frugood-blog

[frugood-blog]

men jeg kan jo egentlig bare være hos deg hele tiden, da, lille, skjønne deg. det føles jo så fint å være så tett inntil hverandre og bare kose helt til du sovner. jeg blir så frustrert, jeg. men du liker det sånn. du føler deg trygg, da, gjør du ikke? føler deg tatt vare på, elsket, sett. jeg ønsker deg så vel, men kan du ikke sove litt vennen? ja, jeg ser det er vanskelig. jeg må holde ut, og du må finne søvnen. det er natt nå. god natt. 

[frugood-blog]

opp ned

nå som jeg er frisk, tenk at jeg har vært så syk. det er nesten fortrengt. det var så mørkt. og nå begynner hun lille å få sine første tenner allerede. det går fort, selv om det gikk så sent. 

[frugood-blog]

kanskje er jeg frisk om femti dager? 

[frugood-blog]

ventetid

rent tøy lukter godt, og da er det en fryd å brette det. samtidig blåser det opp til sommer. leiligheten som vi snart skal forlate, fylles med villblomster i flere farger. min kjære ligger på sofaen og tar seg en liten blund. eksamener er unnagjort. ventetiden minsker for hver dag. om åtte uker er hun kanskje her? magesekken min tvinger maten litt opp igjen, slik den har gjort de siste syv månedene. men det er greit. premien er stor. og hvis jeg har lidelsen, er det kanskje noen som slipper å ha den? det går. og det vil gå neste gang også. vi holder ut. 

[frugood-blog]

om vi trenger sengen? ja, det hadde vært supert!

[frugood-blog]

sånn skikkelig lei av å ha det så vanskelig. 

[frugood-blog]

[frugood-blog]

to norskeksamener over på til sammen fire timer. herlig å ha det unnagjort. faktisk litt kjekt å stå i det. jeg liker å skrive. ord appellerer til meg. friheten rundt valg av ord, valg av retning, innenfor. akkurat som å danse i en blomstereng. fri og med uendelige muligheter. blomstene i glassvasen her har begynt å dale nedover, da, men det er bare å holde ut de siste ukene, og det skal gå. minutt for minutt, time for time, dag for dag. 

[frugood-blog]

det er et skille mellom mørket og lyset. lyset gir håp og forventning, evig liv i overflod. mørket gir bekymringer og nedbrytelse, grenseløs evig pine.

[frugood-blog]

[frugood-blog]

sekstende

etter å ha ligget våken i sengen i omtrent to timer står jeg opp, og når frokosten er slutt er ikke klokken tolv en gang, og jeg lurer på hva som vil få tiden til å gå fortere. kommer som vanlig ikke på noe, så da sitter jeg i sofaen i selskapet av en dårlig kropp som bare er kvalm og ekkel og ekstremt sliten og dårlig. jeg vil ikke dette lenger. og minst av alt kanskje vil jeg ha bursdag i morgen. disse kleine telefonsamtalene da, jeg vil egentlig bare slå av telefonen min, flykte fra det å ha bursdag. kanskje sitte alene og uten alle som kjenner meg. vil ingenting uten å bli frisk, er så himla lei av å ikke være meg selv, er jo bare sykdom. 

[frugood-blog]

savner meg selv så inderlig. det er så altfor tøft å være syk, og jeg orker det ikke. kroppen min faller fra hverandre, kollapser, og jeg er fanget inni den. og det eneste som gjør meg minst kvalm er vannmelon - og det er så altfor, altfor dyrt. og når vannmelonen svikter, svikter bare alt sammen med den. jeg prøvde å være med på en utflukt til byen. det var taust og innmari slitsomt. sammvittighetsmessig også, for det er veldig slitsomt å være med meg når jeg er så syk. og siden det egentlig ikke kunne bli verre, kom en fugl forbi og bæsjet rett i håret mitt. jeg brøt ikke sammen en gang, for jeg var for nedbrutt fra før av.

[frugood-blog]

nå har jeg jo vært kjempeflink og gjort en skikkelig innsats. klapp for det! men det tok det sin tid, da, og jeg håper jeg ikke faller sammen på vei hjem. pleier bare føles sånn. 

[frugood-blog]

etter denne uken kommer jeg tross alt til å føle meg bedre. 

[frugood-blog]

kjære lille deg

hver bevegelse jeg kjenner og ser utpå magen gir meg en indre ro over at det går bra med deg inni der. og når det går det bra med deg, kan jeg bare fortrenge alt det vonde og tøffe. du er så virkelig verdt det. da gjør det liksom ikke noe å være tilnærmet dødssyk i noen måneder. det går jo over når du kommer og da blir det fint. 

[frugood-blog]

jeg gruer meg til i morgen, og dagen etter det, og dagen etter det, og dagen etter det. formen er like dårlig som den har vært de siste seks månedene, og det er så innmari tøft å ha det sånn. jeg er så skjør, og jeg orker jo egentlig ikke. det er tre måneder igjen, og jeg gleder meg så inderlig til den gledens dagen! selvsagt ikke bare for å bli frisk, da. jeg gleder meg virkelig til å bli mamma.

[frugood-blog]

takkda

denne morgenen var fin til tross. og når det går fint sånn til tross for alt det vanskelige og alle de mørke dalene er det fint. jeg blir jo båret gjennom det. klarer å gjennomføre skoleting, ha bittelitt besøk, gjøre litt smått hjemme, sitte på biblioteket og jobbe litt med skolefag. det kommer til å ordne seg - alt. det vil gå over, og dette er bare en liten stund. bare tre måneder igjen. bare to dager til mai. bare noen få uker til skolen er over.