”til å ta så lang tid!”. Hvis noen lurte; det tok meg en halvtime. Har en ny bunke å ordne senere, men det er en annen sak. 

 Nina fikk både meg og Siri på en liten oppdagelsesferd også, på vei til Dehli Gardens.  Nina har kommentert et par ganger på en sti som kan se ut til å lede til en snarvei bort til spisestedet, men de andre gangene har vi ikke hatt en ønske om å sjekke det ut, da det har vært mørkt. Nå derimot var klokka bare litt over 18.00, så det var fremdeles lyst nok til å sjekke ut hvor det ledet hen. Og skulle man sett; Det var en snarvei også! Litt kronglete, men definitivt en bedre vei å ta neste gang vi bestemmer oss for å gå bort. 

 02.11 Torsdag: På torsdagen fant jeg og Karo ut at vi skulle på handletur, da vi hadde fått gleden av –endelig- et nytt kjøleskap! Som fungerte! Det var stas det.

 Men hvert fall så fant vi ut at vi trengte litt mer mat, så jeg og Karo gikk først til markedet Mpanga, kjøpte mat og så etter en treningstights til Karo (som hun ikke fant), før vi fortsatte til Andrews, handlet inn der og dro til Yawe. Der ble det holdt et møte mellom oss frivillige og han ene ansatte for hvordan YAWE skulle klare å samle inn 18 millioner shilling (sirkus 36-40 tusen kroner) på tre uker. (Vi er fremdeles litt lost på hvordan dette skal fungere, men vi skal da prøve å få inn noe.)  Etter det skulle jeg egentlig ordne mappene, men det begynte å mørkne og vi ante at det ville snart regne, så jeg spurte Karo om vi skulle pakke sammen sakene og så gå. Så da gikk jo Karo naturligvis for å finne bagen sin, og av en eller annen grunn kom hun joggende tilbake og bare ”NATHALIE. SE HVA SOM HAR SKJEDD”. Passende nysgjerrig lurte jeg så klart hva som kunne ha fått Karo såpass opprørt, og fikk en bag halvt oppi ansiktet. Det har vist seg at Karo etterlot bagen på gulvet, og da fant en mus eller rotte det for godt å tygge seg to hull i bagen hennes, og knaske litt av avokadoen vi hadde tenkt å ha til middag den dagen, og litt av brødet hennes. Alt annet var urørt, så gnageren hadde ikke direkte stor appetitt. Karo ble litt ekstra irritert, da bagen hennes var lett åpen, og det var ikke nødvendig av gnageren å bite to hull, da den lett kunne ha bare gått inn. (Vi endte opp med å bære skjære vekk området gnageren hadde spist av og hadde fint med guacamole igjen til middagen vår.) 

 03.11 Fredag: Fredagen skulle Nina og Siri få vekslet dollarene sine, og dro da opp til banken. Dere har sikkert hatt en lengre erfaring med banker og køene deres, og her i Uganda er det ikke særlig mye forskjell. Har du to personer foran deg i køen, så venter du veldig lenge før det er din tur. Så de hadde stått som forventet i køen og ventet tålmodig og stille på sin tur, og da de endelig kom frem fikk de vite at det ikke var mulig å få vekslet de, men på grunn av maskinen de bruker for å vekslet ikke funket, kunne de da ikke veksle den. Nina var passe irritert for at de ikke hadde sagt noe i forveien, som å sette opp et skilt eller noe. Så da dro de til YAWE, passe irritert, uten meg og Karo.

 Jeg ble igjen hjemme hele dagen, da bare tanken på å ta boda alene er alt for skummelt, haha. Fikk hatt et møte med Louise, oppdatert henne litt og snakket litt ut om prosjektet. Senere på kvelden dro Nina og Karo ut for noe jeg ikke aner, mens jeg og Siri satt på rekkverket utenfor og snakket om ting vi var glad og ikke fullt så glad for. 

 04. 11 Lørdag: [Nina kommenterer] I løpet av natten var Karoline så uheldig at hun fikk frastjålet mobilen sin mens hun danset på en lokal uteplass. Hun kom seg i tillegg seg ikke hjem pga regnet, så hun var værfast hos en venn til kl sju om morgenen. Dagen ble av Karo og U.T. (Nina) tilbrakt på politistasjonen og rundt i byen for å prøve å ordne opp i manglende mobil (som hun bruker til ALT da hun ikke har pc som fungerer bra med internettet her). Det hele var veldig leit, og tok mye energi (for ikke snakke om penger hun brukte til å ringe hjem til forsikringsselskap og diverse i Norge). [/slutt Ninas kommentar]

(Karo hos politiet, der de hadde to geiter som likte både mat og kos fra Nina. I det nederste til venstre så sitter hun og spore mobilen sin på google. Teknologi.)

Noen av de andre i huset dro på dansekurs på YAWE. Både Siri og jeg ville lære dansen, men merket at det ble litt for mye press og folk der til at vi var komfortable med å være med så mange og prøve å danse en ny hoftedans vi ikke har peiling på. (Vi er fullt klar over at de fleste andre heller ikke har særlig god peiling, men det er en annen sak.) 

Vi dro heller til Andrews og Coffee date for å kjøpe inn stuff og bare spise en rolex! Vi skjønner fremdeles ikke hvorfor folk er så utrolig begeistret for det og kaller det for favoritten sin. Det er ikke at det ikke smaker godt, men det er basically bare en omelett. (Noe so er godt, men ikke akkurat kun kjent for å være en ugandisk rett…) Vi fikk overraskelsesbesøk av Karo og Nina som også bestemte seg for å ta seg en liten lunsj på Coffee date, og bruke det overraskende gode nettet der. (Som du kan få bruke i en time, om du kjøper noe der.) Jeg hadde faktisk ikke store problemer med å se på instagram videoer, noe som jeg er veldig imponert over. Nina og Karo har hatt en heller travel dag, da de har løpt frem og tilbake for å ordne opp med mobilstyret. 

Så vi valgte å avslutte dagen med å lage pizza og se på ”Donnie Darko”. Karo var såpass utslitt fra dagen i dag, at hun stakk i begynnelsen av filmen og bare la seg istedenfor. 

 05.11 Søndag: Idag dro Karo og Nina på dans i stedet, da de ikke kunne dagen før. De ble overrasket over at det heller var svært mye oppvarming i form av utholdenhet og styrketrening. De måtte deriblant løpe lenge i sirkel.

Senere skulle 3 av oss skulle til Kiable nasjonalpark. Aka parken med masse aper! Jeg var litt usikker på om jeg skulle gå, da jeg ikke følte meg helt på topp, men bestemte meg for å ta sjansen. Vi skulle dra med de to fra Belgia igjen, og fikk med oss to spontan-gjester. (Med tillatelse fra han som skulle kjøre oss.) Så da kom også Mariana (en av masterstudentene) og Simone (hun nye fra England) med oss! Turen var ikke på lenger enn en time, så kort var det. 

 Turen var veldig pen, da det var mye flott natur og mange fugler å se på! Jeg holdt blikket mitt på bakken, da det ofte enten var en litt vel smal og smågjørmete vei. Det var også mange steder hvor de hadde broer, som hadde noen passe store hull og noen løse planker. Simone var definitivt mamma-vennen i gruppen, da hun sa hele tiden at folk måtte passe på hvor de gikk, se seg for og være forsiktige. Du kan tro at det var passe ironisk at det var hun som gikk rett gjennom et av hullene på broen, og satt foten fast mellom to planker og rett ned i vannet. Så stakkar Simone måtte gå rundt med én våt fjellsko, og en tørr. 

 På turen fikk vi sett totalt 5 forskjellige type aper, inkludert en som var vist ganske sky og sjelden å se. Vi fikk også se noen ikke fult så sky aper, også kjent som bavianer, da de både blokkerer veien og hopper rundt alle kanter. Jeg husker dessverre ikke navnene på de 4 andre apene, annet at det var en med hvit snute, og en annen med hvit haletipp som før ble drept for å bli et teppe, stakkar små.  

Nå er det sånn at apene er fredet. Før pleide lokalbefolkningen å drepe apene, fordi apene ofte kom å tok seg friheter av det de prøvde å vokse. Men de fikk laget en avtale med denne organisasjonen, sånn at apene og området er fredet, sånn at det kan komme turister for å se på apene og gi penger på den måten. Så er både apene lokalbefolkningen og turistene (og miljø/dyreforkjemperne) veldig fornøyde. Nå lager de sånne morsomme fugleskremsler (eller apeskremsler nå, kanskje?) der de har to pinner festet til hverandre, en hatt og en tskjorte på. Jeg synets de er veldig søte, hehe. 

Vi fikk også dratt innom craft-butikken som var linket til stedet, og Simone var veldig fornøyd med å kunne få kjøpe seg en tøyelefant der. Hun brukte nok gode 10 minutter på å velge 1 av 5 stykker, men vi kom da oss av sted. 

Vi fikk sjåføren vår, Bosco, til å kjøre oss til Dinners Cave istedenfor hjem, sånn at vi kunne bestille noe pizza og spise. De to fra Belgia, Laure og Milly, og Simone valgte heller å dra hjem, så da var det oss 3 og Mariana som satt oss ned for å bestille pizza, eller i Ninas tilfelle; Kylling og pommes frites. Vi fikk et positivt overrsakelsesbesøk av Karo, som hadde sett meldingen til Nina, men ikke hadde penger igjen på kortet. Etter det var Mariana herlig og gikk med meg hjem. Det skjedde vel ikke så mye annet enn det, annet enn at jeg og Siri endelig fikk tatt en etterlengtet dusj. Det var uka kortere oppsummert!

[themuzungos-blog]

Uke 43

23.-30. oktober

Karoline

Da er det min tur til å skrive innlegg igjen, og slik som tida flyr er det ikke greit å skulle huske hva vi gjorde for en uke siden. Men her kommer en liten «update» på det jeg husker.

Uken begynte med stekende sol, så vi tenkte vi skulle tilbringe dagen ved bassenget på Mountains of the Moon hotell. Jeg og Nathalie hadde en avtale om å møte en av strikkedamene på YAWE for å kjøpe garn. Vi ville begge kjøpe noen varmere gensere. Jeg har innsett (egentlig for lenge siden) at jeg ikke var forberedt på et kaldt Uganda. Altså, det er jo som sommertemperaturen hjemme, så direkte kaldt er det jo ikke. Men jeg har rett og slett ikke pakket med meg riktige klær. Uansett… Etter å ha gått et stykke i solsteken, og lett og diskutert garntype og -farge, og kommet tilbake til huset, var vi alt for sliten til at vi orket å dra ut igjen til hotellet. Det så også ut som det skulle komme regn. Jeg endte opp med å slukne inne. Og det kom ikke noe regn! Jeg tror at Nina og Siri hadde en perfekt dag ved bassenget.. Jeg var veldig misunnelig. Spesielt på brunfargen de kom hjem med…

Mandagen endte med frisbee, som vanlig. Da jeg kom hjem var det rett inn for å delta i et møte med alle i huset. Og nei, det var ikke tid til å dusje, og heller ikke å legge fra seg tingene. Det var et viktig møte. EN person måtte nemlig flytte inn på rom igjen med en annen. Til nå hadde vi alle hatt enkeltrom i ca 1 og 2 uker, og vi hadde i utgangspunktet blitt lovet eget rom resten av oppholdet. Siden ingen ville melde seg frivillig til å bytte rom, trakk vi lapp. Og det ble selvfølgelig meg. Jippi….. Heldigvis var jeg så heldig at Nina ville flytte inn med meg siden jeg hadde størst rom. (Det er veldig koselig å dele rom med Nina altså!! ..Alenetid får vi bare spare til vi kommer hjem).

Tirsdag hadde vi avtale med håndtverksgruppa fra YAWE. Det var tid for de siste intervjuene til prosjektet. Det gikk bra. Vi endte alle opp med å kjøpe med noen ting fra dem. 

Til middag hadde Nina laget deilig falafel i chapati. Hun begynte tidlig på dagen, fordi kjøkkenet bestandig er okkupert til middagstider. (Nathalie sier: Jeg hadde tenkt å hjelpe til, men så døde jeg på sofaen). MATEN VAR KJEMPEGOD!! På kvelden så vi film og koste oss.

Onsdag dro jeg, Siri og Nina på outreach med YAWE. Det var informasjon, testing og rådgivning om HIV. Underveis begynte det å regne så kraftig at vi ikke hørte noen ting inne i klasserommet. Klasserommet hadde heller ikke lukkede vegger, så lyden fra regndråpene trengte lett inn. Siden vi ikke hørte noen ting bestemte de for å avslutte foredragene. De gjorde ferdig testing og rådgivning, og så dro vi tilbake. Vi måtte dytte-starte bussen (i regnet). Alle passet seg for den svarte røyken denne gangen (etter episode med Svarte-Per-Siri).

(Siri alene i regnet på outreach)

Torsdag hadde vi bestemt oss for å ta en shoppingrunde. Vi dro innom flere butikker og handlet både ting til oss selv, og mange julegaver. Jeg og Nina dro til et mindre område litt utenfor hovedgata, for å lete etter hår til henne. Det begynte selvfølgelig å regne, så da vi kom fram til butikken vi lette etter hadde den stengt pga regnet. Vi måtte snu. På vei tilbake ser jeg at det kommer en mann humpende etter oss, med armene strukket rett ut til sidene. Jeg ble redd og trodde han skulle nappe med seg veska mi. I det jeg hylte tok han et kraftig tak i den ene rumpeballen til både meg og Nina. Vi ble så overrasket, at vi ikke klarte å få fram noen fornuftige ord. Nina ropte noe til han, og hadde han vært nærmere tror jeg at jeg hadde slått, i rent forsvar. Vi følte oss skikkelig frustrerte og sinte, og at vi burde gjort noe.. men hva kunne vi egentlig gjort? Mange menn stod i bodene i bakgrunnen og lo høyt av hele seansen.. Ekkelt…

Fredag var det tid for Halloween arrangement på YAWE. En av de frivillige fra USA hadde ordnet i stand mange ulike konkurranser og aktiviteter. Vi kledde oss alle ut; Nina som Cowgirl, Siri som pirat, Nathalie som «creepy» dukke og jeg som gammel dame.

 Nathalie hadde sminket meg, og det endte opp meg at jeg vant konkurransen for beste kostyme. Hurra! Nina var prøvekanin for å fiske eple fra en balje med vann, med munnen, og etter henne var det mange andre som ville prøve. Nathalie var stolt over å ha skjært ut sitt første gresskar, og Siri håpet å skulle bli plukket ut til å bli surret i dopapir i en mumie-konkurranse. Hun fikk surre da, men ikke bli surret (surr, surr, surr). På kvelden arrangerte Siri og en av masterstudentene i huset «Jeopardy». Det er et quiz-liknende spill, hvor man satser en sum på svaret man avgir. Jeg deltok, selv om jeg ikke liker quiz, og endte opp med en nest siste plass. Nina vant!!

Lørdag var jeg med på danseundervisning på YAWE. Jeg møtte opp kl 2, siden det hadde vært et «akkurat-tidspunkt» forrige øving. Da fikk danserne til og med tilsnakk fordi de måtte skjerpe seg på å komme til akkurat oppmøtetidspunktet kl 2. Men i dag kom ikke treneren før halv 5… Uansett, når han kom, danset vi gjennom to danser (en var ny for meg). Deretter øvde de på et skuespill, hvor jeg fikk en snakkerolle. Jeg skulle improvisere på engelsk, og snakke om en rik venninne, som ikke hadde peiling på gutter. Noen ganger snakket de andre rutooro imellom seg, slik at jeg ikke hadde peiling på hvordan jeg skulle reagere. Jeg jattet med, og laget sikkert en ny vri på det hele.. Haha… På kvelden tok vi imot veilederen vår (og en annen lærer) fra HiOA. Vi møtte dem på restaurant ute. De hadde hatt en lang reise (fly fra Norge, og så rett i bil i 7 timer).

Søndagen brukte vi først til å vise besøket vårt rundt i byen. Deretter ble vi med dem til hotellet deres for å jobbe med oppgaven. Vi fikk gode tilbakemeldinger. Vi snakket også om oppholdet vårt her, om gruppesamarbeid, bosituasjon, arbeidsoppgaver og fritid, mm. 

(Siri veldig bekymret for tilbakemelding)

Mellom tilbakemelding og middag fikk jeg tatt ut flettene mine. Nathalie og Nina gjorde det ute fordi strømmen var gått, og etterhvert måtte Nina ta i bruk hodelykta mi. Vi så også en helt nydelig solnedgang.

På kvelden spiste vi en treretters middag, på et langbord sammen med alle gjestene på hotellet. Det var veldig hyggelig, og hotellet var superkoselig.

Da vi kom hjem skulle jeg bake kake til Siris bursdag (dagen etter). Vi hadde gjennom hele dagen prøvd å avtale noe, uten at Siri skulle få noen mistanke. Det skulle vise seg å være enklere sagt enn gjort. Først, når vi skulle handle på butikken prøvde vi å dra uten Siri. Vi sa at hun og Nathalie kunne gå hjemover, mens jeg og Nina handlet. Kort tid etterpå kom Siri på at «Jo, men jeg trenger jo brød!». Mens jeg og Nina stod og holdt kakelysene, kom hun selvfølgelig inn. Nina løp bak nærmeste hylle for å gjemme dem. Det ble en klein samtale hvor jeg prøvde å ikke røpe noe. Senere den kvelden, da jeg kom inn på rommet mitt, fant jeg Siri sittende midt oppå (de små skjøre) kakelysene. Jeg hadde prøvd å gjemme dem under pleddet i senga mi. Jeg kunne ikke si noe, så jeg måtte bare stå der og se på at hun sakte men sikkert knuste lysene… Hun kom også inn på rommet da jeg og Nina prøvde å planlegge morgendagen… Siri ass… En helt uskyldig spoiler.

På mandagen overrasket vi henne med muffins jeg laga natta før, og med sang. Nina hadde sovet inne hos Siri og passet på at hun ikke stod opp for tidlig. I gave ga vi henne to baconost og en melkesjokolade vi hadde fått veilederen fra Norge til å kjøpe for oss. Hun ble veldig glad og litt rørt for oppmerksomheten.

Senere var veilederen og læreren med på YAWE på mandagsmøte. Etter det dro de hjem, og jeg ble med YAWE på outreach. Det var igjen informasjon og testing av HIV, men denne gangen ikke til en skole, men på et helsesenter for hele befolkningen til et større område. Det virket som et større arrangement, da det var satt opp flere telt med stoler og bord til folk som hadde pyntet seg. De så viktige ut. Jeg var med å danse den ene dansen jeg har vært med på før, og hele publikum brøt ut i latter da jeg kom på. Helt ærlig vet jeg ikke om det var fordi det var innmari komisk å se en Msungu danse deres tradisjonelle dans, om de likte det, eller om jeg var latterlig dårlig… Midt under dansen kom det en dame bort til meg og tok meg i hånden. Jeg trodde først at det var en av danserne. Jeg var alt for opptatt med å prøve å kopiere det danserne gjorde, til at jeg så hvem det var. I hånden hadde jeg plutselig en tusenlapp (2 kr). Jeg så opp og så en damen bevege seg ut av «scena». Jeg ble helt satt ut, og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Etter halve dansen var ferdig gravde jeg i BH’en for å putte den der (og ja, jeg er sikker på at alle så det…). Jeg hadde lyst å dele pengene med hele dansegruppa, men det var for lite til at jeg kunne gjøre noe særlig. Jeg bestemte meg for at jeg heller kunne kjøpe noe til alle sammen på neste øvelse.

Etter å ha skiftet og satt meg ned etter den første dansen, ble jeg plutselig tilkalt av danselæreren. De trengte en ekstra damedanser til neste dans, og da ville de ha meg. Og hvis dere lurer, så kunne jeg ikke dansen!.... Men jeg ble litt motvillig med likevel. Det var veldig artig, men også skummelt. Dette var en annen type dans, hvor fotarbeidet og rumpa går samtidig i ulike retninger. Denne dansen trengs mye mer øvelse, helt klart. Jaja, vi få se om jeg rekker å lære meg den før jeg drar hjem.

På kvelden var det tid for bursdagsfeiring på restauranten Dutchess. De to belgiske frivillige fra YAWE, masterstudentene og Sim (den nye i huset) ble med. Etterpå dro jeg, Siri, Nina og de to belgiske ut og danset. Det var nesten ingen andre ute, men det var i grunn greit for da fikk vi hele dansegulvet for oss selv og ingen ekstra oppmerksomhet.

Hei og hopp! Takk for meg.

[themuzungos-blog]

Uke 42

16.-22. oktober

Siri

Heisann!

Nå begynner oktober å gå mot slutten, og vi føler på at dagene bare flyr forbi. Tenk, nå er det under en måned til vi forlater Fort Portal som har vært vårt hjem for en god stund nå.

Forrige uke hadde en ganske treig start. På mandag dro jeg og Nina på YAWE, mens Nathalie og Karo satt hjemme og jobbet med arbeidskravet som skulle leveres innen midnatt. På YAWE var det ganske stille, og vi satt lenge og jobbet i fred og ro med oppgaven vår. Vi gikk etter hvert og spurte Anthony om det var noe vi kunne gjøre, siden vi tydeligvis har en umettelig trang til å være til hjelp. Da kom han med en bunke papirer som skulle sorteres og settes sammen med andre papirer igjen. Dette var imidlertid enklere sagt enn gjort, for det var mange som ikke hadde noen som tilhørte seg og håndskriften var heller dårlig.

Når vi kom hjem var det to frustrerte jenter som møtte oss, so, var veldig slitne etter intens jobbing. Vi følte nok begge veldig på at vi ikke ønsket forstyrre dem for mye, for tror ikke humøret var sånn veldig på topp akkurat da.

Senere på dagen dro vi på Dehli Garden og spiste etter frisbeetreing. Som vanlig lot maten vente på seg, men hei, ugandan time er integrert i oss nå, så det var ikke noe problem. Senere tok vi boda hjem. Denne kvelden var det veldig stjerneklart, så jeg og Nina satte oss inntil husveggen og bare så på stjernen. Utrolig nydelig!

Kvelden ble avsluttet med at en sliten gjeng satt i sofakroken og så gjennom arbeidskravet og gjorde en siste finish før det måtte sendes inn på mail. Det var en gjeng med slitne, men nøkternt fornøyde jenter som fant veien til senga litt over ett på natta.

På tirsdag var det min og Nina sin tur til å sitte og skrive, mens de andre dro på YAWE for å foreta noen intervjuer. Været var nydelig, og det var litt surt å måtte sitte inne i huset og ikke være ute. Likevel, det er verdt det for å kunne bli ferdig med prosjektet fortest mulig, så kan vi kose oss med solskinnsdager senere.

På kvelden så vi på en film som er veldig aktuell for landet vi er i, nemlig Last King of Scotland. Den handler om Idi Amin og hvordan hans vanstyre tok livet av over 300.000 ugandere på 70-tallet. En sterk film, som går ekstra innpå oss nå som vi selv er i landet og har møtt menneskene her.

På onsdag var det enda en dag hvor jeg og Nina satt inne, og i dag var vi enda surere og været enda bedre. Vi fikk i det minste godt betalt for arbeidet vårt, og nå er vi ferdig med både analyse og drøfting i oppgaven vår, som er det viktigste i rapporten. Karo og Nathalie var ikke hjemme, for de hadde dratt til YAWEs hårsalong for å ordne seg fletter. Nathalie hadde kjøpt inn mørke extentions som hun fikk flettet inn i mange fletter over hele hodet. Det ble veldig kult! Karo hadde også kjøpt extentions, og hun hadde kjøpt i svart, rød og gul. Så nå har hun ugandas flagg i en sideburn på ene siden av hodet. Kan tro hun har fått mange komplimenter på det!

Etter en lang dag med innesitting og jobbing med oppgaven var det veldig deilig å ta turen ut på kvelden. Monica, en av de frivillige på YAWE, hadde sin siste dag fredag forrige uke, og på onsdag dro vi alle ut på en liten avskjedsmiddag sammen på Dutchess. Deilig mat og hyggelige folk! En del dro også videre ut etterpå, og da dro de på Forest bar. Jeg skal ikke påstå å ha vært der selv, men vi har alle fått høre legenden om hvor god ergoterapeuten hos YAWE, Gilbert, er til å danse. Hips don’t lie, as Shakira said.

På torsdag hadde Nina og Nathalie photoshoot i botanisk hage med den nye sveisen hennes. 

Etterpå dro vi alle på YAWE, siden det var den siste dagen vi ville være der med Monica. De hadde arrangert en liten sammenkomst i teltet, og en bedre lunsj. Stakkars Monica skulle holde tale, men fikk det nesten ikke til, fordi tårene ikke ville slutte å komme. Hun kom seg gjennom det til slutt, og var veldig rørt over all oppmerksomheten hun fikk og det var tydelig at det var vemodig for henne å skulle reise. Det blir rart at hun ikke komme til å være der lenger!

Det var ikke mye som skjedde resten av dagen. Vi kjøpte takeaway fra Coffee Day til middag, fordi vi er noen late drittunger noen ganger. Kvelden ble avsluttet med å se filmen The Usual Suspects på Nina sitt rom.

På fredag var det tid for noe vi hadde gledet oss lenge til, nemlig vår andre safaritur. Kl 9 ankom guiden vår, Bosco, med safaribilen sin for å plukke oss opp. Vi skulle dra med to belgiske jenter fra YAWE, Emilie og Laure. Etter at vi hadde plukket opp dem også, bar det av gårde til Murchison park.

Parken er ganske langt unna, og vi hadde belaget oss på en lang biltur. Snacks og drikke var kjøpt inn, og vi var klare for å dra! Vi hadde imidlertid ikke forberedt oss på at vi skulle kjøre en humpete grusvei i 10 timer. Jeg sverger, veien er mer høl enn vei. I tillegg har safaribilene veldig lite demping, og du kjenner hver eneste lille gruskorn når du sitter i den. Turen var altså ikke spesielt behagelig.

(Men noen klarte å slappe av)

Underveis måtte Laure og Emilie stoppe fordi de måtte tisse, og da tenkte de gå i naturen.

«Make sure the snakes don’t bite you on the pussy!» sa Nina til dem, til skrekkslagne ansikter. Det skjedde heldigvis ikke!

Dårlig vei til tross, det var mange fantastiske utsikter på turen. På et tidspunkt så vi en elv, og på andre siden kunne vi faktisk se Kongo! Nydelig natur og en vakker solnedgang hjalp på å gjøre bilturen litt bedre.

Omsider kom vi fram til parken og stedet vi skulle overnatte. Det var mørkt, så vi fikk ikke med oss så mye av hvordan det så ut. I resepsjonen møtte vi en mann som ga oss en kort briefing om stedet. Ikke så mye av viktighet, men det var noen ting vi virkelig bet oss merke i! Han kunne fortelle at de ofte fikk flodhester og vortesvin på området, og at om du så en av de, så måtte du passe på å gå en omvei. Dette var også grunnen til at det ikke var tillatt med mat i teltene vi skulle bo i. Vi endte ikke opp med å se noen flodhester eller vortesvin i campen, og jeg klarer ikke bestemme meg for om jeg er letta eller skuffa over det.

Teltene var store, og i hvert telt var det to senger. På natten begynte det å regne kraftig med vind i tillegg. På noen tidspunkt var det mange som trodde det var flodhestene som stod og dro i teltet!

Neste morgen, halv seks, var det mange som ikke hadde hatt en så god natt. Hverken Karo eller Laure hadde sovet noe særlig. Alle var imidlertid i relativt godt humør, for nå var det på tide å dra på safari i parken!

Vi kjørte ned fra campen og til Nilen, der vi skulle ta en ferge over til andre siden.

(tydelig ganske trøtte)

Vel over på andre siden begynte vi å kjøre. Det første som møtte oss var mange flotte antiloper av forskjellige typer. Det var virkelig noen som var finere enn andre. Antilopen med det lange ansiktet var kanskje ikke av de mest heldige med utseendet. Stakkaren så ut som Sarah Jessica Parker om hun hadde vært en antilope.

Vi så mange sjiraffer på avstand, og var litt skuffa over at de ikke var nærmere, og lurte på om det var det nærmeste vi kom til å se dem. Det var det aldeles ikke! Vi fikk se utrolig mange sjiraffer. Noen stod nesten rett i veikanten, og vi kunne ikke annet enn å se opp på dem og føle oss små. Nathalie var spesielt fornøyd, siden lillesøsteren hennes har et sterkt ønske om å få et bilde av en sjiraff.

Vi fikk også se en hyene på jakt. Vi så den komme i det fjerne, og så tydelig hvor den var på vei. Jeg tror den har overvurdert sine egne evner, for den var ingen match for antilopen den prøvde å jakte på. Antilopen spratt lett og ledig over engen, mens hyenen trampet sakte etter som ei dundre på hundre. Håper han fikk seg noe mat til slutt da. Jaggu bra han er åtseleter i tillegg, for å jakte er han tydeligvis ikke noe god på.

Vi hadde kjørt et stykke videre, og Bosco hadde stoppet og snakket med en fyr i en annen bil. Bare noen minutter senere vrengte han av veien og kjørte offroad. Vi skjønte alle at det måtte være noe spesielt der ute for at han skulle ta sjansen på det. Han får nemlig en klekkelig bot om det oppdages! Noe spesielt var det så sannelig! Vi kretset rundt en samling lave trær, og fikk øye på et dødt dyr, tydelig nettopp drept. Når vi ser tilbake ser vi rett på løvene selv! Dere lå de og mesket seg med dagens fangst. For en utrolig kul måte å få se løven på. Mye kulere enn gjennom en kikkert i et tre som det var forrige gang. Denne gangen var vi bare fem meter unna.

Etter dette dro vi tilbake over elva og opp til campen for å spise lunsj. Mens jeg, Nina og Karo satt nede ved utsikten og solte oss fikk vi øye på flere bavianer i campen som gikk rundt og drev dank. Før vi visste ordet av det, kom den ene løpene i vår retning, men løp heldigvis rett forbi og inn blant trærne. Jeg skal ærlig si at jeg var klar for å skygge banen og løpe opp til restauranten.

Senere skulle vi på båttur på Nilen. Det var en behagelig båt, med seter ute under tak. Akkurat som forrige gang vil jeg nok påstå at det var det kjedeligste med safarien. Vi fikk sett en liten babykrokodille da og masse flodhester!

Når vi begynte å nærme oss fossen på slutten av elven, var det på tide for oss å gå av båten. Vi skulle nemlig bli med på en guidet tur til toppen av fossen. Turen opp ble en svett affære, men tror nok ikke noen av oss fant det så altfor slitsomt. Utsikten var fantastisk, og det var virkelig en opplevelse å stå bare noen meter fra fossefallet og se ned i det store intet. Virkelig verdt turen opp!

På slutten av turen var Bosco for å plukke oss opp. Denne gangen kjørte vi ut av parken og til en liten by, hvor vi skulle overnatte på hotell for natten. Det ble ikke en sen kveld for noen, og etter en rolig middag gikk vi alle for å legge oss.

Det var kanskje greit at vi la oss tidlig, for vi skulle opp halv seks neste morgen også. Denne gangen kjørte vi en times tid for å komme til en annen safaripark for å dra på Rhino Tracking. Dette var en park der vi skulle se etter nesehorn ute i parken. Vi skulle være med en guide til fots. Allerede etter fem minutter ser vi våre første nesehorn. Vi står midt på grusveien, og sånn 50 meter borte ser vi to enorme nesehorn. Jeg visste de var store, men det er virkelig noe eget å se dem så nærme.

Vi bevegde oss etter hvert av grusveien og inn på en smal sti som nesehornene selv hadde laget. Plutselig stoppet guiden vårt opp, han hadde sett nesehornene i det fjerne. Vi bevegde oss nærmere og nærmere dem, helt til vi til slutt var bare sånn 10 meter unna. Tidligere hadde han gitt oss noen tips til hva vi skulle gjøre om nesehornene angrep. Det var enten å gjemme seg bak en busk eller å klatre opp i et tre. Det var heldigvis ingen nesehorn som angrep, og det var en spesiell følelse å stå så nære dem helt i det fri.

Etter dette var det bare å kaste seg inn i bilen og kjøre den samme drittveien tilbake til Fort Portal. Denne gangen føltes det ikke like ille, sikkert fordi vi var forberedt på det denne gangen. Alle var slitne, så bilen var ganske stille hele veien, og alle hørte på sin egen musikk eller sov.

Vel fremme i Fort Portal dro vi alle ut og spiste middag, før vi tok turen hjem. Alle ville en tur i dusjen, før vi tok kvelden tidlig. Det var en fabelaktig safarihelg og vi er storfornøyde!

Håper dere alle har hatt en fin helg!

Klemmer fra Siri.

[themuzungos-blog]

Uke 41

9. – 15. oktober

Nina

 Fjuh for en travel helg det har vært! Men først la meg ta dere gjennom denne uka. Mandagen var Ugandas nasjonaldag, deres frigjøringsdag fra Storbritannia. Jeg skulle ønske jeg kunne rapportere om spesielle markeringer i form parade eller sang/dans, men nei, vi enset egentlig ikke at det var nasjonaldag annet enn at vi slapp å komme «på jobb». Men alle butikker og lignende var åpent da. Karo brukte dagen på en kjøre og gåtur til en av nasjonalparkene sammen med tre stk fra YAWE (For de glemske: Youth and Women Empowerment foundation der vi jobber). På denne turen fikk de se 10 forskjellige typer aper (deriblant sjimpanser, og det var visst nok helt fantastisk (jeg er litt sjalu for at jeg sa nei til turen)). Nathalie holdt fortet hjemme mens Siri og jeg dro på vandringstur til den toppen som Nathalie og Karo hadde gått før. Kneet mitt er omsider bra nok til å gå på lengre turer, så lenge jeg tar det rolig i nedoverbakkene.

 Turen gikk veldig fint, selv om boda-sjåføren måtte spørre omtrent 15 stk om veien før han skjønte hvor han skulle. Vi kunne jo ikke akkurat hjelpe han siden vi ikke visste det selv. Turen tok ca 1 time til toppen. Siden vi gikk uten guide, i motsetning til de andre, så gikk vi også en blindvei og måtte snu. Men det var en fin tur uansett, også da vi følte vi nesten krabbet opp den 50 grader bratte stigningen rett opp mens en mann i flipflops gitt rundt helt fint i bakken og samlet kvister uten at en svettdråpe vistes. Vi fikk også stiftet nye bekjentskaper med en gjeter og alle hans kyr og geiter. Han var ganske veltalen og hadde god engelsk, og brukte tid på å klage på presidenten og det ugandiske styresystemet. (At folk klager på presidenten er forresten noe vi hører ganske ofte, og det er jo forståelig da fyren har sittet i alskens år og folk er lei og ønsker forandring. )

På ettermiddagen da Siri, Nathalie og jeg var hjemme ble vi vitne til lyn og torden på ubehagelig nært hold. Nathalie og jeg skulle ut og gå tur med hunden, og hun stod og ventet ute på meg da lynet slo ned i hagen til naboen bare 50 meter unna. Da løp hun fort inn skal du tro. Vi tre stod med hakeslepp og så og hørte på lyn som blinket og torden som kom et millisekund etterpå – da er det nært da!

 På tirsdag var vi på YAWE. Vi hadde lyst å begynne prosessen med å intervjue men i sann Ugandan time style så lot ting vente på seg. (Ting er i denne forstand direktør George som brukte over en uke på å svare på vårt skriftlige intervju, men det er heller ikke så rart når de ikke har hatt strøm og internett på YAWE på lenge og George er en veldig opptatt og viktig mann). Nathalie, Siri og jeg fikk være med på outreach 45 minutter unna. Der skulle det bli utdelt arbeids- og skrivebøker til barn som foreldrene skulle ta imot. Vi ankom og som muzungos vi er tiltrakk vi mye oppmerksomhet for de over 100 barn og foreldre som hadde møtt opp på møtestedet. Forutenom om jeg som tok bilder i 10 min så hadde vi ikke noe spesiell aktiv rolle, så vi endte opp med å underholde barna. De er i begynnelsen ofte litt sjenerte, men etter hvert varmer de opp til oss. Og før vi visste ordet av det sprang Siri og jeg etter de nedover en stor plen/jorde mens de ropte og lo og hadde det gøy. Siri og jeg hadde det også ganske morosamt, det skal sies. Nathalie filmet oss mens vi telte «One…twoooo..three!!» og sprang etter kidsa.

Etter hvert som vi ble slitne (og jeg fikk evigvarende krampe i leggen) stod vi mest og prøvde å holde samtale med barna. På et punkt hadde både Siri og jeg 5 barn hver som prøvde å holde i hendene våre samtidig (og som kranglet seg imellom om hvem som fikk holde og dyttet vekk andre). En liten tass som i begynnelsen hadde sett på meg som en streng dommer, klistret seg til sida mi og ville ikke slippe. Han gnikka hodet inn i magen min og kosa med alt han kunne få tak i. Da vi skulle dra klatret han inn i forsetet der jeg satt og ble sittende på fanget mitt. Det var like før jeg bare stjal han med meg til Norge, hælledussan så skjønn.

På kvelden lagde Karo og jeg middag i mørket siden strømmen hadde gått. Det var fisk med hjemmelaget potetmos og råkost. Jeg følte meg såpass stolt at jeg måtte få Nathalie til å ta bilde av meg da jeg skjærte fisken for å sende hjem til mamma og pappa.

Dette er meg:

Og dette er fisken. Ikke spesielt pen fisk, men om man har lært noe av breiflabb og uer så er da at utseendet skjemmer ingen fisk på smak hehe.

Onsdagen husker jeg ikke så godt, annet enn at Siri og jeg endelig fikk intervjuet treneren på hårsalongen vi har observert. Det gikk fint, og da kunne Siri og jeg endelig starte med del 2 av vårt prosjekt.

Torsdag tok Siri og jeg fri fra YAWE for å dra på Mountains of the Moon universitet for å finne relevant ugandisk litteratur til del 2. Vi dro sammen med masterstudent Rosaline og bestemte oss for å gå tilbake. Jeg klarte å rive opp en reim på ecco-sandalen min, men fikk det fikset hos en lokal skredder for hele 2 norske kroner (1000 ugandiske shilling. Jeg ga han 2000 for hallo!). Vi spiste lunsj sammen før vi dro hemmat.

På torsdagenkvelden dro vi til naboen som tidligere hadde invitert oss over på besøk. Vi var litt usikre på om de i det hele tatt mente det og når de sier kl 18 mener de 18 eller 19? Men Rosaline, Nathalie, Siri og jeg dro bort og det var ikke noe vi angret på. For noen underholdende interessante mennesker! Det var to brødre, en på 86 og en på 97 som langet ut om alle plasser de har sønner og døtre i verden (Danmark, England, Sveits, India, USA, Sør-Afrika, Kenya for å nevne noen). Kona til 86-åringen som vi også fikk hilse på, viste seg å være tanta til den nåværende kongen, og det gjør henne til en prinsesse! Sønnesønnen i huset, som er på vår alder, bukket så dypt for prinsesse-bestemora bare da han ga henne et glass vann. 97-åringen fortalte også at han har en datter som visst nok hadde en het natt med kronprins Charles av Wales, som resulterte i et bastardbarn som lever i beste velgående i London. Vi gikk dit med noen usikre tanker om hva vi hadde i vente, men forlot med et lett hjerte og glede over å returnere. Familien inviterte oss over på middag hos dem på søndag, og vi takket så klart ja.

Fredagen fikk vi endelig gjennomført noen intervjuer med brukergruppen vår (unge kvinner i arbeidstreningsprogrammene). Siri og jeg fikk gjort 4 muntlige intervjuer og Karo og Nathalie fikk 2 skriftlige, så det var en vellykket dag prosjektmessig. På kvelden hadde vi blitt invitert på tacokveld til Monika, en østerriker som også er frivillig på YAWE . Hun gikk rundt og inviterte så mange at Siri og jeg presterte å tråkke i salaten da vi spurte en annen frivillig fra Tyskland om hun skulle dra eller ikke. Det viste seg at hun var den eneste som ikke var blitt invitert av alle kvinnelige muzungos på YAWE. Oops. Kleint. Og synd for henne for det var en flott kveld. Vi var litt forsinket grunnet regnvær og styr med bilene (ene var uten bensin og andre hadde vi ikke nøkkel til først). Men vi kom oss dit og det var verdt ventinga. Vi var sultne og heiv i oss kjempedigg taco. Det blir jo ikke helt det samme uten salsa og rømme men vi storkosa oss læll. Etterpå spilte vi inviterte og vertene (8 til sammen minus Nathalie) spillet Politisk ukorrekt.

Da vi kom hjem lå det en pakke fra Norge på bordet ,og Siri hylte i ekstase over endelig ha fått den lenge etterlengtede pakken fra foreldrene sine.

Lørdag startet litt for tidlig for oss alle. Siri og Karo dro på outreach kl 9 på en skole i nærheten, og Nathalie og jeg dro til YAWE kl 10 for å hjelpe til å forberede til kulturell aften. Vi ble satt til å hakke kål, men uten skjærebrett så må man sitte med kniv og skjære kålen i tynne strimler mot seg selv over en bolle. Det er lettere sagt enn gjort. Vi fikk en liten flokk rundt oss som så på og humret litt, noe Nathalie ikke var noe fan av. Men det ble nu tynne strimler til slutt, selv om vi brukte en del tid. Etterpå hakket vi orka, en grønnsak som ligner på chili i formen, før vi ventet de resterende timene til showet skulle starte kl 14.

Mer og mer ettersom dagen gikk fikk jeg en aning om at dette kvelden var et show til ære for oss muzungos. Vi ble kledd opp i tradisjonelle drakter, underholdt med danse – og syngeshow, og gitt de klassiske pet names i en ordentlig pet name seremoni. Jeg er Amouti, Siri og Nathalie er begge Akiiki og Karoline er Abwoli. Karoline var med på showet både som danser og i en dramarolle der hun spilte en brud. Hun var så flink og jeg følte meg som en stolt mor. 

(vi måtte danse bort til sitteplassene våre. Det var bare de to første radene som fikk med seg det)

(Karo som brud som skal giftes bort og sitter på farens fang)

Under selve navneseremonien fikk man en kaffebønne vi skulle tradisjonen tro tygge på. Det ble også sendt rundt en flaske hjemmebrygg av typ alkohol, som jeg smakte på. Jeg forventet verre, men det var ikke pappa sin kiwi-vin akkurat.

Nathalie meldte seg frivillig til å være med på å demonstrere hvordan man får offisielt navn, ved at hun satt seg opp og ned på fanget til George tre ganger. Siden vi var så mange muzungos kunne ikke alle gjøre det.

Etter seremonien plantet vi et banantre til ære for våre navn. Siden ble det middag typ fingermat/koldtbord hehe. 

Søndagen dro Karo på strabasiøs tur med noen YAWE-folk og skulle gå opp Rwenzori-fjellene. De var litt uheldig med været, da den tre timer lange turen ned bare var fylt med tung regnskur. De ble så kalde og gjennomvåte at de måtte kjøpe noen tøystykker å tulle rundt seg da de kom ned. Heldigvis unngikk de å bli forkjølet, mot all odds.

Vi tre her hjemme + masterstudent Rosaline gikk på tur vi også. Ikke like imponerende, men fortsatt flott. Vi gikk en kratertur rundt en kraterinnsjø, og avsluttet etterpå med en dukkert i innsjøen. Da vi hadde gått rundt (og trodde vi hadde gått feil), kom vi over en gjeng med unger. De ble så gira da Nathalie skulle ta bilde av oss, og ville være med på bildene.

Trappa ned til innsjøen var naturskjønn, trang og bestod av 250 trinn.  Egentlig står det på et skilt at før man går ned må man gå til hotellet og si ifra. Det viste seg at det er bare for å si “dere få ikke bade i innsjøen uten å være gjester på hotellet”. Men så gikk vi ned likevel da (vi er rebeller).

Det var alt for denne gangen! Klem fra Nina

[themuzungos-blog]

Den siste uken har vi vært mye hjemme og jobbet med oppgaven. Jeg og Siri har vært med på frisbeetrening, noe vi syntes var veldig gøy!! Det er treninger hver mandag og torsdag, så det blir nok en fast rutine – ENDELIG NOE Å GJØRE PÅ KVELDENE! Kveldene føles ofte veldig lange her, da det blir mørkt etter kl 7 hver kveld.

På mandag gikk jeg og Nathalie tur med hunden. Siden jeg er så redd for hunder gikk jeg på andre siden av veien. Vi gikk en rundtur, som egentlig ble lengre enn vi trodde. Vi merket at bikkja ble sliten på veien, og de siste meterne før vi var hjemme måtte han nærmest dras. Den stakkars hunden får ikke veldig mye mosjon om dagen …

(på handletur)

På tirsdag var vi med YAWE på «outreach» til en skole. De hadde flere foredrag om HIV og så gjorde de testing. Dramateamet fra YAWE hadde også selvlaget skuespill og flere innslag med dans. Dansen er helt awesome btw – jeg har bestemt meg for å lære meg det.

På onsdag dro jeg og Siri til postkontoret. Vi trengte 3 frimerker på hver konvolutt, og de var ikke selvklebende. Vi måtte slikke.

Her kommer en liten liste over prisene vi har å forholde oss til her. 1 NOK = ca 500 UGX:

Avokado – 1 kr

Chapati (et type brød som kan minne om naanbrød/pannekake)

Brus (både på restaurant og i butikk) – 1 kr

Brukte klær – 6 kr (tights)

Ny kjole/buksedress – 70-90 kr (dyrest i suvenir-/turistbutikkene)

Bacon – 22 kr

Pringles (stor) – 22 kr

Nutella – 38 kr

Tur med boda-boda (gåtid 20-30 min) – 4-5 kr

Middag på lokal restuarant –

Middag på vestlig restaurant, inkl. drikke – 70 kr

Øl (0,5l) ute på bar – 8 kr

Øl (0,5) i butikk – 4 kr

Sprit (3dl) i butikk – 18 kr

Sprit (3dl) på bar – 30 kr

Epler er faktisk nesten like dyrt som hjemme, så det har vi bare kjøpt en gang hehehe. Vi har spist vegetarmiddag hjemme alle fire for ca 4 kr hver (og hadde fremdeles igjen masse rester). Vi hadde helstekt kylling en dag med tilbehør for ca 18 kr hver.

(2 store avokadoer, 2 papriker og flere tomater for 6 kr)

Når vi er på restaurant velger vi ofte brus istedenfor vann, bare fordi det er omtrent like billig som vann her. Når vi kommer til betalingen er det alltid en diskusjon om hvem som skylder hvem og det blir ofte store regnestykker. Nina har heldigvis en app som hjelper oss med det. Men når alt kommer til alt dreier det seg bare om et par kroner …

Her om dagen snakket jeg litt med hushjelpa. Jeg fikk vite at hun tjener 40 kroner i måneden.

Lørdag – Bryllupsdag!!

Vi var invitert til bryllup i dag. Det var vennen til koordinatoren vår fra Manchester som skulle gifte seg, og hele K4C var invitert.

Dagen begynte med en iskald dusj, fordi strømmen hadde gått for et døgn siden. Jeg ikke orket å vente i spenning om strømmen og varmtvannet tilfeldigvis ville komme tilbake før vi skulle dra … Men det gjorde den så klart, så Nina fikk seg en varm dusj.

Jeg, Nina og Siri gikk ut for å kjøpe bryllupsgave. Vi hadde fått tips fra en servitør at husholdningsting og sengetøy var fin gave å gi. Vi ende opp med å kjøpe et av de myke sengeteppene vi har sett flere steder her, og en vinflaske. Vinflasken tror jeg ikke var en like fin gave, siden det viste seg at paret var veldig kristent og ikke drakk. Selv ikke Jesus blod. Dette fikk vi vite på seremonien. Håper de kan gi den bort eller noe da!!

(oss + de fire andre masterstudentene som bor i huset)

Vi skulle bli hentet hjemme (ingen visste av hvem). Vi ventet og ventet og ventet, som vanlig. Og 1.5t etter avtalt tidspunkt kom en stor taxibil. Da vi ankom kirken var de nesten ferdige med seremonien der. Det var egentlig greit, siden vi ikke ville forstått så veldig mye uansett. Dessuten hadde vi en lang dag foran oss.

Etter kirken kjørte vi til stedet hvor festen skulle være. Det var sinnsykt mange folk - sikkert 300!! Det var mye høy lyd hele tiden (noe som for så vidt er en gjenganger i Uganda. Over alt hvor vi ferdes hører vi høyttalere på full guffe, MED folk som står rett foran. Det er et under at folk ikke er døve). Det var taler, sang og dans. Det var noe som skjedde hele tiden, så jeg syntes ikke det gjorde noe at meste parten av bryllupet foregikk på Rutoro. Dessuten fikk vi sitte fremst i stolrekka …

Gjennom hele dagen følte jeg at vi fikk alt for mye ufortjent oppmerksomhet. Vi som knapt visste navnet til brudeparet før vi kom dit. I kirken fikk vi setene til flere, og på festen fikk vi forsyne oss først. Helst til slutt fikk vi til og med en av ca 4 kaker fra et kakestativ. Vi måtte opp og danse foran brudeparet, før de overrakte kaka. De synes sikkert det var stas å ha besøk fra langtveisifra, men likevel synes jeg det føles litt feil å alltid skulle gå foran.

PS: Her er en liste over de siste tingene Nina har sagt sammenkrøket under det gamle soveposepleddet hun har fått fra huset, og i full filosofi over livet:

«Hvor blir støvet av når de asfalterer»

Reiser seg fra senga og stopper i rommet: «Nei, hva var det jeg skulle hente igjen … *tenkepause* Nei, jeg husker det ikke *går og legger seg igjen*.

«Jeg tror jeg skal bli trusedesigner»

«Jeg synes jeg ser friskere ut når jeg er solbrent»

Klem fra Karoline

(Karo glemt å nevne slangen som hadde kommet seg inn i huset vårt på lørdagskvleden etter bryllupet. Det var en 1m lang afrikansk hussnok. Vi hadde våre freakouts i form av hyleutbrudd (fra Karo) og hopping opp i sofaen (det var Siri). UT (nina) tok på seg langbukser og tjukksokker før jeg løftet slangen ut med et kort kosteskaft. Jeg har jo jobbet som slangerøkter, men det skal sies at kom et par hyl fra meg også. -Nina)

[themuzungos-blog]

Hei og hopp, og velkommen tilbake til bloggen vår!

Denne gangen har det også vært en begivenhetsrik uke, som vi alltid sier, men hei, det skjer jo så mye hver forbanna uke.

Mandag denne uken begynte sånn halvdårlig ved at både Karo og Nathalie var hjemme med dårlige mager. Nathalie hadde et virus, og Karo hadde reagert på noen egg hun spiste dagen før. Nina og jeg var i derimot i god form (endelig for min egen del) og skulle til YAWE.

Der var vi med på morgenmøte først, hvor jeg helt ut av det blå måtte plutselig si gi oppsummering av arbeidet med jordmor Eufrasia uken før. Det ble en del stamming og Nina måtte supplere litt der jeg utelot ting. Etter et møte med George, begynte vi å gå veien hjemover, siden det var lite å gjøre på YAWE.

Vi hadde en veldig fin gåtur hvor vi gikk hele veien hjem. På veien stoppet vi og handlet til middag og hadde lunsj på en koselig kafè. På markedet stoppet vi for å kjøpe en ball, siden vi ofte følte oss litt rastløse med å bare være inne i huset. Særlig Karo følte at hun trengte å røre mer på seg.

Så når jeg og Nina hadde kommet tilbake, tok det ikke lang tid før vi gikk ut i hagen for å leke oss litt.

Det skulle imidlertid ikke bli så gøy som vi hadde sett for oss. Det tok ikke mer enn en drøy halvtime, før vi hadde fått vår første skade med ballen. Stakkar Nina greide å få kneet ut av ledd. Det hoppet heldigvis tilbake med en gang, men det gjorde helt ufattelig vondt, og hun lå og vred seg på gresset i smerte. Heldigvis bor vi med mange sykepleiere, som var fulle av råd med hva hun måtte gjøre.

Etter hvert fikk hun lagt seg på sengen, og smertestillende begynte å virke litt. Det var først da vi fikk oss en god latter over hvor uheldige vi er, og at det ikke tok mer enn litt ballspill i hagen før en ble sengeliggende.

Dagen etter var ikke benet til Nina noe særlig bedre, og Nathalie hadde fortsatt en dårlig mage, så det ble bare meg og Karo som dro til YAWE den dagen. Da vi hadde spurt George om når vi skulle komme på tirsdagen, hadde han sagt kl 9. Vi begynner imidlertid å tro at det bare er et klokkeslett han sier automatisk, for ingenting skjedde nærmere kl 3. Det var ingen som la merke til at vi stakk ut en times tid for å gå en tur.

I 3-tiden ankom ungdommene til samarbeidet mellom YAWE og KUSA (Kabarole Unique Stars Association). Ungdommen var kommet for å se på og delta i en skjønnhetskonkurranse for unge mennesker med HIV. Det var vedig spennende å få møte disse ungdommene, og vi fikk delta på et lite foredrag før det var på tide for oss å dra hjem.

Endelig denne dagen fikk Karo og jeg noe vi har ønsket oss til middag lenge. Ingen av de andre hadde super matlyst, så vi så vårt snitt til å ta noe de ikke liker – nemlig tunfisk. Gjett om det var godt! Resten av kvelden ble brukt på å se en film på rommet til Karo og Nina, nemlig klassikeren Good Will Hunting.

På onsdag var det endelig en del som skjedde på YAWE. Vi hadde i tillegg lært oss Ugandan time, og møtte ikke opp kl 9 som George sa, men var der heller til 11, akkurat i tide til alt som skulle skje den dagen. Vi skulle være med på en parade som skulle gå gjennom byen, hvor vi skulle plukke søppel mens vi gikk.

Det tok en stund før paraden startet, men vi satt på fortauet og spilte Uno med en haug andre folk, så tiden gikk fort. Da vi gikk i paraden var vi litt forvirret over hvor man skulle plukke søppel og ikke. Plutselig ropte de bare at «her skal vi plukke», på noe som var en stygg liten parkeringsplass. Hva poenget med det var, aner jeg ikke, men vi er norske og gjorde som vi ble fortalt.

Etter paraden ankom vi en liten hage, hvor vi skulle sitte lenge og høre på ulike taler fra forskjellige ledere fra organisasjoner. Det var i tillegg mye underholdning, hvor det var så vill dansing at det var en fryd å se på. Så mye engasjement og glede, og utrolig dyktighet. Veldig morsomt! Det ble litt treigt med alle talene, men de sa mye viktig. Selv de som taler for så mange mumler veldig, så vi måtte konsentrere oss veldig for å i det hele tatt gå med oss noe.

På veien hjem var vi innom slakteren for å kjøpe okeskjøtt til middag dagen etter. Det var ganske fascinerende å se på slakteren hakke opp kjøttet med noe som så ut som en liten øks. I tillegg var det en plakat helt innerst i butikken hvor det stod «this business is covered by the blood of jesus». Hm, ja da så.

Vi gikk litt før det var ferdig, og tok følge med noen romkamerater tilbake til huset. Denne kvelden hadde vi en veldig god gryte med kylling, kokosmelk og masse deilige grønnsaker.

Like etter at vi hadde lagt oss den kvelden, kjente vi på et lite jordskjelv. Først trodde vi at det var en tyngre bil som kjørte oppover veien, men skjønte etter hvert hva det faktisk var. Senere på natten kom det et mye kraftigere jordskjelv, men dette sov alle unntatt Karo gjennom. Hun trodde først at hun begynte å bli gæren, før hun fikk bekreftet av James neste dag at han også hadde følt skjelvet. Vi fikk senere vite at det var minst 3,8 på richters skala.

På torsdagen skjedde det ingenting på YAWE, så vi satt for det meste hjemme og jobbet. Det skjedde ikke så mye spennende denne dagen, men på kvelden skulle vi få hushjelpen, Susan på middag. Hun skulle være der kl 6, men vi hadde tatt høyde for Ugandan time og tenkte nok hun kom sånn halv 7 eller noe. Da klokken ble 7 hadde hun enda ikke kommet, og vi begynte å bli veldig sultne. Da klokken nærmet seg halv 8 kastet Nathalie inn håndkleet og forsynte seg med middag. Etter hvert, da klokken var nesten 8, krøp vi andre til korset og innså at hun nok ikke kom, og begynte selv å forsyne oss. Tror du ikke det var akkurat det øyeblikket hun banket på døren. Så da ble det middag med middagsgjest allikevel. Hun hadde med seg sønnen sin, Samoel, som var helt fantastisk søt og smilte fra øre til øre. Det ble en veldig koselig middag, og det virket som Susan trivdes.

På fredagen tok James oss med opp til Mountians of the Moon University. Der fikk vi møte mange mennesker, bl.a. Eric som var han som hadde kjørt oss fra Entebbe til Fort Portal. Eric ligner veldig på Kanye West, bortsett fra at han smiler mye mer. Det var kjempefint å få være på universitetet, og vi har blitt invitert til å være med i timene de skal ha med Social Sciences der, noe som blir veldig spennende for oss!

(på tur rundt Mountains of the Moon university) 

På kvelden skulle vi ut for å spise på restauranten Dutchess. Akkurat når vi er på vei ut av døra utbryter Allan «Why are you leaving so early??» med den kjempelyse stemmene han får når han er forvirra. Det viste seg at det skulle være bursdagsmiddag for Joyce der i kveld, og at alle var invitert. Takk for beskjed da liksom haha. Siden vi var skrubbsultne, dro vi alene til Dutchess for å spise, og avtalte å møte de andre der og ta noen drinker etterpå. Får takke seg selv når de sier ifra så sent ass – ikke at det er første gangen.

Vi hadde en veldig god middag, og senere joinet vi de andre en god stund, før vi tok Boda Boda tilbake til huset.

På lørdagen var det Sophies bursdag, og vi dro til Deli Garden for en bursdagsfrokost. Ingen var fornøyde med maten si egentlig, og vi ventet i nesten to timer på den. På litt egg og toast. Etter frokosten dro de andre på en veldig fin gåtur, mens jeg og Nina solte oss i hagen hjemme. Blitt litt brunere. Yes!

(jeg og Nina i sola + et tilfeldig bilde Nathalie tok av Tiger)

(Karo og Nathalie ved fossen)

Søndag startet vi dagen med å dra i kirken. Vi var med Marjorie fra YAWE og hennes to barn på gudstjeneste i Born Again-kirken. Det var fantastisk! Helt ulikt noen gudstjeneste du har vært på i Norge. Presten hoiet og skrek og det var brøl av «amen» og «jesus is great» over hele linja. Alle de frammøtte var helt med og under musikken og de mest medrivende prekenene var det mange som stod og nærmest ristet, som om de faktisk hadde Jesus selv inni seg. Vil nesten si det var et privilegium å få være med på!

Etterpå tok vi med oss ungene til Marjorie på en restaurant og spanderte lunsj på dem. Ventet lenge på maten, men ikke lenge i forhold til mange andre steder vi har vært på. Var helt grei mat.

Nå er vi bare i huset og slapper av, og skal kose oss med spagetti til middag.

Håper alle har det bra og at dere nyter høsten der hjemme.

Mange klemmer fra Siri.

[themuzungos-blog]

Sykdom og safari

Denne uka var begivenhetsrik på godt og vondt. Hver ukedag skulle brukes til individuelt feltarbeid med Gilbert (en slags ergoterapeut) på YAWE. Jeg skulle være første av gruppa ut og det var spennende og lærerikt, selv om vi bare fikk rukket å besøke 2/5 før regnet kom. Jeg satt bak på mopeden til Gilbert og sammen kjørte vi veldig langt ut av byen. Ute på feltarbeid besøkte vi barn og unge med forskjellige fysiske funksjonsnedsettelser. Jeg besøkte blant annet gutt på 9 som endelig hadde nådd en milepæl ved at han klarte å spise selv, så jeg ga han noen kjeks som han kosa seg med.

(Gilbert trener både fysikken og det mentale med en av de unge) 

Over tirsdagsnatta hadde jeg klart å bli forkjølet og Siri hadde fått diaré, så vi to ble hjemme den dagen. Karo dro på feltarbeid med Gilbert. Nathalie fikk også en infeksjon i tårekjertelen, som gjorde øyet veldig sårt og varte gjennom hele uka. Onsdag var Siri fortsatt dårlig, så Nathalie tok hennes feltarbeid-dag.

Torsdag var dagen vi hadde gledet oss til for da skulle vi som gruppe på feltarbeid i bushen sammen. Allan kjørte oss til YAWE og i bilen begynte mobilen hans å ringe. Han tok den, men ingen svarte, så han la på. Rett etter ringte det igjen, og Allan svarte, og igjen var det ingen i den andre enden. Dette skjedde gang på gang mens han manøvrerte mellom fotgjengere og boda-bodaer, og Allan ble mer og mer aggressiv i bilen siden ingen svarte. Han bannet på rotoro-språket, og til slutt hadde han hevet stemmen så mye i irritasjon over den stumme anonyme ringeren at han hørte plutselig et ekko av seg selv i øret: «HELLO?!?!?». Da han la på sa han i halv overbevisning at det virket som om det ringte fra bilen da han hørte både oss og seg selv. Jeg stusset over dette og måtte finne frem min Uganda-mobil og der hadde den klart å gå ut av tastelås, funnet frem Allan i kontaktlista og ringt Allan hele 7 ganger på to minutter. Da hadde vi oss en god latter.

Da vi kom frem til YAWE fikk Siri og Nina utdelt petname (kallenavn, kosenavn, som alle i Uganda får) og mitt er Amouti (som betyr «konge») og Siris er Akiiki (som betyr «tjeneste»). Karo har allerede fått et første uka som er Abwoli («loving and caring mother» hehe).

På YAWE skulle noen på feltarbeid i en buss til en teplantasje for å gjøre HIV testing og gi informasjon, men bussen hadde visst nok stått i ro så lenge at omtrent ti stykker, deriblant Siri, måtte dytte bak. En fyr plasserte Siri rett foran eksosrøret, og Siri, norsk og lydig som hun er, gjorde jo det gladelig. Det resulterte i at hun ble dekket i eksos fra midja og ned, både på armer, ben og klær. Bare du snertet borti ble du sorteper du også. Leder George fikk så dårlig samvittighet at han tilbydde seg å kjøre oss hjem slik at Siri fikk vasket seg og skiftet. Heldigvis var ikke Siri for norsk til å takke ja til det. (Siri i ettertid: «det var det sureste jeg har vært på lenge» (jeg har forresten begynt å kalle Siri Suri når hun virker litt furt. Denne gangen var hun ekstra Suri))

Etter at Siri var ren og pen, og i betraktelig bedre humør, dro vi på feltarbeid med Eufrasia, en jordmor som skulle gi vaksine til barn i et lokalsamfunn. Vi la vi i vei ut i bushen. Og BUSH var det! Aldri vært så glad for firehjulstrekk, for de veiene var en klasse for selv. Se for deg en traktorvei i fjellet, bare VERRE. Men med eksemplarisk kjøring av Eufrasia kom vi frem til stedet.

Vi ble møtt med tre mødre med hvert sitt spedbarn og hjertet mitt smeltet momentant. Hælledussan så søte. Jeg tenkte at disse tre var det som var, men utover timen ble det over 20 småbarn som «kom og gikk». Karo og Siri byttet på å holde et fire måneder gammelt nurk, og jeg stod og veide babyer i en vekt vi knøyt i dørbjelken. Jeg fikk også, til tross for at det egentlig ikke er mitt bord, gi dråpevaksine til babyer. Hysj hysj 😉

Kvelden avsluttet vi på restaurant med britene, som resulterte i at Siri ble dårlig igjen dagen etter ☹ På fredagen ble vi invitert hjem til hushjelpen Susan for å se på kyllingene hennes. Vi var veldig usikre hva vi egentlig skulle siden hun ikke er veldig god i engelsk og det er bare så langt man forstår med kroppsbevegelser. Men vi fikk se kyllingene hennes, og de var veldig søte!

Lørdag var det endelig tid for safari-helga vi har gledet oss til. Vi ble hentet kl åtte og humpet av gårde over halvdårlige veier til Queen Elizabeth Safari park 4 timer unna. Vi stoppet for å ha photoshoot på ekvator, og i horisonten på pit stop så vi en elefant i buskaset. Det var ikke siste gangen vi så en elefant, men ekstasen minsket aldri.

Lunsj og «siesta» skulle tilbringes på Kingfisher Lodge, som var luksushotell for oss med sine flotte hytter, tre basseng og utrolig utsikt over savannen. Her slappet vi av med drinker og avkjøling i bassengene, før lunsj og kveldsafari etterpå. Jeg bodde på rom alene og de tre andre sammen. Senga på rommet mitt tok opp all plass og den var bredere enn den var lang (men det sier kanskje ikke så mye da sengene i Uganda er overraskende korte (og det kommer fra meg som ruver 157cm over bakken)).

Kveldsafari var, med mangel på et bedre ord, fantastisk. Man tenker kanskje «hvor bra kan det egentlig være å se et par dyr på avstand?», men det er faktisk så flott å se de i sine naturlige habitat på den måten. Vi så antiloper, vannbukk, bøfler, elefanter, aper, vortesvin, og alskens spennende fugleraser. Vi holdt på fra klokken fem til mørket la seg kl sju, og rett på tampen ble vi overrasket over en flodhest rett ved veien. «OH MY GOD» ropte jeg såpass høyt at guiden sa jeg ikke måtte skremme han bort. Safarien ble avsluttet uten å ha fått spottet det de fleste håpet på: å se løvene.

Tilbake til Kingfisher Lodge var det på tide med sen middag. Etterpå satt Nathalie, Siri og jeg ved siden av bassenget og så opp mot den stjerneklare himmelen. Det er lenge siden jeg har sett så mange stjerner, og med min ananasdrikk på fanget var det en perfekt avslutning på en perfekt dag.

Vi skulle møte til frokost kvart over seks, men jeg var våken halv for jeg ville få med meg soloppgangen. 

Etter frokost var det på tide med morgensafari, og den var også like spennende som kveldssafari.  Veldig tidlig fikk vi se det som sannsynligvis er min favorittattraksjon, flodhesten, igjen. Det var nok samme flodhest som kvelden før og denne gangen fikk vi se den løpe. Jeg trodde aldri at et nesten 3 tonn dyr kunne løpe så fort, og grasiøst attpåtil!  Jeg har en video med det der du hører mine fascinerte rop i bakgrunnen.

Morgenen fortsatte og det virket tydelig at guidene/sjåførene ble mer og mer amper når vi ikke fikk sett noe løve. Klatreløvene er spesielle nettopp for denne parken, så å dra uten å få sett de er jo litt trist. Etter å ha stoppet på en turistfelle for å kjøpe suvenirer ropte plutselig vår sjåfør at vi måtte slenge oss inn bilen, løven var oppdaget! Vi og 6-7 andre biler la seg i fjerde gir i retning der løvinna visst nok var. Hun lå og slappet av i et tre, klatreløve som hun er, og selv om det var et godt stykke unna kjente vi på iveren over endelig å ha sett en løve.

Når denne delen var over var det på tide med lunsj (jeg skipper kanskje litt fort frem her fordi jeg sovna i safari-vanen og da vi våknet var vi på lunsjstedet). Her fikk vi en litt kjip overraskelse der vi måtte legge ut ytterligere 35000 per person så lunsjen kostet 75000 (150kr) som er ganske dyrt til Uganda å være. I tillegg var Siri (fortsatt) syk og ville ikke ha, så da måtte hun få tilbake sine 40k hun hadde betalt for allerede. Det resulterte i en del tull og småkrangling med personellet der som mente vi hadde betalt for lite for maten. Men til slutt ble det gjort opp og vi var klare for neste etappe: elvesafari.

Elvesafari var for min del det minst interessante med helgens opplegg. Vi fikk sett flere flodhester (i vann så klart, som ikke er like kult) og elefanter. Vi så også noen små krokodiller. Vi var også ganske sløve etter et intenst døgn så vi slappet for det meste bare av på turistbåten vi var på.

Så bar vi på den lange veien tilbake i mørket og ankom Fort Portal halv ni på kvelden. Jeg som sover over alle de verste humpene (det de kaller African Massage) satt lys våken i forsetet. Jeg klarer jo ikke slappe av når jeg tror vi blir til å enten kræsje eller kjøre utfor. Det hjelper heller ikke at alle bilene i motgående felt blender oss med langlys hele tiden. Nå skjønner jeg hvorfor mange unngår å kjøre i mørket her.

Beklager for dette lange og forsinkede innlegget. Jeg hadde en liten ulykke med kneet, så ting tok tid... men det får dere lese om “i neste episode” ;) 

Klem fra Nina

[themuzungos-blog]

Mzungu

Nå tenkte vi det var på tide å forklare navnet på denne bloggen, vi har fått noen spørsmål, så da skriver jeg litt om det nå. «Muzungo» (eller også «Mzungu»/«Muzungu») omtales europeere og, eller hvite mennesker. Det er brukt mye her i Uganda, men også i andre afrikanske land. Det brukes også om folk som snakker engelsk, eller om rike, «hvitinger».

Her i Uganda har vi hørt både barn, unge og voksne rope dette etter oss når vi går i gatene – «Muzungo, muzungo» og så ser de på hverandre og fniser. På ett vis er det litt morsomt, fordi det virker som at de ikke tror sine egne øyne. Vi har allerede kommet opp i flere tilfeller av at folk vi går forbi strekker hånden ut for å prøve å ta på huden vår. Ikke alle tør, og da snur de seg vekk og fniser enda mer til hverandre. På en annen side er det også litt slitsomt, fordi de kan være veldig pågående. De ønsker svært ofte å selge oss noe, eller kjøre oss rundt på «boda-boda»’ene sine (motorsyklene). Det kan føles ut som at vi ikke kan gå ut uten å bli lagt ekstra merke til. Hvis jeg ikke vinker eller roper tilbake, føler jeg meg også veldig overlegen….

For eksempel når jeg var ute og jogget her om dagen (MED musikk i ørene vel og merke), fikk jeg ekstra mye oppmerksomhet. Noen ropte «Muzungo I love you», «You want to get a ride», og andre stod bare å måpte. De er kanskje ikke vant med folk som løper for ‘morosskyld’, men heller folk som løper fra de store oksene her med massive horn, eller andre farlige dyr/mennesker… Høhø…… Dette har vi forstått at er noe vi bare må bli vant til, slik som med mye annet her. Spør du meg er dette en del av det som er så spennende med å reise rundt. Man må tilpasse seg nye miljøer, og det å leve annerledes enn hjemme kan være veldig spennende, men også litt slitsom. Så blir det også ekstra godt å komme hjem til forhold og situasjoner vi er mer vante.

(Nina og Gilbert)

Hilsen Karoline

[themuzungos-blog]

Vælkømmin til gards

Vi har endelig fått satt oss vesentlig bedre på plass om hvor ting er, og hvordan vi bor. Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg føler om stedet enda, ettersom det er helt nye ting og en ny kultur å tilpasse seg etter. For eksempel da vi kom inn var jeg usikker på hvilket rom vi kom inn i. Vi spaserte inn det som skulle vise seg å være stuen. Jeg tror vi alle fire var passe forvirret, da det som skulle være tre sofaer, minner vesentlig mer om veldig harde og relativt bulkete senger. Vi ender opp med å sitte her en del uansett, mest fordi det er her de har best internett. (Jeg er helt sikker på at det er en ond plan om å prøve å sosialisere oss mer, ironisk nok.) Internett kvaliteten kan sterkt diskuteres, da den er dårlig nok i seg selv, men blir betraktelig verre når du deler det med et dusin andre mennesker som er minst like glad i internett som oss asosiale nordmenn. Og spesielt glad i å facetime hjem, 5 stykker samtidig.

Fra stuen og turen bort til kjøkkenet tok det meg også en dag å skjønne hvor ledet hva. Mest fordi vi har et søtt, lite kjøleskap, med en søt liten fryser. Det er få hyller i begge, og når en skal prøve å fordele plassen på såpass mange folk kan det blir litt vanskelig å alltid huske hva som er hvem sitt. Vi får vel også den gleden (?) av å leve med en gassovn. Det tok oss et par forsøk på å finne ut hvordan den fungerte, med skrekk-advarselen til Allan, vår husvert, i bakhodet. «Remember to turn of the gas, or else you would end up blowing up the kitchen», noe vi helst ikke ønsket å gjøre. Jeg og Karro er litt for glad i havregrøt med eple og kanel (og kanskje litt ananas.) Ellers er det to forskjellige plasser med forskjellig bestikk og kjøkkenutstyr, med litt for mange vegger mellom seg, så en ender opp med å løpe litt frem og tilbake for å finne ting. Vi har tre separate rom, som egentlig skulle mikse alt sammen til 1 kjøkken. Det er ikke at rommene er spesielt små, det er bare fordelt litt merkelig. 

Videre fra kjøkkenet har vi x-antall toaletter. X-antall, ettersom vi trodde det var to toaletter, men etter 2 dager viste det seg at det var faktisk et 3. toalett i bygningen. Men vi har fremdeles bare funnet to dusjer, og merkelig nok egentlig aldri hatt noen do-dusje-kø problemer, selv om vi er 12 mennesker her. (Vi mistenker det har noe med at briter tar seg veldig god tid, mens oss teite nordmenn stresser med tid og sted og egentlig alt.) Det er en del av britene som bor her som deler en dobbeltseng. Det er nok mest fordi de fleste av de skal bare være her i 2,5 uker og til 1 måned. Vi fire har fordelen at vi selv får hver vår seng. Det som er litt merkelig er at begge rommene inneholder hver sin lille dobbeltseng, og en vanlig enkeltseng. Vi har tenkt til å bytte om hvem som får hva gjennom turen, slik at det blir rettferdig. De første ukene er det undertegnede (Nathalie) og Siri som deler et rom, og Nina og Karoline deler et. Jentene på N har fått gleden av å bruke den heller lille dobbeltsengen først. Nathalie og Siri har vært såpass heldige at de tok rommet med et speil. Speilet har vært ganske populært, da det ikke er speil på noen av badene. (De er vel bekymret for at noen skal okkupere badet i en halvtime for å sminke seg, og dermed lage en evig lang kø.) 

Ellers ting å bemerke seg stedet på hvor vi sover, spiser og dusjer er at det er en etasje, og er ikke formet som de fleste leiligheter.  De fleste jeg har besøkt pleier enten å være en form for «L», rektangel eller firkant. Dette stedet er en rar labyrint full av rare ganger og noen blindveier. På den positive siden har vi en nydelig utsikt til fjellet jeg aldri husker navnet på. (Rwenzori-fjellene, tror jeg.) 

Veien ned til sentrum er kort, men med mange distraksjoner. Blant annet enn ganske dårlig vei som transformerer seg til en sklie når det har regnet her, full av gjørme og små elver langs sidene. Det er også store flokket på det jeg mentalt har tildelt navnet «Danger bike» som tuter på oss fordi de skal tjene penger på å kjøre oss 10 meter. Det kan bli nyttig å hoppe på med noen av de, da det er en vesentlig lenger vei til YAWE, stedet hvor vi skal ha prosjektarbeidet vårt. YAWE står for «Youth And Women Empowerment». Vi har diskutert i det siste, og kommet frem til en form for problemstilling. Dessverre er jeg en av de dustene som glemte å skrive det ned, så da får en annen skrive om hva problemstillingen vår er. Vi skal hvert fall ha noe om empowerment for kvinner over 18 år, ettersom vi har tenkt å bruke intervju som en av våre metoder, og da kan du ikke intervjue mennesker under 18 år. 

(utsikt fra palasset til kongen)

Ellers har vi fått gått rundt i byen, og begynner endelig å få en liten ide om hvor ting er. Hvert fall jeg og Nina. Karoline virker fremdeles passe forvirret, til tross for vår (jeg og Karoline) sin lille tur ned til markedet for å se hva denne «second hand marked» hadde å tilby. Vi begynner også (og endelig) å få dreisen på hvordan vi krysser disse travle og passe teite++ veiene. Nå sitter vi alle i de harde sofaene, for utenom Nina som foretrekker gulvet fordi det er mykere. De er fult opptatt med enda et UNO-spill. Og det er vel egentlig sånn de fleste kveldene våre kommer til å avsluttes. Med minst et spill UNO, og en hund som klynker i bakgrunnen. Tiger er orresten Allan sin hund, og han skulle egentlig forestille en vakthund, men tidligere beboere har sneket Tiger inn den gang han var en valp og kost med han, så hunden er passe utrent og sosial. 2/2 ting en vakthund ikke burde være, med andre ord. Karoline er ikke særlig fan av Tiger, eller generelt hunder. Jeg har hatt veldig lyst til å sitte ute med han, men han er ganske ivrig, så er litt skeptisk enda. Spesielt siden han som regel er våt pga regnet, og lukten av våt hund er ikke akkurat en av favorittluktene mine. 

Hilsen Nathalie:)

[themuzungos-blog]

Hvor skal hva man starte om ikke fra begynnelsen?

Vi ankom Gardemoen til det vi trodde skulle bli en smertefri innsjekk med mye tid å gå på,som viste seg å ikke bli helt knirkefri. Det var lang kø til check in og når vi først kom frem til ekspeditøren, så var hun motvillig til å la oss sjekke inn. Visst nok så mente hun at vi MÅTTE ha returbillett ut av Uganda, selv om vi allerede hadde ordnet visum og offisiell bekreftelse fra veldedigheten om hvorfor vi ikke hadde det. Etter litt (mye) venting, der Qatar personellet diskuterte seg i mellom og ringte et par smarte folk, fikk vi omsider OK til å sjekke inn.

Vel gjennom både sikkerhetskontroll og passkontroll var vi endelig klar til flyreise. Boardinga til flyreise QR 176 begynte en time før, kl 16:45 og vi var raskt på plass. Vi ble fordelt slik at Siri og undertegnede (Nina) satt sammen og Nathalie og Karoline sammen lengre fremme. Flyet var delt opp slik at det var 3 + 4 + 3 i bredden. Siri og jeg satt i midten. Det var bra entertainmentsystem slik er vanlig på slike langdistansereiser og flyselskap. Vi så begge to filmer hver. Flyreisen varte i underkant av 6,5 timer. Siri og jeg var skjermet der vi satt i midten at vi ikke visste når landingen i det hele tatt kom, og skvatt skikkelig da flyet gjorde en alt annen en myk landing i Doha, Qatar.

Hamad flyplass var slik jeg husker den; fantastisk fin, litt steril men oversiktlig. Klokken var nærmere halv to (halv ett i vårt hode) og vi var slitne og trøtte. Vi prøvde å sove i setene og på gulvet i et venteareale, men etter en time ble vi "jaget bort". De har en slik fin måte å få det til å høres ut som det er for vårt eget beste, at vi trenger et "quiet room" for å sove i, men egentlig er det bare for å opprettholde fasaden på flyplassen. De vil jo ikke ha noen slitne dradde folk liggende omkring på de fine gulvene deres...

Etter å ha sett gjennom flere "quiet rooms", der alle var opptatte var det endelig sent nok til at gaten var kommet opp til vår neste morgenflyvning. Vi gikk dit og ble med en gang "jaget" til et nytt "quiet room", som faktisk var fire ledige plasser til oss. Jeg fikk sove hele resterende kvelden, men det var litt varierende blant de andre. Nathalie fikk ikke sovet i det hele tatt blant annet.

Kl åtte om morgenen gikk flyet til Entebbe og med bare få timer søvn innabords og forferdlig hungrig mage ba vi ferbrilsk flyverten om å vekke oss når det var tid for mat. Nina med hetta dradd ned over ansiktet og Siri med tildekket med teppe våknet vi som frankensteins monstre da flyverten kom og spurte om "kylling" eller "egge"-frokost. Så sultne som vi var brydde oss vi ikke en gang noe om at de var tom det vi egentlig ville ha. Vi slukte i oss maten som noen utsulta ulver og sovnet igjen rett etter.

Nathalie hadde bedd om to glass vann og en kopp te og det var tydeligvis nok til at flyverten hadde fått snusen i at hun "virka som en person som er glad i vann" og ga henne en hel 1.5-liters flaske. Da ble hun lykkelig.

Endelig landet vi i Entebbe litt over halv to, og første møte med Afrika og Uganda var at Ting Tar Tid. Visum og passkontrollen tok LANG tid, nok til at bagasjen vår var tatt av rullebåndet og satt fint til siden. Så tok det LANG tid å vente på sjåføren fra Entebbe Backpackers hostellet som skulle hente oss. Vi ble litt småstressa da han ikke var der slik som avtalt, og vi i tillegg ble svermet med andre lugubre taxisjåfører og alskens andre folk. Etter å ha brukt noen ringeminutter på å ringe noen ansvarlige kom plutselig en mann spurtende mot ankomst-arealet. Det viste seg at den personen som originalt skulle komme var såpass bakfull fra en bedrukken natt før at han ikke kom seg opp til å hente oss kl 15:00. Jaja, sånn kan det gå.

---

Vi kom oss endelig til hostellet og fine ok dobbelrom. Dette hostellet hadde wifi, så da fikk vi omsider gitt lyd fra oss at vi var velberget i en annen verdensdel. Siri og Nina delte rom og Nathalie og Karo på et annet.

Vi slappa litt av før vi fikk tips om en restaurant, 4 Point, i Entebbe sentrum som var i gåavstand (20min+) fra hostellet. Vi nøt en fantastisk flott middag og cocktails som ble rundt 110 kr for alle fire. Mens vi satt og spiste så vi at mørket senket seg, og med det kom en krypende uro om veien hjem. Mest fordi noen strekninger var såpass mørke og vi fremdeles var ukjent. (For ikke å snakke om det faktum at vi skiller oss ut som et vondt år med vår hudfarge, klær, kjønn og alder).

Vi begynte ferden hjemover og det gikk ganske så fint. Helt til det ikke gjorde det. Det var så klart typisk at det området der det var lite lys, var også der fortauene var nokså dårlig stand. Siri gikk foran og ledet vei, og rett som det var forsvant hun i mørket. Hun hadde falt gjennom et stort hull i fortauet. Ene øyeblikket var hun der, og i det neste ikke. Nina og Nathalie så hullet rett før det var for sent, det gjorde også en taxi med noen folk som skulle stoppe for å rope. Men ned gikk Siri.

Hun kom derimot overraskende velberget fra det hele, med et par skrammer på noen av sine lemmer. Men som hun sa: Mest såret er stoltheten hennes. Hun ble jo omsvermet at et dusin mennesker på kort stund, der flere skulle beklage på vegne av Entebbe og den dårlige veistandarden. "It's not your fault!" sa Siri forlegen med solbrillene på midt på mørke kvelden, "I did it by myself!".

"Det var jo ikke som de spente bein på meg" mumlet hun til oss etterpå. Man kan le av det nå, men det var definitivt skummelt da det skjedde. Hell i uhell kalles det.

---

Søndag 3. september var det tid for avreise mot Fort Portal. Men først ville vi benytte tiden vi hadde til å besøke Entebbes botaniske hage, som byen er kjent for. Etter 35 min gange kom vi til denne nydelige parken. Det tok ikke lang tid før en halvveis tannløs mann kom og prøvde å fortelle oss hvilke trær som var hvilke. Denne mannen hadde desidert mer kunnskap om parken enn oss, så vi lot han være vår guide i bytte mot 20 000 shilling (ca 40 kr). Vi så på krokodilletrær (ikke trær med krokodiller i, som Siri trodde, men røtter som ligner på krokodillerygg (som ikke er like gøy (siri ble skuffa))), palmer, kakaoplanter, apetrær og mange morsomme blomster. Vi gikk også rett ved det som tydeligvis var et black mamba (veldig giftig slange) habitat med bare sandaler på.

(krokodilletreet)

Karoline tok vare på en blomst som gjorde ansiktet ditt knallgult om du luktet på den. Hun presset den mellom noen sider i boka si hihi.

Tilbake på hostellet, ferdig spist og ferdig pakket stod vi alle klare på slaget 14:45, da det var meningen vi skulle dra. Dette var en av de første møtene med "Afrikansk tid", som generelt betyr at ting skjer når det skjer og i alle fall ikke når det er planlagt at det skal skje. Vi var ikke på vei før kl 16, og da med 6 flere folk fordelt på en minibuss og en bil. Vi satt i bilen. De seks andre var briter som ankom flyplassen et par timer før. Og med seg hadde de tilogmed mer bagasje enn hva vi hadde, noe vi ikke trodde var mulig. Spesielt ikke siden fleste skulle være mellom 2 uker og 1 måned, og ikke tre måneder som oss.

Bagasjen er et kapittel i seg selv. Først tenkte vi at vi måtte reise med et par kofferter på fanget, men de insisterte på at de fikk plass oppe på taket av minibussen, som hadde et slags bagasjestativ. Med et par tvilsomme tau knytt over litt her og der, og en blå presenning som bare flagret som en ballong i vinden, tenkte jeg at "dette går aldri bra". Spesielt siden min koffert stod lealaus på siden fremst uten noe tau eller presenning.

MEN! Det gikk bra. Disse folka vet hva de gjør så er bare å lene seg tilbake og håpe at alt går fint. Tilogmed også når sjåføren lider av tung-fot-syndrom og ligger oppe i 150 km/t. Det skjedde relativt ofte.

Siden det blir mørkt kl 19 og de ikke vil kjøre når det er mørkt måtte vi sjekke inn mye tidligere på hotell enn først planlagt. Dette hotellet så relativt shabby ut fra utsiden, men rommene var ganske fine. Selv om Nathalie og jeg verken hadde vestlig toalettklosett eller lys på badet.

En ting vi har lært etterhvert er at mange ugandere mumler og prater veldig lavt. (Men tven og musikk og alt annet bråk er alltid kjempehøyt!) Det fikk vi blant annet erfare da vi gikk ned for å spise på restauranten i dette hotellet, og spurte om den var åpen. Fyren prata så lavt og mumla at vi verken hørte at han sa at vi KUNNE spise der, at man KUNNE bestille hos han, eller at de IKKE hadde tre colaer.

Kvelden ble senere tilbrakt på Siri sitt rom med et par slag uno før vi kravlet i seng. Alle gikk på do på Siris vestlige toalett før vi la oss.

Siden vi hadde fått klar beskjed om å være klar til kl 10 for da kjørte vi, så vi stod klar KLOKKEN 10. Men igjen fikk vi smake litt "afrikansk tid", eller kanskje man bør si "britisk tid" for da var det de 6 britene som tenkte at kl ti var et perfekt tidspunkt å spise frokost på. Igjen var vi de som endte opp med å vente. Vi hadde et lite publikum på 5-6 barn rundt oss, som hele tiden sa "skit"("scuit") og vi trodde dette var et ord på deres språk. Det viste seg senere da britene kom ned og delte ut kjeks (biscuits) at det var DET de ville ha hele tiden. Og vi som tenkte de bare likte å se på oss oops.

ENDELIG var vi på siste etappe mot Fort Portal. 150 km/t ga seg til fordel for 30 km/t og VELDIG hullete vei. Vi stoppet et sted og ble igjen omsvermet av salgsfolk som ville selge oss grilla bananer, geitekjøtt på spidd og chapatta (flatt brød/lefse). Vi kjøpte noen bananer og brød og sprang etter sjåføren vår som andunger etter andemor. Da jeg sa til han at han var som en andemor for oss ble han litt fornærmet over å være "mor", men lo det bort.

Halvtime før Fort Portal møtte vi på en flokk bavianer ved veien. De var ikke sjenerte og hoppet opp på frontruta og kom helt opp til dørene med en gang.

Omsider ankom vi Fort Portal. Vi ble fordelt rom, fikk pakket ut og slappet av. Foreløpig var det ingen wifi og det er ikke til å legge skjul på at det gjorde oss ganske rastløse. Men vi spilte litt Uno, og vi har bestemt oss for å ha gående en konkurranse helt til slutten av oppholdet. I den skal vi se hvem som vinner mest, og hvem vet, kanskje det blir et veddemål om det etter hvert hihi.

Håper alle har det fint der hjemme!

Stor klem

Nina