#vet jeg diskuterte dette i et tidligere innlegg også | Explore Tumblr Posts and Blogs

themuzungos-blog · 7 years

Text

Uke 48: Manchester, England

27.11.17-01.12.17

Nathalie 27.11.17 Dette blir mitt siste innlegg på bloggen, og det føles litt rart. Det har vært en fin tur, og jeg er veldig glad for at jeg har fått æren av å skrive om vår siste destinasjon, nemlig Manchester, England. (Selv om vi bodde i Salford.) Flyturen var lang, men grei. Vi fikk en passe sur velkomst av England, da vinden var veldig kald og skarp, og regnet ville konkurrere med vinden over hvem som var verst. Vi diskuterte kort om at en stor über hørtes ut som en god ide, og Nina fikk fatt i en. Eneste problemet var at vi hadde litt problemer med å finne han, så vi måtte gå rundt i det sure været, og ante ikke at han så etter oss og hadde gått ut av bilen sin.. i det sure været… Men vi fant hverandre, og kom oss inn i en fin bil og kjørte av gårde til et ganske flott hotell. Rommene var passe trange, men flott design var det!

Da vi kom frem viste det seg at vi hadde ankommet hotellet tidligere enn det tidsskjemaet deres likte, så vi satt inne på lobbyen i en halvtime og soste rundt på nettet for å fortelle alle at vi var trygt fremme. (Vi kunne sjekke inn tidligere, men det kostet så klart penger.) Så etter denne korte halvtimen fikk vi rommene våre. Jeg og Nina delte ett denne gangen, og Siri og Karo det andre. (De to hadde faktisk aldri delt rom sammen før.) Vi fikk stelt oss litt og pustet litt i bakken, før vi fant ut at vi var for sultne og nysgjerrige på byen og ut dro vi.

Så da bar turen av sted til outlet Lowry! Jeg, Siri og Karo tok oss en matbit før det bar løs på senteret. Vi skilte lag og gikk alle på hver vår lille shoppingrunde, da de hadde ganske så fine tilbud. Om det ikke var «BLACK FRIDAY» overalt, var det «CHRISTMAS SALE». Så da presterte Nina å finne seg en utmerket jakke til 200kr, og vi fant mange andre ganske fine kjøp der. Vi avtalte at vi skulle møtes med rulletrappen som gikk oppover, halv fem, men flinke meg presterte bare å høre noe med «fem» og rulletrappen oppover, og ikke hvilken. Dette resulterte i at selv om jeg gikk rundt i sirkler fra 16.20 og så etter alt og alle, så var det sånn at når tre stod der, forsvant en, og så plutselig stod bare en igjen, før en annen kom opp, og en tredje kom tilbake, men da stakk en annen igjen. Ble litt styr, men vi klarte da å samle oss før vi gikk tilbake igjen. Vi fant også gjessene her passe morsomme, da de både krysset veien over fotgjengerfeltet veldig pent og syntes det perfekte stedet for å bite fienden sin var i stjerten. Nina syntes det var litt morsomt at Siri prøvde til beste evne å unngå de, mest fordi at Siri hadde prøvd å gå helt oppi sjiraffene i dyrehagen, men en gås var for skummel.

Deretter gikk vi egentlig bare hjem og jobbet med presentasjonen.

28.11.30 I dag var dagen for å se på universitetet her for første gang. Vi dro av gårde klokka 9, mest fordi vi først skulle på shopping først, men denne gangen på et nytt senter! Her var det enda flere gode tilbud, og alle endte opp med å kjøpe seg nye sko, da en fikk veldig pene sko med god kvalitet til 200kr og under. Vi splittet ikke opp denne gangen, men gikk fremdeles på en lowkey-egenhånd. Jeg og Karo var litt konfliktet, da det var veldig fint å shoppe, og fine ting og til en fin pris, men vi begge gikk kanskje litt mer amok enn først forventet. (Var vist noe som kaltes vekt og plass i kofferten og budsjett, upsda...) Etter flere butikker forsvant jeg innom Boots, og jeg ble vist der en stund på grunn av det var litt av en kø, så innen jeg kom meg ut av butikken igjen, stod alle de tre andre utenfor å ventet, fordi nå måtte vi gå til skolen. Vi fant frem, og klarte uten store problemer å finne frem til lunsjrommet Louise snakket om, hvor vi møtte James igjen. Snakket litt, oppdaterte hverandre smått før vi møtte Louise og ei av uganderne som studerer her. Deretter ga hun oss en veldig liten omvisning på skolen. Vi gikk blant annet innom sosialt arbeid avdelingen (kontorene og der lærerne oppholder seg.) og møtte på ei av de, som begynte å snakke med Louise. Hun ble såpass interessert i presentasjonen og oppholdet vårt at hun ville at vi skulle komme i morgen og holde presentasjonen for masterstudentene hennes, om det var greit. Vi fikk bittelitt panikk, for presentasjonen var definitivt ikke ferdig enda, men sa ja uansett. Så gikk vi ned og spiste en god lunsj som Louise hadde laget og momset i oss noen kjeks og kaker de hadde brakt med. Vi fikk også snakket en del med flere av de ugandiske studentene her, og det var veldig kos.

Deretter gikk vi hjem for å virkelig ordne med presentasjonen. Plutselig hadde vi jo en dag mindre på oss for å gjøre den ferdig. Etter mange timers arbeid dro vi ut til Chiquito for å spise, der vi endte opp med å bestille to «Share»-måltider som var beregnet på 3-4 personer. Vi alle tok en sjanse på at det betydde "til 2 personer", og skulle man sett... Vi er vist 6-8 personer i følge måltidet, og ikke 3-4. Godt var det uansett! Fikk også med meg en stoooor flaske vann, da jeg er hun som alltid drasser med seg en liter med vann uavhengig av hvor i verden hun befinner seg. Om noen lurte.

(Nina fikk en salted popcorn milkshake og var helt fascinert)

29.11.17

Måtte opp mye tidligere i dag (det vil si, klokka halv syv-syv.), spiste noe frokost og dro av gårde til skolen. Vi fikk fort tak i Louise, printet ut hva enn som trengtes (takk og lov for at alt var på minnepennen.) og opp til klasserommet gikk vi. Vi var alle litt nervøse++ da vi skulle ha fremføring for eldre masterstudenter, og jeg følte hvert fall på et større press. Men presentasjonen gikk bra, folk stilte spørsmål og vi fikk flere folk interesserte i å gjøre prosjekter / frivillig arbeid i Uganda, så det var jo litt gøy!

Og vet dere hva vi ville gjøre etter presentasjonen? Joda. Mer shopping. Men denne gangen dro jeg og Karo til Salford Shopping City igjen (der vi var i går), fordi veska hun hadde kjøpt seg hadde en ødelagt glidelås. Mens vi to så litt på tightser, fikk vi melding av Nina at de dro av gårde til Picadilly Garden, fordi det ble litt kaldt og de ville på julemarkedet. Så da fant vi en buss som gikk dit, og dro av gårde. Det viste seg at det var en Primark rett i nærheten av markedet, så i stede for å gå til markedet, endte vi alle 4 relativt fortapt i den gigantiske butikken. Det var så utrolig mye der??? Jeg tror vi alle fire ble passe overveldet av alt de solgte.

Siri og Nina hadde vist mistet hverandre ganske fort, og så ikke hverandre igjen. Jeg og Karo derimot holdt litt mer sammen, mest fordi Karo ikke hadde (har) mulighet for å sende melding eller bruke 4G her, så for å forsikre oss om at vi alle alltid kunne holde kontakten, gikk vi sammen. Det var «bare» tre etasjer i butikken, men de var såpass lange og brede, at jeg og Karo måtte bare innse at vi kunne ikke ta sjansen på å besøke den nederste etasjen, da vi stod der med en stor bag full av klær vi ville prøve, og jeg hadde masse negler og vipper i min også. Det var passe store korger de har. Er ganske sikker på at de er vant med at folk går ganske amok der. Hvert fall i juletidene. Jeg savnet pyjamasene, da de hadde utrolig masse rundt Disney-tema! Lurer på om jeg må reise bort dit en dag med en helt tom koffert, bare sånn at jeg kan fylle den opp med alt det fine de har der, heh. Etter noen timer på butikken, fikk vi melding av Nina at hun og Siri beveget seg mot et sted å spise, så jeg og Karo fikk gatenavnet og ut gikk vi for å finne de to andre. Vi fant dem og bestemte oss for å spise på en italiensk restaurant som hadde halv pris på hele menyen. Siri har hatt en greie hvor hun har blitt passe matlei++, og dermed endt opp med å bestille en del Margarita pizzaer. Denne gangen skulle hun ikke velge det, men heller en med skinke over. Det endte jo opp med at hun spiste opp alle skinkebitene først, og egentlig endte opp med en Margarita pizza allikevel. Jeg fikk også møte ei venninne av meg (Som også heter Karoline.) som gikk på folkehøgskolen med meg! Hun møtte oss der, før hun viste oss veien til julemarkedet på Albert Square, som skal være det mest populære. (Ikke det største.) Vi ble møtt av en gigantisk og passe creepy nisse som stod høyt oppe, og masse boder.

Jeg tror Manchester har en ting for å skille oss av, fordi det var 4 rekker med mange boder. Og her var det sånn at vi mistet hverandre hele tiden. Først gikk vi alle 5, før Nina forsvant. Da fant vi ikke henne igjen før minst et kvarter senere, hun ble med oss og så forsvant ei annen. Hver gang vi fant hverandre igjen, endte det opp med at 1-2 andre forsvant. Det kom til et punkt hvor Nina forsvant igjen, jeg stoppet opp, og da med venninnen min som stoppet opp med meg, og Siri og Karo fortsatte å gå,og før du viste ordet av det var vi splittet og fant hverandre ikke igjen. Normalt sett ville ikke det være et problem, hadde det ikke vært for at min mobil gikk tom for strøm, Siri sin mobil hadde også tatt kvelden, det ville kostet en formue å bruke Karo sin mobil og selv om Karoline (venninnen min) kunne kontaktet Nina, ville vi ikke kommet så langt.

Jeg og venninnen min fant Nina med en kopp kakao, da hun hadde bestemt seg for å stå stille, sånn at kanskje vi fant henne. Deretter gikk vi litt på tur etter de to andre, men endte jo bare med å gå i sirkler to ganger uten hell. Så vi stod og ventet. Og ventet. Og ventet. Vi kom til konklusjonen at vi må ha hatt passe dårlig timing, da de andre to sikkert gikk da vi gikk, og stoppet opp da vi stoppet opp. Men vi fant hverandre til slutt! Og så kom neste utfordring… Vi skulle hjem.

(Mens vi ventet på de andre tok vi en selfie med en politimann)

Nina og Siri fant 50-bussen de hadde tatt tidligere, og gikk ombord. Karo og jeg ble derimot stoppet, for det viste seg at Manchester har TO forskjellige busselskaper, som ikke samarbeider. Så bussbilletten vi hadde fra før (dagsbillett) var ikke gyldig der. Og det viste seg at selskapet vi hadde billett til ikke gikk til stedet vi skulle, men bare universitetet… Så da endte jeg og Karo opp med å ta bussen til Salford University og bare gikk hjem. Vi er begge klar over at vi bare kunne ha kjøpt billett, men vi hadde da våre grunner. Jeg er også fan av en forfriskende gåtur om kvelden, så jeg hadde ikke noe særlig i mot det, egentlig. Vi fikk oss hjem til slutt, og jeg lurer på hva Siri og Nina holdt på med, fordi vi kom hjem før de. Det betydde at alle fikk slappet litt av, før Siri sendte en melding om at kino hadde vært gøy. Så da endte vi opp med å gå tilbake til Lowry outlet, kjøpe oss noe mat i mathallen der, og så gå for å se filmen jeg ikke husker navnet på, men som er en remake hvert fall! (Selv om de siste årene har jo nesten bare bestått av remakes…) Siri likte ikke helt hvordan de hadde fremstilt hovedpersonen i forhold til boka, men ellers var det gøy. Vi traff ikke på noen gjess på veien hjem denne gangen... 30.11.17 Så i dag var det opp tidlig også, for å gå til universitetet, for i dag skulle vi fremføre den faktiske fremføringen. Det var en utrolig kald morgen, men vi kom da oss frem. (Jeg glemte lua mi, og løp opp for å hente den, men da funka ikke kortet mitt.. Så gadd ikke å løpe opp igjen. Ørene mine var passe sure på meg.) Da vi kom frem syntes læreren (ikke Louise, men hun som hadde klassen vi skulle ha presentasjonen for) at vi så veldig kalde ut og spurte om vi ville ha noe te, noe vil ønsket. Så da fikk vi hver vår kopp, før vi fulgte Louise opp til klasserommet. Det var et passe søtt og lite klasserom, med en søt, liten klasse. Vi fikk sagt hei til Hajira og Sophie (de to britene som hadde bodd i Uganda i 1 måned.), så det var kos at de kom!

Under fremføringen så presterte jeg å hoppe over et lite avsnitt, men det så ut som det egentlig gikk ganske bra. Læreren var «blown away», noe som Sophie på kvelden fortalte oss at hun var så overrasket over, fordi hun er vist veldig pirkete og kritisk. Men hun elsket det, og Louise gjorde det også, så vi er fornøyd. Vi ble igjen til neste presentasjon som handlet om «people with learning disabilities being sexually abused», da det handlet mye om hvordan de kunne søke om hjelp etterpå og utfordringene de slet med å få hjelp. Hun læreren hadde vært med på å gjøre researchen, men hadde satt ei med lærevanskeligheter i ledelsen, og læreren selv bare arrangerte og ordnet ting og litt sånt, fordi hun mente at det er fint om de får en stemme og faktisk kan fortelle og mener at de vet bedre om dette emnet enn oss. Det synets vi alle var veldig flott, og følte hun fikk gode resultater og bredere forståelse. (Det gjorde da vi også.) Så fikk vi gjort en avtale med Sophie og hun fortalte oss om ruta vi skulle ta, og gikk hjem. Vi tok oss en lunsj på Hungry Horse fordi Siri hadde vært veldig gira på det tidligere, men da vi hadde gått første gangen, var det uten henne, fordi hun var sliten etter første dag med shoppingen og ville sove. Hun hadde jo funnet brownies’en fra i går (julemarkedet) og spist opp den, så hun var ikke spesielt sulten. Nina derimot bestilte en full frokost med masse mat + en starter, så morsomt å se kontrasten. Viste seg at i dag skulle være en passe slitsom dag, fordi alle gikk på rommene sine etterpå, og gjorde småting før alle ble passe daffe. Jeg presterte å nesten sovne (duppet sikkert av…), Nina sovnet og aner ikke hva som foregikk på de to andres rom, men stille var det. Da klokken nærmet seg halv syv stelte oss for å gå ut å spise igjen. Siri fikk dessverre et gallesteinanfall igjen, og måtte bli igjen hjemme… Så vi tre andre dro ut, og løp bort til trikken sånn at vi kunne rekke den. Det vi ikke viste var at trikken syntes det var urimelig at vi skulle kunne bestille mer enn en billett av gangen, så Karo var den eneste som akkurat hadde klart å få bestilt en billett før trikken kjørte videre… (Var bare 7 minutter ventetid til den neste, men fremdeles.) Vi måtte ta en overgang til en annen trikk, og dro to stopp videre. Da presterte Nina å lene seg mot «Call» knappen for mennesker med funksjonshemninger som trenger hjelp, og boksen begynte å snakke. (Eller; En mann i en telefon knyttet til boksen begynte å snakke.) Jeg og Nina så rett ned på den og jeg unnskyldte oss raskt, og at vi bare kom borti knappen. Karo skjønte først ingenting og lurte på hvorfor vi snakket til en boks… Vi fant ut for sent også at vi egentlig kunne bare gått fra stoppestedet til overgangen, fordi det hadde vært nærmere der vi skulle spise, så vi endte opp med å gå unødvendig langt. Jeg hadde jo ingenting i mot det, da jeg følte jeg fikk sett litt mer av byen.

Vi fant hvert fall frem og spiste på dette kjempeflotte thai stedet! Karo sin rett var vist ganske sterk, for hun satt med passe våte øyne, og måtte ta seg pauser en del. Hun likte det veldig godt da, så hun var veldig fornøyd.

Deretter gikk vi ut til tipiene som var satt opp, og inni var det masse flotte julelys. De kjøpte seg noe å drikke, før vi snakket om hvor i Norge vi var fra, hvor foreldrene hennes (Sophie) skulle flytte, og om en av sakene Sophie er veldig opptatt av; Samer og urfolkene i Skandinavia. Vi fikk snakket en del om det finske skolesystemet, og sammenlignet det med England og Norge.

Vi gikk videre til en eller annen bar for å vente. Hun hadde en kompis som var sønnen til en fyr som eide et ganske kult utested, som kunne få oss inn på gjestelista, om vi kunne vente i en halvtime eller så, noe vi gjorde. Og det var veldig verdt det! Stedet var passe grungy, folk gikk med utrolig kule klær og musikken var variert og mange gamle hits, sammen med alternative og grunge band musikk. Syntes det så litt kaldt ut noe av det noen av folkene der hadde på seg, da det var både nettingstopper og korte underdeler. (Kult var det, men det var fremdeles passe kaldt ute.) I to-tiden kom vi oss hjem, og sluknet ganske så raskt.

01.12.17 I dag var vår siste dag. Vi stod alle opp mellom 7-8, pakket resterende og bare tenkte litt over turen hjem igjen. Jeg og Karo gikk ned for å spise frokost der, og diskuterte litt hvordan turen hadde vært og hva vi egentlig følte rundt alt dette. Vi så at klokka begynte å bli mye, så vi spiste raskt opp, hentet bagasjen vår og så var vi alle fire klare for å finne übersjåføren Nina hadde fikset til oss. Han var lett å finne, og turen frem gikk greit. Vi lærte også i dag at folka i Manchester ikke er alltid like flinke på skiltene sine. Når du er inni selve flyplassen er det ikke et problem, men å finne skranken du skal sjekke inn i ble vanskeligere, da terminal «B» var dit vi skulle, og eneste som stod ved den bokstaven var et fremmed flyselskap. Men vi kom oss da igjennom og fikk sjekket inn alt! Viste seg at det ikke skulle være det eneste som testet oss i dag, da sikkerhetskontrollen tok alt for lang tid. Jeg presterte å glemme ut en maskara i veska mi, så veska og maskaraen måtte undersøkes. Karo må også ha glemt noe, for den skulle også sjekkes. Nina var på tilfeldig kontrollsjekk, og både Nina og Siri sine sekker ble satt på vent, fordi de skulle grundig sjekkes. Menneskene som jobbet der var ikke like konsekvent med hvem var først i køen og hadde ventet lengst, så det endte opp med at Siri og Nina ventet en god stund før de fikk alle tingene sine, men da vi fikk sekkene, gikk det meste bra. Vi forsvant fra hverandre igjen, fordi jeg skulle rote rundt for å finne nye hudprodukter, selv om Nina bare hørte «food-produkter». Det endte med at Siri og Karo gikk sammen, mens jeg og Nina hadde vær vår misjon, og endte opp med å gå til gaten alene. Men vi ble da samlet igjen med plassene våre, og turen til Norge gikk ganske greit. Gjennom hele flyturen halvsov Karo, mens jeg prøvde å filosofere litt for meg selv, mens jeg så ut av vinduet. En stor grunn var fordi den lange turen vår er over nå, og det er mye å se tilbake på. Det er fremdeles mange ting jeg ikke helt har fått skjønt har skjedd enda. (Tror jeg). Andre grunnen var fordi jeg ikke ante hvor jeg hadde gjort av head-settet mitt, og dermed ikke kunne høre på podcasts eller musikken min… Så da filosoferer man dypt mens man ser ut av vinduet!

(Første møte med Norge på tre måneder)

Vel fremme på bakken ble vi skilt enda en gang . Jeg og Siri gikk til Duty Free’en, men vi skulle forskjellige veier og VIPS så var alle på egenhånd igjen. Ser ut som det kalde været gjør noe med orienteringsevnen vår og ønsket om å holde sammen. Men vi fikk handlet alt vi skulle og alle fikk all bagasjen sin! Hele turen og alle reisene har gått overraskende godt, da all bagasjen har alltid kommet frem og det ikke har vært noe tull. (Foruten om knivene til Siri, som bare gjorde turen vår lettere, sånn egentlig.) Først stod jeg og Siri og lurte på om vi skulle bevege på oss for å finne de andre, da vi så Karo komme med et stoort smil løpende mot oss. Hun snakket lavt, mens hun småhoppet en gang eller to og fortalte oss om at «Nina sin mor er her! Jeg trodde han snakket om Siri sin, men han svarte at hun kom fra nordnorge!! IKKE SI NOE TIL NINA! Jeg måtte bare si det til noen. Hvor er Nina????» og hun kom som bestilt ti sekunder etter stilte spørsmålet. Vi gikk alle fornøyd bortover, og jeg mumlet noe om at vi trengte et bilde med all bagasjen vår, fordi det var en del å drasse på for oss alle. Nina var definitivt ikke forberedt på å se moren sin i det hele tatt. Det ble noen tårer felt fra de begge, og mange gode klemmer. Bendik kom for å møte Karo, Siri sin mor (og to andre jeg ikke vet hvem er) møtte Siri med et stort skilt som sa «Velkommen hjem Siri». Det var veldig fint å se hvor savnet de var blitt, og hvor heldig jeg har vært for å kunne vært med disse tre flotte jentene i hele tre måneder. Vi tok et siste Uganda-prosjekt-tur bildet sammen. Så klemte vi hverandre. Og så skilte vi lag.

#NATHALIE

2 notes · View notes