#om Morgendagens Sorger

[psykedeliskedikt]

Salmen om demoner & poltergeist

ved midnatt drukner solens øye lyset forsvinner i en hel natt av prøvelser og ild ilden brenner meg

fra

hode

skulder

til kne

og tå

svidd skinke duften av råttent lik øyne i mørket røde, gløder de som om sola aldri forsvant noe å stole på vil skje uansett hvor mye jeg strever mot korset i enden av en endeløs korridor hjelpeløs og matt demoner i flertall mot en grillet smakfull sjel

enda engang

i natt

kommer de tramper på takflisene skraper på panelet rister det eksistensielle som et fly i turbulent tilstand rommet fylles opp, kjente fjes maleriene mister farge bildene kvernes om

ved morgengry står solen opp fra de døde forandret ikke slik jeg husker den annerledes enn før

[poetencollins]

Jeg vil ikke dø selv om  døden er det eneste vi kan stole på  én dag vil alle kjente kjære  ligge innenfor det hvite gjerdet.... Sammen med meg vil skrike fra bunnen en skjebnesvanger trøst  finnes ikke min fortapte sjel // I don’t want to die even though  death is the only thing we can rely on  some day, all my acquaintances, my loved ones  will join me behind the white fence We will scream from the depths  a fateful, holy comfort  will not bother my sinful lost soul  fra boken Psykedeliske Dikt om Morgendagens Sorger // From the book Psychedelic Poems about Tomorrow’s Grief 

[psykedeliskedikt]

GENESIS

tårene faller et tomrom fylt opp

alle klodens sju hav

pust rolig

hold hodet over vann

det smertens rop var det store smell

skapte alt i ett bilde

en verden motsatt av edens hage

profetenes profetiske oppspinn

tenk… alt som skulle til

var et dusin tårer

fra meg, mine melankolske øyne

[psykedeliskedikt]

Om ikke lenge (er vi død uansett)

i morgengrums åpnes øynene idet solstrålene kryper på

en ny dag!

virker samme som i går himmelen er den samme luften er like tung bygatene er like grå byens blendende smil lot meg ikke se månen i går natt heller som forledendag

fiskene drukner under røde b��lger mennesker dør ingen gir faen når vi alle lever i gårsdagens rus en tilgjort uvirkelighet

gårsdagen var akkurat som den dag i dag:

våknet gravlagt under

en ukjent dyne

gikk i oppløsning

tåkas dype tilflukt

sjalusiens vrede tok over

men i dag er en ny dag likevel vil jeg ikke røre meg i håp om at jeg våkner opp fra simuleringens piksler og inn i en annen dimensjon

alle mine kjære vil dø en dag kan ikke gjøre noe med det kan ikke klore veien tilbake til fortiden kan ikke sakke tidens kappløp

jeg vil også dø en dag vet ikke når hvor eller hvordan

kanskje i dag er min siste gud, jeg håper ikke det vil leve for å se unger leke i hagen hunder bjeffe mot motorveien nordlys over tromsøby

en dag vender jeg tilbake men ingenting har noe å si mennesker dør for hvert sekund kan ikke gjøre noe med det uansett hvor hardt jeg prøver

om ikke lenge

er alt vi vet

og alle vi kjenner

døde,

uansett

[psykedeliskedikt]

Kronofobi

jeg er redd for det, for hva som er fremfor foran meg foran deg på landeveien når tåken dekker landskapet solen, ute av synet regndråpene slår ned men likevel er det en ild

brenner og brenner

brenner og brenner

det virker som den aldri vil stoppe kanskje dråpene vil slå ned for evig solen vil ikke snu tåken vil heller ikke lette mens jeg går uvitende inn hva enn som er

der borte

kan ikke engang forestille meg solens varme fjes en het sommerdag den klokkeslagene slo i hjel på sin ferd fram dit vi også skal

ett minutt i går ett sekund i dag en dag i morgen ser jeg ikke ikke ett glimt

jeg er redd for hva jeg ikke vet

[psykedeliskedikt]

Morgendagens sorger

bekymringsfull for en morgendag som ikke ennå er opplevd alle minnene ikke blitt til i hippocampus alle smil ikke formet i munnvikene latter, regnbuer høyt oppe jeg skulle ønske jeg kunne vite hva som venter en bruksanvisning hvordan framtiden bør håndteres en tv-guide for neste episoder forberedelser på alle smil hver blytunge dråpe om det vil svi innenfor perikard denne gang - vet ikke aner ikke bekymringsfull for morgendagen men vet ikke ennå hva som er bekymringsverdig

[psykedeliskedikt]

Forberedelsen på det uforberedte

med en gang kalenderen speiler ankomsten i den voksne verdenen - begynner forberedelsen

klokkeviserne stikker dypt

alle virveldansende munnviker brøler i kor, i kjeften på hverandre

hvordan du allerede må begynne å forberede deg på dagen dine verger dine foreldre vil forlate deg igjen

på kjøpesenteret

dagen når livet aldri vil bli det samme når du står ensom igjen uten ei hånd å holde i ingen kjære mor, ingen farsvisdom, ingen som vil tørke dine tårer

vil ikke forberede meg, vil ikke høre om ryddingen av dødsbo om hvor dyrt det er å planlegge ens siste avskjed hvordan du aldri vil kunne gå tilbake til foreldremas og hjemmelaget middag

FÅ TIDEN TIL Å STOPPE

FÅ KLOKKEVISEREN TIL Å HOLDE KJEFT

[psykedeliskedikt]

Hjemme alene

kommer ikke du hjem til den tid du lovte tror jeg det verste har hendt

psyken

spinner ned

mørke hjørner

forlatt hjemme alene, igjen

[psykedeliskedikt]

Mares ritt

jeg drømte i natt at du døde når jeg våknet turte jeg ikke gjette hva som er virkelighet hva som er mareritt turte ikke ta sjansen på å ringe i tilfelle marerittet stemte overens om det bare ble for mye for mitt skjøre sinn å takle der og da

[psykedeliskedikt]

Gud forby tankerekken

hver dag består tankerekken av brennstemplede spørsmål hva jeg ville gjort, hvilken retning mine tanker ville dratt meg om noe (gud forby) ville hendt

kjente fjes

varme kjærtegn

bankende hjerter

alle jeg elsker vil dø en dag det er ikke min beslutning

men jeg brekker meg

smører jord utover huden

vil stupe to meter under

med tanke på at dere også vil det

en dag

[psykedeliskedikt]

Ikke la lyset

treffe mine tomme øyne passasjeren sønnen som ikke ankom tidsnok

til et middagsbord

dekket i porselen hos mor

broren som skulle gjort mer halshugge dine skygger så du endelig kan bli fri

i frontlyktlysets kulde brenner ilden øyne mister glød trodde jeg ville bli skutt i hodet eller falle ned en skråning

på en ubeseiret fjelltopp

skjebnen har alltid siste ord

to biler kysser søtt idet setene farges rødt

[psykedeliskedikt]

Løkkalykkelig

i går bestemte jeg meg for å gi faen i dag våknet jeg og viste fingeren til verden

ingen er noe ingenting i sin mangelfulle betydning alt vi er som den rosa floyd sa en brikke i veggen

berlinmuren raste ned, så

hvorfor kan ikke denne

gjøre det samme?

morgendagen er en ny tid skal knuse alle glass skal absorbere hver farge hele himmelens jævla regnbue skal danse på gresset se innsiden komme ut innvoller og glitrende gørr skal bite meg gjennom veggen synge led zeppelin mellom de høye huse farge løkkas fjerne grå kirketårn knuse telefonen, glemme meg selv rive ned himmelen fly av sted på sukkerspinnsky

morgendagen er en ny tid ikke gitt, noen av oss fortapte sjeler fast på en klode i en uendelig galakse

morgendagen er ikke gitt

noen av oss, fattig eller rik

har ikke råd å kaste vekk

flere øyeblikk i noen andres skall

[psykedeliskedikt]

Alt vi er

alt vi er, alt som skjer

fuglene flyr

båten svaier

skyene svever

fisken biter på

det er alt vi er

alt som noensinne

har eksistert

vil fordufte

i tidens armageddon

de gjør sitt beste

for å komme seg fra hit

til dit

og om igjen

[psykedeliskedikt]

Sukkerspinnskyfråtsing

idet solnedgangens eksplosjon farger himmelen i alle regnbuens farger og mer månen ankommer paradoksalt rosa sukkerspinnskyer siger ned inn i lungene, fyller hjertet

det som engang var en mørk grå lyser opp idet chakraene antennes fra den glorøde muladhara, røttene som holder meg fast til fartøyet av stein til den glødende fiolette sahasrara som holder meg fast til alt, hjem og medsjeler vi er alle familie fra samme kilde

vet aldri om du er ekte,

eller en illusjon av en engel

har bare meg selv å stole på du leser tankene mine analyserer innsidens register

registrerer gjenkjennelsen, sjeleminner

mange tiår, flere århundrer tilbake i tid

en identifisering, samme energi, samme øyne

bare i splitter nye fartøy, nye gardiner

regn ute sol inne

fråtser sukkerspinnskyer

chakraene brenner for fullt

til ytterste dag, endetiden når denne runden er over

[psykedeliskedikt]

Ned i ormehullet

ikke se, ikke hør, ikke gi faen nysgjerrighet vil bli vår ende

går mot de blinkende lysene glitrer på andre siden av dammen idet byen av lys går opp i fyrverkeri millioner på flukt forlot fortiden igjen for å bli til aske løper mot flåtene vugger fram og tilbake

en trygghet et barn blir vugget fram og tilbake uvitende om morgendagen

ned i ormehullet faller jeg mot en usikker tilværelse kan du fortelle meg et eventyr? syng sangen om den hvite kaninen som hoppet ned før meg dans dansen om alle maurene de som ble spist av robotene slukt uten å tenke seg om

faller ned

ormehullet

studerer alle gjenstandene veggene dekorert portretter av tidligere

monarker, blod på kronen styrte landet hersket over alle skolebarna i frykt for aldri å trø over velkomstmatta, noensinne igjen

antikke møbler forhistoriske fossiler omrammer mitt bilde på tur ned

solstrålene evakuerte, utrygg horisont

atombomber og blodige våpen flakser rundt i ring

nysgjerrige deg, lurte på hvorfor hvordan, hvor og hvem dine spørsmål måtte gå ubesvart selv hvor mye du kavet brukte all energi en leteaksjon etter det

forståelige uforståelige

det ville bli din ende et siste spørsmål; hvorfor faller de som vil

ha svar

[psykedeliskedikt]

Eventyrland

ta deg en tur, en tur til eventyrland

hopper ned ormehullet til en verden av regnbuer og

larver som snakker til meg

trylledrikker gjør meg sterkere i kamp mot de jævla grønne edderkoppene kravler i luften svir i lungene det forbudte treet holder på vitenskapens hemmeligheter meningen med det hele er universet uendelig? finnes de svevende grønne vesener? hva skjer etter dødens kalde ljå? vil skrikene noensinne dale i stillhet? hvorfor er det skygger som stirrer,

hver bidige natt?

den usynlige katten blir en gang til synlig for gjennomtrukne øyne vil hjelpe meg fra første ord - til siste punktum

blomsterengen strekker seg høyt til perlemorsky plastikkposene flakser, fugler i storm de grønne edderkoppene formerer seg vet ikke hva som skjuler seg langt i tåkens indre morgendagen har ikke enda begynt å spire solstrålene har ikke enda våknet opp fra havets bunn

mørket brer inn på eventyrland løper inn

i intet