#mørkets bok

[andyillustrasjon]

Edward Rubikons Mysterier - Mørkets Bok is nominated for Book of the Year 2016

[arnekleivsvollen]

Blod på snø av Jo Nesbø

Hei folkens! I dag er jeg veldig begeistret fordi jeg nylig hentet et eksemplar av en bok skrevet av en kjent norsk krimforfatter, Jo Nesbø. Boka kalles Blod på snø, og den er en del av en serie. Vennen min gav meg et eksemplar av oppfølgeren Mere Blod noen 3 år siden. Å lese den andre boka i serien først var nok fint og jeg var i stand til å nyte historien. Det skal bli veldig hyggelig å lese den første og lære hvordan alt begynte.

Jeg fikk boka gjennom USAs fjernlånsystem, så jeg kan dessverre ikke fornye lånet, men det er ok fordi det oppmuntrer meg til å lese mer enn vanlig. Jeg kommer til å bruke denne bloggen for å holde styr på ord jeg har problemer med. Jeg vil ikke overvelde meg, så jeg har fortalt meg selv at jeg skal bare søke 10 ord hver dag (ikke hver kapittel).

Kapittel 1

bomull (f) / bomulla - cotton

Snøen dansa som bomull i lyset under lykta.

lykte (f) / ei lykte / lykta - lantern

Snøen dansa som bomull i lyset under lykta.

lagerbygning (f) / ei lagerbygning / lagerbygninga - warehouse building

Sammen virvla de, vinden og snøen, rundt og rundt i mørket mellom de nattestengte lagerbygningene på kaia.

kai (f) / ei kai / kaia - quay

Sammen virvla de, vinden og snøen, rundt og rundt i mørket mellom de nattestengte lagerbygningene på kaia.

sprengkulde (f) / sprengkulda - freezing cold (as a noun)

Nå er det ikke slik at jeg veit så mye om snø — eller noe annet for den saks skyld — men jeg har lest at snøkrystallene som blir danna når det er sprengkulde, er helt annerledes enn for kram, grovkorna eller skaresnø.

skjortesnipp (m) / en skjortesnipp / skjortesnippen - shirt collar

Blodet dryppa fra skjortesnippen hans og ned på snøen.

skaresnø (m) / en skaresnø / skaresnøen - heavy snow

Nå er det ikke slik at jeg veit så mye om snø — eller noe annet for den saks skyld — men jeg har lest at snøkrystallene som blir danna når det er sprengkulde, er helt annerledes enn for kram, grovkorna eller skaresnø.

å virvle - to swirl

Sammen virvla de, vinden og snøen, rundt og rundt i mørket mellom de nattestengte lagerbygningene på kaia.

retningsløst - directionless

Retningsløst, visste ikke om den ville opp eller ned, lot seg bare føre av den helvetes, iskalde vinden som kom inn fra det store mørket over Oslofjorden.

innerst - inner most

Til vinden ble lei og satte fra seg dansepartneren innerst ved veggen.

[haveterfritt]

Det var blitt helt mørkt da han gikk opp på rommet sitt, etter å ha plukket ut en bok han syntes så interessant ut. Huset hadde et imponerende bibliotek, og Sol antok at det var helt innenfor at han lånte en bok til å lese på sengen. Han skiftet til natttøy som var blitt lagt frem til ham. Han lå på sengen og leste, samtidig som han lurte på om det var for sent å ta seg et bad, da døren til rommet hans ble skjøvet forsiktig opp. Han så opp fra boken, overrasket over å få besøk så sent på natten. Han trodde kanskje det kunne være Ormsvans (som tross alt var det eneste andre menneske bortsett fra Voldemort han hadde snakket med her), men det var det ikke. Det beskjedne lyset fra nattbordslampen falt på Voldemorts bleke ansikt, og som vanlig glitret øynene. Sol satte seg strags opp. “Jeg ville bare se om du fremdeles var her.” forklarte han. Sol svingte bena ut fra senga og reiste seg.

“Så klart jeg er. Jeg sa jeg ikke skulle gå noen steder.” han smilte og tok et par skritt mot Voldemort, som var blitt stående i døråpningen. Han skjøv døra litt mer åpen. Gangen utenfor var mørk. Sol lurte på hva han hadde drevet med hele dagen, og kanskje hadde han lyst til å spørre - men han lot være. Det var noe annet han hadde langt mer lyst til. Det viktigste her var å få Voldemort til ikke å gå med en gang. Det var en barnslig tanke - men Sol ville virkelig at han skulle bli. Han trodde kanskje han visste hvordan han skulle få til nettop det. Sakte strakte han hånden ut mot Voldemorts ledige (den som ikke støttet seg på døren). Da han ikke lot mine til å trekke seg unna, tok Sol varsomt tak i hånden hans. Straks kjente han denne overveldende, vidunderlige varmen strømme imellom dem. Dette til tross for at han kunne kjenne at Voldemorts hånd var kald. Stadig like forsiktig holdt han ham i hånden, og geleidet han inn i rommet. Han holdt pusten imens han gjorde det, helt svimmel av sitt eget vågemot. Voldemort ga ikke et eneste tegn til misnøye, men han virket overrasket. Snart sto han inne i rommet, og Sol kunne ha nøyd seg med det. Istedenfor fortsatte han å forsiktig trekke ham lenger mot sengen, helt til han selv kunne sette seg, fortsatt med Voldemorts hånd i sin egen. Det virket som om Voldemort skjønte hva han ville, og satte seg på sengekanten. Begge lukket øynene og bare følte kraften strømme mellom dem. Sol følte en merkelig helhet han fant umulig å beskrive. 

Sol åpnet øynene igjen. Voldemort hadde fremdeles sine lukket. Han så nokså... Sliten ut, tenkte Sol. Det var ikke det at han så gammel eller syk ut. Faktisk var Voldemorts alder komplett umulig å lese på hans utseende, takket være hvor stramt huden hans tilsynelatende var strukket over den tynne kroppen. Den snøhvite huden var glatt og lyste nesten i mørket. Til tross for dette var det noe ved hans fremtoning som fortalte at han hadde hatt en svært, svært lang dag. Sol ville at han skulle hvile. At han også skulle føle denne beroligende helheten han selv leste i kraften de delte ved berøring. Han holdt pusten igjen, imens han la den ledige hånden på kuttebrystet til Voldemort, som straks åpnet øynene. De var litt smale, som om han var mistenksom. Sol lot seg ikke avskrekke med dette, og la litt press på håndflaten. Voldemorts kropp ble straks anspendt, ettersom han måtte bruke krefter for å holde seg selv sittende.

“Hva er det du gjør?” spurte han, nå tydelig mistenksom.

“Forsøker å få Dem til å hvile.” Sol la mer press på brystet hans, og selv om det var motstrebende, la Voldemort seg endelig bakover på sengen. Hodet hans sank ned i puten ved hodeenden. Sol pustet ut. De holdt fortsatt hender. Han virket fremdeles anspendt, og Sol strøk tommelen sin over hånden hans. Beroligende. Etter en liten stund reiste Sol seg igjen, gikk rundt sengen, og la seg ned på den andre siden. Det var en stor dobbeltseng med mer enn nok plass til begge. Voldemort hadde snudd på hodet og fulgt han med blikket, men han hadde ikke reist seg. Da Sol hadde lagt seg ned igjen, passet han på at fingrene deres berørte hverandre.

[wurmstuggu]

Lat all von fara, de som inn lyt skride.

«Eg er Alfa og Omega, den første og den siste, opphavet og enden.»

Alle prosessar tek slutt, og alle avslutninger er samstundes starten på noko nytt. Nokre gongar er det ikkje så lett å vite kva som er kva. Og i kva retning renn eigentleg tida? Eg har nett lese romanen Begynnelser av Carl Frode Tiller. Boka handlar om Terje, fylkeskommunal miljøvernar, og generelt kjip fyr, som i fyrste kapittel ligg og døyr på eit sjukehus. I neste kapittel får me vite at han har freista å ta livet sitt, og så vert trådane trekt lenger og lenger attende i tid, gjennom eit turbulent liv med klassereise familieproblem, og heilt tilbake til barndomen. Forteljinga er fortalt med reversert kronologi, slik at jo lenger tilbake i tid me kjem, jo meir vert avdekka av kvifor han vert som han vart. Likevel er ikkje dette ei deterministisk forteljing om årsak og verknad, til det er episodane for lausrivne og tilsynelatande vilkårlege. Men mot slutten (eller byrjinga) sett Tiller opp eit slags metafysisk rammeverk som bind det heile saman på eit særs tilfredsstillande vis. Dette er ei bok som manglar den psykologiske djupnaden og den forteljartekniske virtuositeten som gjorde «Innsirkling» så god, men sjølv om boka tidvis er keisam, har ho ei flott og ikkje minst rørande slutt som gjer at lesaren sit at med kjensla av at dette var vel brukte timar likevel. Alt i alt ei ganske god bok om arv, miljø, tid og spenninga mellom dei naturlege prosessane og det sosiale spelet i Midt-Noreg i fyrste halvdel av det 21. århundret.

Ei anna forteljing som byrjar med slutten, er The Last American av 2000 AD-veteranane Alan Grant, John Wagner og Mike McMahon. Men her er det slutten på sivilisasjonen og etter alt å døme den menneskelege eksistens på jorda det handlar om. Denne teikneserien i fire delar vart utgiven i 1990, på tampen av den kalde krigen, og som ein skjønar, handlar han om livet etter den store atomkrigen, her datert til 1999. Eller - han handlar jo eigentleg om livet i Amerika i etterkrigstida, som dei fleste historier av denne typen. Hovudpersonen, Ulysses Pilgrim, vaknar opp frå kryogenisk svevn 20 år etter at Amerika og Sovjetunionen tømte atomlagra sine mot kvarandre. (Vent litt... Det betyr jo at handlinga utspeler seg i våre dagar!) Oppdraget til Pilgrim er å representere Sambandsstatane medan han utforskar den postnukleære verda. Med seg har han tre robothjelparar som fungerer som guidar i den gudsforlatte audemarka jorda har vorte. Dette er ei dyster historie der det berre er i flashback lesaren treff andre levande menneske enn hovudpersonen. Likevel er det innslag av mørk humor og song og dans(!) i all vonløysa. Det bør ikkje overraske at forteljinga inneheld ein del referansar til Dantes Inferno, særleg mot slutten, der vår reisande pilgrim vert konfrontert med sjølve mørkets hjarte - og finn, mot alle odds, von. Teiknar McMahon gjer ikkje noko forsøk på å teikne realistisk. Menneska hans er groteskt abstrakte, nærast kubistiske, og landskapa og ruinane er både gruvekkande og vakre, mykje takk vere den flotte fargelegginga. Les gjerne denne serien, men hugs: «lat all von fara, de som inn lyt skride».

[korreks]

PK018: Kali Yuga, swastikaer, ekstremisme og Fight Club

På gjestens forespørsel har denne episoden blitt fjernet fra arkivet.

Din nettleser støtter ikke lydavspilleren. Klikk her for å lytte.

Knud Pedersen er tilbake med en tankevekkende episode om Kali Yuga, mørkets tidsalder, der han knytter hinduismen med norrøn mytologi – inspirert av boka Grundtræk af asalæren og vøluspaa med fortolkning (av Alme, H. A. og L. G. B. Flock, utgitt av Olaf Norli's Boghandel, Kristiania i 1917). Denne boka fant han på et antikvariat i sin fysiske form, men vi andre kan også lese den takket være Nasjonalbibliotekets digitaliteringsprosjekt!

Kopernikansk vending

Hinduisme og norrøn mytologi møtes

Hakekorset

Synkretisme

Fight Club og go-bags

Kopernikansk vending

Knud snakker om forskjellen på syklisk historieforståelse og progressiv historieforståelse, og hvordan Kali Yuga er tidsalderen til den hinduistiske dødsengelen Kali. Han nevner den tyske filosofen Oswald Spenglers bok Der Untergang des Abendlandes som tok for seg kulturkampen mellom vestlig og ikke-vestlig kultur på begynnelsen av 1900-tallet.

Knud understreker at vi alle er genetisk tilsvarende vikingene, og at det er mye bortkastet potensiale i samfunnet nå – Vi lar oss selv passivisere og vegetere. Derfor er det nødvendig med en kopernikansk vending, et personlig paradigmeskifte og nytt perspektiv som aktiviserer folk.

'No one can make you feel inferior without your consent.' – Eleanor Roosevelt

Hinduisme og norrøn mytologi møtes

Vi snakker om tankespinn som en destruktiv greie, og funderer på hvordan folk  levde i Egypt. Deres “matrix” må ha vært helt annerledes (jfr. episode PK016). Knuds anbefaling er klar: Slutt å tenke, forestill deg andre måter.

Tilbake til dagens tema: Kali Yuga vil bringe oss videre til Satya Yuga – sannhetens tidsalder — men imellom kommer Ragnarok. Og det er flere jærtegn i tiden for den som leter etter dem. Vi snubler innom NRK-serien Jeg mot meg, før Knud vender oppmerksomheten til neste bokreferanse, Reisen til nattens ende, av Louis-Ferdinand Céline (forøvrig stemt inn på Den Norske Bokklubbens liste over verdens 100 beste bøker!). Sorg og lidelse blir nærmest sett på som en ressurs og meningsdannende kilde av folk. Han nevner også Lillelord – men... tilbake til dagens tema. 

Voluspå — volvens spådom – er det første diktet i den eldre Edda. Dette er én av inspirasjonskildene til Tolkien, og den beskriver Ragnarok. Er monoteismenes tid over? Folk hadde mer personlig frihet før religionenes storhetstid. Claudius hadde bare sex med damer, og det var rart på hans tid. I det nye HBO-dramaet Westworld er det ingen moral og fritt fram. Fremskritt? Tilbakeskritt? Eller kanskje rett og slett den sirkulære, nødvendige utviklingen?

Hakekorset

Knud fortsetter gjennomgangen av parallellene mellom hinduismen og den norrøne tradisjonen ved å snakke om hakekorset og verdenskvernen som metaforer for vår bevegelse gjennom de ulike tidsaldrene. Hakekorset er i dag svært belastet, selv om det har båret andre assosiasjoner tidligere. Nå er det nesten eksklusivt assosiert med antisemittisme, noe som jevnlig skaper uheldige situasjoner, som da et amerikansk skomerke måtte beklage at sålen lagde nazisymboler i bakken tidligere i år.

I følge Knud ville Hitler dreie verdensjulet inn i en ny gullalder for ariere, og dette var grunnen til at hakekorset sto så sentralt i nazismen. Hitlers gode intensjoner er et svært kontroversielt tema, men det er interessant å se hvordan han fremstilte seg selv som en slags “tyskernes budda”, blant annet med måten han “tok imot” nazihilsnene på.

Synkretisme

Sammensmelting av metaforer og «stacking» av høytider er ikke noe nytt. Mennesker har bedrevet synkretisme og religionsblanding til alle tider. Selv kristningen av Norge ble gjennomført av vikinger med Kvitekrist i ryggen. Kristus ble ansett som en mektig hærfører som kunne utkonkurrere de hedenske gudeen. Kristendommen kan ikke forstås som én ting, også denne må forstås kulturrelativt ut ifra sin samtid. Man kan lese mange forskjellige ting ut av de religiøse tekstene, og religion har alltid vært et maktmiddel. Knud konkluderer at “Kristendommen er en rar ting”, men påpeker samtidig at Mohammed også var en hærfører. Den Jesus vi kjenner fra de religiøse tekstene i dag er en chill fyr.

Dette fører oss inn i en liten digresjon om fredens religion. Knud henviser til Mohammed-biografien Sira, og mener at IS gjør alt etter boka. Vi snakker deretter om fatwa’er, Salman Rushdie, og om Arthur Schopenhauer som var skuffet over Koranen. Knud konkluderer at islam er den mest vellykkede superorganismen noensinne – veldig potent.

Er ideen om et globalt kalifat en parallell til nazistenes tredje rike? Og hvorfor var nazistene egentlig så opptatt av jødene? Knud forklarer at mye kan forklares med at det var stor jødisk innflytelse i Weimarrepublikken, som Hitler var “løsningen” på, og at det også kan ses i sammenheng med en jødisk komponent i kommunismen.

Vi henter oss tilbake til en samtale om hakekorsets endrede symbolverdi, eksemplifisert ved vandalisme i USA i jula. Vi snakker om alt-right og jødeskepsis i Statene – noe som vil bli et tema for en kommende episode.

Fight Club og go-bags

Knud henter også inn en ny filmreferanse i Fight Club, og hevder at vi lever i en nerf-world med falske illusjoner. Vi er på tampen av Kali Yuga. Det er viktig å ha en go-bag. Ikke kjøp en bunker. Ha en generell plan, ikke en spesifikk. Lær deg det som trengs for overlevelse, og ha utstyret klart. Ingen vet hva som skjer når, men søk kompetanse! “Ignorance is bliss” når det kommer til Kardashians.

Vær forberedt. Vær sindig.

[andyillustrasjon]

Edward Rubikon-bøkene