#Håkon Ramstad

[motionpicturelover]

"Blind gudinne" (1997) - Carl Jørgen Kiønig

(Transl.: "Blind goddess")

Films and series I've watched in 2023 (95/119)

One of the best Norwegian crime series I've seen, with a truly stellar cast, down to the smallest role.

Full episodes on YouTube, though it is in Norwegian and without subtitles: 1, 2, 3, 4.

[willstafford]

Muligens å tromme

HAMLET Nasjonalteateret, Oslo, Mandag 9. oktober 2023 Jeg har sett mange produksjoner av Hamlet, noen gode, noen veldig gode og noen best glemt. Men jeg hadde aldri sett en på norsk, og siden jeg ønsket å se Shakespeare på norsk helt siden jeg begynte å lære språket, var dette et skikkelig bucket list-øyeblikk. Regissøren Johannes Holmen Dahl parerer handlingen rett ned: Fire timer med…

[wiadomosciprasowe]

NRF-toppokser valgt ut som eliteokser fra oktober 2017

https://www.y6.no/nrf-toppokser-valgt-ut-som-eliteokser-fra-oktober-2017/

NRF-toppokser valgt ut som eliteokser fra oktober 2017

NRF-oksen 11876 Alm fra oppdretter Harald Børstad, 2822 Bybrua. Foto: Jan Arve Kristiansen Dato: 17-10-2017 15:31 CEST Opprinnelig tittel på pressemeldingen: NRF-toppokser valgt ut som eliteokser fra oktober 2017 Kategori: , Bedriftsinformasjon Vitenskap, teknikk Jordbruk, landbruk, fiskeri Geno SA på Hamar har nylig offentliggjort hvilke NRF-okser som skal levere sæd denne perioden. 11 av disse er nye for denne perioden og helt på toppen rager tre okser med  50 eller mer i avlsverdi. Dette er historisk høyt. 

Geno SA på Hamar har nylig offentliggjort hvilke NRF-okser som skal levere sæd denne perioden. 11 av disse er nye for denne perioden og helt på toppen rager tre okser med  50 eller mer i avlsverdi. Dette er historisk høyt. 

Aller øverst på lista rager 11876 Alm med avlsverdi 55. De 22 utvalgte eliteoksene av rasen Norsk Rødt Fe (NRF) kommer fra åtte ulike fylker. Oppland har flest med åtte okser, deretter kommer Sør-Trøndelag med fire, Rogaland og Nord-Trøndelag med tre og Hedmark, Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, og Vest-Agder med en hver.

Stor anerkjennelse for bonden

For oppdretterne er det en stor anerkjennelse å få levere en NRF-okse som blir valgt ut som eliteokse av Geno. Utvalget skjer kun tre ganger i året og den aller beste NRF-oksen gjennom året blir premiert med Genos høyeste utmerkelse – avlsstatuetten.

Superokser – valgt ut fra genomisk informasjon 

I gjennomsnitt har de 22 oksene 40 i avlsverdi, hele tre okser på 50 eller høyere, noe som forteller at dette er svært gode okser. Dette er noen av de første tegnene på at Geno har lyktes med implementering av ny teknologi (genomisk seleksjon, der vi plukker ut okser basert på geninformasjon) i avlsarbeidet. Dette har ført til svært rask fremgang for norske mjølkekyr (NRF).

Eliteoksene gir avkom som er sterke på egenskapene produksjon (131 i gjennomsnittlig mjølkeindeks), jur (spesielt jurfeste framme og jurdybde) og jurhelse. Dette bidrar til at våre bønder vil kunne ha en enda mer effektiv og dyrevennlig drift med mindre sjukdom og en mer stabil og lønnsom produksjon.

Syv av oksene i utvalget er født uten hornanlegg, en av disse,11871 Engetove, er homozygot kollet (det vil si at den kun får avkom uten hornanlegg).

Etter omlegging til et avlssystem med genomisk seleksjon har antallet eliteokser som tas ut per år økt til ca. 50 eliteokser per år.

Her kan du se en video med gjennomgang av eliteoksene fra oktober 2017 v/Hans Storlien, markedssjef i Geno.

NRF-eliteoksene fra oktober 2017 er:

Her kan du laste ned høyoppløselig bilde av oksene

Trykk på lenken på oksenavnet nedenfor så får du opp detaljer om oksen i oksekatalogen på nett

11876 Alm* fra oppdretter Harald Børstad, 2822 Bybrua. Oksen har 55 i samla avlsverdi. 11862 Melby fra oppdretter Ingar Melby, 2940 Heggenes. Oksen har 50 i samla avlsverdi. 11872 Kolbu* fra oppdretter Per Håkon Øverseth, 2847 Kolbu. Oksen har 50 i samla avlsverdi. 11826 Meland fra oppdretter Meland/Skjenald Samdrift, 4310 Gjølme. Oksen har 45 i samla avlsverdi. 11865 Rudland* fra oppdretter Rudland DA, 2640 Vinstra.Oksen har 45 i samla avlsverdi. 11855 Skarphol* fra oppdretter Bernt Ivar Tordhol, 2666 Lora. Oksen har 43 i samla avlsverdi. 11881 Pollestad* fra Monica og Gabriel Pollestad, 4365 Nærbø. Oksen har 43 i samla avlsverdi. 11845 Horneman fra oppdretter Hans H. Horneman, 7100 Rissa. Oksen har 42 i samla avlsverdi. 11873 Steine* fra oppdretter Ramstad-Steine Samdrift, 7950 Abelvær. Oksen har 40 i samla avlsverdi. 11851 Ranheim fra oppdretter Ingeborg Jordheim Brenna og Svein Jørgen Ranheim, 2900 Fagernes. Oksen har 40 i samla avlsverdi. 11822 Espeland fra oppdretter Kjell-Einar Eide, 5582 Ølensvåg. Oksen har 39 i samla avlsverdi. 11854 Presthegge fra oppdretter Torstein Presthegge, 2940 Heggenes. Oksen har 39 i samla avlsverdi. 11856 Flittie fra oppdretter Ole Bjørner Flittie, 2666 Lora. Oksen har 39 i samla avlsverdi. 11878 Kvam* fra oppdretter Svein Kvam, 7670 Inderøy. Oksen har 39 i samla avlsverdi. 11863 Hammeren fra oppdretter Reinert Kjølleberg, 4560 Vanse. Oksen har 38 i samla avlsverdi. 11875 Kopen* fra oppdretter Mø Samdrift, 6783 Stryn. Oksen har 37 i samla avlsverdi. 11848 Sundli fra oppdretter Anne og Ola Joar Sundli, 7288 Soknedal. Oksen har 35 i samla avlsverdi. 11833 Knappholen fra oppdretter Tor Bjarte Grødem og Anne Frøyland, 4346 Bryne. Oksen har 34 i samla avlsverdi. 11871 Engetove* fra oppdretter Engetøve Samdrift, 2500 Tynset. Oksen har 34 i samla avlsverdi. 11866 Sandrod* fra oppdretter Kari Astrid og Jens Sandrød, 7387 Singsås. Oksen har 33 i samla avlsverdi. 11858 Vesterdal fra oppdretter Joar Vesterdal, 7732 Steinkjer. Oksen har 32 i samla avlsverdi. 11874 Saghaug* fra oppdretter Familien Waagen, Saghaug Gard, 6629 Torjulvågen. Oksen har 29 i samla avlsverdi.

Oksene med * er nye okser for denne perioden, mens resten er med fra forrige periode. 

Les mer om Genos avlsopplegg og genomisk seleksjon her

Har du spørsmål?

Ønsker du hjelp til å tolke informasjonen i oksekatalogen eller trenger du annen informasjon, kontakt markedssjef i Geno, Hans Storlien. Se kontaktinformasjon nedenfor.

Kilde: Pressekontor Geno SA – PRESSEMELDING –

————

Geno SA er et samvirkeforetak eid av 9 000 norske storfebønder. Hovedoppgavene er avlsarbeid og utvikling av NRF-populasjonen (Norsk Rødt Fe) samt å tilby inseminering av kyr og kviger over hele landet og tjenester i tilknytning til dette. NRF-kua er i verdenstoppen når det gjelder egenskaper som fruktbarhet, helse og livskraft i kombinasjon med god melkeproduksjonsevne. Det er stor etterspørsel etter NRF-sæd fra hele verden og selskapet eksporterer til over 30 land. 

www.geno.no

Geno is the breeding organization of Norwegian Red, the main dairy breed in Norway. It as a farmer cooperative that has been conducting research and development for cattle breeding since 1935. Geno produces over 1.3 million doses of semen from elite Norwegian Red bulls each year and distributes genetic material to more than 30 countries worldwide. Geno's vision: Breeding for better lives. Geno's Head Office is at Hamar, Norway.

www.genoglobal.com

Hashtags: # #Bedriftsinformasjon Vitenskap, teknikk Jordbruk, landbruk, fiskeri Bedriftsinformasjon Vitenskap, teknikk Jordbruk, landbruk, fiskeri

[architectnews]

Powered by Ulsteinvik, West Norway

Powered by Ulsteinvik, West Norway, Norwegian Timber Architecture Images

Powered by Ulsteinvik in West Norway

27 Aug 2021

Design: Kaleidoscope Nordic

Location: Ulsteinvik, Norway

Powered by Ulsteinvik, Norway

The project was selected from over a hundred nominations worldwide as the Architectural model/Render category winner. Imagining the future of architecture and urban form is an important aspect of how Kaleidoscope works, and it is an honor to be recognized for this.

Powered by Ulsteinvik is a future-oriented strategy for a small town on the Norwegian west coast. The core idea of the project is to utilize the location’s natural cycles and energy flows to create an attractive place to live and work.

By creating new meeting places, opening the connections to the sea, and increasing accessibility for pedestrians, a car-based center will be transformed into a lively town center in just a few steps. The vision proposes a more concentrated center to form a clear urban structure, and a new multi-purpose square that opens the axis from the sea towards the Bjørndals Minne cultural heritage building, highlighting its existing qualities. The concept of a 300-meter city is strengthened by combining the existing connections with a new smart-grid, autonomous electric buses, and blue-green structures to provide the city with new energy and a network of attractive meeting places.

The smart-grid is an important overall connection system in the vision. With a plug-in module grid, an urban power system combines renewable energy, technology, and social urban spaces. Here you can use the expertise of local businesses to develop a photovoltaic module that we call ‘SmartPergola’. SmartPergola creates city roofs, meeting places, generates energy, connects Ulsteinvik, and becomes a point where you can connect both as a city and a citizen, and become Powered by Ulsteinvik!

Blåtur (The Blue path) is a new seafront promenade that connects the green transverse axes in Ulsteinvik, forming part of a new mobility plan. The inner part of the marina has been proposed as an activity center with a maritime playground, where small autonomous boats and automated fishing rods provide digital learning combined with nature experiences.

Furthermore, the vision contains three main concepts: Smarthub in the center, Generation Gardens in Ulshaugen, and Circular Neighbourhoods in Holsekerdalen.

The SMARTHUB is a multi-functional building forming innovation networks between public and private actors. It contains new town hall premises, a business hub, a public café, and a 24h innovation lab for the whole city. The facade is built up of an external sun protection system with photovoltaic panels that produce electricity for the local smart-grid.

The GENERATION GARDENS feature shared facilities between kindergarten, youth club, care homes, and offices for health services. The perimeter configurations create graded outdoor areas with sheltered inner courtyards for children to play safely. Its proximity to the city center brings activity and life to the urban context.

The CIRCULAR neighbourhood is a new housing typology with a circular system and shared facilities that provide sustainable solutions. The buildings harvest rainwater from the roofs for use in the apartments. Greywater is transferred to plant beds in the balconies and in the common “GrowHouse”, providing nutrient-rich water to green plants and vegetables. The GrowHouse is a common greenhouse with a large kitchen where residents can cook and eat together and arrange club nights and other social gatherings.

Powered by Ulsteinvik on the Norwegian west coast – Building Information

Prequalified parallel commission Location: Ulsteinvik, Norway Timeframe: May 2020 – Nov 2020 Contract value: 560 000 NOK Commissioner: Ulstein Municipality Architects/Designer: Kaleidoscope Nordic Collaborators: Håkon Iversen and Ole Christian Nebb from COWI AS Illustrations: Kvant-1 Roles: KALEIDOSCOPE NORDIC, main contractor.

COWI, subcontractor. Project leader: Silje Klepsvik (Kaleidoscope Nordic) Architecture and Circularity: Silje Klepsvik and Tone Berge (Kaleidoscope Nordic) Mobility and business development: Håkon Iversen (Cowi) Energy systems, climate and sustainable development: Ole Christian Nebb (Cowi) Circular Neighbourhood. Illustration by KVANT-1 SmartHub. Illustration by KVANT-1 Playground. Illustration by KVANT-1

GrowHouse. Illustration by KVANT-1

About Kaleidoscope Nordic Kaleidoscope is a Nordic architecture office based in Bergen and Helsinki that focuses on making good and healthy environments for people and nature. Our office designs housing, retail, cultural, and educational projects, and we also develop zoning plans and feasibility studies.

Kaleidoscope believes in inclusive, participatory placemaking. Kaleidoscope is a partner office of the award-winning architecture collective, Nordic Works [Uusi Kaupunki Kollektiivi Oy], which delivers tailor-made participatory processes for urban transformation and has won awards for innovation in the construction industry. Kaleidoscope is also one of the co-founders behind the Bioregion Institute, which works interdisciplinarily for the transition to a fossil-free society by processing bio-organic residual raw materials into new products and materials.

Image Credits: KVANT-1 and Kaleidoscope Nordic

Powered by Ulsteinvik, West Norway images / information received 270821

Location: Ulsteinvik, Norway, northern Europe

Architecture in Norway

Contemporary Architecture in Norway – architectural selection below:

Norwegian Architecture Designs – chronological list

Oslo Architecture Walking Tours by e-architect

Norwegian Architecture News

Recent Norwegian Buildings on e-architect:

Domen Viewpoint, Northeast Norway Design: Biotope photograph : Tormod Amundsen / Biotope Domen Viewpoint Norway

Skigard Hytte, Kvitfjell, Lillehammer Design: Mork-Ulnes Architects photography : Bruce Damonte Skigard Hytte

Norwegian Architect

Oslo Buildings

New Norwegian Buildings

Contemporary Architecture in Norway

Birdwatching Tower, Askøy, Hordaland county, western Norway Architects: LJB photography: Anders E. Johnsson Birdwatching Tower in Askøy

Ski Vest Tower, Norway Design: Reiulf Ramstad Arkitekter image © RRA Ski Vest Tower

Comments / photos for the Powered by Ulsteinvik, West Norway design by Kaleidoscope Nordic page welcome

The post Powered by Ulsteinvik, West Norway appeared first on e-architect.

[anettetheresepettersen]

En stille katastrofe

I en tid med stengte teatersaler er det gledelig å se at flere av de norske teatrene nå også utforsker radioteatersjangeren. Ett av disse initiativene er Oslo Nye Teaters Til ettertiden.

Det er rart å leve i en tid som man ennå ikke har et begrep for, i en samfunnstilstand man foreløpig ikke vet hvordan eller hvor lenge vil strekke seg ut i tid. Vi lever med «de mest inngripende tiltak som er gjort i fredstid», sier Erna Solberg, og samtidig lever mange av oss i en privilegert tilværelse. Det finnes en utside, en tilværelse som ikke samsvarer med innsiden, med opplevelsen av den samme. Der ute er det fortsatt vekselvis sol og regnvær, måkeskrik og barn som leker i hagen tvers over gata for kjøkkenvinduet mitt. Det livet som utspiller seg innenfor og utenfor vinduet er så trivielt og lite spektakulært, og stemmer overhodet ikke overens med det nyhetsbildet som formidles fra radioen på kjøkkenbenken. Hvordan vil fremtiden omtale denne tiden og denne tilstanden vi nå befinner oss i? Det er mot dette punktet frem i tid at hørespillet Til ettertiden retter seg med den samme ambivalensen, som en famlende hånd som forsøker å forstå hvordan noe kan være hardt og mykt samtidig.

Radiodramakollektiv Til ettertiden ble initiert av ensemblet på Oslo Nye Teater, og de har fått selskap av en lang rekke skuespillerkolleger ellers i feltet. Replikkene er spilt inn av hver enkelt, og siden satt sammen til én lydfil. Teksten er skrevet av Ida Marie Hede, Marie Bjørn, Niels Erling og Jörgen Dahlqvist, og ble først produsert av danske Akt1 og Teater Momentum. Akt1 er et radiodramakollektiv som omtaler seg selv som «hele Danmarks lydteater», og som siden 2013 har lydiscenesatt nordisk samtidsradiodrama. Dette radioteateret har også et eget program eller en strategi hvor de utfordrer forfattere til å skrive for radio. Blant dem er forfattere som Olga Ravn, Amalie Smith og Stine Fevik (som også er skuespiller ved Oslo Nye Teater). I 2017 begynte Akt1 å utgi antologier med hørespill, og på teaterets nettside ligger hele ti bind i denne serien med «debuterende radiodramatikeres bud på et hørespil af i dag» (Kilde her, side 10.) Blant de mange tilgjengelige podcastepisodene finner vi også en iscenesettelse av Lisa Lies Medeamonologer.

I presentasjonen av Til ettertiden står det på Akt1s hjemmeside: «Vi har været frustrerede. Vi har været bange. Vi savner jer. Derfor har vi skabt et ekstraordinært hørespil specielt til denne mærkelige tid. Det hedder TIL EFTERTIDEN (SAMMEN HVER FOR SIG).» Og det er altså denne teksten som nå foreligger i norsk hørespillvariant. De 135 danske skuespillerstemmene er erstattet av 88 norske (hvorav tre av dem er barn), i regi av Ilene Sørbøe. De 88 stemmene speiler bredden i opplevelsene, kroppene og minnene som teksten omhandler. Teksten kan kanskje best beskrives som et kor hvor medlemmene av koret fremfører deler av individuelt – omtrent som en lang, lang rekke solonummer.

Tilværelsens ytterpunkt «Jeg vil be deg om ikke å glemme smaken av saltvann». Slik åpner hørespillet, som består av en lang rekke ting man oppfordres til ikke å glemme. Alt fra det første kyss, en elskers kropp eller opplevelsen av redsel ved en mors hjerteinfarkt – til lyden av oppvaskmaskinen og alarmen på telefonen. Med andre ord både de store hendelsene i livet og de mer hverdagslige. Teksten gir et nikk til Inger Christensens diktantologi Alfabet (1981), hvor Christensen alfabetisk ramser opp eksistensen av ting. «Aprikostrærne finnes», åpner Christensens dikt, mens Til ettertiden altså åpner med en direkte oppfordring om ikke å glemme smaken av saltvann, fra et jeg til et du. Etter en beskrivelse av den sanselige dimensjonen av saltvannets smak, som flyter over i beskrivelser av kyss, kommer det en ny stemme som ber «deg ikke å glemme huden på magen, huden til en elsker etter et bad». I stedet for å konstatere at noe finnes, så er det en direkte henvendelse fra en lang rekke jeg-stemmer som ber ‘deg’ om ikke å glemme. Dette knytter teksten og erfaringene som ramses opp tettere til lytterens egne erfaringer og iscenesetter på sett og vis lytterens fantasi og hukommelse. «Jeg ber deg om ikke å glemme meitemarkens toleranse for menneskene», sies det. Og jeg undrer: Er det toleranse eller er det egentlig avmakt meitemarken opplever? Tanken om at meitemarken har toleranse for oss gir den agens og er mer spennende enn avmaktsteorien.

Replikkene fremføres med vekslende grad av patos og med ulik grad av bakgrunnsstøy. Dette, samt de mange dialektene skuespillerne benytter, får teksten til å fremstå kollektiv. Mellom, og tidvis under, stemmene høres et lydbilde som innledningsvis er monotont og melankolsk. Det begynner med enkle akkorder og vokaler, som etter hvert utvikler seg til et mer drivende lydbilde med trommer. Det er et annet lyddesign enn det i Akt1 og Teater Momentums versjon, men lydstrømmene minner likevel om hverandre.

Kontrastfri Jeg driver inn og ut av mine egne minner parallelt med hørespillets oppramsing av alt det som er verdt å huske. Samtidig fører du-grepet til større distanse hver gang det er dissonans mellom erfaringen som deles og egen erfaring eller opplevelse, og etter hvert fremstår også teksten noe monoton. Hva vil det for eksempel si å «stå ren overfor eksistensen»?

Kanskje skyldes denne lytteopplevelsen også at jeg hører hørespillet nå, i begynnelsen av mai, etter nesten to måneder i en slags hjemmekarentenetilværelse, mens det opprinnelig ble skrevet i mars, nokså kort tid etter at tiltakene var iverksatt og opplevelsen av kaos (og potensiell apokalypse) var mer nærværende. Jeg befinner meg i en ettertid, men muligens fortsatt for tett på den tilstanden teksten beskriver. I den monotone hverdagen jeg nå oppholder meg, hvor dagene er så til forveksling like at jeg daglig sjekker kalenderen fordi jeg helt på ordentlig ikke klarer å holde oversikt over hvilken dag det faktisk er. Kanskje er det også motstand i meg fordi noe av det eneste jeg gjør nå om dagen er å huske, og fordi tekst og lydbildet er motstandsløst.

«Lengselen etter å kunne leve og over å kunne dele den følelsen av liv med andre», sies det i Til ettertiden. Det er en replikk som er lett å kjenne seg igjen i. Er det ikke det nettopp denne lengselen vi ofte kjenner på når vi er i kunsten? Men «følelsen av liv» oppstår særlig i de mer uventede tekstpartiene i hørespillet. Som oppfordringen til å huske Pisang ambon og de som holdt håret ditt da du kastet opp. Pisang ambon! Denne ufyselig søte, grønne likøren hadde jeg faktisk glemt.

FAKTA

Til ettertiden Av: av Ida Marie Hede, Marie Bjørn, Niels Erling og Jörgen Dahlqvist Regi: Ilene Sørbøe Lyddesign: Audun Melby Original musikk: Audun Melbye og Steffen Hofseth Med: Kari-Ann Grønsund, Stine Fevik, Suzanne Paalgard, Andreas Stoltenberg Granerud, Modou Bah, Trine Wenberg Svensen, Emilie Mordal, Ingvild Holthe Bygdnes, Henriette Faye-Schjøll, Sarah Christine Sandberg, Knut Wiulsrød , Johannes Joner, Eldar Skar, Mari Dahl Sæther, Helle Haugen, Birgitte Victoria Svendsen, Petter Vermeli, Tarjei Sandvik Moe, Ida Cecilie Klem, Linn Skåber, Iver Innset, Duc Mai-The, Heidi Ruud Ellingsen, Bjarte Hjelmeland, Bibi Nerheim, Mads Henning Skar-Jørgensen, Melina Tranulis , Olavus Udbye, Sven Nordin, Helle Haugsgjerd, Niklas Gundersen, Karina Cecilie Bergmann, Jannike Kruse, Espen Mauno, Bente Børsum, Ine Marie Wilmann, Marit Østbye, Ester Grenersen, Ivar Nørve, Julie Støp Husby, Kari Simonsen, Solveig Andsnes , Janne S. Bønes, Hina Zaidi, Lars Berge, Kim Haugen, Cato Skimten Storengen, Lena Kristin Ellingsen, Cornelia Børnick, Hilde Louise Asbjørnsen, Ingrid Liavaag, Ida Ursin-Holm, Charlotte Øverland Våset, Trond Fausa Aurvåg, Kim Sørensen, Sindre Postholm, Dagfinn Tutturen, Eivin Nilsen Salthe, Unni Wilhelmsen, Ingrid Vollan, Ida Holten Worsøe, Thea Bay, Guro Karijord, Håkon Ramstad, Gunnar Eiriksson, Maja Evenshaug Kristiansen, Arthur Hakalahti, Mari Maurstad, Marte Germaine Christensen, Øystein Røger, Hanne Dahle, Hans Marius Hoff Mittet, Kim Helge Strømmen, Helén Vikstvedt,  Mari Lerberg Fossum, Svein Tindberg, Sisi Sumbundu, Hanne Skille Reitan, Eli Stålhand, Henny Stålhand Arnø, Oscar Stålhand Arnø, Mattis Herman Nyquist, Marit Andreassen, Caroline Navestad, Marian Aas Hansen, Per Emil Grimstad. Oslo Nye Teater, premiere 30.april 2020

Teksten ble opprinnelig publisert på Scenekunst.no 7.mai 2020.

Foto: Oslo Nye teater.

[toveberglund]

Photos of LEAR at Det Norske Teatret in the spring of 2020.

På scen: Håkon Ramstad, Bartek Kaminski, Ane Dahl Torp, Nils Jørgen Kaalstad, Judy Nyambura Karanja, Hildegun Riise, Kaia Varjord, Elisabeth Sand, Marianne Krogh, Morten Svartveit Regi: Tatu Hämäläinen Scenografi, ljus och foto: Chrisander Brun Kostym- och maskdesign: Tove Berglund Kompositör: Ingvild Langgård Koreograf: Siri Jøntvedt Dramaturg: Elin Grinaker & Ingrid Weme Nilsen Tuba: Heida Karine Johannesdottir

[fe-tomohta]

Ivar Kvaal Hessdalen Dvale Matias Faldbakken Bård Breivik Lund Hagem Portraits Veteran Ski Jumpers Peter Zumthor Jens Lekman Nils Faarlund Tethered to the Polestar Håkon Bleken Snøhetta Reiulf Ramstad Norsk Tindeklub Svalbard

[trondespenseim]

Tʀᴏɴᴅ Esᴘᴇɴ Sᴇɪᴍ, Jᴏɴ Øɪɢᴀʀᴅᴇɴ, Pᴇᴛʀᴏɴᴇʟʟᴀ Bᴀʀᴋᴇʀ, Kᴀɪᴀ Vᴀʀᴊᴏʀᴅ, Tʀɪɴᴇ Wɪɢɢᴇɴ, ᴀɴᴅ Håᴋᴏɴ Rᴀᴍsᴛᴀᴅ ғʀᴏᴍ ᴛʜᴇ Nᴀᴛɪᴏɴᴀʟ Tʜᴇᴀᴛʀᴇᴛ's 2005 ᴘʀᴏᴅᴜᴄᴛɪᴏɴ ᴏғ Aʀɴᴇ Lʏɢʀᴇ's "Mᴀɴɴ Uᴛᴇɴ Hᴇɴsɪᴋᴛ".

[anettetheresepettersen]

Tåler ikke dagens lys

Det er vanskelig å få øye på hva som er galt med Det latterlige mørke. Kanskje det hadde hjulpet å skru av lyset oftere.

Det meste ligger til rette for at Det latterlige mørke på Trøndelag teater skal lykkes. Skuespillet, skrevet av den tyske dramatikeren Wolfram Lotz, har vært nominert til og mottatt en rekke priser, og Lotz ble kåret til årets dramatiker av magasinet Theater heute i 2015.

Regien står Jonas Corell Petersen for, en regissør som kjennetegnes av godt sammensatte ensembler hvor skuespillerne både får skinne og spille hverandre gode. Forestillingene hans har ofte en utsøkt syrlig humor iblandet sår melankoli, som på sitt beste kan gi deg et sug av sorg i magen samtidig som undertrykt latter presser frem tårer i øyekroken. Jeg er med andre ord i utgangspunktet tilhenger av Petersens arbeider, noe som sterkt motiverte fjorten timers togreise på ett døgn for å se Det latterlige mørke på Trøndelag teater. Da jeg likevel gikk ut av forestillingen med en litt emmen skuffelse, var det vanskelig å sette fingeren på hva som egentlig hadde gått skeis.

Mørkets hjerte. Ikke er det skuespillerne (drømmelag!) – og teksten har Petersen satt opp en gang tidligere, med skuespillerstudenter ved Kunsthøgskolen i Oslo i fjor. Den gang hadde Petersen både regi og scenografi, og fra Kunsthøgskolens bilder å dømme drar Nia Damerells scenografi på Trøndelag teater veksel på førstnevnte. Scenerommet er dekket av det som kanskje skal forestille lianer, men det gjøres ingen forsøk på å skape noen naturtro jungel. Lianene er laget i sølvmateriale og jeg tenker at omtrent sånn må juletreet i Disneys årlige julekavalkade se ut innenfra for Snipp og Snapp.

Det latterlige mørke er basert på Joseph Conrads roman Mørkets hjerte, med scener som også er inspirert av Francis Ford Coppolas filmtolkning Apokalypse nå!. Innledningsvis møter vi somaliske Ultimo (Ida Cecilie Klem) som er stilt for retten for sin piratvirksomhet. Han forteller domstolen, som her er oss i publikum, om sin bakgrunn: oppvekst og utdannelse (finansiert av ulike stipender) i pirateri. Talen hans er full av små feiluttaler, og kontakten med publikum er direkte. Etter hvert ankommer de tyske soldatene Pellner (Håkon Ramstad) og Dorsch (Kenneth Homstad) scenen, og ut fases Ultimo mens soldatenes jakt på en savnet oberstløytnant fases inn. «Gutta på tur», som en av dem kommenterer underveis i forestillingen. På sin ferd møter de blant annet en desillusjonert FN-soldat, som legger ut om sine frustrasjoner over den usiviliserte urbefolkningen, som er antrukket i bastskjørt, samekofte og gule refleksvester.

Visuelt hørespill. Først i etterkant finner jeg ut at Det latterlige mørke egentlig er skrevet som et hørespill. Og muligens er det faktisk teksten som er utfordringen her – eller snarere: forholdet mellom teksten og det scenografiske. Kostymene er tettpakket med referanser, til urbefolkningers rettigheter både i Europa, Afrika og Asia og til «de gule vestenes» opprør i Frankrike. De to tyske soldatene er iført henholdsvis cowboyboots og seilersko. Djevelen bor i detaljene sies det, og der er det riktig så mye å meske seg med i Det latterlige mørke.

Samtidig er teksten komponert slik at mange av referansene også befinner seg i språket og i fremføringen av teksten, slik at det man ser på scenen ved flere tilfeller blir identisk med det som blir sagt. Kjøtt på flesk, så å si. Først mot slutten kommer det en sekvens hvor hele rommet mørklegges, slik at vi blir sittende i stummende mørke i flere minutter. Det gir en desorientert følelse, og her tok jeg meg i å ønske at det hadde vært mer av det.

Visuelt sett er forestillingen besnærende, men bruken av referanser og ironi er farlig nær å gjøre det uklart hvorvidt forestillingen fremmer kulturell kritikk eller appropriasjon. Kanskje ville mer mørke kledd stykket, mer mørke og kortere lysglimt av visuell humor.

Foto: Terje Visnes / Trondelag Teater

Teksten ble opprinnelig publisert i Morgenbladet 15.februar 2019.

[anettetheresepettersen]

Diffus fremtidsvisjon

Robotopprøret på Torshovteatret bærer mer preg av teaterlek enn science fiction.

Et sentralt element i mye sci-fi er kunstig intelligens, gjerne i form av roboter med et mer eller mindre menneskelignende ytre – som i filmene AI (Spielberg, 2001) og Ex Machina (Garland, 2015). Så også med Karel Čapeks skuespill R.U.R. fra 1920, selve opphavet til ordet «robot», hvor robotene er ment å sette menneskene fri. Harry Domins, direktør ved robotfabrikken, har følgende visjon:

For tusener av år siden hadde de beste tenkerne slaver som betalte med liv og hat for å opprettholde tenkerens primærbehov. I dag har vi muligheten til å la roboter ta slavens plass. (…) Mennesket skal bare gjøre det det elsker. Mennesket kommer bare til å leve for å vokse sammen i sitt indre, tre ut av kroppsarbeidets smålighet og inn i tankeverdens storhet.

Hybris. Nationaltheatrets scene Torshovteatret ledes av en gruppe skuespillere med en felles kunstnerisk profil. I 2010–12 var det humor som ble forsket på gjennom Komilab, deretter fulgte en periode med Musikklab – og i de kommende to årene vil Janne Heltberg, Sigurd Myhre, Håkon Ramstad og Hermann Bernhoft ha sci-fi som tema på sine forestillinger. Serien åpner med R.U.R.

Stykket har blitt kraftig bearbeidet av regissør Angelina Stojčevska på Torshovteatret, men essensen er fortsatt den samme: roboter som skapes for å avlaste menneskene – men som i stedet overtar makten og utsletter dem. Det straffer seg at menneskene i sitt overmot har skapt roboten i sitt eget bilde – ved å få sjel har de også fått maktbegjær.

Den vakre, kjederøykende (og noe dumme) Helena oppsøker Robotfabrikken for, av heller uklare årsaker, å kreve bedre rettigheter for robotene. I stedet ender hun med å gifte seg med fabrikkdirektør Domin. Og mens Domin tilbringer mye av sin tid på fabrikken med sine to kollegaer Dr. Almquist og ingeniør Hallemeyer, får Helena roboten Marius som et substitutt for eget barn. Marius er derimot defekt. Om det skyldes en fabrikkfeil eller Helenas omgang med ham er litt uklart, men Almquist tar til slutt Marius fra Helena med tvang. Når robotene mot slutten av skuespillet gjør opprør, er det nettopp Marius som leder korstoget mot menneskeheten.

Ironisk avstand. Regissør Angelina Stojčevska har et distinkt regiuttrykk som ofte innebærer verbale kamper og ironisk distanse. Så også i R.U.R., hvor det er som om volumet er skrudd opp på maksimal styrke, med vekslinger mellom ulike fiksjonslag.

Utøverne forholder seg hele tiden med en viss distanse til sin egen karakter, og jeg får en fornemmelse av at både Stojčevska og skuespillerne ønsker å ta avstand fra en psykologisk realisme, men jeg får ikke helt taket på hva de ønsker å erstatte denne med. Alle tilløp til emosjonelt drevet dramatikk flates ut og latterliggjøres. Det gir komikk, men forestillingen balanserer ikke dette med de lengre tekstpartiene som virker direkte lest. Skuespillerne Håkon Ramstad og Olav Waastad mestrer dette best, og bidrar med flere minneverdige scener.

Visuelt ser det ut til at scenograf Nia Damerell og kostymedesigner Ane Aasheim har latt seg inspirere av sci-fi-klassikeren Star Trek – de tre robotskaperne er alle utstyrt med en litt nerdete bolleklipp med kort lugg, og syttitallsinspirerte antrekk i gul-brune toner.

R.U.R. preges av en slags teaterlek hvor den ironiske distansen fremstår mest som en harselas med sci-fi som sjanger. Det er som om det ikke har blitt tatt noen tydelige valg i produksjonen, og forestillingen ville vært tjent med betydelige kutt og innstramminger. Slik den står nå, er den avhengig av at tilskueren kobler seg på humoren som spillestilen medfører, hvilket er litt vel risikabelt for en tre og en halv time lang forestilling.

R.U.R. – Rossums Universal-Roboter Av Karel Čapek Regi: Angelina Stojčevska Scenografi: Nia Damerell Torshovteatret

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert i Morgenbladet 20.januar 2017, og kan også leses på Morgenbladets nettsider. Foto: Nationaltheatret/Øyvind Eide