#plateanmeldelse

[magnoliaredband]

STOR takk til Knut Olav Halseth (@knuto63) for den supre anmeldelsen av Ancient River på Knutobloggen 🙏🏻🙏🏻🙏🏻 Sjekk ut bloggen hans for flere knallbra anmeldelser av god musikk! BIG thanks to Knut Olav Halseth (@knuto63) for the super review of Ancient River at Knutobloggen 🙏🏻🙏🏻🙏🏻 Be sure to check out his blog for more really good reviews of great music! http://knutobloggen.blogspot.com/2020/01/magnolia-red-ancient-river.html?m=1 #magnoliared #magnoliaredband #ancientriver #debutalbum #albumdebut #albumreview #albumanmeldelse #recordreview #plateanmeldelse #førstealbum #firstalbum #nyttalbum #newalbum #musikknytt #musikknyheter #musicnews #norskmusikk #norwegianmusic #musikkfranorge #musicfromnorway #lagetinorge #madeinnorway #americana #guitarcana #anthem #knutobloggen #thankyousomuch #tusentakk https://www.instagram.com/p/B7oV-TUJtA6/?igshid=ruowy3bwmy0q

[thoregil]

Når man leser plateanmeldelser for Needlepoints plater hagler det med referanser til 60- og 70-tallslegender fra Pink Floyd og Soft Machine til Camel og Caravan. Sjøl sier de at de beveger seg i grenselandet mellom jazz og rock. Jeg hørte masse klassiske progreferanser, men fremfor alt et fenomenalt band med bunnsolide låter og en groove som henger igjen langt ut i natta. Og med de feite hammondkorene som David Wallumrød sendte ut gjennom sitt Lesliekabinett på toppen er det bare å ønske dem tilbake snarest.

  2018-09-06 Needlepoint – Moskus bar Når man leser plateanmeldelser for Needlepoints plater hagler det med referanser til 60- og 70-tallslegender fra Pink Floyd og Soft Machine til Camel og Caravan.

[omstreifere-blog]

Justin Townes Earle – ”Single Mothers”

Musikeren har et navn det nesten er umulig å leve opp til. Han er sønn av Steve Earle og oppkalt etter Townes Van Zandt, to av de absolutt største. Justin Townes Earles har såvidt runda 30 og hans liv har vært prega av brutt kjærlighet, rusmisbruk og rehabilitering. Siden den forrige plata ”Nothing’s Gonna Change the Way You Feel About Me Now” har Justin Townes Earle blitt nykter, gifta seg og fått en unge. Det ser ut til at livet nå endelig har ordnet seg for den unge mannen.

  Jeg ble oppmerksom på Justin Townes Earle under Down on the Farm-festivalen utenfor Halden i 2008. Han var da aktuell med debutskiva ”The Good Life”. Justin Townes Earle dukka opp på den lille scena tidlig på formiddagen. Håret var gredd bakover i en fet rockabilly-frisyre, fremtoninga var Johnny Cash-aktig. Han spilte bra country. Og jeg ble fan.

  Seint på natt samme dag støtte jeg borti han ved leirbålscena inni skogen der musikantene samlet seg til jamsessions etter at dagens hovedprogram var avsluttet.Jeg hadde smugla inn en lommelerke med whisky. Vi prata om konserten, jeg tilbød han en slurk av lommelerka, han takka høflig nei, mumla at han nettopp hadde sluppet ut av rehab. Hyggelig type, men han var nok mer opptatt av å komme seg nærmere Amy LaVere, som strålte der borte i flammene fra bålet, enn å høre på en påseilet nordmann som meg. Medlemmer fra bandet The Saints delte ut godteri og var betydelig mer interessert i innholdet i lommelerka, Kjartan Kristiansen med solbriller på i mørket sang Townes Van Zandts ”Waithing Around to Die” der opp på scena. Det var en magisk natt. Faen, som jeg savner den legendariske festivalen der inne i skauen i Østfold. Det er på tide at noen smeller i gang noe liknende.

  Jeg har sett Justin Townes Earle et par ganger i Oslo seinere og fulgt med på hans musikalske reise. Husker en flott konsert på Mono. Han har rukket å gi oss mange sterke utgivelser, og et knippe veldig bra låter. Låta ”Lone Pine Hill” fra debutskiva og ”Harlem River Blues” fra plata med sammen navn er moderne klassikerne innen sjangeren.

  Jeg registrerer at den nye plata er slaktet av noen norske anmeldere. Plata er blitt betegnet som uinspirert og kjedelig. Jeg er uenig. Justin Townes Earle gir oss en ærlig og troverdig plate. Plata har et nedstrippet melankolsk utrykk. En helt nydelig og passe trist slidegitar fargelegger mange av sangene i gråaktige høstfarger. Man føler de røde og gule bladene som faller og kjenner den kalde og noe fuktige høstlufta rive i nesa. Justin Townes Earle har flytta tilbake til Nashville og jeg mener å merke at han har kommet nærmere countryrøttene igjen.

  Åpningslåta ”Worried Bout The Weather” setter standarden. En låt som får meg til å finne frem litt knusktørr bjerkeved og fyre opp i peisen. I låta ”Burning Pictures” har også Justin Townes Earle fyrt opp i peisen. Og ja, det er bilder han brenner. De bildene man ikke vet hva man skal gjøre med etter at et forhold har gått til helvete. ”It’s Cold In This House”, samt hyllesten til Billie Holiday ” White Gardenias”, er sterke låter.

  Dette er en plate som tar albumformatet på alvor. Et album med en helhet som setter deg i en egen stemning. En deilig melankolsk høststemning. Det er befriende å oppleve en plate som i så stor grad tar hensyn til helheten, heller enn å fokusere på enkeltlåter som spriker i alle retninger.

  Takk Justin Townes Earle! La høsten komme.

  Sjekk ut denne minikonserten der han synger noen av sine nye sanger; http://www.npr.org/event/music/346846756/justin-townes-earle-tiny-desk-concert

  Tekst og foto: Henning Benjaminsen

[omstreifere-blog]

Sugarfoot – Big Sky Country

  Om å forville seg ut i en kornåker

  Denne uka havna jeg plutselig midt ute i en kornåker. To tvillinger i identiske cowboyskjorter kom sakte mot meg, halende på hver sin hest. Jeg klarer ikke å forklare hvorfor, men coveret som beskytter den nye vinylplata til Sugarfoot minner om en scene fra en David Lynch film. En film han ennå ikke har laget. Tvillingene ser langt inn i sjela mi, jeg prøver å flykte, men blir raskt og brutalt overmannet.

  Sugarfoot ble grunnlagt av Øyvind Holm og Hogne Galåen i 2012. Dette er Sugarfoots andre plate. Jeg tror vel egentlig ikke frontfigurene er tvillinger på ordentlig. Etternavnene indikerer forskjellig opphav. På «Big Sky Country» medvirker gode folk som Bent Sæther, Håkon Gebhardt, Even Granås, Thomas Henriksen og pedal steel fantom Roar Øien. Miksen er utført av Lars Lien. Disse navna bekrefter at vi må ha havna i en kornåker utenfor Trondheim et sted.

  Min interesse for country og americana startet omtrent samtidig med at Motorpsycho red inn i solnedgangen i en oppdiktet spagettiwestern en gang tidlig på 2000-tallet. I tillegg til Sæter og Gebhardt medvirket flere i Sugarfoots besetning på platene med The International Tussler Society.  «Big Sky Country» og de to Tussler-platene har klare referanser til mange av de samme 70-tallsbanda. Harmonier og soloer ala Crosby, Stills, Nash & Young. Pedal Steel arbeid som hadde passet perfekt på plater med the Byrds og Burrito Brothers. Jeg mener å høre Grateful Death aktige toner. Der Tusslerplatene noen ganger tangerer mot det parodiske er denne plata blodseriøs.

  Åpninga av plata gir meg lyst til å kjøre bil. Helst litt for fort på avsidesliggende veier. Jeg blir oppstemt. Får lyst til å stoppe bilen langs veien og danse som St. Thomas. Etter nye runder med «Big Sky Country» på bilstereoen er det melankolien og sårheten som sitter igjen. «Elevator Man» og «To Be In Love And Hate You Too» er følelsen av et mislykka nachspiel når rusen er i ferd med å avta. Singelen «Ego In A Bag» er bygd på et låtutkast Ida Jenshus hadde hatt liggende i skuffen en stund. Låta har blitt en vakker og sart duett der Jenshus selv bidrar. Når jeg lukker øynene ser jeg for meg en dansescene med en ung Neil Young i sin fineste westerndress, og Emmylou Harris med sitt flagrende gråstripete hår. I den over 7 minutter lange «Dolphins Hotel» blir vi tatt med på en Bukowski-aktig tur til et slitent hotellrom med kjip hotellvin og desperat elskov. I bakgrunnen hyler instrumentene. Låta «My Friend» runder av og det er igjen stille i bilen. Reisen har ført meg fra et jorde i Trondheim til en sliten diner i sørstatene et sted.

  Akkurat i det jeg hadde begynt å sutre litt over et lite spennende norsk plateår kom dette fulle whiskyglasset av ei 16 låters dobbeltskive min vei.

  Skrevet av: Henning Benjaminsen

[omstreifere-blog]

“Tip my hat at you, Darling West!”

Tenk deg at du sitter på et tog som drar seg over slette etter slette i USA. Inne i en av kupeene sitter det tre norske musikere på oppdagelsesreise. Ekteparet Mari og Tor Egil Kreken og Kjetil Steensnæs sitter helt stille og lytter på musikk som strømmer ut fra vogna foran. Der sitter noen countrymusikere og jammer sammen. Abigail Washburn og Grey De Lisle. Dock Boggs sitter i en krok med banjoen sin, og ja se, der sitter jammen meg Gillian Welch også.

  De spiller gamle countrysalmer som handler om brokete sjeler på flukt fra seg sjøl og savn etter mennesker de har møtt på landeveien. Så tar musikerne i det norske bandet Darling West opp instrumentene. Vokalist Mari Kreken stemmer stemmen og bandet går inn i vogna med musikken.

  Darling West er et countryband med base i Oslo. Det høres ut som om musikerne har lytta på sine musikalske slektninger når de har laget sin første plate. Winter Passing er godt forankret i countrytradisjonen med blant annet banjo, fele, mandolin og gitar. Stemmen til Mari Kreken er sår og troverdig og den kler sjangeren veldig godt.  

  Mange av sangene på Winter Passing er lavmælte, men med en underliggende rastløshet i instrumenter, vokal og tekster. For countrymusikk skal handle om historiene til menneskene som aldri slo seg helt til ro. Historiene om de som fulgte nordavinden på jakt etter lykke eller til de som gikk med vinden midt i trynet. Låta «Darling West» er skivas sterkeste. Du får lyst til å legge deg ned i ei snøfonn, kikke opp på himmelhvelvingen ei vinternatt og la deg snø ned.  

  Sårhet i vokalen og i melodiene preger mange av sangene. Kanskje blir det for mye? Jeg skulle gjerne hatt mer av tempoet og energien som vi finner i ”Song of The Week». Der løper banjoen løpsk og rytmen får deg til å ønske at du eide en hest.

  Musikerne i bandet er dyktige. De har spilt sammen med artister som Stein Torleif Bjella, Thomas Dybdahl og Shining. Nå er bandet på oppdagelsestur sjøl, og jeg vet ikke hvordan togturen vil ende. Inne i togkupeen ble bandet sittende og spille noen av sine låter. Jeg forestiller meg Gillian Welch sa: «I tip my hat at you, Darling West!” da de gikk ut av vogna igjen. Jeg håper at bandet blir værende i det landskapet toget dro. For det må komme mer countrymusikk fra den kanten. Darling West har gitt ut sin første skive og de har laget en forventning. Jeg ser frem til å møte dem igjen når de går av toget.

  Skrevet av: Martin Guttormsen Slørdal

Foto: Sigurd Haug

[omstreifere-blog]

Zoe Muth – ”World of Strangers”

  Bleknede drømmer.

  Zoe Muth flytta fra Seattle og bosatte seg i Nashville før denne plata. Når jeg leste om denne flytteprosessen slo det meg at også jeg har foretatt en reise fra Seattle til Austin. Ikke fysisk. Har aldri vært i noen av byene. Jeg har foretatt en reise i musikksmak. Min musikalske oppvåkning har røtter i den nordvestlige kystbyen. Vi snakker tidlig 90-tall. Kurt Cobain, fuzzpedaler, fett bustete hår og fillete tømmerhuggerskjorter. En gang i begynnelsen av 00-tallet dreide musikksmaken mot motsatt side av de forente stater. Jeg oppdaget americana sjangeren. Jeg reiste fra grunge til country. Jeg drømte om Seattle. Nå inneholder drømmene mine stedsnavn som Austin, Nashville, Mississippi og Nebraska.

  Zoe Muth var aldri grunge. Da hun var bosatt på Nordvestkysten ble hun kalt «Seattles Emmylou». Hun har nok ikke bodd lenge nok i Austin til å få liknende stedsspesifikke karakteristikker. Det var mens hun bodde i Seattle hun sang seg inn i hjerterota mi med det sjelfulle albumet «Starlight Hotel». I Austin har hun tydeligvis funnet seg godt til rette i musikkmiljøet. Det er talentfulle folk hun har samarbeidet med for å snekre sammen denne plata. Vi snakker om folk med fartstid i Son Volt og Dixie Chicks.

  Plata begynner sterkt med «Little Piece of History» og «Mama Needs a Margarita», men i løpet av fjerdelåta «Annabelle» begynner jeg å kjede meg. Studiomusikerne fra Austin blir for streite. Savnet av «the Lost High Rollers», som hun tidligere hadde i ryggen, blir tydeligere. «It´s all just a little bit shiny for me» synger hun i låta «Too Shiny». Den setningen oppsummerer følelsen jeg sitter igjen med etter flere runder med denne plata. Plata har blitt for glattpolert. Røffheten fra de to tidligere platene hennes blir til tider borte. Det skal sies at jeg hadde skyhøye forventninger til denne plata, etter å ha forelsket meg totalt i «Starlight Hotel»-plata som kom i 2011. Det er sterke enkeltlåter her som helt sikkert kommer til å følge meg lenge. Låta «Waltz of the Wayward Wind» er helt strålende og skinner like sterkt som den hvite dressen til Gram Parson.

  Zoe Muth holder i alle fall liv i drømmen. I min drøm. Drømmen om å dra til stedene jeg nevnte over. Det skal hun ha, selv om hun fikk drømmene mine til å blekne noe. Kanskje hun skulle holdt seg i Seattle? Da hadde jeg hatt enda en grunn til å dra på pilgrimreise til mitt ungdoms drømmeparadis.

  Nå skal jeg drømme meg tilbake til 90-tallet og sette på «mtv-plata» til Nirvana. Man finner gode country-elementer der også. Gode Kurt visste å sette pris på sjelfull musikk.

  Drømmen er uansett alltid vakrere enn virkeligheten.

  Takk, Zoe Muth, for de gode låtene!

  Skrevet av: Henning Benjaminsen