korreks

[korreks]

PK021: Valgspesial

På gjestens forespørsel har denne episoden blitt fjernet fra arkivet.

Din nettleser støtter ikke lydavspilleren. Klikk her for å lytte.

Knud Pedersen er vår omviser i det kaotiske landskapet før Stortingsvalget 2017. Som en kontrast til kakofonien av politiske ekspertkommentatorer, ville vi ta en samtale som likner litt mer på de politiske diskusjonene som nå tas i de tusen hjem – jordnært, uautoritært og, i tråd med podkastens filosofi, usensurert og grensesøkende.

Innholdsfortegnelse til episodenotatene

Tronarvingen Støre?

“God” og “ond” politikk

Partiregnbuen fra rødt til blått

Hvordan velge sitt parti

Norske verdier

Vår spådom

Trump-epilog

Tronarvingen Støre?

I Politisk korreks’ valgspesial åpner vi med spøramålet; er dette egentlig et spennende valg? Det etableres av nyhetsmediene som en kamp mellom Jonas og Erna, men Jonas oppleves som en yrkespolitiker og byråkrat, og Knud kan ikke tilgi ham for håndteringen av karikaturstriden i 2005. Kona til Vebjørn Selbekk skrev nylig i Dagbladet om hvordan Støre satte hennes familie i fare.

Kund kommenterer at Salman Rushdie-affæren for 28 år siden viste hvordan kulturkrasjen rundt ytringsfrihet ville bli et sentralt stridspunkt i årene som kom. Han mener derfor at innvandringspolitikk er alfa-omega i det kommende valget.

“God” og “ond” politikk

Vi diskuterer videre hvordan venstre-høyre-aksen nærmest omtales som en moralsk skillelinje mellom idealene “fellesskap” og “egoisme”. Dette er en tankefeil. En amerikansk studie viste at vi er likere enn vi ofte tror, og kommenterte at "liberals and conservatives, while differing systematically in their moral worldviews, are actually more similar in their moral judgments than anyone thinks".

Vi deler med andre ord de samme verdiene, men er har ulike oppfatninger av hvordan disse verdiene manifesteres i verden – og dermed hvordan de skal beskyttes eller håndheves. Dermed vil verken en borgerlig eller rødgrønn regjering skape voldsomme endringer i nasjonens kurs, for de står stort sett for det samme.

Partiregnbuen fra rødt til blått

Dermed er det duket for en gjennomgang av de største norske politiske partiene, fritt etter hukommelsen og magefølelsen.

Rødt er som Antifa, og Knud beskriver dem rett og slett som et “jævlig ekstremt” parti. Men han kommenterer samtidig at Bjørnar Moxnes er kjekk, og nok samler mange kvinnelige stemmer på dette.

Sosialistisk venstreparti (SV) er “det snille partiet” som drar Arbeiderpartiet mot venstre. Men de var best som opposisjonsparti, og mistet sin brodd da de kom i regjering.

Arbeiderpartiet (Ap) er tradisjonspartiet med generasjonsvelgere. Det er kompromisspartiet som man trygt kan innrømme å stemme på på fest.

Senterpartiet (Sp) svinger ut på distriktsaksen, og har en litt annen tilnærming enn de andre partiene. Knud kommenterer at han, som Sp, opplever at kommunesammenslåingen er udemokratisk. Han mener at man ikke må tenke “top-down”, men “bottom up”. I det antikke Hellas, demokratiets vugge, hadde man mindre byer, Dermed kjente folk politikerne personlig, og møtte dem på et forum – et demokratisk prinsipp som er videreført i såpebokstradisjonen.

Trygve Slagsvold Vedum har kritisert det såkalte “ekspertveldet” – det at alle kan få data til å understøtte deres agenda. En interessant tanke i disse “fake news” og faktasjekk-tider. Han har også kommentert at politisk debatt forflates av faktasjekk fordi det er et konstruert problem i norsk sammenheng.

Hvordan velge sitt parti

Undertegnede går inn i hvert valg med et forsøkt åpent sinn. Jeg har tidligere omtalt meg selv som en politisk agnostiker – og prøver å vurdere fritt på spennet mellom Rødt og Fremskrittspartiet. Tanken er at jeg ikke har lyst til å stemme ut ifra ego og identitet, men ut ifra hvor oppriktige jeg opplever politikerne – det er jo tross alt de som skal styre landet.

Men så kommer vi tilbake til Knuds deprimerende påstand om at folk flest velger på en sjarmørskala, der de kjekke og lekre vinner. Hvor viktig er det å være tiltalende? Det gjør deg kanskje ikke til en god politiker, men det gir deg stemmer.

Det er litt som med en studie av kvinnelige golfere som jeg leste om for en tid tilbake – og jeg finner dessverre ikke lenken i farta (skal se om jeg snubler over denne senere – eller om noen andre finner den for meg). Artikkelen hevdet i hvert fall at deres sportslige kvalifikasjoner var sekundære, og at de hadde suksess nok gjennom eksponering og sponsoravtaler. Det er litt trist at sport ikke handler om det sportslige – slik politikk ikke handler om politikken – men det er vel dessverre en viss sannhet i dette.

Åja... tilbake til den regnbuen

Venstre har vi ikke helt tro på for øyeblikket – men Abid Raja kan være løsningen. Han driver jo i praksis partiledervalgkamp allerede. Høyre er Høyre, og Frp er Sylvi Listhaug.... og apropos Listhaug:

Norske verdier

Debatten om norske verdier har herja i norske nyhetsmedier. Men hva *er* egentlig norske verdier? Knud mener at det er vanskeligere å vite hva man står for når man kommer fra flere kulturer. Men undertegnede spør om ikke det blir det *lettere* å være seg bevisst hvem man er og hva man står for når man er fra to kulturer og må forholde seg til det mer aktivt.

Men hva står vi egentlig for som en norsk nasjon? Assosiasjoner går til skiturer, skog og mark, tyttebærtur, plukke sopp, påskefjellet, 17 mai, egen bunad... og så videre. Men i bunn og grunn mener Knud at norske verdier er tuftet på prinsippet om raushet, det å forstå hverandre i beste mening. Nordmen er de snille og naive i verden. Vi forsøkte å skape fred i Midtøsten – og lyktes nesten. Et sidespor er at nettopp Osloavtalen har blitt satt opp som et teaterstykke på Broadway, og vunnet flere Tony-priser.

Knud nevner i forbindelse med verdidebatten Terje Tvedt som en interessant stemme, og trekker frem menneskeverd som en grunnleggende norsk verdi. Etter at vi la fra oss slavene i vikingtida, kommenterer jeg. Men dette kontrer Knud med et lengre innlegg om hvite slaver gjennom historien – et tema vi definitivt må komme tilbake til i en egen episode.

Vår spådom

Vi avslutter med et par forventninger. Til tross for at meningsmålingene svinger hver dag nå, og de siste (på det tidspunktet denne episoden ble tatt opp) vipper i venstresidens favør, tror vi at borgerlig side vil vinne Stortingsvalget (noe senere meningsmålinger har støttet oss i).

De rødgrønne har ikke klart å kapitalisere stort på at Frp er i regjering, noe som for fire år siden sendte sjokkbølger gjennom norsk politikk. Men etter fire år med Fremskrittspartiet i regjering, har det ikke gått galt *nok*.

I tillegg er opponentene for blasse. Dersom Lysbakken, Grande og Støre skifter beite, mens Abid Raja og Hadia Tajik kommer inn som ledere i henholdsvis Venstre og Arbeiderpartiet, så kan det skje mye spennende inn mot 2021.

Og om vi tar feil, så får vi mer å snakke om i tiden som kommer. Personlig, tok jeg feil om Trump (i motsetning til flere av mine samtalepartnere) – og apropos Trump...!

Trump-epilog

Knud avslutter med sin vurdering av Trumps første seks måneder som amerikansk president. Han innrømmer at Trump har gjort mye dumt, men fremholder at han fortsatt var et bedre valg enn Hillary Clinton. Og vil du høre mer om hans opplevelser av de siste kontroversene – “Unite the Right”-marsjen og de påfølgende fatale opptøyene i Charlottesville – så har vi en egen episode på dette.

Jeg må bare få klippa den ferdig.

[korreks]

PK020: Alt-right – et antisemittisk og nasjonalistisk alternativ for hvite mennesker

På gjestens forespørsel har denne episoden blitt fjernet fra arkivet.

Din nettleser støtter ikke lydavspilleren. Klikk her for å lytte.

Knud Pedersen gir oss et innblikk i den såkalte “alt-right”-bevegelsen som har blusset opp i vesten i den siste tiden. Velkommen til nok en opplysende og rivende kontroversiell episode om den politiske underskogen.

Innholdsfortegnelse til episodenotatene

Antisemittisme

Som Senterpartiet uten ulv

Om å tørre å ta samtalen

En nymaskulin retning

Alt-rights motpol – alt-left?

Revolusjonær tankefrihet

Antisemittisme

Kund forklarer at alt-right er grunnleggende antisemittisk, og at den i hovedsak har sitt opphav i USA, eller Weimerika – et nyord som sammensmelter Amerika med Weimarrepublikken som var grobunnen for Hitlers politiske opprør. Også her er jødisk innflytelse et nøkkelord, og de nazistiske undertonene er ikke til å unngå. Målet er altså å gå fra Weimerika til et Trumpenreich.

Undertegnede blir introdusert for kodeordet 1488, som er en referanse til de fjorten ordene i en slags nazisitisk trosbekjennelse, og 8 referer til bokstaven H – den åttende i alfabetet – med implikasjonen HH, eller Heil H… du vet.

Knud mener at det er få antisemitter i Norge – “Dette er ikke en greie her”. Bortsett fra Vigrid, kanskje? Hva skjedde med dem? De ble nevnt i nyhetene senest i mars. Kjernebudskapet i antisemittisme ligger altså i ideen om jødisk innflytelse er matrixen, det dominerende narrativet som kontrollerer tankene våre. I dette kontrollerte verdensbildet er holocaust den definerende ondskapen og jødene er lytefrie – forklarer Knud.

Så til dagens tema – Alt-right. Dette er nasjonalisme for hvite mennesker. Det er et alternativ til main-stream konservativisme, med global geopolitikk som et sentralt tema. De sier blot und boden — blod og jord — igjen et et vink til nasjonalsosialistisk propaganda under andre verdenskrig. Dette er nok en Hitler-catch phrase, og understreker at alt-right’ere bryr seg om sitt og sine.

Som Senterpartiet uten ulv

De er som Senterpartiet – som riktig nok bytter jøder med ulv, men som også er for lokalt selvstyre. Ideologien handler om at man ikke skal toppstyre, men snarere bunnstyre. Begynn på det laveste nivået, og gi folk friheten til å velge å henge i hvite nabolag. Alt-right legger ikke skjul på at de støtter denne tanken.

Knud kommenterer at progressivitet er en rar form for fascisme. Antifa — en gruppebetegnelse for såkalte anti-fascister og Social Justice Warriors – er motpolen til alt-right. Og alt-right digger å trigge dem. De liker Hitler, og skammer seg ikke over det. Ifølge Knud handler dette om at man aldri skal beklage, aldri vise nåde, aldri inngå kompromisser. Man skal bare kjøre på – beinhardt, målrettet.

Colleger i USA er tankesmie for progressivitet, feminisme, rape culture, white privilege, etc. Alt-right mener at det er jødene som finner på disse teoriene, og viser til Frankfurterskolen, opphavet til kulturmarxisme. Og siden vi er inne på jøder, igjen – (((Jews))) – med trippelparenteser – er en betegnelse subpopulasjon av jødene med en agenda. Hva er denne agendaen? Det er mysteriet. Jødene beskrives som en slags illuminati og frimurerbevegelse. Hvem er det som vil ha en hive-mind som kan kontrolleres? Hvem er det som tjener på dette? Det høres fort ut som konspirasjonsteorier, men hva hvis…? Hollywood har også jødisk innflytelse, og alt-right er kritiske til dette.

Så hvorfor slår denne åpenbart provokative bevegelsen an akkurat nå? Knud viser til tidens kvern, Kali Yuga, som vi snakket om i en egen episode. En annen – delvis uforståelig – komponent i “alt-right”-bevegelsen, er såkalte Shitlords. Dette er selverklærte troll, som bruker memes om Hitler og holocaust tilsynelatende utelukkende for å provosere. En annen komponent er ideen om at man ikke kan skape et politisk paradigmeskifte uten revolusjon.

Knud nevner også The Overton Window, som beskriver teorien om at diskursvinduet – hva du har lov til å snakke om – har skiftet. Les gjerne også problematiseringen av denne teorien når du først er i siget.

Alt-right er en amerikansk greie, men ideene kan man se over hele Europa, men ikke så mye i Norge, for vi er i en sweetspot, hevder Knud. Vi har noen ekstremister, noen IS-krigere (og den infamøse Fredrikstad-gata), Larvik-mannen som var med på Westgate-massakren i Kenya. Det går ganske bra i Oslo, og hvite ligger an til å bli en minoritet om 20-30 år – innen 2029, i følge HRS.

Alt-right er et opprør mot de liberale idealer, og blotter samtidig progressivitetens kontrollerende paradoks – at man ønsker å kontrollere det som oppleves som støtende. Løsningen må, i følge Knud, være at det skal være lov å snakke om alt hele tiden – Vi må være ærlige! Med mindre du oppfordrer til vold, må alt være lov – i seg selv et liberalt ideal med gjenklang i John Stuart Mill.

Om å tørre å ta samtalen

Knud mener at man ikke kan arrestere folk med «skumle meninger» gjennom hatytringsregulering. — noe undertegnede også har argumentert for i episoden om å anerkjenne meningsmotstandere. Han mener videre at det å snakke om Breivik (fortsatt ofte kun omtalt som “terroristen”) fortsatt er betent – men at det kan hende at det hadde vært bedre om også han følte at han kunne debattere åpent for sine meninger. Knud kommenterer at man har ikke monopol på lidelse.

Og så, et lite sidespor – flyktningdebatten. Hva er suksesskriteriene? Man må tørre å ta de kontroversielle verdidebattene! Knud mener at det ikke kan være urimelig å forutsette at man må ville bo i Oslo, ikke Islamabad. Så siden vi tar dette til lokale forhold – kan man snakke om en norsk alt-right? Nei… det kan man visst ikke.

Alt-right snakker visstnok om Americaners, på samme måte som man snakker om hvite afrikaners i Sør-Afrika under apartheid. Dette er den hvite populasjonen i USA – og ideen er altså å søke tilbake til en apartheid-liknende samfunnsmodell.

Aslak Nores Ekstremistan-bok er et relevant referanse i denne forbindelse, og når vi snakker om norsk alt-right kan vi nevne Kokohøyre, som Morgenbladet skrev om i november.

En nymaskulin retning

Alt-right lever visst i grenselandet mellom holocaust denial og det som kalles holocaust revisionism. Men det er et annet begrep som står mer sentralt i bevegelsen – eller rettere sagt, sentralt i det de er i opposisjon til. Såkalte cuckservatives – konservative “cucks” – er det alt-right vil være et alternativ til. “Cucks” er en forkortelse for “cuckold” som er et uttrykk som stammer fra “cuckoo” – gjøken. Gjøken legger egg i andres reder og får dem til å oppdra eggene som sine egne, og Knud forklarer at en cuckold altså “oppdrar andres barn, mens kona puler andre”.

“Alpha fucks, beta bucks,” forklarer han, og viser at alt-right også har en kobling til den såkalte “new masculinity”-bevegelsen. På et politisk plan er pekefingeren åpenbar. “Cuckservatives” importerer andres barn gjennom globalisme og gir bort familiejuvelene.

Alt-rights motpol – alt-left?

Så hva er motpolen? Antifa og Social Justice Warriors – men dette er kun en annen form for fascisme, i følge Knud. Han viser til “Three Laws of Social Justice Warriors” –

De lyver alltid

De vil alltid «double down» (gir seg aldri)

De projiserer alltid

– og denne lista kommer visstnok opprinnelig fra alt-right-forfatteren Vox Day. Han kommenterer at kvinner og menn er komplementære men ikke likeverdige – noe vi vel også var innom i episode 16. Knud understreker syns det er merkelig at noen skal bry seg om hva han mener, for alle må jo ikke mene det samme. Alt må ikke være det samme. “A er A, A er ikke B,” kommenterer han, og kritiserer det han mener er New Speak (en referanse fra Orwell-boka 1984) — slik også Huxley-romanen Brave New World illustrerer hvordan myk kontroll skaper en skremmende konformitet.

Han viser til at Jens Bjørneboe var skeptisk og oppfordret til å alltid spørre hvorfor – noe som også minner meg om 5 Why-modellen.

Revolusjonær tankefrihet

Knud mener at alt-right er de virkelig revolusjonære. Progressivisme, antirasisme, multikulturalisme, egalitarianisme er det rådende dogmet (paradigmet), og det er alt-right som utfordrer disse.

Noen konspirasjoner kan være reelle – og folk kan også være passive konspiratorer ved at de aksepterer premissene uten å tenke. De færreste tror selv at de er onde, men ondskap oppstår når alle lyver litt (for seg selv og andre) og ikke er nysgjerrige. Men er alt-right mer ærlige?

Samtalen inspirerer til en egen episode der Knud kan gå dypere inn i temaer om feminisme og ny maskulinitet, så får vi se om den kommer etterhvert. I mellomtiden kan vi oppsummere “alt-right”-bevegelsen som et opprør mot det moderne.

[korreks]

PK019: Sekundærgevinst – forførende og destruktiv

Din nettleser støtter ikke lydavspilleren. Klikk her for å lytte.

Ola Haukland tar opp et samfunnsproblem – secondary gain, eller sekundærgevinst på norsk. I boka A New Earth beskriver Eckhart Tolle det han kaller “the pain body”, den delen av oss som er tiltrukket av offerrolle, smerte, urettferdighet og rettskaffenhet.

Ola forteller om egne erfaringer med selvmedlidenhet, og vi snakker om hvordan denne følelsen og andre negative følelser skaper en opplevelse av isolasjon. Vi snakker videre om Nietzsches slavemoral, og Stefan Molyneux som i sin bok Real-Time Relationships omtaler dette slavekomplekset – en behagelig måte å peke på feil verden i stedet for å innrømme feilen i seg selv.

Ola forklarer videre at han anser dette som en trussel fordi offerrollen kan brukes som maktmiddel. Jeg mener også at offerrollen kan ses som et “life script” som bevisst eller ubevisst kan føre til selvoppfyllende profetier. Ola nevner også at vi på et biologisk plan har et avhengighetsforhold til følelser og prinsippet om “sameness” (det latinske ordet for identitet stammer fra nettopp dette ordet!)

Utfordringen er dermed at folk elsker offerrollen – den er forførende. I norsk media har kampanjer som #norsknok fått mye oppmerksomhet i vinter – men det er en fin balansegang mellom det å adressere et samfunnsproblem og det å manifestere et samfunnsproblem. Det er lett å være hobbyoffer, men undertrykkelsesolympiaden er farlig. Den er en destruktiv kraft forkledd som noe konstruktivt – en ulv i fåreklær. En sekundærgevinst.

Avslutningsvis nevner vi også hvordan fenomenet “cultural appropriation” i praksis fungerer som en moderne «hensynsfull» segregeringspolitikk. Litt hjerneføde her, altså.

Så gå ut og gjør verden til et bedre sted – både for deg selv og andre!

[korreks]

PK018: Kali Yuga, swastikaer, ekstremisme og Fight Club

På gjestens forespørsel har denne episoden blitt fjernet fra arkivet.

Din nettleser støtter ikke lydavspilleren. Klikk her for å lytte.

Knud Pedersen er tilbake med en tankevekkende episode om Kali Yuga, mørkets tidsalder, der han knytter hinduismen med norrøn mytologi – inspirert av boka Grundtræk af asalæren og vøluspaa med fortolkning (av Alme, H. A. og L. G. B. Flock, utgitt av Olaf Norli's Boghandel, Kristiania i 1917). Denne boka fant han på et antikvariat i sin fysiske form, men vi andre kan også lese den takket være Nasjonalbibliotekets digitaliteringsprosjekt!

Kopernikansk vending

Hinduisme og norrøn mytologi møtes

Hakekorset

Synkretisme

Fight Club og go-bags

Kopernikansk vending

Knud snakker om forskjellen på syklisk historieforståelse og progressiv historieforståelse, og hvordan Kali Yuga er tidsalderen til den hinduistiske dødsengelen Kali. Han nevner den tyske filosofen Oswald Spenglers bok Der Untergang des Abendlandes som tok for seg kulturkampen mellom vestlig og ikke-vestlig kultur på begynnelsen av 1900-tallet.

Knud understreker at vi alle er genetisk tilsvarende vikingene, og at det er mye bortkastet potensiale i samfunnet nå – Vi lar oss selv passivisere og vegetere. Derfor er det nødvendig med en kopernikansk vending, et personlig paradigmeskifte og nytt perspektiv som aktiviserer folk.

'No one can make you feel inferior without your consent.' – Eleanor Roosevelt

Hinduisme og norrøn mytologi møtes

Vi snakker om tankespinn som en destruktiv greie, og funderer på hvordan folk  levde i Egypt. Deres “matrix” må ha vært helt annerledes (jfr. episode PK016). Knuds anbefaling er klar: Slutt å tenke, forestill deg andre måter.

Tilbake til dagens tema: Kali Yuga vil bringe oss videre til Satya Yuga – sannhetens tidsalder — men imellom kommer Ragnarok. Og det er flere jærtegn i tiden for den som leter etter dem. Vi snubler innom NRK-serien Jeg mot meg, før Knud vender oppmerksomheten til neste bokreferanse, Reisen til nattens ende, av Louis-Ferdinand Céline (forøvrig stemt inn på Den Norske Bokklubbens liste over verdens 100 beste bøker!). Sorg og lidelse blir nærmest sett på som en ressurs og meningsdannende kilde av folk. Han nevner også Lillelord – men... tilbake til dagens tema. 

Voluspå — volvens spådom – er det første diktet i den eldre Edda. Dette er én av inspirasjonskildene til Tolkien, og den beskriver Ragnarok. Er monoteismenes tid over? Folk hadde mer personlig frihet før religionenes storhetstid. Claudius hadde bare sex med damer, og det var rart på hans tid. I det nye HBO-dramaet Westworld er det ingen moral og fritt fram. Fremskritt? Tilbakeskritt? Eller kanskje rett og slett den sirkulære, nødvendige utviklingen?

Hakekorset

Knud fortsetter gjennomgangen av parallellene mellom hinduismen og den norrøne tradisjonen ved å snakke om hakekorset og verdenskvernen som metaforer for vår bevegelse gjennom de ulike tidsaldrene. Hakekorset er i dag svært belastet, selv om det har båret andre assosiasjoner tidligere. Nå er det nesten eksklusivt assosiert med antisemittisme, noe som jevnlig skaper uheldige situasjoner, som da et amerikansk skomerke måtte beklage at sålen lagde nazisymboler i bakken tidligere i år.

I følge Knud ville Hitler dreie verdensjulet inn i en ny gullalder for ariere, og dette var grunnen til at hakekorset sto så sentralt i nazismen. Hitlers gode intensjoner er et svært kontroversielt tema, men det er interessant å se hvordan han fremstilte seg selv som en slags “tyskernes budda”, blant annet med måten han “tok imot” nazihilsnene på.

Synkretisme

Sammensmelting av metaforer og «stacking» av høytider er ikke noe nytt. Mennesker har bedrevet synkretisme og religionsblanding til alle tider. Selv kristningen av Norge ble gjennomført av vikinger med Kvitekrist i ryggen. Kristus ble ansett som en mektig hærfører som kunne utkonkurrere de hedenske gudeen. Kristendommen kan ikke forstås som én ting, også denne må forstås kulturrelativt ut ifra sin samtid. Man kan lese mange forskjellige ting ut av de religiøse tekstene, og religion har alltid vært et maktmiddel. Knud konkluderer at “Kristendommen er en rar ting”, men påpeker samtidig at Mohammed også var en hærfører. Den Jesus vi kjenner fra de religiøse tekstene i dag er en chill fyr.

Dette fører oss inn i en liten digresjon om fredens religion. Knud henviser til Mohammed-biografien Sira, og mener at IS gjør alt etter boka. Vi snakker deretter om fatwa’er, Salman Rushdie, og om Arthur Schopenhauer som var skuffet over Koranen. Knud konkluderer at islam er den mest vellykkede superorganismen noensinne – veldig potent.

Er ideen om et globalt kalifat en parallell til nazistenes tredje rike? Og hvorfor var nazistene egentlig så opptatt av jødene? Knud forklarer at mye kan forklares med at det var stor jødisk innflytelse i Weimarrepublikken, som Hitler var “løsningen” på, og at det også kan ses i sammenheng med en jødisk komponent i kommunismen.

Vi henter oss tilbake til en samtale om hakekorsets endrede symbolverdi, eksemplifisert ved vandalisme i USA i jula. Vi snakker om alt-right og jødeskepsis i Statene – noe som vil bli et tema for en kommende episode.

Fight Club og go-bags

Knud henter også inn en ny filmreferanse i Fight Club, og hevder at vi lever i en nerf-world med falske illusjoner. Vi er på tampen av Kali Yuga. Det er viktig å ha en go-bag. Ikke kjøp en bunker. Ha en generell plan, ikke en spesifikk. Lær deg det som trengs for overlevelse, og ha utstyret klart. Ingen vet hva som skjer når, men søk kompetanse! “Ignorance is bliss” når det kommer til Kardashians.

Vær forberedt. Vær sindig.

[korreks]

PK017: Intelligens og viljestyrke

Din nettleser støtter ikke lydavspilleren. Klikk her for å lytte.

Etter ei lita pause i publiseringsrekka, er vi tilbake med en ny runde episoder.

Ola Haukland inviterer her til en filoofisk samtale om intelligens og viljestyrke, og forklarer hvordan vi må forstå IQ som “en reise mellom to IQ’er”: En stadig oscillering mellom to sinnstilstander — et høyere og et lavere selv, i endeløs kamp om beslutninger og avgjørelser i vår hverdag.

Ola forklarer at IQ best kan forstås som evnen til å tenke klart og se konsekvensene av de handlingene du gjør i nuet. I vårt “høyere selv” er vi i stand til å tenke mer langsiktig enn vi er når vi er i vårt “lavere selv”.

En hjørnestein i denne teorien er begrepene umiddelbar belønning og forsinket belønning, som viser vår evne til å se konsekvensene og gevinstene av å utsette belønning i øyeblikket.

Man kan se på de to “selv’ene” som to coacher som motiverer deg til handling – en engel og en djevel på din skulder – som kjemper om din oppmerksomhet og muligheten til å være kongen på haugen.

Ola knytter dette også opp til evnen til å håndtere kompleksitet, og forklarer hvordan meditasjon er nyttig for å komme mer i kontakt med seg selv. Man kan bruke sine ressurser på en god eller dårlig måte, og velge såkalte hatløsninger (forkl. “behandle problemer slik at man bare gjør situasjonen verre. Eks: ikke gidde å skifte våte sokker, så man blir syk dagen etter” via Sjøforsvarsordboken).

Ola beskriver videre hvordan vi kan snakke om en "effektiv IQ" ved å se på hvordan vi kan fremstå som en bedre versjon av seg selv, og nevner den kontroversielle boka The Bell Curve som – blant annet – antyder en forbindelse mellom rase og IQ.

Han forklarer hvordan villigheten til å ta gode avgjørelser er en langt viktigere faktor enn medfødt intelligens. IQ handler primært om hvor tydeligere man kan se muligheter og ta gode avgjørelser, mens viljen krever at du faktisk gjennomfører disse tiltakene.

Vi snakker den velkjente Marshmellow-testen og diskuterer hvordan denne også understreker det nære forholdet mellom vilje og IQ.

Aristoteles er sitert på å ha sagt “We are what we repeatedly do. Greatness then, is not an act, but a habit” – men dette er som så mye på nettet en feilaktig henvisning. Denne spesifikke setningen er en utdypende formulering av Will Durant som henviser til Aristoteles’ setning i den Nikomakiske etikk: “these virtues are formed in man by his doing the actions”.

Vi trekkes tilbake inn i en ordveksling om hvordan meditasjon er en viktig ressurs for å komme i kontakt med det høyere selvet, og hvordan dette bidrar til å styrke frontallappen der viljestyrken sitter. Forholdet mellom meditasjon og viljestyrke er også er påvist av studier. 

Og som en avsluttende anbefaling: Steve Pavlinas metode for å komme seg ut av senga om morgenen.

[korreks]

PK016: The Matrix reddet livet mitt

På gjestens forespørsel har denne episoden blitt fjernet fra arkivet.

Din nettleser støtter ikke lydavspilleren. Klikk her for å lytte.

Norsk psykiatri er i disse dager i hardt vær for kontroversiell tvang og beltebruk. Jeg har snakket med én av psykiatriens pasienter/ofre, Knud Pedersen (pseudonym, lytt også til episode 14). Han opplever tvang som et systemisk maktmiddel med store konsekvenser på både et personlig og samfunnsmessig plan. Løsningen? Å bryte lenkene.

Episodenotatene gir et sammendrag av vår samtale om The Matrix, stoisisme, hinduisme, maskulinitet og Shakespeare – for å nevne noe.

Knud Pedersen forteller hvordan han gjennom personlige erfaringer har kommet til den konklusjon at den moderne psykiatrien er en løgn. Han forteller hvordan filmen The Matrix reddet ham, og ble som en metafor på et “real life dataspill”. Han forteller om hvordan den stoiske filosofen Markus Aurelius har befridd ham fra den deterministiske tanken om at fortiden definerer fremtiden. Han beskriver en søken mot “ren bevissthet” og fokus – “Become Pac-Man” – noe som også kan trekkes til filmen Den siste samurai – “Too many mind... No mind”.

Han forteller om sin reise gjennom psykiatrien, da han for fem år siden ble diagnostisert som manisk depressiv og gitt medisiner, og hvordan han tok livet tilbake gjennom filosofi, stoisisme og mindfulness. Som utdannet mikrobiolog har han et unikt perspektiv på hva medisineringen gjør med en person, og han mener at det er to ulike tilnærminger som kan benyttes i møte med en pasient: Skal man medisinere ned energioverskuddet eller kanalisere det?

Hans erfaring er at psykiatrien ikke har samme beviskrav som andre medisinske disipliner, og at den dermed lettere skaper ofre. Det er for lett å diagnostisere, og om man godtar diagnosen man blir gitt er det lett å la den bli en selvoppfyllende profeti.

Knud Pedersen forteller også hvordan oppdagelsen av egen maskulinitet ble en viktig ressurs og balanse i ham selv – noe han vil fortelle mer om i en senere episode. Han forteller hvordan den kontroversielle Roosh V ble som hans Morpheus (jfr. The Matrix) – tanketerroristen som vekket ham. Han nevner de hinduistiske guddommene Shiva og Parvati, og hvordan ordet virtue har sin opprinnelse i den latinske grunnstammen vir- av mannlighet (virilitet) og derfor henviser til de mannlige dyder. Han oppfordrer til tydeligere kjønnsidentiteter og å være ærlig med deg selv, samtidig som han understreker viktigheten av å egynne med det du allerede liker og bygge på dette – ikke jobb mot et mål, men vekt dine «likes» over dine «wants».

Hans prosjekt de siste årene har handlet om å bygge opp en mental festning. Han setter et hardt skille mellom mental ubalanse og fysisk ubalanse – hvor kun det siste er ekte. I en kort ordveksling om tankens kraft henviser han til Shakespeares Hamlet, som sier “There is nothing either good or evil, but thinking makes it so.”. Man kan selv velge om man vil føle bitterhet eller føle velsignelse. I følge Knud Pedersen er det ingen som er fysisk bipolare. Diagnosen finnes, men lidelsen er en konstruksjon. Og det bør ikke være rom for medisinske spåkoner.

Ting forandrer seg.

Vær herre over eget liv.

[korreks]

PK015: Sokratiske samtaler og politisk lagspill

Din nettleser støtter ikke lydavspilleren. Klikk her for å lytte.

Innholdsfortegnelse til episodenotatene

En sokratisk samtale

Om å være takknemlig for meningsmotstand

Om destruktiviteten i politisk lagspill

Om fakta og tolkninger av fakta

Et moraliserende forhold til sannhet

Amoralsk, sokratisk sannhetssøken

En sokratisk samtale

Jeg feirer podkastens første kvartal med å trekke frem litt av tankegodset som ga ideen til dette prosjektet. Grunnprinsippet bak podkasten er en sokratisk samtale. Sokrates, slik han ble fremstilt av Platon og Xenofon, var en klok mann som ikke var redd for å snakke med mennesker. Det sokratiske paradoks (eller Menons paradoks, fra Platons Sokrates-dialog Menon), det at han var klok nok til å vite at han ikke var allvitende, var en motivasjon for å søke kunnskap i møte med andre mennesker.

Med Sokrates som ideal, må man være villig til å lytte – uten nødvendigvis å akseptere. Man må være villig til å ikke alltid gripe sjansen til å moralisere, men anerkjenne at man ikke nødvendigvis vet alt det er å vite om et gitt tema. Denne innstillingen gir utgangspunkt for en lærerik og interessant dialog.

Om vi har en for elitistisk måte å forholde oss til et tema på, med en forventning om at kun de som har “gått skolen” har rett til å uttale seg, så svekker vi tankedemokratiet. I vår hverdag har de fleste av oss en mening eller overbevisning – uavhengig av hvor mye vi vet. Vi har et verdisett og tolkningsmønster som hjelper oss å navigere gjennom livet. Det er flott. Det er lov. Det er sånn det skal være.

Man skal ikke måtte være lærd for å ta stilling til et tema. Alle tar stilling til temaer som angår dem i hverdagen, mer eller mindre bevisst. Men vi er ikke vant til å trekke dem frem i lyset, og det byr på to utfordringer:

Vi snakker sjelden om hvorfor vi mener det vi mener, så det er vanskelig å redegjøre for våre posisjoner.

Siden vi ikke er vant til å snakke om våre meninger, er vi redde for å bli utfordret på dem.

Resultatet er at vi fort klamrer oss til våre oppfatninger – våre sannheter – som om våre liv skulle avhenge av dem. Men hva om våre sannheter er løgn eller feilaktige? Vil det ikke være bedre å vite det? Vil det ikke være bedre å bli opplyst?

Om å være takknemlig for meningsmotstand

Første juledag ble Stephen Colbert intervjuet på Face the Nation, og han snakker blant annet om sin takknemlighet for meningsmotstandere. Det er uklokt å søke mot “safe spaces” og meningsbobler. Du bør ikke oppsøke informasjon som bekrefter ditt verdenssyn, men heller gå i dialog med dine meningsmotstandere!

Colbert understreker at en mening er levende og dynamisk. Om du ikke må eller ikke kan forsvare den – om du ikke må eller ikke kan justere den – så har den ingen funksjon.

“A belief is a filter. You have to run things through it, so you know how you see the world.” – Stephen Colbert

Om destruktiviteten i politisk lagspill

Stephen Colbert snakker i samme intervju om hvordan vi har en tendens til å velge oss politiske lag, men kommenterer at “the team itself is an illusion”.

Selv omtaler jeg meg som en politisk agnostiker. Med det mener jeg at jeg ikke har blind tillit til et politisk parti eller en politisk konstellasjon som er skapt av andre. Jeg føler ikke noe behov for å forsvare den. Det er ikke min jobb. Jeg har aldri vært en utpreget lagspiller, men en individualist. Jeg anerkjenner knapt de politiske lagene, men søker heller mot ideene deres!

Colbert råder oss til å ikke velge en side over en idé, for da kan vi falle offer for å bli en politisk lagspiller som vil “choose anything as a knife”. Men denne laginndelingen – denne skapte spliden – er en last. Den er, som han sier, veldig forførende, men den er ikke konstruktiv.

Om fakta og tolkninger av fakta

Et klipp fra den første uken under president Trump, som illustrerer de ulike måtene å tilnærme seg en sannhetssøkende samtale på. I dette Fox News-klippet snakker den konservative kommentatoren Tucker Carlson med den politiske journalisten John Haltiwanger som mener at Trumps talskvinne Kellyanne Conway bør svartelistes av media fordi hun ikke er sannferdig.

I denne samtalen ser vi antydninger til den samme begrepsforvirringen som vi møter i mange andre sammenhenger om dagen – forholdet mellom fakta og faktabaserte tolkninger. Fakta er håndfaste virkeligheter, mens tolkninger omtvistelige (jfr. episode PK010 om sannhet). Man må ha muligheten til å diskutere hva som er fakta – og dette bør ikke true noen. For poenget med fakta er at de herdes av motstand.

Om du har en opplevd faktaopplysning som svekkes av motstand, så kan du ikke stole på den som fakta. Hvis du må beskytte denne oppfatningen som du kaller det “fakta”, så forandrer ikke det det faktum (i ordets rette forstand) at din “faktaopplysning” ikke tåler dagens lys.

Dette er en styrke så lenge vi står fritt til å diskutere og syreteste fakta - så lenge ingen får anledning til å legge beslag på virkeligheten. Dette vil være den evige kampen mellom meningsmotstandere, men kan vi 

«Error of Opinion may be tolerated as long as reason is left free to combat it.» - Thomas Jefferson

Om man ikke tør å ta en åpen samtale, men heller vil vokte sine “sannheter” – om de så skulle være feiloppfatninger – så er ikke dette konstruktivt for noen av partene. Med Colberts ord, det vil være en last, en korrupsjon, en uærlighet, med den hensikt å fremme sin egen tolkning fremfor faktiske forhold.

Et moraliserende forhold til sannhet

Det er stor forskjell på hva som skjer og hva som bør skje.

I det øyeblikket du forsøker å føre ditt argument, din tolkning av de faktiske forhold, vil det være lett å sette opp en polemikk for å tydeliggjøre din egen posisjon i forhold til motparten. Du vil da tolke og gjenfortelle både argumentet og motargumentet for å synliggjøre forskjellen, gjerne til din fordel. Og fordi du har en oppfatning om hva som er “rett”, er det lett å karikere motargumentet til det absurde – noe som skaper en falsk følelse av overlegenhet og moralsk høyverdighet, men som samtidig motarbeider deg selv!

Hvordan kan du ta standpunkt til hvordan noe bør være, om du ikke først tør å ta en ærlig og åpen stilling til hvordan ting er? Det er lett å spinne myter som bygger oppunder en verdensforståelse du allerede støtter. Det er behagelig å få bekreftet en allerede inntatt posisjon. Det krever ingen hjerneaktivitet. Men det er selvforledende aktivitet.

Amoralsk, sokratisk sannhetssøken

Og her trekkes trådene sammen til kjernen av podkasten Politisk korreks.

Det er viljen til å bryte mytene som gjør at jeg gjerne snakker med folk som har peiling på et tema og er unikt kompetente - men også dem som finner sterk inspirasjon i et tema og kan tilby et unikt perspektiv. Alle har livserfaring og fortolkninger som gir innblikk i nye verdensforståelser.

Du kan lære noe helt unikt av hvert eneste menneske du passerer på gata. Om du bare tar deg tid til å stanse. Og om du bare tør å åpne en ærlig samtale. Men dessverre er det altfor mange som heller velger å ta skylappene på, hodetelefonene i øra, og haste videre. Lullet godt inn i sitt eget tankesett, fanget i sine egne meningskorridorer, som en gate full av konforme, tanketomme bomullsbarn.

Politisk korreks prøver å kjøre en amoralsk profil. Jeg vil ikke fortelle deg hva du skal mene om et tema, men prøver å presentere perspektiver som ofte går under radaren. Dette opplever ikke jeg som skremmende, men det utvider min forståelseshorisont og hjelper meg å forstå hvordan andre tolker fakta på andre måter enn meg.

Takk for at du lytter, og blir med oss på reisen!

[korreks]

PK014: Watchmen, renkesmeder og muslimparagrafen

På gjestens forespørsel har denne episoden blitt fjernet fra arkivet.

Din nettleser støtter ikke lydavspilleren. Klikk her for å lytte.

NB! De siste ukene har jeg falt litt bakpå med klippinga, så denne episode kommer ikke i kronologisk rekkefølge. Dagens gjest har snakket om psykiatri, kalijuga, alt-right og flere spennende temaer som vil bli publisert i de kommende ukene – men fordi vi i her lander i en tidsaktuell samtale om Trump-administrasjonens nyeste påfunn, slipper jeg den som ferskvare.

Knud Pedersen er innom for å snakke om Alan Moores Wachmen (i hovedsak filmversjonen), og hvordan denne kan brukes som et verktøy for å mytologisere våre egne liv. Jeg nevner (og feilsiterer) følgende linje fra tegneserien, som ble benyttet i åpningen av min egen master:

“Once you realize what a joke everything is, being the Comedian is the only thing that makes sense.” – The Comedian

Knud forteller at han i disse dager leser Jens Bjørneboes Bestialitetens historie, og erklærer at vi er omringet av ondskap. Vi snakker om rorschach-testen, og lærer dagens ord – renkesmed – som er en person som smir renker, eller legger lumske planer.

Vi snakker om hvordan man kan bruke arketypene i Watchmen (og andre kilder) for å finne seg selv og sin reise, og hvordan man kan lage en egen modell for å finne veien ut av en vanskelig livssituasjon. Alle skaper en mytologi om seg selv – enten de bruker den til å styrke seg eller svekke seg. Knud understreker at det er viktig å akseptere at ingen bryr seg om deg eller den historien du skaper om deg selv.

Deretter snubler vi inn i en samtale om Trump. Knud er tilhenger, men litt urolig for hva vi har i vente. Han håper Trump sparer Iran, men er samtidig ikke redd for å gi uttrykk for at han mener at Israel er en ond stat. Han syns Trump er herlig og likefrem, og er tilhenger av “the muslim ban”. Han mener at det bør være lov å drive selektiv immigrasjonspolitikk, og vi diskuterer om dette konflikterer med idealet om religionsfrihet. Burde Norge hatt en muslimparagraf? Grunnen til at vi ikke lenger har en jødeparagraf i dag, er at vi på 1800-tallet trengte penger og ble tvunget til å avvikle den – ikke særlig edle motiver, med andre ord.

Knud mener at det er bedre med lokal nødhjelp, og at ordet «flyktning» brukes for vidt – “Norge og Syria er ikke akkurat naboland”. Han tror at Trump kan gjøre ting som er galt, men at han basically er en bra fyr.

Vi henter oss igjen tilbake til virkelighetens Rorschach’er, som er en slags sannhetsprofeter i tiden – mennesker som er villige til å eksponere keiserens nye klær. Samtidig er det paradoksalt at mange opplyste folk er redde for meningsmotstandere i dagens samtalemiljø. Det er nærmest en konkurranse om å ugyldiggjøre folk med merkelapper i stedet for å lytte til argumentene, noe som har ført til at alt-right omfavner stigmaene gjennom såkalte “shitlords” som ikke vil bøye unna – en egen episode om alt-right kommer!

Vi snakker også om janteloven, og hvordan vi i Skandinavia lobotomerte 2,5 ganger så mange mennesker per innbygger som i Amerika. Det er betenkelig.

“God doesn’t make the world like this. We do.” - Rorschach

Knud avslutter med bemerkningen om at “Verden er en blanding av en latrine og et torturkammer, som Bjørneboe kanskje ville sagt”. Lystige ord.

[korreks]

PK013: Trumps tippepunkt, organisasjonsfrihet og tolkningsskoler

Din nettleser støtter ikke lydavspilleren. Klikk her for å lytte.

Ola Haukland blir med på en oppsummering av Trumps første tre uker som president. Vi tar en prat om den utfordrende balansen mellom Trumps økonomiske og politiske interesser, synliggjort av kontroversene rundt Nordstroms påståtte boikott av Ivanka Trumps produkter.

Vi diskuterer Trumps upassende indignasjon over å bli boikotta, og "freedom of association”, eller “organisasjonsfrihet” på norsk. Denne situasjonen har paralleller til den amerikanske bakeren som ikke ville lage bryllupskake til homofile seremonier, og den norske frisøren som ikke ville gi adgang til en dame ikledd hijab.

Videre diskuterer vi Trumps twittervaner, og hvor vanskelig det er å skille vesentlig fra uvesentlig informasjon med hans skrivestil. Vi kommenterer hvor skummelt det er å ha en president som driver åpenbar trolling på nett, og hvordan Trump ved å hevde at media ikke dekker terror godt nok, får mediene selv til å gå ut og motbevise påstanden på en måte som kun er med på å forsterke urofølelsen og dermed danse etter Trumps fløyte.

Men hvorfor klager Trump på mediene i stedet for å lede ved eksempel? Han er jo i en unik posisjon til å gjøre dette nå. For å forstå Trumps kommunikasjonsstil nevner vi to av tolkningsskolene rundt Trump. På den ene siden står Scott Adams, skaperen av Dilbert, som mener at Trump er et overbevisningsgeni. På den andre siden står Tony Schwartz, Trumps ghostwriter til boka “The Art of the Deal”, som mener at Trump er en sosiopat.

Vi lander på at det nok er rimelig å anta at Trump – som alle mennesker – oscillerer mellom disse to endene av spektrumet, og Ola anbefaler videoen Hillary Clinton Lying for 13 minutes straight. Vi svinger også innom et begrep fra “The Art of the Deal” som Trump beskriver som “truthful hyperbole”, et retorisk verktøy han også har brukt aktivt i valgkampen.

Vi snakket også om medias ærlighet, og slutter sirkelen ved å hente oss tilbake til mediehusenes organisasjonsfrihet.

[korreks]

PK012: Brennende såpebokser, alternative fakta og pussy-protester

Din nettleser støtter ikke lydavspilleren. Klikk her for å lytte.

Ola Haukland er tilbake for å pensle lett over ymse temaer i det politiske landskapet. President Trump har vært aktiv – men ikke produktiv. Og han har gjort det spennende å snakke om politikk igjen.

Vi snakker om den siste tidens protester og demonstrasjoner, særlig det kaoset som fulgte da Milo Yiannopoulos skulle holde et foredrag på UC Berkeley. Milo er en selverklært sosial provokatør og bidragsyter i den kontroversielle nettpublikasjonen Breitbart, og forrige ukes scener fikk til og med presidenten til å tvitre sin støtte.

Fra et retorisk perspektiv er Milo en interessant karakter. Han er en forførende taler som evner å føre svært gode argumenter som er vanskelige å overvinne med ord. Og derfor møtes han i stedet med bensin og roperter. Dette utfordrer den moralske myten om de “gode” mot de “onde”. Opprørerne prøver å brenne opp Milos såpeboks – men det vil alltid være en såpeboks – og de brenner seg selv i prosessen.

Videre snakker vi om forskjellen på alternative fakta og alternative narrativer, og hvordan vi forsøker å etterstrebe idealet om nøytralitet samtidig som det ikke er mulig å være fullt ut nøytral. Burde Kellyanne Conway heller ha kalt “alternative fakta” for “supplerende fakta”? Vi er innom fenomenet løgn ved utelatelse (blir dette en egen episode senere, mon tro?), og beveger oss tilbake til diskusjonen om “god mot ond”. Vi snakker om kvinnemarsjen og kampen for “pussy”-ordet, og snubler innom Fourth Wave Feminism, som vi vet fint lite om. Vi snakker og om det moralske idealet vs. det objektive idealet – bør man etterstrebe moralitet eller objektivitet?

Til sist returnerer vi til konfliktområdet mellom inklusjon og eksklusjon, som beskrevet i episode PK006: Ostrakisme for nybegynnere, og sveiper innom debatten om hva som er verst: vold eller ekskludering? Vi returnerer til Milo Yiannopoulos som beskriver “The Punch a Nazi-thing”, og Ola nevner to strategier i en slik konflikt: man kan beklage eller “double-down”.

Til sist gir vi lytterne en liten påminnelse om hva Politisk korreks handler om. Denne podkasten handler om tabuer og tankefrihet – og vårt mål er ikke å moralisere og pushe en egen agenda, men å vekke tanker hos våre medborgere. Dette skaper kanskje litt kognitiv dissonans hos enkelte, men det er likevel viktig å herde seg selv mentalt.

[korreks]

PK011: Rett fra levra - ei forsinka årskavalkade

Ola Haukland tok i desember turen innom for en løssnippet samtale om ymse temaer, og et par kopper kakao på tampen av året 2016. Dette opptaket har blitt liggende og samle litt støv (avslørt av henvisninger til episode 7 som “forrige episode”) – men hva er vel en bedre start på et nytt år enn en samling lettbeint vrøvl for å sette tonen?

Episoden er inndelt i fire avsnitt:

PK011A: FOMO og JOMO

Din nettleser støtter ikke lydavspilleren. Klikk her for å lytte.

Vi snakker “Fear of Missing Out” og “The Joy of Missing Out”, om selvostrakering og fokus. Ola nevner Nicholas Carrs bok “What the Internet is Doing to Our Brains”, og vi snakker om det å sammenlikne seg selv med hele sitt nettverks livshøydepunkter. Vi snakker om å prestasjonsjag og Google Chrome-plugin’en News Feed Eradicator. Vi snakker om meditasjon som en form for JOMO, og om hvorfor ingen ringer hverandre lenger.

PK011B: Hedonisme

Din nettleser støtter ikke lydavspilleren. Klikk her for å lytte.

Vi snakker om hva hedonisme er, forholdet mellom smerte og behag, og Aristoteles’ gyldne middelvei. Vi snakker om moderne hedonisme, og post-hedonisme som en slags renessanse og et potensielt fremtidig episodetema.

PK011C: "Fake news”

Din nettleser støtter ikke lydavspilleren. Klikk her for å lytte.

Vi snakker om Kanye Wests mye omtalte meltdown, om opplevde virkelighetsparadigmer og sveiper så vidt innom Illuminati – et tema som definitivt fortjener en egen episode. Vi snakker litt om den politiske “høyre mot venstre”-konflikten, om uavklarte sannhetsidealer og potensialet for et fritt marked for ideer.

PK011D: Prestasjonsjaget

Din nettleser støtter ikke lydavspilleren. Klikk her for å lytte.

Vi forsøker å trekke sammen trådene i vår fragmenterte samtale ved å se på prestasjonsjaget versus “Fear of Missing Out” (FOMO) og hedonisme. Vi snakker om forsinket belønning og marshmellow-testen – et tema vi vil gå i dybden på i episode PK013, der vi diskuterer viljestyrke og intelligens. Samtalen lander brått på en avstikker om prioriteringer og grådighet, før vi igjen nevner Nicholas Carr-boka fra episodens første avsnitt.

[korreks]

PK010: Sannhet, fakta og falske nyheter

På tampen av året slipper jeg en episode som har blitt liggende på småkok inn i julesesongen. Monologen bygger på to klipp fra de humoristiske og satiriske senkveldprogrammene The Late Show med Seth Meyers og Last Week Tonight med John Oliver.

I denne episoden stiller jeg spørsmålstegn ved ideen om en universell sannhet, om forholdet mellom fakta og følelser og hvorfor det blir feil å snakke om “fake news”. Alt er fortolkning, og alt er omtvistelig.

Og i en tid der sosiale medier kritiseres for sin rolle i oppblomstring av hatprat, sin håndtering av hatprat og tyske trusler om å b��telegge Facebook for spredning av falske nyheter, må vi være oss bevisste hvordan vi vil angripe utfordringen. Ansvarsfraskrivelse og systemiske sensurverktøy tar ikke verdidebattene ved rota, men vil kun sende troll tilbake til sine underskoger der de vil fortsette å regjere.

[korreks]

PK009: Konspirasjonsteorier for viderekomne

I denne oppfølgerepisoden graver Ola Haukland dypere i en skeptikers metodeverk for å utforske konspirasjonsteorier. Han snakker om viktigheten av kildekritikk og sin egen standard for etterrettelighet. Han skiller mellom fakta og råmateriale vs. teorier og evalueringer. Videre er vi innom den dagsaktuelle Erik Jensen-saken og falske kjendis-tweets. Han snakker om en alternativ lommetørkle-kode i forbindelse med tolkningen av første epost i forrige episode, og presenterer en ny epost, “Chicago Hot Dog Friday” hvor han ettergår hva som er en påstand og hva som er sant.

Vi snakker om Chicago Style Pizza og Ola understreker at tro og overbevisning ikke skal ikke ha noe å si i utforskingen av materialet som ligger til grunn for en såkalt konspirasjonsteori. Han fremhever også medias ansvar for å ta etterprøvbare teorier på alvor, og at dersom de feiler på dette området vil de være medskyldige i behovet for det han kaller borgeretterforskning. Om man ikke tilskriver seg det «offentlig vedtatte narrativet», står man i fare for å bli stemplet som konspirasjonsteoretiker.

En av de mer bisarre konspirasjonsteoriene som også nevnes er at Podesta-brødrene, som hadde sentrale roller i Hillary Clinton-leiren, kan være involvert i Madeleine McCann-forsvinningen i 2007. Teorier som presenterer fantomtegninger og en påstått Portugal-reise antyder dette, og dersom disse er reelle og etterprøvbare kan de samtidig sette #Pizzagate-skandalen i et nytt lys.

Avsluttende bemerkning: Det er ikke vår jobb å overbevise eller konkludere på noen måte i de nevnte sakene, men vi velger å benytte faktiske og aktuelle eksempler for å demonstrere det skeptiske tankesettet vi promoterer. Politisk korreks fremmer tankefrihet, og så er det opptil den enkelte lytter hvordan den ønsker å forholde seg til dette.

[korreks]

PK008: Konspirasjonsteorier for nybegynnere

Den såkalte #Pizzagate-skandalen har blitt omtalt i norske medier som en farlig og villedende konspirasjonsteori. De fleste leser kun om teoriene gjennom de store mediene, og setter seg ikke inn i materialet selv. Dette gjør at argumentene føles virkelighetsfjerne og sjokkerende. Men som en sann skeptiker bør man være åpen for å tenke “hva hvis...”.

Dette er en spesialepisode vi spilte inn for over en måned siden og valgte å holde tilbake – men som vi nå velger å slippe for å gi en litt annen vinkling på temaet.

Her forklarer Ola Haukland kort om den nyeste avsløringen – spirit cooking – som er sammenflettet med den noe ferskere #Pizzagate-skandalen, til undertegnede som er fullstendig uinnvidd og uopplyst på feltet.

Ola presenterer en oversikt over de påståtte kodeordene (forklart av journalisten David Seaman), og gjennomgår tre utvalgte E-poster fra Wikileaks som beskriver et pizza-lommetørkle, valnøttsaus og ostedomino.

Ja, og i introen nevner jeg Godwins lov (også kjent som reductio ad Hitlerum), som en potensiell svakhet i min egen argumentasjonsføring. Og det er nettopp dette Politisk korreks handler om – å tillate seg selv å føre resonnementene helt ut, slik at vi lettere kan se, ta stilling og avsløre eventuelle tankefeil.

[korreks]

PK007: Jon Stewart om å anerkjenne meningsmotstandere

Vi lytter til et klipp av den legendariske The Daily Show-verten Jon Stewart som i et intervju med Charlie Rose oppfordrer til å anerkjenne meningsmotstandere. Jeg diskuterer disse ideene, og hvordan Stewarts oppfordringer sammenfaller med denne podkastens målsetning om å lytte til motstemmene og involvere dem i en oppriktig og inkluderende dialog.

[korreks]

PK006: Ostrakisme for nybegynnere

Ola Haukland tar oss med på en filosofisk ekskursjon over utråkkede stier rundt temaer som toleranse, inklusjon, eksklusjon og respekt. Vi besøker de gamle grekerne og hører Aristoteles’ dystre spådommer om samfunnets forfall. Vi blir også kjent med begrepet ostrakisme, som den politiske venstresiden er eksperter på. I tillegg henter vi inn Sylvi Listhaugs godhetstyranni, TV-programmet Hundehviskeren, snakker om nytteverdien av grensesetting og svakheten ved toleranse. Ola presenterer veggdyrmetaforen for å illustrere et argument, og forklarer hvordan toleranse forkles som intoleranse.

[korreks]

PK005: Frykt og avsky i Washington

Ola Haukland er med oss post festum for å snakke om utfallet av det amerikanske sjokkvalget. Trump blir president og etablissementet er i sjokk. Vi snakker om vår opplevelse av valgkvelden, om gå fra opposisjon til posisjon, om de påfølgende reaksjonene, uteblivelsen av børskrakket, alternativmedias rolle, massemedienes tap, og lettelsen over å kunne avblåse tredje verdenskrig med Norge på frontlinja.