#fredskorpset

[trekkspell-sverre]

KRIG ELLER.....

Det norske Forsvarsbudsjettet for 2010 var pålydende omtrent 40 milliarder skattekroner. De anvendes til stadighet i norsk krigføring. I mars til august i fjor ble deler av det norske flyvåpen satt inn i frigjøringsoperasjoner i det nordafrikanske landet Libya. I følge Forsvaret deltok 6 norske F-16 jagerfly på 583 tokt over Libya, og slapp 569 bomber. Kostnadene for disse militære operasjonene er estimert til 430 millioner skattekroner. I følge Fædrelandsvennen 24.januar raserte bombene anlegg for vannforsyning og elektrisitet, fjernsynstasjoner, sykehus , skoler og sivile nabolag. Og revolusjonsleder Muammar Gaddafi ble flyktning i eget land, og tilsist drept. Den norske rødgrønne regjering hevdet allerede i mai i fjor at norsk bombing var mest og best.

Libya bestod politisk som en ettpartistat ved såkalt direkte demokrati, hvor revolusjonslederen hadde all makt. Det var en almen folkekomite (regjering) og en almen folkekongress (nasjonalforsamling med 1000 representanter) som rådga og støttet revolusjonslederen. Gaddafi tiltok seg makten i landet i 1969, da den daværende konge ble avsatt. Den nye tid med Gaddafi var preget av et omfattende sosialiseringsprogram og nasjonalisering av oljerikdommene. I løpet av 1970-årene økte levestandaren betraktelig for det breie lag av befolkningen. Men rent militært ble landets forsvarsevne styrket med sovjetisk bistand. Og Gaddafi-regimet forsøkte å bli dominerende i den arabiske verden ved å føre en «urolig og aggressiv» utenrikspolitikk, og ble etterhvert nært knyttet til diktatoren Idi Amin i Uganda, det revolusjonære Iran og palestinere. Radikale politiske frigjøringsbevegelser i Afrika som er inspirert av Gaddafi-regimet benyttet internasjonal terror som metode i sine politiske kamper. Allerede siden 1980 har USA konfrontert Libya et utall ganger for å ramme Gaddafi sitt hovedkvarter.

Opposisjonen i landet bestod hovedsaklig av de militære, og de har forsøkt å styrte Gaddafi flere ganger. Det synes som at presset i 2011 for å innføre frie demokratiske politiske valg og et flerpartisytem i Libya, resulterte i bl.a. norsk bombing. Vesten presset Libya militært for å oppnå indre politiske reformer i landet, men reformene uteble. Det å bombe andre land for å oppnå politiske reformer synes ikke å være moralsk riktig. Bombingen drepte ca. 80 000 libyere. Tidligere har norske regjeringer kritisert USA for tilsvarende ugjerninger, men nå er altså Norge best i krigføring, og terroristen Gaddafi eliminert.

Politisk vold er ikke, og bør ikke være, tolerert. I Vesten betraktes terrorisme som uriktig, uakseptabelt og illegitimt. Intensjonen for den vestlige vold i Libya var å hindre voldsutøvelse, og støtte en politisk opposisjon. Det synes å være et stort tankekors at den norske sosialistiske regjering anno 2011 anvender brutale militære midler mot en arabisk sosialistisk selvstendig stat, og er med på fremme et mulig facistisk arabisk styre i Nord-Afrika. Forsvaret i Norge bør ikke benyttes i frigjøringsoperasjoner utenfor Vest-Europa, men fortsette å opprettholde freden på eget territorium. Internasjonal bistand bør heller ytes av ellers utmerkete bistandsorganisasjoner som NORAD, Fredskorpset, Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Flyktningehjelpen og Kirkens Nødhjelp. Norge hadde kunnet komme langt i hjelpe-og utviklingsarbeid for 430 millioner kroner.

[thoughtleaderglobal-blog]

Thank you for a beautiful time South Africa Premiere of #bypassmovie @bypassfilm @shanevermooten @biancavermooten amazing experience with @jaynaidoo_official at Rustlers Valley farm, inspiring work in Cape Town by @fredskorpset and great empowerment by Norwegian Solar company #scatecsolar and such amazing stories in our documentary for Norwegian Council for Africa and the stories around their 50th aniversary and role in South Africa's liberation movement.Our warm thanks to our amazing partner @turkishairlines for flying us safe home to Oslo #turkishairlines #madiba #southafrica #capetown #johannesburg #storiesconnectusall #globalstorytellers #thoughtleaderglobal #thoughtleader #fellesrådetforafrika #fredskorpset (ved O.R. Tambo International Airport)

[amnonjakony]

Change is inevitable Fredskorpset is celebrating their 50th anniversary with an exhibition in central Oslo. A friend of mine sent me this picture with some words that look very familiar.

[jonsivertsen]

Sekken min.

Dette blogginnlegget starter som en hyllest til sekken min. Jeg har første uken på jobb lært meg å sette umåtelig stor pris på mitt siste innkjøp før jeg dro fra Norge. Jeg og vårt prosjekt ble tilgodesett med tolv flunkende nye volleyballer før jeg dro fra Norge. Ballene kom litt brått på, hvis det er lov å si, så i siste liten måtte jeg gå til innkjøp av et 150 liters monster av en sekk for å få plass til de tolv plastvidunderene som nå er mine daglige arbeidsverktøy. 

Den hvite mannen med den digre sekken tiltrekker store mengder interesse i Mufulira by. Jeg trasker stort sett rundt til fots, så jeg ser mange og mange ser meg i løpet av en dag. Mange lurer veldig på hva som er i sekken, jeg blir hyppig spurt om den er full av penger. Har jeg tid, stopper jeg og kjører gjettekonkurranse, enda ingen som har gjettet riktig uten hint. Klær og mat er de hyppigste gjettingene, penger det definitivt morsomste.  Første dag på vei til jobb fikk jeg kjeft av en gammel dame på bussen fordi sekken min tok en ekstra plass. Hun syntes jeg skulle kjøpe en ekstra billett for min udåd. Jeg våget ikke annet enn å betale billett for min tiltrodde bæreanretning da den gamle stakk øynene i meg. To kroner for å unngå å bli jaget med kjevle klokka sju om morgenen var slik jeg så det et godt arrangement.

Arbeidsdagene mine starter klokka sju, og klokka står på 05:40. De som har kjent meg i mer enn ti minutter vet at dette er nærmest naturstridig, men det går faktisk overraskende greit. Jeg må være beinhard på leggetid, og trøtten kommer rundt klokka ni. Da er det enten senga eller en times tid med avslapning før jeg loppekasser.

Min fabelaktige sekk gjør meg i stand til å bære alle ballene i oppblåst tilstand på en enkel måte. Tatt i betraktning at jeg kjøpte sekken nærmest på innfall er det nesten for godt til å være sant. Alternativene er vært tre mindre sekker eller å blåse opp og tømme tolv baller ti ganger i uka. Det ville vært ineffektivitet i verdensklasse.

Første skole på mandag hadde jeg ca 25 elever sammen med den meget flinke og aktive sportslæreren Annie. En fryd å jobbe med, ung, idrettsaktiv og engasjert i barnas kosthold, velvære og idrett. Senere i uken skulle både Annie og antallet barn vise seg å være unntaket. Det er alment kjent her nede at gymfaget har vært veldig lavt prioritert, og det gjenspeiles tidvis i kvaliteten på utstyr og gymlærere. Alle de ti skolene har en volleyball hver, og tre av de mangler nett. Nettene skal vi få fikset. Jeg kjenner ikke finansieringsmodellen her nede, men det hadde vært veldig fint å få flere baller til skolene også. Jeg har mine treningsballer som gjør det mulig å gi alle en del balltouch i løpet av noen timer, men det er vanskelig å få til de andre dagene i uka med bare en ball.

På de andre skolene fikk sekken og ballene virkelig gjort nytte for seg. På flere av skolene har jeg hatt opp til åtti elever. Det er takknemlig å være ny og fremmed i dette landet, og interessen daler nok litt etterhvert. Det har vært utfordrende å holde styr på så mange, men det har gått bedre enn jeg kunne drømme om. På noen av skolene er lærerene engasjerte og hjelpsomme under mine timer. Det er et viktig poeng at de som har ansvar for volleyball er tett på meg og timene, slik at de på sikt skal bli bedre rustet til å ta vare på volleyballinteressen på egenhånd. Vi prøver å sikre sportens liv også etter mine ti måneder her. På andre skoler er lærerene svært lite kunnskapsrike om sport og volleyball, spesielt provoserende var den ene skolen der gymlæreren bare holdt ut å hjelpe meg i femten minutter før hun pesende og svettende stilte seg opp i skyggen. Heldigvis er det også veldig mange dyktige og engasjerte mennesker. På den ene skolen ble jeg tatt med på åpning etter ferien og hyllet som en frelser. Oppstilling på plassen her, jeg sto på podiet foran en lydhør gjeng som lurte veldig på hva jeg var for fremmed raring.

Hektisk uke med eksamenslesing og skriving på kveldene og tunge økter både fysisk og mentalt der jeg har løpt rundt og coachet til sammen kanskje 300 ferske volleyballspillere. Det ble tidlige kvelder, men også tid til to treninger med kidsa i klubben på Chawama på kveldene. De synes det er gøy med nye øvelser og mine forsøksvis strukturerte treninger. Flere av gutta er veldig dedikerte og talentfulle. Moro! (En av de har vært på U13 landslagssamling. Det er uvant for meg som er oppvokst på breddeidrett og aktivitet i mange forskjellige idretter)

[thoughtleaderglobal-blog]

Powerful intimate acoustic concert with the strong voice of Moddi at the Fredskorpset conference Break The Barriers, performing songs of activism by artists like Kate Bush, Richard Burgesse and Pussy Riot, showing the true power of music #YL17 #fredskorpset @fredskorpset @moddimusikk #moddi #breakingthebarrier #thoughtleader #thoughtleaderglobal #musicactivism #activism #art (ved Vulkan Arena)

[thoughtleaderglobal-blog]

At the powerfull Fredskorpset Norway conference Breaking Barriers 2017, our Natalie Becker-Aakervik is the MC and is now moderating the session Young Leading Refugees #YL17 with Mani Hussaini from Workers Youth League, Sofie Mortvedt from Jeunesse Musicales Norway and Mawra Mahmood from Red Cross Youth, such ann important and inspiring conversation @nataliebeckeraakervik @fredskorpset @manihussaini @sofiolina_ @redcrossyouth #sdg #sustainable #sustainabledevelopment #fredskorpset #peacecorps #fk #refugee #refugees #future #life #nataliebecker #thoughtleader #thoughtleaderglobal @nitakapoor (ved Vulkan Arena)

[amnonjakony]

Change is inevitable Fredskorpset is celebrating their 50th anniversary with an exhibition in central Oslo. A friend of mine sent me this picture with some words that look very familiar.

[amnonjakony]

Change is inevitable Fredskorpset is celebrating their 50th anniversary with an exhibition in central Oslo. A friend of mine sent me this picture with some words that look very familiar.

[amnonjakony]

Change is inevitable

Fredskorpset is celebrating their 50th anniversary with an exhibition in central Oslo. A friend of mine sent me this picture with some words that look very familiar. They are from a text I wrote in Norwegian that can be found  here.

“Change is inevitable.

By moving a person from one country to another and into a new culture, you push her out of her comfort zone and right into someone else’s.

That…

[fputz]

Is it effective advocacy?

My coordinator raised this question during our reflection group -   an hour we spent in smaller groups where we’re given space to share our thoughts and feelings.

Let me outline the context of this situation. We’d spent the day in Kajjiado meeting our partners from Kenya YWCA. They have a project that fights female genital mutilation in the Maasai community. What had also taken place two days prior to our reflection group was the covering of the topic of “Gender”. We’d touched upon several matters, among them being gender issues, gender based violence, female genital mutilation, what defines a man or a woman, and even caning of children as a form of punishment. Now, imagine that the justifiability of these practices is being discussed in a room filled with people who have both opposing, and well-established opinions. Heated topics, right? Try burning hot.

As a result of the initial culture shock, both offensive rhetoric and accusing questions were fired back and forth across the room during the session.

I understand the frustration that comes along upon hearing something that is contrary to some of your core beliefs (I was once told that there is no such thing as rape, meaning that the act is always provoked by the victim and is thus justifiable). Something similar to volcanic activity tends to flare up in the stomach area. But before you let this frustration explode into burning rocks of rude remarks and poisonous bigotry gas, ask yourself “Is this effective advocacy?” The answer is no.

Upon witnessing the scene during the “Gender” session, I was prompted to ask myself: What causes this clash? Is it the fact that there are opposing opinions? Or is it the way these opinions are presented? I would argue for the latter. I truly believe that it’s possible to discuss a sensitive topic without having the discussion turn into a fight.

When one believes something is right, it’s so easy to think that anything else is wrong. It’s so incredibly easy to just shut your eyes and ears to any opposing opinions. But this attitude is a huge liability to any learning process, and attempting to increase cross-cultural understanding is just that, a learning process. Moreover, adding personal attacks during the discussion halts the learning process even further. No matter how good your intentions are, you will come across as close-minded, arrogant, maybe even judgmental and stupid. And you wouldn’t want people to be able to use you as an argument against free speech, right?

I’ve noticed that it’s a common conception that there are a few topics that simply shouldn’t, or even can’t, be touched upon. Examples of these taboo topics are religion, politics and gender. However, discussions over topics like these don’t become unnecessary heated on their own. It is the people who engage in these discussions who determine the course of each discussion. You can decide how you present your opinions, and how you treat the opinions that oppose your own. This is crucial for the quality of the debate. You have the ability to take part in determining what kind of discussion you’re engaging in. You also have the ability to change the course a discussion that already has fallen into the pitfall of obstinacy.

My message is then, yes, I do believe that it’s possible to discuss sensitive topics without the situation turning into a verbal combat. It does require much effort, including the ability hold your tongue before you interrupt, and to attack the argument and not the person, not matter how upset you are. It requires much patience and good will, and it will test the limits of your cultural relativism, but it’s possible. And it’s most certainly worth it.

In conclusion, disagreement is inevitable, but offensive rhetoric is not. Having well-established opinions is not negative, but imposing them on others is. Trying to “win” an argument will yield little, but spurring someone’s curiosity has the potential to yield much. So if your aim is to conduct effective advocacy, steer away from intolerance and narrow-mindedness. Refraining from this will take you a step in the right direction – towards increased understanding across differences.

 - Francesca