#storebror

[fidedignus]

Public votes: Finland 376 Sweden 243

All in all Finland 526 Sweden 583

[ask-commander-arild]

what was it like for you when you were first taken from your home and forced to work for the pigmasks? did they threaten you to join? im sorry, either way it must have been a hard time for you.

It... was very hard. It still is. I don't like to talk about it very much, but... I feel like if I don't get it out at some point, I might just explode. So, well... where do I even start..?

When I was 11 years old, just weeks before my 12th birthday, I... hmmm... I got up one morning, got dressed, got my backpack, got breakfast, and watched some tv. It was the same as every morning. The only difference... before I left, I... got into an argument, with my mamma. It's been so long now, I don't even remember why, but I can imagine I probably did something stupid. We both said some pretty... not great things to each other, and then I slammed the door and left in a huff. I didn't care what the consequences would be once I got home, that was a problem for future me, I was just going to go to school and worry about it later. But, then...

I was on my way to the bus stop... and I... it happened so fast, I didn't even have any time to react. There were three of them, they grabbed me and... it was a blur after that. Next thing I remember, I was in a place surrounded by men in lab coats and strange uniforms, and they explained who they were (which, you already know, evidently), and I... may have punched a few people out of fear. Unfortunately, one boy vs a group of trained soldiers doesn't exactly end well... After that, I... don't know... I remember being approached by a caped soldier in a white uniform. He said something like "Y'know kid, we could really use someone with that kinda attitude. A little discipline and I think you'll make a fine addition around here." or.. something along those lines...

The thought of that terrified me. I didn't want to join them, I didn't even want to be there. I just wanted to go home to my family. I tried refusing, but... they gave me two choices. Either join their ranks and become a soldier, or be brainwashed and made to forget everything. I feel stupid for it now, but... well, obviously, you know what I chose. Thus, I've spent the past few years right here, in the army, and as much as I wish I could say I've hated it, I really don't know if I'd have it any other way. Overall, the army has done some terrible things, and I have always hated that, but on the other hand, getting to know my brothers in arms and making such a deep connection with them has been one of the best experiences in my life. Even still....

From the moment I was taken, I have missed my family desperately. Letting my lillesøster play with my toys, even if I found her annoying. Playing games with my storebror, even if he found me annoying. Going fishing and camping with my pappa, even if I was a little afraid of him, haha. And my mamma... jeg savner henne så mye... As much as I've enjoyed the past few years, there's nothing I want more than to be in her arms again. But, even if I can go back now, would she... even want to see me? After the things I said to her? Does she even care that I'm gone now? What if she's happier now that she never has to see me again? I don't think I could ever go back and face her again. Especially now, being a chimera. What would she say if she saw me? She'd probably see me as some kind of monster. I can't go back...

Thanks for the question, friend...

(ooc: Ooooo, boy, this one was tough to write, in more ways than one. I teared up more than a couple times writing, tbh. I did have a lot of fun writing it, though. Even still, I'm not the most proud of it. I def think I could do better, but oh well. Also, this post has a lot of Norwegian, and thus a lot of google translate. I have no idea if it's grammatically correct, but I just hope it gets the point across. If anyone who's Norwegian somehow finds this blog, HELPPPP. Anywho, sorry for the long read, y'all. Hope you enjoyed it! Thanks for the ask, Hal Pinkalliums!!)

[saltcove]

pairing: denmark/norway theme: fishermen & drowning sailors 

dawn scrapes the horizon, floods it with cold sun. lukas drags the net over the side of the rowboat, grunts and breaks his nails on the wooden edge. emil sits across from him, knotting rope and pressing fish down into the barrel. svaneke is colder than most port cities, births raw winter in his throat. 

“fokus, emil,” he snaps. lukas is swept with impatience. “the fish will not catch itself.”

“i am focused,” emil counters, muttering. lukas isn’t fond of his brother when he’s petulant and bored, disinterested. emil is on the cusp of sixteen, face sharper than most boys his age. lukas knows he would rather read than trawl, but there is no life for them but this. 

“more, then,” lukas stands, throws the net further. “i cannot be doing this on my own. this is not why i bring you.”

“why bring me at all?” emil knots with more fury. “you have it all figured out, storebror.”

lukas bites back a remark. it is always like this, but today is worse. today is worse because it is emil’s birthday. lukas sighs, drops down with a gust from his chest. “sorry. i know you’re tired.”

“i am,” emil looks up, icy. he directs his eyes elsewhere when lukas glares. “i suppose you are too.”

“i will survive this,” lukas sets a hand on emil’s knee, squeezes. “you will be more than a fisherman someday.” but not today, little brother.

emil makes to say something. it is caught in his throat, much like the thick knot his fingers loosen around. his eyes hinge over lukas’ shoulder at the shoreline, and lukas sighs. “we will get off the boat in an hour. be patient.”

emil’s mouth gapes. snaps closed. “brother.”

lukas wets his mouth, gets up again to tend the net. “what is it, emil?”

“i—” emil stops himself. 

lukas rolls his eyes. “has the seawitch stolen your voice?”

“brother,” emil’s paling face has lukas’ focus. dials him in. “look.”

lukas frowns, turns to glance over his own shoulder. he isn’t sure where he’s being directed, scans the shoreline with vacancy. they’re not too far from land, hardly at all. lukas’ eyes pull apart the dark sand and the short pier and then he sees it. 

a man.

a body, pressed into the sand, sea casting over it. 

his words lose power. “row, emil.”

emil scrambles for the oars, composure lost. lukas hisses and heaves and brings the net into the boat before helping him. cold water hits his abdomen, but lukas’ pulse is hot, furious; that is a deadman. he is dead. he must have been. 

he must have been—

without a word, lukas drops the net and flies over the edge of the rowboat in a dive. emil’s voice is replaced by water—arctic and stinging, lung-cramping. lukas swims under, pushes with his feet, pulled back by his own clothes. he swims like he can save something. he’s dead. 

breaking for air, his boots hit the seafloor and lukas treads with clumsy, rushed indignance. closer, the body is lulling in the shallow water. bigger than his, stronger. lukas grabs the man by his lapel and drags, forces them both out onto the beach. 

dropping to his knees, he crosses palms over the man’s chest. pushes, pushes. his hair has come loose from its clip, dripping down onto a pale cheek. the man is drained of colour, his nose too white and his mouth parched with salt. lukas pushes down on his chest, frustration coiling his expression. he’s desperate. faen. 

pinching the man’s nose closed, he brings their cold, open mouths together and breathes. full breaths that hurt his freezing lungs. again. again. 

he’s met with salt water against the chin and a furious fit of coughing.  

lukas’ relief drops him back onto the sand. the adrenaline has singed his nerves to the point of numbness. lukas closes his eyes, prays. 

the man makes no move to get up, groans and turns on his side against the sand. he’s facing lukas, eyes pinched, starting to open. he’s a sailor—maybe. something more, by his rings and his wool. lukas stares, terrified, until the man finally opens his eyes. 

he is staring right at lukas. lukas is staring back. 

“where,” he croaks. it’s danish. 

“here,” lukas answers dumbly. “i—svaneke.”

the man hisses and tries to sit up, falling back on his elbows. “sød guder.”

“stay still, dane,” lukas urges. emil has somehow made it to the coast as well, and lukas hisses at him to seek help. the boy scrambles off. 

“you saved me,” the man rasps, failing once more to sit up, words broken over with fits of coughing. he lays back and stares at the sky. “your name, siren?”

“lukas,” he supplies. “i am a man.”

“you are no man,” it’s scoffed, like he cannot believe it. “you are divine to have found me.”

lukas swallows. he is a fisherman. “i am not.”

the man turns his head, cheek pressed into the wet sand. “you are more than man—to have countered the sea.”

[hanna-water]

Ylvis-brødrene: − Det vi gjør sammen, er på grunn av ungene

Ylvisbrødrene konkurrerer alltid for å vinne. Begge ser frem til å bli bestefedre, men hvem av de to gleder seg til å miste håret?

Publisert: 19.11.2023

– Søskenrivalisering? Nei, det kjenner jeg meg ikke igjen i, sier Bård Ylvisåker (41) og legger tørt til: – Nå høres jeg helt kristen ut.

– Det er vel ganske normalt i en søskenflokk?

– Jeg husker at jeg slengte Bård i bakken en gang da jeg skulle prøve meg på karate eller noe sånt, bidrar storebror Vegard Ylvisåker (44).

– Men jeg tror ikke det var noe aggresjon involvert? spør lillebror.

– Nei, men mamma sa at det var en periode da vi bodde i Angola at vi var ganske i tottene på hverandre, men det jeg husker ikke, fortsetter Vegard. – Hvem har mest draget?

– Eh, hvordan måler man drag? parerer Bård.

– Hvis Bård ikke er med, får jeg masse oppmerksomhet, men hvis Bård er med ...

Storebroren lar kommentaren henge i luften.

Vil alltid vinne

VG besøker de to Ylvis-brødrene på Rådhusteateret i Ski utenfor Oslo. De er i siste fase av innspillingen av sin nye serie «Ylvis mot Ylvis» for TV 2 som fokuserer på nettopp konkurranse mellom de to, bror mot bror.

– Jeg vil jo alltid vinne uansett hvem jeg konkurrerer mot. For meg er det helt irrelevant at det er Vegard. Jeg skal knuse et annet menneske! Jeg vil bare vinne! slår Bård fast.

Info

Navn: Ylvis

Bak den populære duoen Ylvis finner vi de to brødrene:

Vegard Ylvisåker (44) er gift med Helene Helgesen Ylvisåker og sammen har de barna Emma, Mads og Daniel.

Bård Ylvisåker (41) er gift med Maria Lekva og de har barna Sofie, Nora og Jens.

De to er begge multitalenter og jobber som komikere, musikere, artister, programledere og -skapere.

Aktuelle med nytt musikalsk show på TV2 «Ylvis mot Ylvis». I serien konkurrerer brødrene mot hverandre, men sammen med en rekke kjendiser som får testet både sitt improvisatoriske og musikalske talent. Premieredatoen er satt til 16. januar.

– Men deres egne barn får vinne når dere spiller mot dem?

– Nei. Man må ikke jukse og la barna vinne, for da tar det gleden fra dem når de virkelig vinner, mener Vegard.

– Får de ikke mandel i julegrøten heller?

– Litt tilrettelegging har det nå vært opp igjennom, innrømmer begge.

– Hvem er mest hypokonder?

– Jeg går mer til legen, men det er mer kalkulert, tror Vegard.

– Ja! Du er mer man-fluete enn meg, sier en enig lillebror.

– Vi trodde ikke det kom noen

Det er over 20 år siden de to konkurranseglade brødrene hadde sitt gjennombrudd som Ylvis på en scene i Bergen. Etter det har karrierepilen stort sett pekt oppover med det uforglemmelige høydepunktet «What does the Fox say», låten som gjorde Ylvis til internasjonale stjerner. Den offisielle revevideoen er sett over en milliard ganger på YouTube.

Reven er også årsaken til at når brødrene skal hjem etter showinnspilling i Ski, så står det fans utenfor og venter.

– Vi har jo live publikum når vi spiller inn showet, men ...

Bård hvisker:

– Vi trodde ikke det kom noen, siden det er så langt utenfor Oslo.

– Men det kommer faktisk folk fra hele verden, forklarer Vegard, og brødrene forteller om en finsk dame som har sett alle showene, det kommer dansker og noen har til og med flydd helt fra Japan for å se sine idoler.

– Det er så rart, sier yngstebror.

– De er helt annerledes enn norske publikummere. Jeg får litt dårlig samvittighet. De har reist langt, ser et show som bare er på norsk, og så står de utenfor og venter og venter med gaver helt til vi kommer ut. Men det er jo også veldig hyggelig.

– Hvem fikk best karakterer på skolen?

– Jeg tror Bård fikk det. Jeg tror du hadde 4,8 i snitt og jeg hadde 4,5 eller noe sånt. Matten og fysikken dro meg voldsomt ned, sier Vegard.

– Vi gjorde ingenting på skolen, nikker Bård.

– Det er mye på grunn av Bård at jeg ikke gjorde det bedre på skolen. Han og kjæresten satt alltid og så på film og jeg bare – skulle vel egentlig ha lest lekser, meeeen kanskje skal jeg bare se en film først.

Grusomme ti år

Det kan virke som om alt de to brødrene tar i blir til gull, men er det noe de har gjort som de kunne ønske de ikke hadde gjort?

– Ja, det er det sikkert, men da må det være så dårlig at det er skadelig, og det kommer jeg ikke på. Faktisk dveler jeg ikke så mye over ting som gikk galt, for man lærer jo mye av det, mener Bård.

– Vi gjorde to omganger med «Ylvis goes philharmonic» helt i starten av 2000-tallet. Den første ble omtalt som en suksess. Den andre gangen tok vi litt lett på jobben, minnes Vegard. Del to ble nemlig slaktet.

– Men som Bård sier, vi dauet jo ikke av det.

– Ja, vi lærte at sånn går det når vi ikke forbereder oss godt nok. Så la oss aldri gjøre det igjen!

– Var det flaut?

– Det er mye som er flaut å se tilbake på, og derfor ser vi oss heller ikke så mye tilbake. De derre greiene med Trond Viggo ... Grusomt! De første ti årene av vår karriere var bare helt fæle. Men veldig lærerike, oppsummerer Bård.

– Hvem tåler mest alkohol?

– Jeg var nok litt røffere enn Vegard i ungdommen, innrømmer Bård.

– Kanskje fordi jeg hadde lappen. Jeg husker mamma og jeg kjørte innover mot Splinterneset i Volvoen og lette etter deg en morgen. Det har jeg et klart minne om. Var det ikke der dere hadde «Vinmonopolet» deres? ler Vegard.

– Den hjemmelagede kiwi-vinen, flirer lillebror.

Døden på nært hold

De to Ylvis-brødrene har røttene sine i Sogn, men vokste i tillegg opp i Bergen og i Afrika. Årsaken til Afrika-oppholdene, var sivilingeniør-pappa Hans Terjes arbeid for NORAD.

– Maputo i Mosambik husker jeg ikke særlig mye fra, men Angola husker jeg. Jeg har forstått i etterkant at foreldrene våre likte Maputo best, fordi det var Afrika på ordentlig. I Angola bodde vi bak en mur og med basseng og sånt. Men det var jo borgerkrig der og det var der jeg så mitt første døde menneske, forteller Bård.

– Vi var på vei til skolen og det hadde vært flom. Der lå det en fyr med ansiktet ned og fløt. Det var ingen oppstandelse rundt det, ingen som stoppet. Og jeg husker at jeg syntes det var veldig spesielt, nikker han.

– Jeg sto også ved siden av en fyr som ble siktet på med et ladd våpen. Det er også en rar følelse for et norsk barn. Det var ikke traumatiserende på noen måte for meg, men vi fikk nok opp øynene for at det fantes andre ting i verden enn sparkesykler.

Vegard er enig i at det har gitt brødrene en litt videre horisont enn om foreldrene hadde blitt hjemme i Sogndal. Fordi det rett og slett var farlig å gå ut, var de to brødrene «tvunget» til å tilbringe mye tid sammen. Det er noe av årsaken, tror de to, til at de fortsatt 30 år senere er i sync.

– Vi hadde bare tre videokassetter: «Weekend at Bernie’s», Monty Pythons «Life of Brian» og Harald Heide Steens «Gulasj» med ubåtkapteinen, Spantax-flygeren, Tyristsjef Johansen med flere. Og hvis man ser bort fra den første, er de to andre ganske definerende for humoren vår. Hadde det ligget noen andre videokassetter der, ville karrieren kanskje tatt en helt annen retning, sier Bård

– «Dis» for eksempel, himler Vegard.

– Hahaha, da hadde vi kanskje jobbet på regnskap, tror lillebroren.

– Hvem er den smarteste?

– Tradisjonelt sett, Vegard, skulle man kanskje tro, sier Bård.

– Neei, trekker storebroren på det.

– Men jeg scoret høyere enn ham på IQ-test, sier lillebror.

Gleder seg til å bli bestefar

Når det gjelder hvem som ble pappa først, er konkurransen avgjort for lenge siden. Bård ble pappa som 19-åring.

– Ja, den vant eller tapte jeg, sier Bård tørt.

– Den er veldig sur, flirer Vegard.

– Du kan si at mine barn har blitt veldig godt oppdratt i prevensjon. Da jeg var like gammel som min datter er nå, så hadde jeg en treåring.

Og storebroren fulgte etter ikke så lenge etter. I dag har Ylvis-brødrene tre barn hver fra 22 til 9 år.

– Men jeg gleder meg til å bli bestefar, sier Bård og storebror nikker enig.

– For da kan man fjerne hele oppdragelseselementet. Du trenger ikke lære dem at de må rydde opp etter seg selv, og dermed slipper du alt det maset og gnaget som man må ta med egne barn. Og så kan man levere dem tilbake til foreldrene etterpå, forklarer Bård.

– Er det et press dere nå har begynt å legge på de eldste barna?

– Nei, på ingen måte, sier Vegard.

– Og, jeg er ikke klar ennå! poengterer Bård og Vegard legger til:

– Om 20 år, kanskje?

– Hvem er den beste faren?

– Haha. Det er vanskelig å si. Vegards barn får mer luft enn mine, for han er mye bedre på å ta med ungene på telttur og sånt. Jeg synes det er så kjedelig, innrømmer Bård.

– Han tar sine med på kino, gliser Vegard, utropt til «Norges tøffeste kjendis 2022» etter å ha vunnet 71 grader nord.

Vemodig

– Jeg har ikke vært så flink til å ta ungene med på ting bestandig. Men jeg liker bedre større barn enn små. Og jo større de blir, jo bedre liker jeg dem. Og nå er de jo voksne og jeg kan snakke i telefonen med dem. Det synes jeg er supert. Og at jeg slipper å sitte på huk lenger. Vegard kan fortsatt leke med bøtte og spade på stranden, sier Bård.

– Ja, jo, det kan jeg. Men det er jo deilig at det er en litt utvikling i hva barna er opptatt av også. Yngstemannen min er 9 år og jeg merker at småbarnstingene forsvinner. Og jeg er ikke veldig melankolsk og sippete på det, men jeg tenker på det hvis jeg må bære ham inn i sin egen seng: Kanskje er dette en av de siste gangene jeg gjør dette, reflekterer Vegard.

– Og det er litt trist når man ser på gamle bilder av barna sine. De menneskene de var finnes jo ikke lenger. Fire år gamle Jens er borte. Det kan man jo bli litt vemodig av.

– Hvem er mest opptatt av håret?

– Jeg er opptatt av hår, fordi jeg har vanskelig hår, tror jeg, sier Vegard. 

– Det deiligste er å være skallet. Jeg gleder meg til jeg mister håret, mener Bård.

– Nå har jeg knekt kraniet

Håret kan ha vært med å redde Vegard, som i sommer fikk en stein i hodet. Det kunne ha gått riktig ille.

– Jeg gjorde en dum ting, jeg prøvde å løsne en rot og jeg visste ikke at det lå en stein der som kunne falle rett ned.

Sammen med en kompis var han på telttur i sommer, og om morgenen våkner Vegard først og vil fyre opp et bål.

– Alt ble hvitt etter at jeg fikk steinen i hodet. Og jeg tenkte: Nå har jeg knekt kraniet. Hvis jeg hadde besvimt og blitt liggende der, så vet jeg ikke hvordan det ville gått. Kompisen min lå jo fortsatt og sov.

– Det hørtes ganske dramatisk ut?

– Ja, det var farlig, eller borderline farlig i alle fall. Jeg har arr over hele her, sier han og peker mot krøllene.

– Noe som for så vidt er tøft, det, mener lillebror.

– Men tenk om steinen hadde vært litt større, hvis det frie fallet hadde vært en meter lenger eller hvis jeg ikke hadde hatt lue på meg ... På grunn av luen slapp jeg å sy. Det ble et åpent sår som de kunne lime sammen og jeg gikk med lim oppi der en måned etterpå.

Men the show must go on – og etter at han hadde fått limt hodet, dro Vegard rett på konsert.

– Vi spilte masse partylåter hvor det var masse hopping og jeg kjente, neeeiii. Det kunne jeg ikke gjøre.

– Ganske gøy konsert, det der, nikker lillebror.

– Hvem er den rikeste?

– Det tror jeg er Vegard. Eller jeg tror i alle fall han kommer til å daue med mer penger enn meg, for jeg liker bedre å bruke penger enn han gjør, sier Bård.

– Det har jeg aldri gjort

Brødrene har turnert store deler av verden i en bransje som er kjent for både mye alkohol og narkotika. Har de noen gang vært fristet?

– Det er nok ingen av oss som var, eller er på, det kjøret der, forteller Bård.

– Jeg er mer bekymret for å virke for straight enn noe annet. Men det er veldig kjekt å kunne si til ungene med hevet hode: «Ikke prøv dop! Det har jeg aldri gjort – det er ikke nødvendig.»

– Det er det nok ikke alle foreldre som kan si ...

– Da må man bare lyve! sier Bård bestemt.

– Og vi sa: Alkohol. Vodka. Hahaha. Vi hørtes ut som to predikanter, ler Vegard.

– Men man trenger jo slett ikke være i underholdningsbransjen i dag for å komme i kontakt med hvitt pulver, poengterer Bård.

– Tenker veldig likt

De to har jobbet sammen i 20 år. Noe de synes har vært lite utfordrende, for de jobber jo også sammen med flere andre.

– Fordelen med å jobbe sammen er at vi tenker veldig likt og derfor kan hoppe over mye snakk, som man må ha med andre. Men det er klart, man kan ikke velge vekk familie, så man må få det til å funke. Du kan ikke bare tenke for en idiot. Han gidder jeg ikke jobbe med mer, forklarer Vegard.

– Vi gjør lite sammen privat. Det vi gjør sammen, er på grunn av ungene. Vi jobber jo sammen hele tiden, så det ville vært litt rart om vi skulle vært sammen privat også, mener Bård.

– Det er psykopater! utbryter Vegard og lillebror er enig.

– Nei, det skjønner ikke jeg heller at noen kan.

Publisert: 19.11.23 kl. 13:08 Oppdatert: 19.11.23 kl. 16:40

source: VG https://tinyurl.com/xyjyn8w3

[noctupede]

telefonavhengig lillebror 🤝🏻 kaffeavhengig storebror

this is the realest

i am both, i love coffee and i love tumblrദ്ദി(｡•̀ ,<)~✩‧₊

Iceland is totally phone addicted, headphones everywhere and texting friends at a constant.

[totally-anti-christian]

"Så langt jeg kan huske tilbage, har jeg ikke brudt mig ret meget om virkeligheden. Jeg affandt mig bare med den og læste, skrev og drømte mig væk fra den, når jeg kunne se mit snit til det. Når jeg alligevel ikke så få gange i min tilværelse har kastet mig ud, hvor jeg ikke kunne bunde, skyldes det måske, at min storebror, hvis ord jeg aldrig tvivlede på, lærte mig, at man altid skal gøre det, man frygter allermest. Det er en udmærket leveregel, hvis det da ikke lige drejer sig om at springe ud fra femte sal. Nu var min barndoms virkelighed også temmelig barsk, men min drøm om engang at blive digter fik mig til at overvinde min sjælelige sårbarhed og bestandig søge at forstå andre mennesker i stedet for at anklage dem. Ingen senere erfaringer kan nogen sinde udslette barndommens påvirkninger. Dem vender jeg gang på gang tilbage til i mine bøger." (fra bogen "Tove Ditlevsen om sig selv", forordet)

[litteraturhistorikeren]

Jeg er træt, men har ikke voldsomme tømmermænd. Jeg drak kun vand og dansede de sidste to timer af min svigerindes og storebrors polterabend i går. Min lillebror og jeg gik en halv time i bælgmørke - der var ikke engang gadelamper, hold op, hvor var vi bare ude på landet - for at tage en natbus hjem. Vi havde nogle gode snakke, jeg er lidt bekymret for ham. I næste uge skal vi til Paris i nogle dage, bare ham og mig, det glæder jeg mig til. Selvom det er stressende, at jeg skal flytte dagen efter, vi kommer hjem.

I dag solgte jeg en plakat - jeg er ved at sælge ud af stort set alle mine ting i forbindelse med flytningen - og holdt en lille picnic med mig selv. Lå på et tæppe og læste i parken (i skyggen, fordi jeg blev solbrændt i går, da vi spillede kajakpolo til polterabend). Jeg er lidt trist, melankolsk søndagsstemning. Nu bager jeg rugbrødsstænger ud af rugbrød, der er ved at blive for gammelt.

Jeg håber, jeg snart bliver glad igen

[daniels-bekendelser]

okay jeg ved overhovedet ikke hvordan jeg skal beskrive det her, men jeg gør et forsøg, og det må være godt nok:

Jeg aner ikke hvem jeg er. Rent personlighedmæssigt, altså. Jeg ved godt hvem jeg er på de hårdere parametre: jeg er Daniel, 22 år, kærlig storebror, god ven, dygtig akademiker, lidt nørdet, lidt queer, glad for sport og geopolitik, åbenmundet, ufarlig, af og til grænsende til arrogant, og lettere emotionel.

Men jeg aner ikke hvem jeg er i de fleste fælleskaber. Jeg kan ikke ud af at udtrykke mig rettidigt og med den rigtige begrænsning. Jeg kan ikke finde ud af om jeg er "coming on too strong" eller outright kedeligt. Jeg ved ikke hvad folk føler, når jeg er tilstede. Jeg ved ikke hvordan jeg selv har lyst til at være i andres selskab. Ret ud sagt ved jeg ikke hvordan jeg er mig selv udover når jeg er alene. Jeg føler altid folk gerne vil af med mig, når jeg er i deres selskab. Det er sådan en følelse af altid at være i vejen, være påtrængende, og aldrig være nogens førsteprioritet. Altid være sådan en person som man fortæller halve sandheder til, så man kan slippe for deres tilstedeværelse. Måske er det ensomhed. Måske er det fordi folk ikke rigtig nyder mit selskab. Måske er det fordi jeg er negativt indbildsk. I hvert fald er det en tilværelse, som jeg ikke kan finde ud af at være i, og som jeg altid bilder mig selv ind er midlertidig fordi jeg ikke ved hvad der ellers skal ske.

Når jeg tænker på bløde egenskaber, som folk jeg holder af har, så tror jeg ikke det er nogen jeg selv besidder. Det er egenskaber som jeg sætter pris på, og som jeg godt kan lide at være omkring, men som jeg ikke tror jeg selv har. Jeg ved ærligt talt ikke hvad det er jeg kan eller skal tilbyde folk ved min tilstedeværelse. Det er den personlighed, som jeg tror jeg mangler. Jeg ved ikke om det overhovedet er rigtigt, men når man altid føler sig som en folk helst vil undgå, så er det svært at finde noget positivt i det.

Jeg kan finde masser af argumenter for, at jeg er en person folk gerne vil omgås, men i de mørke timer kan jeg finde mange flere argumenter og indicier mod det, og så er det svært at finde ro i sig selv. Det er i hvert fald svært for mig at finde ro i mig selv.

[dugiskoven]

shit jeg savner dig her til aften storebror. ville ønske, at du kunne give mig et kram. sige at alting nok skal gå, og at jeg nok skal klare mig.

[carolinegalijatovic]

Försöker komma ihåg att om 11 veckor är de BF för Maximilians lilla syskon. Tänk va tiden går fort. Hinner knappt reflektera mellan alla bus storebror gör om dagarna. Men vi längtar efter dig där inne.

[plutt]

Sharing is caring

Lyckan att ha en lillebror som köper glass från glassbilen när man är på fotbollsträning. Lyckan att ha en storebror som låter en smaka på glassen. Lyckan att ha en man som uppvaktar med blommor på 14-åriga bröllopsdagen ❤️ Onsdag 7 augusti 2024.

[emiiiliaa]

min bedste venindes søn skal være storebror 🥹

jeg skal være falsk moster igen!!! 🥹

[fotbollstrojores]

Modrić kommer att uppleva verklighetens grymhet

Modrić är definitivt en storebror i fotboll. Det är väldigt få spelare i den här åldern som fortfarande bär billiga fotbollströjor. Speciellt eftersom Modrić fortfarande är i en toppklubb som Real Madrid. Hans karriär har varit en vinnare som många spelare avundas.

Modrić har spelat för Real Madrid i 12 år, och han har även vunnit många utmärkelser i Real Madrid. Om Modrić vill hänga upp sina stövlar i Real Madrid tror jag att många fans som stödjer honom fortfarande skulle vara väldigt glada över att se detta hända. Men enligt de senaste nyheterna från media, för att ge plats åt unga spelare, planerar inte Real Madrid att förnya kontraktet med den 38-årige Modrić.

Faktum är att Modrić själv fortfarande hoppas på att fortsätta bära Real Madrid tröja, men Modrić har fortfarande inte avslöjat frågan om kontraktsförnyelse. Han sa själv att fokus nu kommer att ligga på spelet, och annat kommer att vänta till slutet av Champions League. Det finns resultat.

[fodboldtrojersblog]

Alexis Mac Allister plejede at have lange bukser på til træning

Fodboldtrøjer og shorts er både kortærmet og kortærmet. Selvfølgelig kan nogle mennesker lide at bære langærmede Billige Fodboldtrøjer for at forhindre at blive ridset af andre spillere. De fleste spillere træner stadig i kortærmede trøjer og match bokse, mens træning i lange bukser stadig er meget sjældent.

Liverpools midtbanespiller McCallis sagde i et interview, at da han første gang sluttede sig til Liverpool til træning, trænede han i lange bukser og fik en lektie af sin chef, Godsalah, som troede, han havde mærkeligt tøj på. Som fodboldspiller er langærmede Liverpool trøje acceptable, men lange bukser kan stadig ikke vises på banen. Og han accepterede også Salahs forslag og havde aldrig lange bukser på igen i fremtidig træning.

Alexis Mac Allister er en spiller, der respekterer sin storebror, og derfor kan han blive en central midtbanespiller. Han er tydeligvis en høj følelsesmæssig intelligens spiller.

[litteraturhistorikeren]

Min storebror sendte mig en video af sin 2,5-årige søn, der med en hjelm på står og banker hovedet ind i væggen, med teksten “Baby Einstein”

[tragedyswept]

special delivery for @eriksvn✨ flashback ✨

Thirteen years. It had been thirteen years since she had seen her older brother, her best friend, her hero. Fifteen years old she had been on that disgusting, horrifying night - a night that left Alina haunted and scarred in such a way that she could never, ever come back from. She could still see it, clear in her mind's eye - reaching and screaming for her older brother as she was ripped from him, the clear image of their parents dead on the ground. Alina could still smell the blood, hear her mother's screams, her father's quiet calm as he told her to look away. All of it passed through her mind as she landed in Tonopah, a world unknown to her - but it was home, as long as it was Nik's home.

Vince had given her his exact address, his eye always on Nikolai, silently - knowing the time would come again when brother and sister would be reunited. Alina felt as if she were going to throw up, suitcase in hand as she dropped off her things first at her new apartment and looked down at the scribbled on parchment in her hands. The address of her brother. Somehow it didn't seem real, it didn't seem like it could be that easy, after thirteen years apart. Would he be so disappointed in who she had become - would he be disgusted, willing to even want any part of her? Had he moved on, all traces of the old, horrific past left to ashes and want no reminders of it, including her? Alina felt sicker at the thought - at the thought of yet another disappointment, and even more so - disappointing him.

Time seemed to stand still as she made her way to his residence, and as she neared downtown and his residence, closer and closer - her heart beating scarily quick. Footsteps got to his front steps and a shaking, trembling hand reached out to knock. About a million thoughts raced through her head, all at once, her stomach in knots as she saw the front door open, breath caught in her throat. Would he even recognize her?

"Storebror." Alina uttered in their native Norwegian tongue, it coming out breathlessly, as a tear streamed down her face. "Nikolai."