#perspektiv

[forislynx]

Det viktiga är inte bara att man ser en sak, utan också hur.

Michel de Montaigne, Att smaken av ont och gott till stor del beror på vilka åsikter vi har om dem (ur Essayer 1)

[asiljebrand]

Fisken upptäcker vattnet sist

Det är lätt att bli uppslukad av delen av oss som tror att den har alla svar. Har vi dessutom fått bevis i form av extern positiv respons eller resultat så fortsätter vi oftast som vi alltid gjort. Såklart vi ska fortsätta vinna om vi vinner men jag tror också att vi måste vara ödmjuka till processen. För personen som tror han han/hon har alla svar, måste börja ställa bättre frågor. För att som…

[flinkliv]

Seeing others achieve what you desire can trigger a feeling of relative deprivation. Remember to count your blessings and celebrate your successes 😊 Read more: https://flinkliv.com/pages/problem-solving.html

[friendlymathematician]

höjdpunkt: tesen att män inte försvarar sig mot kvinnliga skribenters elakheter för att de känner sig skyldiga för patriarkatet

[thefeatheredsnake]

Fantasins Arkitektur - Prefektpalats bearbetad

Slutbearbetning av den målade skissen av prefekten av Aracaneas palats. I inlägget “prefektens palats” visades den målade skissen av hur designen av ett prefektpalats för min fantasystad Aracanea kunde tänkas te sig. Efter mycket om och men, med en spontan tillämpning av blandade media (tusch, bläck mm) på en bas av vattenfärger, blev den här lilla utflykten i arkitektonisk design av till…

[danielelvenmark-blog]

Det svenska NATO-medlemskapet | Nilssons Perspektiv

[maelkogvildeblomster]

Taget i betragtning hvad der (ikke) sker på @soelvfisk’s profil, så har jeg lyst til at sige, at uanset hvordan man har det nu, så kan det blive bedre. Det er 2 år siden at jeg fik at vide, af min psykiater, at hvis ikke jeg begyndte at tage antidepressiv medicin, så ville jeg ikke overleve.

Heldigvis var der en spinkel følelse af (meget meget spinkel tho) at min mor ville blive ulykkelig hvis jeg ikke var her.

Det sætter virkelig mit liv i perspektiv. Jeg har det stadig ikke altid godt, men jeg vil gerne være her. Har tænkt meget på Soelvfisk, og jeg ønsker mig så meget, at vedkommende fortsat er her, så h*n kan komme over på den lyse side, ligesom jeg gjorde.

Everyone - please just know, at du ER ønsket, du ER smuk, du ER (!) GOD NOK ❤️ Det er IKKE nemmere for dem omkring dig, hvis du ikke er her. Der er mennesker, du endnu ikke har mødt, som kommer til at elske dig for lige netop den du er, med alt det fantastiske, og alt det hårde.

Jeg lover det. Stay ❤️.

Og hvis du bliver i tvivl, så skriv til en fremmed og bliv bekræftet ❤️. Ik, @danishpaddy ? ❤️ (tak for hjælp dengang, btw)

[soelvfisk]

Jeg knækkede da hun hentydede til, at det var en form for velgørenhed at være min ven. Fordi jeg er så besværlig en autist… at man umuligt kan nyde at kende mig.

Det hænger fast i mig. Og mens jeg græd udover gulvet i lejligheden blev jeg kaldt for ækel. Hånende. Hendes ansigt i en grimasse jeg slet ikke kunne forstå. Dissonansen mellem situationens alvor, hendes ord og hendes smil.

Det var brutalt for mig. At se min allerbedste veninde være det allerværste.

Nu forstår jeg hvorfor jeg ikke har bedt om hjælp. Fordi jeg er bange for at hun har ret i at venner der hjælper mig, pludselig bliver til frivillige der hjælper en autist. At min identitet forsvinder bag mine diagnoser. At jeg ikke helt er menneske, når jeg også er udfordret.

Det knækkede mig. Fuldstændigt. Sammen med al resten af det der skete.

Forstår at jeg isolerede mig. Ikke at kunne noget selv og samtidigt føle mig forpligtet til at klare alt selv. Af så mange grunde. Gud hvor var det modbydeligt. Personifiseringen af min egen internaliserede ableism. Mon hun sagde det derfor. Fordi hun vidste det ville gøre ondt. Kan komme i tanke om så mange samtaler, hvor jeg lod pilen passere, fordi jeg tænkte at det måtte være mig der misforstod hende. Men nu tror jeg at jeg forstod hende hele tiden. Og at hun sigtede hele tiden.

Min mor siger at folk tit siger ting de ikke mener når de er vrede. Men Stenen virkede ikke vred da hun sagde det. Hun virkede helt fattet. Målrettet. Som en spændt bue. Og hun havde jo sagt det implicit i flere måneder. Midt i helt almindelige samtaler.

At mit perspektiv var underrepræsenteret og derfor utroværdigt. At jeg ikke kunne stole på mig selv pga mine traumer. At jeg skulle se tingene fra hendes perspektiv istedet. Tage mest hensyn til hendes følelser, fordi hun repræsenterede en standart. En norm.

Det håber jeg VED GUD ikke at hun gør. Og den del har også skræmt mig. Hun må ikke repræsentere en norm. Den adfærd må ikke være almindelig. Hun repræsenterer ikke et flertal, selvom hun selv synes det.

Hendes følsomhed var et værktøj til at få hvad hun ville have og derfor anklagede hun mine handicaps og mine udfordringer for at være overflødige forsøg på at få særbehandling. Fordi hun selv opsøgte en eller anden forvrænget form for særbehandling. Det er vel i virkeligheden bare fucking manipulation. Og sådan overbeviste hun mig om, at jeg manipulerer andre, når jeg fortæller dem hvordan jeg har det og viser mine følelser. Fordi så tvinger jeg dem jo til at reagere og tage hensyn. Til mig som menneske. Til mine udfordringer som handicappet. Og det er jo mega usympatisk af mig. Så derfor skal jeg tie stille for evigt og stoppe med at tale om hvordan hun behandlede mig og hvad jeg selv er for et menneske.

Men.. Nej??? Man manipulerer ikke folk når man er ægte sårbar??? Man lukker op for en energi der kan blive til gensidig forståelse og skabe plads til at danne trygge relationer som tydelige udgaver af sig selv?? Man afklarer sin egen kapacitet og gennemskuer hvor man er tryg og hvor man er utryg. Man fortæller implicit, at her hos mig kan du også være åben. At hensynet er et gensidigt potentiale der KAN GRO og STYRKE relationer og skabe en hel særlig slags nærvær. Hvad fuck for en ven vil helst have at man tier stille, når man har det helt fucked?? Hvad fuck for en ven, insisterer på ene-ret til at udtrykke følelser og forvente hensyn? Og ISÆR i relation med én som har ET FUCKING HANDICAP??? WTF???? Red flag…

Hvis hun synes at det er vælgørende arbejde at være min ven, så understreger det bare hvor meget jeg har været en prop for hende og ikke en ven. Ikke et menneske. Jeg har været et symbol på noget der fremmede hendes eget selvbillede. Og hun taler ikke på vegne af andre end sig selv. Så repræsentativ er hun fucking ikke. For jeg har venner der sagtens kan være min ven uden at terrorisere min psyke samtidigt. Dem har jeg faktisk flest af. Og TÆNK at jeg stoppede med at tale med dem, bare fordi hun fik mig til at tro, at der var “sider”. Og at jeg stod alene.

Det kommer til at ligne at hun har ret, når jeg er alene om at vide hvordan hun behandlede mig, og folk fortsætter med enten at være hendes ven eller forståeligt nok bare være uvidende om den eksplotion der skete, samtidigt med at jeg trækker mig for at slikke mine sår. Det er en virkelighed der repræsenterer den samme uvidenhed jeg selv besad, inden jeg flyttede sammen med hende. Jeg synes at hun var fucking fantastisk. Jeg elskede hende mega højt, fordi jeg følte mig så velkommen og inkluderet i hendes liv og jeg håbede at vores fremtidige børn og kærester skulle være lige så gode venner som os. Selvfølgelig møder folk mig med mistro, når de hører at jeg er lettet over ikke at have hende i mit liv længere. Og ødelagt af hendes adfærd. Vi var to stykker af samme alen og nu er vi ikke engang i det samme solsystem længere.

Jeg vil ikke have hævn. Jeg vil virkelig bare gerne have mig selv tilbage. Have min egen uspolerede hjerne tilbage. Uden hendes ord på repeat. Uden hendes ansigt. Uden hende. Uden traumer generelt - men jaja… allerhelst bare uden hende. For hun fik virkelig sagt alle de ting der gjorde allermest ondt. Og hun fik mig overbevist om, at det var min egen skyld, fordi jeg selv havde valgt at fortælle hende om mine sår.

Det er ikke almindeligt at bruge folks traumer imod dem. Så jeg håber inderligt for mig selv at jeg kan blive modig igen. Åben igen. I virkeligheden. Ikke kun anonymt. Tydelig igen. Fuld af grænser. Selvværd og selvtillid. Krop og sind samlet som det menneske der er mig. Uden skam og dårlig samvittighed over alt det jeg ikke kan forandre.

Jeg er autist. Jeg gemmer mig ikke bag min diagnose. Den er ikke en dårlig undskyldning. Den er ikke en snydebillet til særbehandling. Min diagnose er en forklaring, et sprog og et fucking ægte handicap der udfordrer mig på SÅ MANGE MÅDER, men som også gør mig til mig.

Det værste er at tænke, at måske hvis jeg ikke var autist… så var vi aldrig blevet venner. Fordi så hader jeg min hjerne endnu mere. Som om jeg har påført mig selv al den skade, bare fordi jeg ikke kunne stoppe med at have et handicap, som Stenen kunne udnytte. Ligesom jeg har været umuligt vred på mig selv over at være kvinde. At føle at jeg har påført mig selv skade, bare fordi jeg ikke kunne stoppe med at have et køn, som mænd kunne udnytte. Det er jo ikke mig der er skyld i skaden, men jeg har internaliseret ansvaret i mange år. Indtil jeg blev vred kvinde. Og så var der pludesig endnu mere grund til at sætte mig på plads…

Kan virkelig græde længe, når jeg kigger på mig selv igennem den slags øjne… hendes øjne. For så er alt jeg gør for evigt enten utilstrækkeligt eller uretfærdigt eller uberettiget eller umodent. Men når jeg ser på mig selv igennem mine egne øjne, så er jeg faktisk ret stolt over at jeg er mig.

Mit største diss må være, at jeg også er virkelig stolt over at jeg ikke er hende. Jeg vil ikke opnå nogen som helst ting, hvis det indebærer at opføre sig som hende.

Selv alt det tøj som hun gik i, som egentligt var mit… det har jeg jo følt var hendes mere end mit lige siden. Og når jeg tager det på, så synes jeg at jeg ligner hende og ikke mig selv. Selvom det er mit tøj. Og det har skræmt mig fra at bruge makeup og gøre mig fin. Klæde mig på. Fordi jeg ikke vil se hende i mig. Men måske er det omvendt.

Jeg tror hun tog noget af mig. Sådan er det nok med relationer der braser. Og det er fint. Det er nok det mest almindelige ved vores relation faktisk. Det kan jeg leve med. Vi er ikke ens, bare fordi hun elskede min nederdel. Vi er ikke ens, bare fordi vi lyttede til det samme musik. Jeg bliver ALDRIG som hende. Vi bliver aldrig ens. Hun bliver aldrig som mig. Det er en LETTELSE. Jeg kan gå i mit eget tøj og vide, at det ikke er et forsøg på at være andet end mig selv. JEG ER MERE MIG END NOGEN ANDEN. Og det er okay. Jeg må gerne være mig. Det er ikke et våben jeg bruger mod hende. Jeg er ikke en parodi på hende. Jeg skal ikke være bange for min egen identitet.

Min succes er ikke hævn. Min fremtid er ikke hævn. Mit liv er ikke hævn. Jeg hader hævn. Men det føles som hævn, fordi det blev tydeligt hvor meget hun ville have mig til enten at forsvinde eller også at være tydelig på hendes præmis. For jeg valgte at forsvinde, og i virkeligheden havde det nok gavnet mig mest at eksistere højlydt på min egen præmis. Det skal jeg til at gøre noget mere. Men det føles svært at sige noget som helst højt om hvad der skete og hvordan jeg har det. Fordi det er en reaktion. En konsekvens. Af at kende hende.

Har aldrig løjet så meget som da jeg kendte hende. For jeg vidste jo at det der skete ikke var okay. Og nu hvor hun ikke er her, føles det som om at jeg skal blive ved med at lyve??? Og bare sige at det ikke var psykisk vold?? Men det var det.

Jeg skal 3 ting:

Jeg skal tage et BADASS outfit på og lægge makeup som er snatched og så skal jeg kunne genkende mig selv uden dårlig samvittighed over at fylde og se “pæn” ud

Jeg skal lave et bold-ass move med min kreative spidskompetence hvor mit navn står med blokbogstaver - uden at skamme mig eller gemme mig

Jeg skal fucking holde i hånd med mine venner - og svare på alle de beskeder jeg ikke har turde åbne. Fordi man godt kan blive glad for at høre fra mig. Fordi man godt kan blive glad for at være én jeg tænker på, selvom det er mega forsinket. Og fordi jeg faktisk er i sikkerhed. Stenen tog fejl da hun sagde at online venner ikke er ægte venner. Hun aner ikke hvordan det er at være et menneske der ikke kan overskue “udenfor”. Alle relationer er real, hvis de er gensidige - og det kan online-relationer fucking sagtens være.

Jeg MAGTER IKKE AT VÆRE FUCKING TYNGET AF SKAM LÆNGERE. I morgen kommer min vicevært og mit hjem er stadig rodet. Men FUCK DET. Jeg har ryddet op hele dagen og jeg har været deprimeret i et år og jeg aner ikke om jeg er ved at flytte ind eller ud. Så EXCUSE ME hvis her stadig roder alligevel. Det er min virkelighed. Og den er ikke spor ynkelig. Det har den aldrig været. Jeg er udfordret. Så her roder. Fordi det er fucking priviligeret og/eller umuligt at kunne leve et liv der ikke roder i en eller anden forstand. Hallo.

Vil hellere kende mennesker der forstår, end mennesker der kaster dom. Det er jo nok derfor jeg selv har gjort mig så umage med at være forstående overfor fx Stenen… forskellen er bare at stenen ikke brugte et sekund af sit liv på at forstå mig, med henblik på rent faktisk at passe på mig:) Så altså - det er nok en dealbreaker for mig fremadrettet tænker jeg:) At det skal gerne være gensidigt trygt at kende hinanden trods uundgåelige forskelligheder:)

[michaelnordeman]

Jag ska flytta hem till Tyskland på onsdag efter nästan fem månader här (utlandstermin). Jag missar Sverige även nu redan, men din fotografi låter mig ta en bit av den hem med mig. Tack så jättemycket för det ✨ Älsker din känsla för perspektiv!

Tack så mycket! Jag hoppas att du har haft en bra termin här i Sverige och att du snart kommer tillbaka. Jag finns alltid här för att påminna dig om landet i norr. Jag önskar dig ett par bra sista dagar här och en trevlig resa hem!

[whitewaterpaper]

En bra film från 2024, finns det? Jodå. Klämmer man in dem mellan ett gäng sunkiga b-filmer från 50-talet kan man faktiskt hitta dem. Det kallas perspektiv.

'Allå, 'Allå, ('Emliga Armén) (2013) [👍🔁📺🎭]

Air Force One Down (2024) [👍] Inte den sämsta filmen jag såg denna månad. Fight me!

Aztec Mummy Against the Humanoid Robot (1958) [👎📺] Mexikansk SF-take på klassiska "The Mummy", mexikansk skräck har utvecklats mycket sedan den här. Hoppas vi iaf.

Deep Freeze (2002) [__]

Faculty, the (1998) [👍🔁]

Have Rocket: Will Travel (1958) [👎📺] Väldigt orolig komedi med ett komedigäng som (iaf i Usa) blivit legendariskt. Väldigt mycket fysisk humor som känns daterad.

Hemvärnets Glada Dagar (2005) [👍🔁📺🎭]

Inheritance / Spadek (2024) [__] Polsk (tack Netflix) komedi med drag av Arvspelen. Säkert rolig i Polen. Jag upplevde den mest som bisarra karaktärer som gör bisarra saker.

Kronos (1957) [📺]

Peter Pan och Lena / Peter Pan & Wendy (2023) [__] Den har bara ett fel: Peter Pan är väldigt svår att tycka om. I övrigt ett bra försök att uppdatera en klassiker.

Riot for the Dove (2022) [👎📺]

Underwater City, the (1962) [📺]

Världsrymden anfaller / Invasion of the Body Snatchers (1956) [👍📺] Klassiker, glad att ha sett den äntligen.

Världsrymden anfaller / Invasion of the Body Snatchers (1978) [👍] Klassiker, glad att ha sett den äntligen.

Zorro: The Gay Blade (1981) [👍🔁📺] Rolig Zorro-film som inte liknar något annat. Sett den två gånger nu och den var lika underhållande nu.

Känner ni för lättsam politisk actionthriller? Testa Air force One Down, inte genial eller något som gnuggar de små grå. Men riktigt sevärd. Vågar man ser man Zorro: The Gay Blade.

[forislynx]

En källa och inte en brunn där något gått förlorat.

Niklas Rådström, Då, när jag var poet (ur dikten Källan)

[kieran-0]

High cloud quintet relationship headcanons

Baiheng

Dan feng: a good friend, a bit closed off but they got along despite her constant teasing him.

Jingliu: baiheng quiet enjoyed her company, thay were drinking budys and would often go drinking with out the others.

Jing yuan: part of her still thought of him as a kid, (i don't have a lot to say about there relationship from her perspektiv) they got along well enough.

Yingxing: she was quiet fond yingxing ever sense there first meeting, she was incredibly supportive of his work and dreams.

Dan feng

Baiheng: dan fang got along quiet well baiheng despite her constant teasing, when she died he was devastated and blamed himself for her death.

Jingliu: he respected jingliu and looked up to her as a leader, the two would often spar and jingliu would always win even with the help of yingxing.

Jing yuan: the two would often play strategi games agenst one another, with jing yuan often being the winer, they were quiet close.

Yingxing: yingxing was dan fang's closest friend and confedont, dan fang world often went his frustrations to him.

Jingliu

Baiheng: baiheng was her closest friend, they would often drink and laugh together, baiheng's death effected her greatly and jingliu's memories of her would eventually propel her into mara.

Dan feng: jingliu held great respect for him, despite constantly wining in there sparring matches she belived the if he was to use his cloud hymn magic he could probably have won half of them.

Jing yuan: jingliu loved jing yuan like a son but would never be caught dead emitting to it (she acctidenttly told baiheng about it when drunk, but nether of them remember it) the day he bacame general of the luofu was the proudest day of her life.

Yingxing: jingliu also saw him as son (jing yuan was the favorit tho) she found his head strong nature and arrogant bravado indering, she also admierd his craftsmanship and the sword he made for her was one of her most prized possession.

Jing yuan

Baiheng: jing yuan looked up baiheng when he was younger and her carefree spirit definitely rubed of on him. Out of all the members of the high cloud quintet, he was the least effected by her death but it was still devastating for him.

Dan feng: dan fang was a good friend to him, the two would often play chess and other games, jing yuan held great respect for him as well.

Jingliu: he held an immeasurable amount of respect for his master, she practically raised him and taught him everything he knows about combat, when she became mara struck in the aftermath of the sedition of imbibitor lunae it effected him more then baiheng's death had done priviously.

Yingxing: despite there constant bickering the two were actually quiet close, they were of a simulera age to one another and would grow to become like brothers, to this day the starfall reverie is one jing yuan's most treasured possessions.

Yingxing

Baiheng: baiheng was the one who inspirerad yingxing to be self confident in his work, he eventually grow to have a crush on her but he never confessed his feelings out of fear of ruening thier friendship (he made the flagon with the intentions of confessing, but never did) yingxing was the most effected by baiheng's death out of all of them.

Dan feng: dan fang was yingxing's clonest friend and the only person he would voice his selfdoubt to (including his feelings for baiheng) when dan feng came to him with his plan resurrect baiheng it didn't take much convinsing to get yingxing to help him.

Jingliu: was like a stern mother figure to him, he respected her greatly and the sword he made her was his magnom opis, he would regularly spar with her (and dan fang) but was never really a warrior (until he bacame blade of course)

Jing yuan: when they first meet yingxing thought he was loud and obnoxious they would constantly be butting heads with one another, but over time they would become close and their constant bickering would turne into playful banter.

[rustentidsmaskin]

Desember 1983: Blue Max (Synapse)

Flyger-ess Max Chatsworth rapporterer til tjeneste, klar for et aldri så lite selvmordsoppdrag bak fiendens linjer!

Etter at Rule Britannia er ferdigspilt, og spilleren har satt seg ned fra stram giv akt, begynner et diagonalt scrollende skytespill (såkalt Zaxxon-perspektiv) satt til første verdenskrig, hvor man veksler mellom å duellere andre fly og å bombe bakkemål.

Fra nå av er det ingen musikk som spiller for Max, kun dronende propelldur og spredte drønn fra fiendens luftverskanoner.

Blue Max var et av de eldste actionspillene som føles litt episk, og som setter i gang historier i hodet som var litt mer storslåtte enn fortellingen om den gang symmetrofile romvesener beveget seg i sirlige rader ned mot bunnen av TV-skjermen.

Det er risikabel business å fly bak fiendens linjer, og særlig når Chatwsworth flyr lavt for å bombe eller duellere, er det gode sjanser for å bli skutt litt av tysk luftvern. Dette fører ikke til umiddelbar død, men til at en eller annen tilfeldig funksjon ved flyet blir dårligere - maskingeværet begynner å harke, bomber slutter å falle når de skal, bensin begynner å lekke, osv.

Disse skadene akkumulerer, til din trofaste Sopwith Camel er lite mer enn et skjelvende, marginalt flyvedyktig vrak!

Heldigvis har Max muligheten til å lande på allierte flyplasser hvor han kan tanke bensin og få skader reparert. Dette er imidlertid en risikabel manøver, siden lite gentleman-aktige fiendefly har mulighet til å bombe deg på bakken.

Blue Max er et spill som er rikt bestrødd med intense øyeblikk. Noen eksempler: et hovedmål dukker opp og du rekker SÅVIDT bort til det; et suicidalt fiendefly bråsnur mot deg midt i en duell og hamrer inn i deg; fienden bomber flyplassen mens tankingen tar for ALLTID; du er i ferd med å gå tom for rullebane men kan ikke ta av fordi du befinner deg i skyggen fra et fiendefly...

Følelsen av å såvidt klare å gli inn på en flyplass med et bensintomt fly er en av de beste spillopplevelsene man kan ha i desember 1983.

Litt som på ordentlig, har man kun ett liv til rådighet, noe som (litt som på ordentlig) tilfører et ekstra lag nerve.

Det isometriske perspektivet er litt småvrient å forholde seg til, spesielt i en tidsalder hvor vi ikke alle kommer rett fra Zaxxon-maskinen i den lokale spillehallen, noe som fører til en del frustrerende dødsfall ved innflyging og irriterende bom på hovedmål.

Det endelige målet for Max er fiendens hovedstad, hvor noen særskilt viktige bygninger må bombes til fillebiter. For å nå fram dit, må du ødelegge et visst antall hovedmål som enten blinker eller har en blinkende blink (blink) på seg. Hovedmålene kan være hva som helst (bro, bil, båt, fly, bygning...) og de dukker tilfeldig opp, så Max Chatsworth må ha øynene med seg til enhver tid.

Når du endelig kommer fram til hovedstaden, må du bombe fem kalkhvite senatsbygninger og overleve en kanossa-kanonade av antiluftvernsskyts fra høye bygninger på begge sider. Hvis du treffer alle målene og klarer å karre deg - sannsynligvis temmelig istykkerskutt - til nærmeste flyplass, har du offisielt vunnet spillet. Din belønning? En da capo av Rule Britannia, så klart.

Blue Max er et av de beste skytespillene på Commodore 64, ferdig snakket. Rett og slett frekt av Synapse å hamre det inn så tidlig i maskinens historie.

Computer + Video Games, desember 1983:

"If you like the idea of a game based on the Battle of Britain, then you´ll enjoy playing Blue Max." 8/10.

[ticcitoby-obsessor]

The first meeting

-----Look at pinned post to understand-----

Phase = 13 years old

Warning= First person perspektiv, Suicidal Thoughts, depressed teen

Part 2

1582 words

 But something made me jump down from my rock and reach my hand back up at him. His hand was cold, it didn't have ridges or skin like a human would. The creature started to walk and as it did I followed. It walked slowly through the woods with me, trying its best to match my stride it seemed and I appreciated that, as my legs hurt from all the running. I did not speak to it and it did not speak to me as it brought me further into the woods. I was unsure if it could speak at all. I made sure to look down, so not to fall over the big roots that now flowed throughout the ground beneath me. It felt incredibly important to keep my eyes down, as if I even lifted them for a moment something bad would happen. Thankfully I never did lift my gaze, until I saw a wooden step in front of me. My eyes as if let off a leash, shot up and in front of me were a humongous house. It was brown but the paint was peeling off, it looked like a big country house in a Victorian style. But it also looked abandoned, the windows were smashed and the wood planks rotten. I looked up at the creature, it seemed to be waiting for me. I tried to look more around me but an ungiving force left me unable to turn. I blame my sore muscles as I lay my eyes on the wooden door. I lifted my feet carefully, attempting to not put too much weight as I pushed down on the wooden step, then the other foot came in front, up the other step.  Soon enough I opened the door, and walked in. I was met with a small hallway as the creature let go of my hand. In front of me was a staircase, on its side the hallway continued, to my left there was a door and to my right, another. Suddenly I could hear noises coming from the door to my left. The creature, without walking around me, opened the door and inside was a sort of living room. In the corner of the room sat a rocking chair with a girl on it. She had a pink dress and her head down. In the middle of the room was a couch and in front of it a big flat screen tv. I felt a rush of jealousy hit me, as we had never had a flat screen. There were two heads popping up from the sofa, one rather tall with black dark hair and other much smaller with blond hair, he also had a green hood like hat that laid lazily down on the sofa. Seemed it had fallen off at one point. I did not get to see much more as the girl with long brown hair, sitting in the rocking chair lifted her head. My heart felt like it stopped as my eyes went to her forehead.

 “Your...Your bleeding from your head!” I tried to shout, pointing at her. She didn't seem concerned as she looked curiously at me. As the words left my mouth the other two on the sofa turned to see and I cried out in terror. The taller one, a boy in his late teenage years, sitting closer to the door had bleach white skin, but that was the least scary part, as his mouth was cut open by the sides. The cut started at the edge of the mouth and formed a bend up to the cheek bone. He was dressed in a white jacket filled with blood splatter. My eyes, out of desperation to understand what was in front of me, went over to the boy next to him. A much younger looking boy dressed in all green, he looked almost normal, as his clothing had no blood, but as my eyes reached his, my heart skipped a beat for the third time this night. His eyes were red like the eyes in a photo taken with flash but there were no white in them, like in normal humans. They were completely black and dried blood had ran from his eyes down to his cheeks. My eyes started to blink rapidly, I wanted to run, to scream but nothing happened. I rubbed my eyes aggressively. But the scene in front stayed the same. 

 “Stop freaking out!” The older boy with the horrid scar said annoyed. 

 “Nobody is going to hurt you” The young girl spoke softly from her spot. “Why are you here?” I felt compelled to answer, as no scream left my mouth and no tears left my eyes.

 “The creature brought me” I looked back, but it was no longer with me and the door behind was closed.

“Good timing, we just got the new super mario game” the blond boy answered, more chipper than the rest.

 “Ben has been begging for it for a month” The girl giggled. Their light conversation made my shoulders sink down. 

 “He was begging for the Wii and then for the game. I am sure tomorrow he will start begging for something else too.” The older boy spoke. The blond boy, seemingly named Ben, looked angrily at the other but turned more happily, looking back at me.

 “Have you ever played?” Ben asked.

 “Well...no, my cousin has it but I am only allowed to watch.” I responded honestly.

 “Well then come, sit down, we got three controllers and Sally doesn't want to play anyways. She only wants to play her type of games and they are no fun” 

 “You don't like getting dressed up in pink ribbons?” The older boy laughed. “I think you always look rather cute” Ben pushed his shoulder as he reached over the table in front and picked up another Wii controller.

 “I think so too,” Sally said in a high pitched voice. I stepped forward a bit, the encouragement of getting to actually play instead off just watching was intriguing and I was starting to feel more comfortable around them. I wanted to ask why the three looked the way they did but I was raised better than that, I was not one to judge. I reached down for the controller and the boys made space in between them as I sat down. The sofa was soft and comfortable. Made of fake black leather. I had never worked with a wii controller, which Ben found out fast as I was facing it the wrong way. 

 “Jeff, help her out, while I fix up the game for us.” Ben said and the older boy, Jeff, looked over at me and took the controller from my hands. He was kind enough to teach me all the buttons and what they did. The boys showed me what to do and we started to play. It wasn't before midnight Jeff paused the game.

 “What are you doing?” Ben said, upset.

 “She has to go home now.” He said calmly looking over his shoulder to the door. My eyes followed and in the door frame one could see the tall creature. I could not see his “head” as it was too tall. 

 “Come on, we are in the middle of the run!” Ben exclaimed loudly. “And she is a lot better than you, with only you, I will never be able to complete it.”

 “Talk with Slender about it, not me.” Jeff said frustrated himself.

 “You have to come back and play with me next time, it will be so much more fun.” Sally said nicely from the chair. She had been talking almost constantly about her many fun games and she seemed like someone I would have liked to be my friend, even though she was a lot younger than me. 

 “I will for sure.” I smiled brightly at her, it was still disturbing to even look at the three but I had never felt as included as I was feeling this night. I put my controller down on the table and got up from the sofa. 

 “Thank you.” I said softly looking at the boys and then changing my view to Sally sitting still in the rocking chair.

 “For what?” Jeff asked. Lifting the part of his face that should have had an eyebrow but did not.

 “For letting me be here and play.” I said shyly.

 “Anytime.” Ben said, smiling sweetly up at me. I walked over to the doorway and as I reached the creature, I took its hand and it led me out of the house. As soon as I left the house the tiredness fell over me and every step felt hard to take. My eyes started to close. But somehow I still ended up at my house.

 “There you finally are!” My mother exclaimed loudly as I lifted my eyes open agein. I was laying outside of the front door with my mother over me, kissing my cheeks and forehead.

 “I was so scared for you, don't you ever do that ever agein, you hear me.” She started to shout, way too close to my ear. She started to lift me up by my arms.

 “I called the police and everything, I got to go and tell them you got home, but forget that now, I am just so happy you are safe and not hurt.” She exclaimed, hugging me hard, as I stood up on my feet.

[thefeatheredsnake]

Fantasins Arkitektur - Prefektens Palats

[stroeriodi]

Har du også meget ondt i maven alt for tit?

Jeg har rigtig ofte ikke ondt i maven, men ubehag i maven. Jeg tror det primært er fordi jeg bekymrer mig hele tiden, og ofte unødigt, men jeg kan ikke stoppe. Det driver mig tilbage under dynen, når jeg kan slippe af sted med det (det er en af mine laster). Det var mit svar på dit spørgsmål, men nu har jeg brugt to ord, der trigger mig (ubehag, laster). Du er velkommen til at læse videre på min affødte tankerække:

Nogle filosoffer har vist beskrevet det gode (liv?) ud fra to fundamentale begreber behag og ubehag. Som om livet kan simplificeres og koges ned til kun dét. Umiddelbart må tanken komme fra utilitarismen, men jeg kan ikke rigtigt huske det. Det er måske værd at læse op på. Men jeg er lidt mere til dydsetik, da jeg mener intrinsisk værdi må dække over mere end blot mest muligt behag for flest mulige, og at det også handler om at tillære og dyrke dydige karaktertræk som mod, mådehold, sans for retfærdighed og fokus på moral (det er så dejligt arbitrært, fleksibelt og umuligt at forholde sig konkret til hvad det dækker over). Jeg tænker utilitarismen kan retfærdiggøre diskrimination af mindretallet, og derfor er jeg ikke særligt vild med den. Jeg tænker også at utilitarismen grundlæggende ikke arbejder med intrinsisk værdi, men blot ekstrinsisk værdi. Behag er vel mere et mål end et gode? Det afhænger selvfølgelig af hvad man forstår ved godt og godt i sig selv. Det har jeg svært ved at definere.

Og nu hvor vi er ved morallæren (endnu et triggerword), så synes jeg også at deontologi er for snæver og streng... I hvert fald, hvis man bruger Kants morallære, der for mig at se er mere utopi end det er funderet i virkeligheden. Verden er simpelthen for kompleks. Der er for mange hensyn og for mange variationer til, at man kan lave regler, der dækker universelt og evigt. Hvad blev der af gråzonerne? Hvad blev der af vægt på forskellige værdier og behov? Hvad blev der af hensynet? At handle ud fra reglens iboende værdi før man handler ud fra hensyn til den konkrete situation og de involverede i situationen... det tror jeg ikke er holdbart i længden, men jeg er jo også retoriker. Retorik arbejder ikke med universelle anskuelser. Retorik arbejder med perspektiver og afvejninger. Hvis det ikke kan diskuteres, så er det ikke et retorisk emne.

Tankerække afsluttet. Klap dig selv på skulderen, hvis du læste færdigt. Klap dig selv på skulderen, hvis du ikke gjorde. Det er okay.