#norsk teater

[hanna-water]

source: https://www.bt.no/amagasinet/i/VPjGgr/baard-ylvisaaker-det-aa-staa-paa-en-scene-foran-20000-drit-i-det Bård Ylvisåker: – Det å stå på en scene foran 20.000? Drit i det.

(Aftenposten) Han har overtatt tronen i “Kongen befaler” og har levd av å opptre halve livet. Men det er ikke dette Bård Ylvisåker virkelig brenner for.

Publisert: 11.02.2023 10:26 

Han skjønte raskt at det var noe galt med mannen i vannet. De var på vei hjem, han og broren og moren, da de fikk øye på ham, duppende i en dam, med ansiktet ned.

Hvem var det? Hvordan havnet han der? Ingen visste. Men det var veldig tydelig for Bård at mannen var død.

Hendelsen ligger milevis unna og 30 år tilbake i tid.

Hans Terje Ylvisåker var sivilingeniør og tok med konen og sønnene på jobb for Norad i Mosambik og Angola. I sistnevnte land var det borgerkrig og ikke uvanlig at barna så våpen eller hørte skudd. Mens tre år eldre Vegard trivdes bedre hjemme, gjerne foran flysimulatoren, fikk den eventyrlystne lillebroren utforske nabolaget, lenge før telefoner ble mobile og barneklokker fikk GPS.

– Det er rart foreldrene mine lot meg få lov, men jeg gikk og spankulerte rundt der, sier Ylvisåker til Aftenposten.

Han har kalt barndommen «perfekt», har sagt om Afrika-årene med broren at det «ble veldig mye oss». Med et hav av tid og bare tre VHS-filmer – «Life of Brian», Harald Heide-Steen, «Weekend at Bernies» – formet brødrene sin egen humor.

En humor som har brakt dem fra suksess til suksess i en karriere som har vart mer enn halve livet, der de har gjort alle sketsjer, show og sanger sammen.

Helt til nå.

Fortjent terningkast 2

Han gråter «ekstremt sjeldent». På skjermen: smil og latter, glimt i øyet, alltid morsom.

– Hva er det minst morsomme du har laget?

– Som vi har laget?

Han er kanskje ikke vant til å få spørsmål i entall?

Ylvisåker sitter i et mørkt studio i produksjonsselskapet Concorde TV, som brødrene startet for 11 år siden. Han humrer litt, gjesper litt, lener seg tilbake i kontorstolen, i mørk genser og mørke jeans, mens han heller i seg mørk væske fra en boks Pepsi Max.

Og slik finner man lettest mørke i livet til Bård Ylvisåker: Man konstruerer det. Hendelsen med den døde mannen er et sjeldent glimt av noe annet enn idyll.

Men det minst morsomme han har gjort?

«Ylvis goes philharmonic», svarer Ylvisåker.

Det var i 2001, tidlig i karrieren. Bård og Vegard var nettopp blitt oppdaget i skoleteateret hjemme i Bergen, to sjeldne talenter med et rykte som spredte seg raskere enn korona.

Men denne forestillingen med Bergen filharmoniorkester ble halvhjertet. Dagbladet trillet terningkast 2. Velfortjent, mener han og kaller det hele «pinlig».

– Jeg tror det var da vi bestemte oss for at vi aldri igjen skulle ta lett på en jobb.

Dette var årene der livet hans ble snudd på hodet. Det ene øyeblikket var han en ganske vanlig norsk tenåring. Så fortalte kjæresten at hun var gravid, en manager plukket ham opp fra skolerevyen, og vips, så var Bård Ylvisåker på full fart mot småbarnsliv og stjernekarriere.

– Jeg følte jeg gikk fra å være barn til å ha barn uten noe voksenliv imellom. På samme måte var det med meg og Vegard: Vi hadde ikke noe forhold til teater, egentlig.

Fjasete, grovt og nydelig

Brødrene fløy rundt på turné med showet «Ylvis», en eventyrlig suksess. Som føltes helt feil. Sketsjene og humoren var ting han var blitt fortalt ville funke. Noe det gjorde. Men det var ikke hans humor.

– Jeg var helt død inni meg, liksom. Jeg synes det var helt meningsløs drit. 

På hotellrommet tok han frem gitaren, nærmest som terapi, og lærte seg sangene til artisten og skuespilleren Jack Black – som med bandet Tenacious D lagde fjasete, grove, nydelige sanger.

– Jeg satt og spilte gjennom de låtene og tenkte at det må være helt fantastisk å kunne leve av å lage egne låter som er kødd. Men jeg var helt sikker på at dit kommer jeg aldri.

Sceneskiftet som fulgte, er fortalt før, men et kort synopsis:

Ylvisåker-brødrene fikk ny manager, som utfordret guttene på hva de ville gjøre. Sommeren 2011 fikk de eget show i P3, klekket ut sine egne, corny ideer, deriblant «låter som er kødd». Den første, rap-parodien «Work It», skapte blest også utenfor Norge. Og Bård tenkte: «Oh shit, OK, det går an.»

To år senere lagde de en annen tullesang sammen med stjerneprodusentene i Stargate, om hvordan ingen vet hva reven sier, og ... vel, du vet.

Midt i intervjuet lyder plutselig brorens skarrende stemme fra skrivebordet:

«Eg trenger penger!»

– Sorry.

– Hva var det?

– Det var Vegard sin meldingslyd.

Han flirer litt. Brødrene ser hverandre daglig, men sjelden utenom jobb.

– Jeg ringer jo ikke ham og spør om han skal være med på kino. Det ville være litt spesielt.

Og nå, for første gang, kan de altså sees alene i hvert sitt program. Bård som ny konge i Kongen befaler. Vegard som vinner av høstens 71 grader nord.

Men den som leter etter en sprekk i idyllen – en Knutsen i klinsj med Ludvigsen, en Simon på kant med sin Garfunkel – må lete forgjeves.

– Han har hatt lyst til å være med i sikkert ti år. Han elsker jo det der. Jeg har ikke sett en eneste episode av 71 grader nord i hele mitt liv, inkludert hans sesong, sier Bård.

Jobben som programleder i Kongen befaler ville han neppe tatt uten å føle eierskap til programmet, sier han.

– Det er jo en programlederjobb som er helt topp, det. Men mitt hjerte ligger i å lage ting fra bunnen av.

Ylvis-brødrene produserte den første sesongen og valgte Atle Antonsen som programleder. I høst mistet sistnevnte jobben som følge av den mye omtalte episoden med Sumaya Jirde Ali.

– Hvordan er det egentlig å ta over rollen under de omstendighetene?

– Jeg verken kan eller vil gå inn i den greien der. For meg er det mer sånn: Faglig sett skal jeg hoppe etter Wirkola, for jeg synes Atle gjorde en veldig god jobb som konge.

Han har ikke snakket med Antonsen om jobben, bortsett fra en tekstmelding der den gamle kongen ønsker den nye lykke til.

Det var Ylvis som produserte første sesong av «Kongen befaler» i 2019, og som valgte Drammens Teater som scene og Atle Antonsen som konge. FOTO: GORM KALLESTAD / NTB

«Heroin skutt i øyet»

Bård Ylvisåker har det som kan være både en superkraft og en akilleshæl i showbiz: Han blir ikke nervøs.

Muligens er det genetisk. Han la særlig merke til det da de holdt konsert i Stavanger med brødrenes tidligere sidekick, Carl Fredrick «Calle» Hellevang-Larsen. Alle Ylvis-brødrene skulle på scenen, inkludert den mindre kjente Bjarte, attpåklatten som ble løftet frem i fjorårets Ylvis i Sogn på VGTV. Ingen av de tre brødrene var nervøse.

Calle, derimot.

– Han var så nervøs. Han skulle bare være på én låt, men var helt knekt. Han kaster opp før han skal ut på sånne ting. Og jeg tenkte: «Hvordan orker du å gjøre noe på en scene? Jeg fatter det ikke. Det virker jo så utmattende.»

Men så, da Calle gikk av scenen, fikk Bård se den andre siden.

– Det var som om han hadde skutt heroin i øyet. Han sa: «Er ikke dere happy, og er ikke dette det mest fantastiske dere noen gang har vært med på?!» Så sitter Vegard, jeg og Bjarte der og bare: «Jo, det var topp det. Det var kult.»

«Kaos» kaller Bård Ylvisåker konserten de holdt i Oslo Spektrum i 2014, foran 8500 tilskuere. Det ble så mye som skulle ordnes, løses, innøves, at han nesten ikke klarte å nyte opplevelsen. FOTO: VEGARD WIVESTAD GRØTT / NTB

Bård har hatt sine triks for å gire seg opp. Når de holdt show, kunne han, til de andres frustrasjon, få et kick av å møte opp backstage rett før forestillingen.

– Det å komme fra gateplan og så fem minutter senere stå foran 500–1000 mennesker, det ga meg et slags støt som gjorde at jeg skjerpet meg.

Det han virkelig brenner for, er skapelsen. Han kan gå til konen, stolt som en unge med tegning fra barnehagen, og spille av en tidlig låtskisse sammen med det ferdige resultatet.

– Hun blir fascinert av at jeg fremdeles synes det er spesielt, sier han.

– Det å stå på en scene foran 20.000? Drit i det. Da blir du jo bare plassert et sted og skal gjøre låten din. Men det å lage noe som ikke finnes, det synes jeg er bare ... ufattelig gøy.

Hollywood, runde to

Denne skapergleden har møtt sin motstand.

Deres nå ti år gamle monster-hit «The Fox» – som er avspilt 1,1 milliard ganger på Youtube og førte dem på en vill rundtur, fra amerikanske talkshow til hylende asiatiske fans – satte spor i USA. Senest i en fersk Super Bowl-reklame for Uber, med flere store artister, der Bård og Vegard synger en snutt ikledd sine velkjente revedrakter.

Sangen åpnet mange dører. Brødrene har jobbet med flere mulige show i USA. Og har møtt et digert maskineri med sine egne rutiner, hindringer, normer og meninger.

I første runde føyde de seg, full av respekt for Hollywoods høye herrer.

– Så blir det slipt vekk mer og mer av kantene. Du blir sittende igjen med en sånn grå amerikansk deig, sier Ylvisåker.

Resultatet ble en pilot-episode som ingen var fornøyd med. Det fislet ut.

Så minnet de seg selv på reve-sangen. Hvor startet det? Jo, hos fire–fem nordmenn hjemme i Oslo. Og jo da, de fikk hjelp av Stargate. Men selv de «aner ikke hvordan de skal lage en hit», sier Ylvisåker.

– Det er de helt åpne om. Det eneste du kan gjøre, er å følge hjertet ditt og lage masse sanger. Én av dem smeller. Hvilken? Umulig å si. Møter du et menneske som sier at de vet det, skal du styre unna.

Helt ærlig, Bård Ylvisåker:

– Hvilken av dine egenskaper håper du barna dine ikke arver?

– Evnen til å utsette helt nødvendige, hverdagslige oppgaver.

– Hva er din favorittlyd?

– Rent teknisk liker jeg veldig godt «fasten seatbelts»-lyden på fly. Den har en fantastisk blanding av skarphet og rundhet.

– Hvilken låt har betydd mest for deg?

– «Another Brick In The Wall, pt 1.» av Pink Floyd.

– Når følte du deg sist mislykket?

– Sist jeg forsov meg sånn at barna kom for sent på skolen.

– Hva er det norskeste du vet?

– Langrenn. Jeg prøver å forklare folk i utlandet at de største heltene i Norge er de som går fort på ski rett frem og av og til stopper for å skyte. De skjønner ingenting.

– Når føler du deg mest i utakt med din samtid?

– Når folk skriver «POV» på Tiktok.

Ylvis vendte tilbake. Og begynte å protestere når folk filte ned ideene.

– Det blir sånn: «OK, så de tilbakemeldingene dere nettopp ga oss? Hva om vi hadde kommet inn og sagt at vi skulle lage en EDM-sang om en rev? Den hadde feilet på alle punktene dere nettopp nevnte.»

– Blir «The Fox»-suksessen et slags rush som dere har lyst til å gjenskape?

– Ja, altså vi holder på, sier Bård, som ikke legger skjul på at de trekkes mot Hollywoods nedslagskraft og høye budsjetter.

– Men vi er jo veldig lugne på at om det ikke blir sånn som vi vil, så driter vi i det. Det er mange der borte som blir fascinert av at vi ikke gir oss.

– Har du lukket noen dører med den holdningen?

– Absolutt! Hehehe.

– Det er kanskje et sunnhetstegn?

– Ja, det føles dessverre alltid riktig etterpå. Selv om du ser båten seile videre uten deg, så ... Hvis det er Titanic som seiler, så er det jo greit.

Strenge unge foreldre

Apropos: Nå må Bård gå.

Han plukker opp jakken, trasker mot bilen nedenfor kontoret, en elektrisk kabriolet.

Som kan høres ut som nettopp den bilen du forventer av en komiker som har tjent flere millioner årlig. Helt til den dukker opp: en sølete, knøttliten Smart-modell som så vidt rommer Bård.

– På en sommerdag skal den gå opp til hundre kilometer, sier Ylvisåker.

Så står det naturlig nok en større bil hjemme, med plass til hele familien. På bilferier har han og konen hatt klare regler for de tre barna: ingen skjermer.

– Det kom noe godt ut av at de kjedet seg. Da var det ekstra digg å komme frem. Og det tvang ungene til å snakke sammen.

Som unge foreldre ble de opptatt av ikke å feile og ikke «bare ta med ungene på McDonald’s og være sløv».

– Du skal liksom ta igjen med å være veldig rigid, og jeg husker vi ble applaudert av andre voksne for at vi var så prinsippfaste.

Kanskje var de for prinsippfaste, lurer han.

Datteren var sist i klassen til å få telefon. Det blir vanskelig når barnet blir eneste i klassen som ikke er på Snap eller får spille det nyeste spillet.

Og det er tross alt forskjell på skjermbruk – forskjell på å lære seg lesing og regning i en app og glo på en tullete musikkvideo med to artister i revekostyme.

Mitt kulturliv

Hører på/ser på/leser nå: – Jeg vet det høres rart ut, men jeg konsumerer nesten ingen former for underholdning for tiden. Så mye av arbeidsdagen går med til å skrive og analysere ting at jeg helst bare vil ha det stille hvis jeg har fri en ettermiddag. Helt stille i bilen på vei til jobb, ingen musikk når jeg trener, hører av og til halve førsteepisoden av nye podkaster for å høre hva konseptet er, men så vil jeg gjerne slippe å høre mer.

Klype-seg-i-armen-gøy

Uansett er barna blitt gamle nå – 13, 18 og 21 år – og eldstedatteren har allerede reist av gårde for å studere til arkitekt, det Bård selv ville bli før han ble svelget av underholdningsbransjen.

Mens Vegards datter har vunnet MGP Jr., har ikke Bårds barn satset i den retningen. Som er helt greit, synes han.

– Den virker så tilgjengelig, den drømmen om at du bare kan filme deg selv på Youtube, og så kan du bli rik. Det er veldig vanskelig for barn nå å forstå hvor lite det nåløyet er.

Han svinger den knøttlille bilen inn i en ny Oslo-gate mens han humrer litt over uttalelsen om at komikere er på høyden som 30-åringer – uttalt av en 30 år gammel Bård.

– Jeg synes jo 40-åringer er knakende gode, sier han.

– Man merker vel når man begynner å levere ting som folk ikke liker. Får jeg håpe, i hvert fall.

– Kunne du tenke deg å jobbe oftere som regissør og holde deg i kulissene?

– Jeg føler det høflige er å si ja. Og jeg liker å gjøre det i tillegg. Men jeg har ikke lyst til å slutte helt.

De siste årene har tidvis vært tunge. Prosjekter har møtt motstand. Han kjenner det krever litt ekstra nå, han må jazze seg mer opp for å gå ut på en scene og gnistre.

Men skapergleden? Uendret. På parkeringsplassen utenfor togstasjonen snakker han om et USA-relatert prosjekt de har på gang. Som inkluderer en sang med Kringkastingsorkesteret.

– Der har du igjen det der med at du begynner med en idé og kanskje nynner inn en melodi. Og plutselig sitter et strykeorkester og spiller det, og det bare låter helt sinnssykt fett. Det er jo sånn klype-seg-i-armen-gøy, sier Ylvisåker.

Før han går ut av bilen for å ta nye passbilder til et nytt visum, en ny USA-tur og kanskje et nytt eventyr.

Etter stjernestøvet

En dag i 2013 gikk han bortover gaten på Manhattan med en spesiell følelse i kroppen.

Han hadde nettopp kommet ut fra døren til Stargate, der han og broren hadde fått lov å jobbe en hel dag i studio med en egen låt som var kødd. De hadde mast seg til noen ekstra timers jobbing med produsentene.

Han tuslet opp på hotellrommet, lukket døren og spilte av sangen på telefonen.

Det han hørte i hodetelefonene, var ikke lyden av en fremtidig global hit. Men han hørte noe nesten like vakkert: en idé, klekket ut hjemme i Norge, jobbet frem av to brødre, løftet til nye høyder av to topp-produsenter. En idé som hadde nådd sitt absolutt ytterste potensial.

Og da, sittende på rommet, med en fjasete reve-låt i ørene, begynte Bård Ylvisåker å gråte.

Publisert: 11. februar 2023 10:26

[willstafford]

Holder det i familien

LANG DAGS FERD MOT NATT Oslo Nye Teater, Torsdag 25 Januar 2024 Etter å ha beundret den norske skuespilleren Jakob Oftebro på skjermen i flerr år, kunne jeg ikke gå slipp av muligheten til å se ham på scenen. Denne nye produksjonen av Eugene O’Neiils mest selvbiografiske klassiker involverer også tre andre medlemmer av Oftebros familie. Livet imiterer kunst når veteranskuespilleren Nils Ole…

[mon-d-i-e-u]

Okay I just returned from watching the production of Les Misérables at Folketeateret in Oslo, and it was amazing! If you have the chance to go see it or if you at least can understand Norwegian I would urge you to watch it asap. It was so great.

I’ll write down some of my favourite tidbits and highlights that I noticed under the cut!

Okay, please note this is in no way a cohesive review, this is more me rambling in no particular order.

The set design was beautiful! They had a spinning stage like they do in The West End and it made the story more dynamic and compelling

Especially the church design was beyond beautiful

All the names were pronounced like they do everywhere else except Lamarque and Javert who were very clearly La Mark and JaVÆR

The exchanges between Valjean/Javert were like lowkey kinky

Including when Javert told Monsieur le Mayor he searched the prisoner believed to be Valjean’s body for the sign that he had the right man

Or when he said he could wait to get him under his whip again

The sound affects and the visuals were great like the snapping of whips and slaves being dragged off staage when they collapsed

All the cursing - I love norwegian theatre

enjoltaire was canon

i repeat e n j o l t a i r e  w a s  c a n o n

with lingering looks, touches and a long kiss during on my own

jehan carrying a plant with him everywhere, to the Musain and to the barricade

Feuilly (?) being recuited in the streets and les amis helping people that were suffering

Feuilly had a freaking sword, why do the fandom think of him as responsible

All the prostitutes were great

Thenardier referring to his patrons as “jævla pissemaur”

Thenardier’s outfits from a kilt in the first scene to a pair of metallic red trousers with a matching top hat in Beggars of the Feast

Like I barely understood him at times but I loved him

Madame Thenardier: “Nå var du faen meg vrang, om jeg spør om noe skal du gjøre det med en gang”

Eponine giving Cosette her doll as a parting gift and later referring to her as her little sister

Their voices were all brilliant

Marius’s curls and his dialect like i l o v e

Whoever thought rhyming “Hvem kan tenke på forelskelse når du kjemper på Champs-Élysées” i love you

Grantaire always holding his hand out in the air after every time Enjolras let it go

“nei dette gidder jeg faen meg ikke”

Montparnasse having a line when they were about to confront Valjean at The Attack on Rue Plumet

It was something along the lines of “okay if you’re going to stay here and chat with Eponine I’ll just start the robbery” or something in that spirit

Speaking of Montparnasse, when he helped carry Eponines body away from the barricade as they pronounced her a saint

I am pretty sure I saw him hug Gavroche before he left and I started crying

Gavroche’s song when he revealed Javert was a fake bitch

Gavroche was great in general and I fell apart when he died

When les amis showed up during Empty Chairs at Empty Tables as ghosts

“Tomme bord og tomme stoler, bare hjertet mitt som slår” - a line from ECAET that broke me, roughly: “Empty tables and empty chairs, only my beating heart remains”

Also in the song he descibed the barricade as “the barricade dyed with blood” also making a reference to the lost brotherhood staining the barricade

That is all I can think of at the moment, but all in all 10/10 would watch again

[tarjeismoeworknews]

This is what Tarjei recommends watching at this year's Heddadagene festival

Tarjei Sandvik Moe is an actor and screenwriting student, and can be seen on stage during the Hedda Days 2022 in the monologue performance “20. November ”at Teaterkjeller'n. 

Bror (Brother) 

Goksøyr & Martens på Det Norske Teatret

I have seen a couple of performances of Goksøyr and Martens before, and am a huge fan. Then I have thought about what makes Oddgeir Thune so terribly good at playing in these performances. Theory: He manages to trample in a natural way, which suits this hyperrealism. So Thune trudges , he does not walk, nor does he strut or stroll (as is so often seen on stage). No, Thune is trudger. One can almost dare to say that he is pawing! And this show is sure to be a hit.

Eg er vinden (I am the wind)

Turnéteatret i Trøndelag

Yes, so this winter I sat in cold, dark Lillehammer, and read five pieces by Jon Fosse in addition to the whole Septologien(Septology). I had read little of him before. And I was saved, in the original sense of the word; it was truly a religious experience. Of course, I also lost some courage as a script student, but so be it. Fosse says that writing for him is synonymous with listening . He does not push forward, but writes down what comes to him. A good actor is also one who listens. I am the wind  is one of Fosse's best pieces. Therefore, I reckon that this production is worth seeing, without having seen it; for the sake of the existentially painful text.

Til Ungdommen(For the youth)

Oslo Nye Teater

Here I am somewhat biased, since I played in this show in its first playing period. I have not seen it yet (difficult when you are on stage). But I see that there is still a strong small ensemble on stage, which I am sure will lift Linn Skåber's attentive, interview-based monologues up to fine heights in the minimalist, naked staging of wise, fine Mattis Herman Nyquist.

Skuddsikker vest (Bulletproof vest)

Brageteatret

Director Even Torgan is the devil's advocate in Norwegian theater. A man who has aroused a lot of theater interest in me. It is terribly inspiring to see a person who insists on creating art that has a place in society, and not just for art lovers. Everything Torgan does should be seen, and I reckon that applies to this too. There is drive, passion, playfulness, impudence and a dose of humor in everything that this trickster creates. 

source: https://www.heddadagene.no/nyheter/tarjei-sandvik-moes-tips-til-heddadagene-2022?fbclid=IwAR0UPUO7WJBtPO9JTxnbL0UGhv14B1uiyLLLjiGS7tST9R6h4P8h1gdxWIM

[evakcardamom]

Yesterday Lars Norén died after complications of Covid 19.

Tarjei has written a tribute to Lars Norén on a site called scenekunst.

I decided to translate the tribute with google translate, so you all can read it.

Here it is:

Thank you for your swallow dives in the dark, Norén!

The playwright Lars Norén died of complications related to covid-19 on 26 January. The actor Tarjei Sandvik Moe, who is waiting to play Norén's on November 20, remembers the meeting with Norén's art.

"Sometimes I am filled with a strong happiness - but I can only express it through crying."

From the play Munich-Athens, by Lars Norén

On January 26, the playwright Lars Norén died of complications related to covid-19. Norén showed us how existential darkness can be turned into art and how that art can once again light up in the theater darkness. For decades, he created profound, sharp and powerful drama that has touched and inspired many.

I first discovered his drama, completely without a clue as to who he was, when my mother took me on a production of Som lauvet in Vallombrosa at Det Norske Teatret in 2017. Before this evening I was a theater-skeptical seventeen-year-old, who was more interested in film. and simply thought that theater was rather boring. After this evening, I almost wanted to do nothing but watch, read and play theater, and most of all Lars Norén's drama. I laughed so I cried, and cried so I laughed, of the dysfunctional relationships, the self-absorbed characters and the strong and effective dialogues and monologues. I also suspect that in inappropriate ecstasy I got up in standing ovations before the show was completely finished. Lars Norén's acting made me understand the enormous power a stage text can have when it is written without fear of going into existential themes with a personal angle and both invites and gives the actors on stage space to find tragicomic, spark and dynamics together. . Then theater really is not boring.

Suddenly I had to play Norén's drama myself. In April 2020, we were to premiere the monologue on November 20, Nor��n's dark play based on texts left by a school shooter, in Oslo Nyes Teaterkjeller. No project has aroused more nervousness and awe in me. Carrying Norén on my narrow shoulders seemed impossible. I still had a secret (and most likely quite unrealistic) dream that the playwright himself might come and see. But due to a virus, we still have not premiered. This virus also took Lars Norén's life. Now I know for sure that he will not come and see the show when we are one day allowed to have a premiere.

I have been walking around with my head on November 20 for over a year now, and I can often think: Why does Norén have the strength, bother and desire time and time again to portray characters in such unimaginably deep crises? He writes about relationships full of physical and psychological violence, drug addicts, sex offenders and school shooters. Are these people representative of who we are?

Many will also think that Norén's art, in those cases where he has been very engrossed in uncompromising methods in the search for dark truths, contains some major flaws. However, we artists should look to him today and into the uncertain future because we must remember that we as artists must uncompromisingly search for these truths. We represent the universe in everything we create. And the universe is strikingly often a painful place to be. The universe is made up of many people in very deep personal crises, people who commit cruel acts, and although we are not all exactly like them, we can understand them and ourselves through art. We all have darkness in us.

Anyone who sees or reads a play by Norén gradually understands that it is far healthier, and moreover uplifting, to dive into the darkness through art than to suppress the existence of darkness. For the darkness that is not processed, but only suppressed, will grow. Therefore, we should be happy that Lars Norén has plunged into his own and others' tragic fate and psychology both through realistic and more symbolic expressions time and time again and conveyed it further in his very intellectual, but far from inaccessible texts. This means that we as readers or theater audiences can feel resonance, recognition and understanding that we can take with us further in life.

Lars Norén remains the greatest Swedish playwright after August Strindberg, and he will undoubtedly live on in our common consciousness and on theater stages all over the world, for many years to come. In Oslo, there will be a trip to play Norén at both the National Theater with Etter Stillheten and Oslo Nye Teater on 20 November as soon as it is safe and legal in terms of infection control. Then we will play with you in our dark hearts, Lars.

Thank you for everything, and rest in peace, great artist.

[anettetheresepettersen]

Nødvendigheten av ubehag (intervju)

Da teatersjefjobben ved Kilden Teater ble utlyst i 2018 vurderte Valborg Frøysnes først å søke seg dit som skuespiller. Men i forlengelsen av #metoo tenkte hun: ”Faen, hvorfor ikke søke selv?”

Det er øsende (nei; høljende!) regnvær i Kristiansand den dagen jeg skal møte teatersjef på Kilden teater, Valborg Frøysnes. Det har ikke regnet i så store mengder siden før koronapandemien så vidt jeg kan huske. Vi har avtalt å møtes en tidlig morgen på en kaffebar i Kristiansand, og Frøysnes rekker å spise frokost før jeg ankommer samtalen noe forsinket nedlesset i bagasje. Selv om aktiviteten på scenekunstfeltet i Kristiansand er økende, er det fortsatt en nokså oversiktlig mengde mennesker, og Frøysnes og jeg har møtt hverandre i ulike sammenhenger gjennom våren. Vi har da snakket om scenekunstens plass og rolle i en kontekst som en mellomstor by som Kristiansand, og (habilitetsnotat, habilitetsnotat!) det foreligger en vag plan om samarbeid mellom Kilden Teater og kuratorduoen theisen/pettersen (hvor jeg utgjør halvparten) om et Etegilde – et konsept hvor theisen/pettersen inviterer til samtaler om scenekunst i Kristiansand.

Kildens teatersjef Valborg Frøysnes, som er født og oppvokst i Oslo med foreldre fra Setesdal i Agder, er opprinnelig utdannet skuespiller fra Rose Bruford College i London. Etter endt utdannelse 2001, jobbet hun tre år som skuespiller i London før hun ble ansatt ved Teatret Vårt i Molde i 2004. Etter nærmere seks år der, reiste hun til Frankfurt hvor hun tok en mastergrad i teatervitenskap og dramaturgi. Hun tilbragte ett semester ved Universitetet i København før hun returnerte til Molde i 2013. Etter to år til ved Teatret Vårt flyttet hun tilbake til Oslo hvor hun frilanset som skuespiller og blant annet jobbet med scenekunstkompaniet Susie Wang. Høsten 2018 ble hun ansatt som teatersjef ved Kilden Teater i Kristiansand. I november 2018 tiltrådte hun i en 50% stilling som overlappet med daværende teatersjef Birgit Amalie Nilssen, og siden 1.januar 2020 har sjefsjobben formelt vært hennes.

Det er ikke helt uvanlig at norske teatersjefer har både praktisk og teoretisk teaterbakgrunn. Eksempelvis har påtroppende teatersjef ved Nationaltheatret, Kristian Seltun, hovedfag i teatervitenskap, mens Kristian Lykkeslet Strømskag ved Teatret Vårt i Molde har hovedfag i nordisk og er utdannet dramaturg. Jeg har likevel inntrykk av at de fleste teatersjefene i Norge er utøvende scenekunstnere (særlig regi og skuespill) hvor de teoretiske fagene er noe de fleste teatersjefene (og andre i feltet) har tatt i relativt ung alder. For Frøysnes var dette derimot noe hun oppsøkte etter å ha jobbet som skuespiller en del år.

Hvorfor valgte du å reise til Frankfurt for å ta en mastergrad?

– Jeg tror jeg var kommet til et punkt hvor jeg måtte videre på en eller annen måte hvis jeg skulle fortsette med teater. Jeg var nok litt desillusjonert og tenkte det måtte være noe mer. I Frankfurt ble alt det jeg hadde holdt på med i ti år satt spørsmålstegn ved – jeg gikk inn i en liten krise. Hele min idé om hva teater kan være ble utfordret og sprengt. Det var litt som å være i opposisjon til foreldre, bare at det var teatret istedenfor, litt pubertalt sent, kanskje. Men jeg liker tanken om at teater er i bevegelse, at man ikke konkluderer med at dette er teater, men i stedet jobber med hva teater kan være. Det lærte jeg i Frankfurt, og det er en fin ting, både estetisk og filosofisk, at man ikke sitter med en fasit om hva teater er.

I et intervju med Fædrelandsvennen i 2019 uttalte du at du opprinnelig hadde tenkt å søke deg til Kilden som skuespiller hvis det kom en bra sjef der, men så endte du med å søke sjefsjobben i stedet?

– Haha, ja, da jeg så at stillingen var utlyst, hadde jeg jobbet noen år som frilans, og tenkte at jeg ville søke meg dit hvis det kom noen kule folk der. Jeg synes det hadde vært fint å jobbe på institusjon igjen. Hadde det ikke vært for #metoo, så hadde jeg sannsynligvis nøyd meg med den tanken. Men etter #metoo var det lettere å gjenkjenne og identifisere ufin maktutøvelse, og jeg opplevde en enorm styrke i det. Dette fikk meg til å tenke: «faen heller, jeg søker jobben selv». Så da gjorde jeg det.

Det var altså skuespilleren i deg som først vurderte Kilden Teater som en egnet arbeidsplass. Som skuespiller, hva håpet du å finne ved Kilden Teater – hva ser du etter i et teaterhus?

– Det jeg likte med å jobbe med teaterkompaniet Susie Wang var å være en del av en gruppe som har en tydelig visjon og som jobber så kompromissløst og helhetlig. Det synes jeg er veldig tiltalende – å være med på å bygge opp noe man har tro på. Da har man på en måte en retning med det man holder på med, man er med på en reise. Det appellerte til meg, og det var det potensialet jeg så i Kilden.

Teatret Vårt i Molde er vel nokså likt størrelsesmessig som Kilden Teater, hvilke erfaringer tok du med deg derfra etter dine syv år som skuespiller, videre til Kilden?

– Masse, egentlig. Daværende teatersjef Carl Morten Amundsen var veldig ambisiøs på Teatret Vårts vegne, selv om det var et regionteater. Han var opptatt av at regionalt ikke skal bety provinsiell. Det synes jeg er en veldig riktig tankegang. Han satset også mye på nyskrevne tekster og var inspirert av tysk teater. Det har betydd enormt mye for meg – inkludert den linken til Tyskland. Men også viktigheten av å nå ut i en region hvor man ikke har teater. Det å kunne spille for folk som ikke har teatret i sin umiddelbare nærhet er en verdifull tanke og et demokratisk spørsmål. Og så lærte jeg at skuespillerne alltid er viktige, men på et lite teater er de desto viktigere.

Hva ser du etter i skuespillere?

– Det er vanskelig å sette fingeren på, men det er enormt viktig hvordan de er som mennesker. Det handler vel om det å ha en vilje og et behov for å uttrykke seg, at de vil være med på visjonen jeg har. Jeg ønsker at de opplever at vi er et lag, at de blir en ressurs. Jeg prøver etter hvert å trekke dem mer inn i andre sider av virksomheten enn bare det å stå på scenen.

Hvordan?

– Jeg vil at de skal være med å tenke hva Kilden Teater vil kommunisere, for eksempel hvordan vi skal fremstå visuelt. Det er viktig at de inngår i kunstneriske valg – som hvilke stykker og regissører vi skal invitere, blant annet. Jeg har ikke kommet helt i gang med dette, mye på grunn av korona, men det er noe jeg vil jobbe aktivt med. Men jeg har allerede involvert skuespillerne i morgenmøter med markedsavdeling og kommunikasjon, noen fra hver oppsetning er alltid med, slik at avstanden mellom de ulike avdelingene blir mindre.

Kan du si noe mer om hva som er visjonen din?

– Det blir fort et floskelspråk når man skal snakke om visjoner, men det er særlig tre elementer jeg er opptatt av. For det første hadde jeg da jeg startet et markeringsbehov for Kilden Teater: Vi må ut og markere Kilden Teater som et egenproduserende hus. Jeg vil at vi skal ha tydelige egenproduksjoner som det legges merke til med kunstnere som arbeider på et høyt kunstnerisk nivå. Gjerne kunstnere som ikke alle andre institusjoner velger. Skuespillere og regissører henger sammen, og har man høy kunstnerisk kvalitet på disse så baller det på seg. Dette handler også om helhet, at det visuelle også er en del av programmet som er teatrets identitet. For eksempel i form av plakater der jeg har ønsket å ta plakatkunsten på alvor. Det andre elementet i visjonen handler om å åpne teatret opp for nye publikumsgrupper. Det er kanskje et ønske alle teatersjefer har, men her i Kristiansand er det veldig delt, og det er fortsatt mange som tenker at Kilden ikke er for dem. Det hadde jeg lyst til å prøve å gjøre noe med, og der er jeg fortsatt litt tidlig i det arbeidet. Det tredje, og kanskje viktigste elementet handler om større mangfold. Jeg har vært opptatt av rasisme og mangfold i mange år, og det har overrasket meg hvor lett det er å havne i en hvit, mannlig, europeisk, normativ kanon når man først sitter i maktposisjon. Det er gjerne disse tekstene regissører først foreslår eller de man selv først tenker på. Det å gå utover det man har lett tilgang til eller allerede kjenner krever kontinuerlig jobb. Det har slått meg at det er det som er hardt arbeid, det krever en innsats fra de som sitter i maktposisjon, men det er det som må gjøres.

Nå er det vel halvannet år siden du begynte i jobben, først i 50% en periode, før du tiltrådte 100% i år, hvilke erfaringer har du gjort deg så langt? Er det noe som har overrasket deg positivt?

– Det som har imponert meg er hvor utrolig dyktige folk det er på alle verkstedene: kostyme, mask, rekvisitt, snekker og malersalen. Det er skikkelig dyktige håndverkere på huset, det er de som er diamanten i den store bygningen.

Hva med motsatt – er det noen utfordringer som har overrasket deg, som du ikke hadde sett for deg på forhånd?

-Det er litt tidlig å svare på, jeg har på sett og vis bare hatt én stor hovedproduksjon. Kilden er et stort hus, vi er et lite teater i det huset og jeg er ikke øverste sjef. Det å nå ut til nye publikumsgrupper er arbeidskrevende, det samme gjelder når det kommer til å finne nye historier og søke utenfor det kjente.

Hvordan jobber du med dette, helt konkret?

– Jeg har forsøkt å knytte til meg folk jeg ikke kjente fra før, som har vært i andre miljøer enn det jeg har vært i selv eller har kjennskap til. Og at de tipser meg om ting jeg kan se. Det handler om å være nysgjerrig på hva man ser utenfor den faste ruten.

Nå står vi i en krevende teatersituasjon med en korona-krise som legger strenge restriksjoner på hvordan teatrene kan produsere og driftes. Dere har allerede hatt én produksjon som er tilpasset dette, hvordan påvirker det jobben din fremover?

– Vi har kommet bakpå i planleggingen og får færre publikummere. Men jeg blir litt sta i dette. Da avgjørelsen ble tatt om at Kilden ikke skulle permittere, tenkte jeg at vi må jobbe oss gjennom det, og det er jeg veldig glad for at vi har gjort. Det var ekstremt lærerikt med Culpa-produksjonen, hvor regissør Mine Nilay Yalcin gjorde en formidabel jobb. I koronatiden tror jeg ikke man kan si at noen gjorde riktig eller galt. Ingen visste noen ting, og ulike teatre kunne kun handle ut i fra det de selv mente var rett eller forsvarlig.

Nå har vi holdt på i snart tre måneder i denne rare unntakstilstanden, og vi vet at det ikke kommer til å gå tilbake til ‘normalen’ på en stund. Vi må belage oss på at det blir en annen normal, og det tar lang tid å tenke, det er jo så omkalfatrende. Jeg har sett på bildene fra Berliner Ensemble i Berlin, hvor de fjerner seter i publikumsamfiet for å opprettholde anbefalt sosial avstand, og jeg lurer på hvem teater skal være for?

– Ja, jeg blir veldig ydmyk av det. Og det er kanskje dette teatret trenger for å bli tvunget til å finne nye publikumsgrupper? Det beste som kan komme ut av korona er kanskje det – at det å oppsøke nye publikumsgrupper ikke blir nok en floskel i nok en strategi. Jeg har ikke egentlig hatt så sterke meninger om koronateateret. Det er mange grunner til at teatersjefer valgte å permittere ansatte, og det respekterer jeg. Jeg har ikke vært helt enig i all den kritikken som har kommet mot dem som valgte eller måtte permittere sine ansatte. Jeg synes det har vært vanskelig å ha bastante meninger om ting, og i det har det vært vanskelig å komme inn i lange tanker.

De lange tankene hører kanskje til det kommende årets oppgaver. Nå har man hatt noen måneder hvor alt nærmest ble kastet opp i luften, hvor alt har blitt snudd opp-ned. Men nå ser det ut til at vi har minst ett år foran oss hvor vi må skape og vise teater på andre måter enn vi tidligere har gjort. Det er lite som tyder på at vi får sitte 20 cm unna hverandre i salen, for eksempel. Jeg er enig i at det er tidlig å skulle forvente gode refleksjoner over noe man fortsatt står midt oppi, det tar tid å tenke …

– Ja, det er det – det tar tid å tenke, og det tar tid å skape! Det var noen som foreslo at man bare kunne gjøre Hamlet i badekaret, og det er jeg ikke enig i. Vi er også håndverkere og fagfolk, vi bruker jo over ett år på å planlegge og gjennomføre en produksjon. Det trenger ikke alltid ta så lang tid, men det tar tid å tenke og skape. I en ideell verden ville man kanskje tatt et steg tilbake og sagt: «Dere, nå tenker vi i to uker, og så kan vi begynne». Men det var ikke mulighet til det.

Hvorfor ikke? Hva er det som hindrer dere i det?

– Det var så mye annet som måtte prioriteres. For min del var det bare det å holde hodet over vannet med en fireåring hjemme og beredskapsmøter på jobb, og ingen visste noe. Jeg tror det var fordi alt var i unntakstilstand.

(Mellomspill: Her henger journalistens datamaskin seg opp. Midt i samtalen om konsekvensene av koronakrisen, er det ironisk nok som om datamaskinen melder seg inn i samtalen og roper: Jeg er også sliten av denne krisen! Du har brukt meg for mye, vi trenger en pause!)

– Men jeg lurer: Er det vårt mandat å lage digitalteater i badekaret, krise eller ikke krise, er det det vi skal gjøre? Rettferdiggjør det å ikke permittere? Disse spørsmålene er kjempeviktige. Og er det skuespillerne som skal permitteres først? Hva sier det om skuespillerens rolle i et teaterhus? Koronakrisen har vært krevende, forvirrende og frustrerende, men kanskje det kommer opp noen relevante spørsmål som det kan være interessant å se nærmere på.

Ettersom mer enn 60% av inntektene til de fleste, eller alle, offentlige teatrene kommer fra nettopp det offentlige, så er det ikke rart at det blir spørsmål omkring permittering. Det er litt som det du sier om å være et team, at hvis du permitteres fra jobben din så er du jo ikke lenger en del av et team. Det handler også om en større kulturpolitikk, om hvem som inngår i teatrets kjerne. Når man sitter i en maktposisjon så må man ta disse tøffe valgene, og da må man også tåle at folk har meninger om det. Sannsynligvis blir man jo upopulær hos noen uansett. På én måte er det ikke ditt hovedmandat å ha en mening om dine teatersjefkollegers valg, men jeg tenker at det er likevel noe i disse valgene som får konsekvenser.

– Det mest dramatiske er hvis produksjonsmidlene blir redusert og man blir tvunget til å gjøre noe hvor man ikke kan stå inne for det kunstneriske arbeidet, der all kunstnerisk visjon bare må legges på hylla. Det var vel mitt mareritt. Og det var jeg også redd for da vi valgte å ikke permittere, men i etterkant så var det den riktige avgjørelsen for Kildens del.

I dag (5.mai) og denne uka er det planlagt en rekke demonstrasjoner, både nasjonalt og internasjonalt, tilknyttet #blacklivesmatter. Du har allerede nevnt at mangfold er en sentral del av din visjon for Kilden Teater. Hva tenker du om teatrets oppgave mer generelt når det gjelder strukturell rasisme og #blacklivesmatter?

– Jeg tenker at det vi står i nå er et vendepunkt. Det har vært der lenge, og nå går det faktisk ikke lenger. Jeg tror man nesten må nullstille seg og begynne på scratch.

Hvordan gjør man det?

– Jeg tror det handler om å ha en bevissthet om det hele tiden og snakke åpent om det, uansett hvor ubehagelig det er. Hvis man virkelig vil gå inn i denne materien så må man også være åpen nok til å ville forandre seg, drive selvransakelse, og innse at dette er like mye, hvis ikke mer, hvite menneskers kamp. For det er mitt problem at en kollega blir utsatt for grov hets, banket opp på gata, kontinuerlig stoppet av politiet, snakket til eller portrettert på en spesifikk måte.

Hvis jeg kan trekke en parallell til #metoo, så overrasket det meg at ikke gutta var mer til stede der. Hvorfor så de det ikke som sin kamp? Det handler like om hvordan de blir fremstilt, og stereotypiene knyttet til dem. Det er like mye deres kamp som min.

Det som skjer nå og #metoo er to forskjellige ting, det er viktig å ikke blande dem. Det er ikke sånn at jeg i kraft av å være kvinne forstår rasisme, men det er noen paralleller der som vi kan dra nytte av i arbeidet mot rasisme. Hva kan teatret gjøre i dette? Hm, vi kan lete etter de historiene som vi ikke umiddelbart har tilgang til, det gjelder også valg av skuespillere, regissører etc. Selvfølgelig handler det om representasjon, men det handler også om form: Form kan også være representasjon. Hva slags estetisk uttrykk velger vi? Hvordan forteller vi historier? Og det å tørre å snakke om casting.

Hvordan er din castingprosess?

– Jeg tror det er viktig å snakke om casting for å reflektere rundt hva som fortelles og for å unngå å reprodusere stereotypier. I Jonas er det noen scener med en gjeng gutter som er ute i skogen og diskuterer meningen med livet. I én scene ender det med at en av dem blir skutt. Da vi skulle caste måtte vi også tenke igjennom dette: Hva betyr det hvis den kroppen som blir skutt er svart versus hvit? Det forteller forskjellige ting, gir ulike assosiasjoner, og det er viktig å ha en bevissthet rundt dette sammen med skuespillerne.

Jeg tror du er inne på noe der. Men det handler kanskje også om at det er vanskelig å finne språket. At den strukturelle rasismen finnes der i kroppen og språket, at man famler etter det rette språket og er redd for å trå feil, og kanskje også har en redsel for å bli «outet» som rasist …

– Men det er kanskje det man må – man må bli outet! Det er ubehagelig, men kanskje det er helt greit at det er ubehagelig. Men det er jo også der man må gå inn hvis det skal skje en endring. Jeg ble overrasket over egne tanker og vegring i dette, og jeg tror man må være villig til å forstå at man trår feil hele tiden.

Det er vanskelig å snakke om privilegier og makt i dette landet hvor den som utøver makt ikke nødvendigvis selv opplever det slik. Jeg tenker at rasisme fores også av kontinuerlige affekter. Det at man er redd for noe er ikke ensbetydende med at noe faktisk er farlig – men at denne frykten er strukturell.

– Ja, det er helt avgjørende at vi får et skifte i den selvsentreringen som skjer når vi snakker om dette. At man snakker ut fra sitt perspektiv, at det hvite perspektivet blir i sentrum som det selvsagte «vi». Bare gjennom vår samtale her, så oppstår dette «vi»et. Det er «vi» som sliter med å endre perspektiv. Det er ofte derfor folk begynner å gråte, fordi man ser på «hvordan har jeg det med dette?» – man sentrerer det rundt seg selv. Da blir diskusjonen deretter. Det er der ubehaget ligger, tror jeg. Det er så viktig at midt i det vi står i nå må de som blir utsatt for dette ikke oppleve at de står alene i denne kampen. At de ikke blir møtt med taushet. Som Camara Lundestad Joof sin bok sier; «Eg snakkar om det heile tida» (2018). Jeg tror «vi» må snakke om det hele tiden. Det er «vi» som ikke må stoppe og tenke at vi har gjort nok.

Intervjuet ble opprinnelig publisert på Scenekunst.no 2.juli 2020.

Foto: Bård Arnesen.

[skilpaddavictoria]

Hei bloggen

Hei hei, jeg heter Victoria og er 20 år. Jeg er over gjennomsnittet glad I ostekake.

Meg med farget hår fordi dette er Tumblr.

Jeg gikk ett år på musikk, dans og drama på Thor Heyerdahl VGS I Larvik, før jeg hoppa på et fly og tok resten av videregående I Armenia. Fagene jeg hadde der var blant annet filosofi hvor jeg lærte at jeg aldri kan være sikker på noe som helst. Etter videregående var jeg selvfølgelig ikke sikker på hva jeg ville studere, så da dro jeg på folkehøgskole I Harstad hvor jeg sang før maten og spilte brettspill.

 Tilfeldig bilde fra Armenia

Mitt første møte med kreativ skriving var vel det samme som de fleste, gjennom norsk og engelsk tentamen på ungdomsskolen. Når jeg tenker tilbake på det nå, var de tekstene generelt veldig mørke. Jeg skrev blant annet om en mann som hadde drept kona og var på Death row, en novella jeg forøvrig vant en konkurranse med (Første og eneste presentasjon innen skriving, noe jeg lever på til den dag i dag) 

Mitt møte med teater var rundt samme tid, da jeg hadde valgfaget sal og scene I 9.klasse. Film derimot har jeg drevet med lengre, selv om jeg tror det er tvilsomt hvor seriøst “å lage filmer på Nokia mobilen sin I 5.klasse” er. Jeg pleide å tvinge vennene mine til å spille ut film ideene mine og når de ble lei, lagde jeg filmene med bamser og go-gos (De små fargerike figurene man hadde på barneskolen) istedet. Ellers har jeg drevet med alle de tre kunstfromene mer eller mindre frem til nå, noe som sikkert er grunnen til at jeg søkte på nettopp Litteratur, film og teater.

Av bøker liker jeg mye, men noen av favorittene er The stranger av Albert Camus, Memoirs of a Geisha av Arthur Golden, Battle Royale av Koushun Takami og Animal farm av George Orwell.

Ser ikke så mye på teater, men hvis jeg skulle gjort det hadde det nok vært en del musikaler som Hamilton og Chicago. Av dramatikere liker jeg Antonin Artaud, som er den eneste jeg kommer på I farta.

Filmer er vanskelig å svare på, for der liker jeg mye, og jeg liker mye forskjellig, men kan si American psycho, Melancholia og Black swan bare for å nevne noen.

 Hvis du klarte å komme deg helt hit, kan det hende du nå kjenner meg litt bedre enn før. Takk for oppmerksomheten.

[jovva]

@trash.Mp4 på insta

Hei OG hallo jeg heter Jovva aka Johanne aka Yo, er 21 og har oppmerksomhets-spenn på 4,5 sekund. Livet i korte trekk:

Et av fire barn (≈ menneskevandt og tvangsoppfostret til å være fleksibel i væremåte), kirkeoppvokst (≈ godt trent til å lytte når voksne hvite menn droner på om det samme i timesvis), lesehest (≈ mange o.p.m når det kommer til skjønnlitteratur og “talentfullt barn”, crash and burn når videregående kom), kreativ (≈ så breddeinterressert at jeg nå studerer LFT samtidig som at alle hobbyene mine ellers også er kunstrelaterte/skapende).

Jeg vurderte både studiespesialisering med k&h og drama da jeg skulle by meg ut på VGS’s reise, men endte opp meg å velge Medier og Kommunikasjon. Jeg hadde to år med dette, VG1&3, først på Tangen, så på Akademiet, og som salat, skinke OG ost i denne juicy sandwichen, dro jeg på utveksling til Canadas vestkyst hvor jeg generelt hadde drama og visuelle kunstfag (5/8 fag). Slik fikk jeg tilf((H-)eldig)vis litt av alt jeg ønsket meg - som i en smågodt hylle på Kiwi (de har den beste.) Med denne miksen av fag har jeg vært gjennom en del praktisk filming, redigering, dramaøvelser, og alt annet som følger med. Etter MK tok jeg et K&H årsstudium her på Uia hvor jeg besto 4/5 eksamener, noe som beskriver livet mitt ganske bra - bare nesten bra nok, men vi klarer oss.

Innenfor litteratur like jeg young/new adult/LGBT lit/drama/fantasy/sci-fi/thriller, og jeg har egentlig ikke lest en eneste skjønnlitterær bok på norsk siden 8. klasse. To favoritter er Mara Dyer av Michelle Hodkin, og All For the Game av Nora Sakavic.

Kan ikke så mye om teater, men er lowkey fan av musikaler - Tuck Everlasting, Les Mis, Hamilton. Liker den moderne versjonen av Much Ado About Nothing med David Tennant og Catherine Tate fra 2011.

Når det kommer til film og serier liker jeg det meste, men ikke stor fan av skrekk, lol. En liten liste: (Film:) Arrival 2016, Pride and Prejudice 2005, Elizabeth the Golden Age 2007, (Serie:) the Gay and Wondrous Life of Caleb Gallo 2016, Brooklyn Nine Nine 2013-, Legion 2017-2019, Maniac 2018, Gentleman jack 2019-.

Jeg er også niche (for norge) interessert i britiske (panel)show og komikere, blant annet Taskmaster, cats does countdown, big fat quiz og travel man.

[trekkspell-sverre]

MOTKULTUR ER SVARET

Det er på tide å ta et fundamentalt oppgjør med vår tids facistbølge i verdenssamfunnet. Brenningenes sus fra 1930-tallet tårner seg faretruende høyt i Norge og Europa og verden forøvrig. Nasjonalisme og egoisme er veiene til facismens diktatur. Det er et symptom på at samfunnet går i uønsket feil retning mot statlig undertrykkelse og krig. Og det er ingen grunner til å akseptere og tolerere nyfacistiske bevegelser, partier og holdninger. Facismen i 1930-åra i Italia ble en ideologi som svek arbeiderbevegelsen.

Nyfacisme anno 2024 utvikles i Øst-Europa, og det finnes politiske partier i Vest-Europa med facistisk ideologi. Det synes å være nødvendig med en retorisk diskusjon om dette politiske problem. Nyfacismen i dagens Øst-Europa gjenspeiler kamp mot kommunisme. Facismen utvikler seg som en kreftsvulst i samfunnet, og angår alle mennesker, og man trenger ikke være kommunist for å engasjere seg mot facismen som ødelegger samfunnet. Facismen trenger motmakt og motkultur, og høylydt diskusjon.

Men det er viktig å forstå at facistisk vold ikke bør møtes med voldelige midler, men med motkultur. Politisk dialog og diskusjon bør være grunnleggende for moderne demokratier i Øst- og Vest-Europa, og verden forøvrig. Norge er et parlamentarisk demokratisk enhetsstatlig monarki. Det norske politiske system er organisert rundt maktfordelingsprinsippet og prinsippet om parlamentarisme. Norge er en rettsstat, ikke en politistat.Frihetlig sosialisme fremmer politisk antifacisme ved 1) frivillig arbeid, 2) sjølstyre og direkte demokrati. 3) avskaffelse av staten , og 4)kollektivisme,

Det nasjonalistiske Fedrelandspartiet i Russland, utgjør President Vladimir Putin sitt politiske ståsted. Nyfacister retter sitt skyts mot innvandrere og venstreradikale folk. «Den nordiske motstandsbevegelse» i Skandinavia 2022, er et nordisk facistisk framstøt som kontrarevolusjonære. Et nyfacistisk parti i Norge 1970/80-åra, var Norsk Front. De fremmer facistisk ideologi ,og er svært negative til det vestlige demokratiske samfunn.

Denne autoritære politiske holdning krever antiautoritær motkultur. Derfor utgjør det frie kulturlivet en viktig rolle i kampen mot facisme.. Musikk, film, teater, litteratur synes å være nødvendige virkemidler for å stoppe facismens voldssamfunn. Det politiske spillet , også lokalt, er viktig for velgeres trivsel i hverdagen. Friheten i samfunnet er grunnleggende menneskerettighet i vestlig tenkning, for at samfunnet skal fungere for alle.

[wiadomosciprasowe]

REGJERINGSKVARTALET – En fotoutstilling om et omstridt kvartal

https://www.y6.no/regjeringskvartalet-en-fotoutstilling-om-et-omstridt-kvartal/

REGJERINGSKVARTALET – En fotoutstilling om et omstridt kvartal

Det er vedtatt at Y-blokka skal rives. Med dette som bakteppe har Norsk Teknisk Museum utviklet fotoutstillingen, Regjeringskvartalet, med museets materiale fra området. Dato: 18-02-2020 07:30 CET Opprinnelig tittel på pressemeldingen: REGJERINGSKVARTALET – En fotoutstilling om et omstridt kvartal Kategori: , Bibliotek, museum Vitenskap, teknikk

Privat til redaktør: Det er pressevisning mandag 24. februar fra kl. 08:00 til 10:00. Ønskes det visning av en uferdig utstilling på et tidligere tidspunkt, er det bare å si fra. ​ Meld interesse til kommunikasjonssjef Kathrine Daniloff, e-post kathrine(at)tekniskmuseum.no / mobil: 90 05 71 92

Velkommen til åpning av REGJERINGSKVARTALET, en fotoutstilling om et omstridt kvartal. Regjeringskvartalet åpnes av Oslos ordfører, Marianne Borgen, 25. februar 2020, kl. 17.

Musikalsk innslag ved Maja S. K. Ratkje og Hilde M. Holsen.

Utstillingen er åpen for publikum fra 26. februar til 31. desember 2020.

RIVING AV Y-BLOKKA Etter terrorangrepet mot regjeringskvartalet 22. juli 2011, har diskusjonene om bevaring av det gamle og bygging av det nye regjeringskvartalet rast. Nå er det vedtatt at Y-blokka skal rives. Med dette som bakteppe utvikler Norsk Teknisk Museum fotoutstillingen, Regjeringskvartalet, med museets materiale fra området.

HISTORISKE FOTO – Teknisk museum sitter på en mengde foto, som gir innblikk i områdets historie, som vi gleder oss til å vise. Vi tar ikke stilling i rivingsdebatten, understreker direktør Frode Meinich. For oss er det viktig å formidle en fantastisk fotosamling fra den tiden regjeringskvartalet ble bygget. Bildene viser både kvaliteter ved bygningene, men også utfordringer knyttet til utvikling av byrommet før og nå.

ARKITEKTURFOTO Utstillingen tar utgangspunkt i fotografiene etter Teigens fotoatelier, sannsynligvis det viktigste arkitekturfotofirmaet i Norge etter krigen. Erling Viksjøs arkitektkontor tegnet både H- og Y-blokka. Truls Teigen, som var hovedfotograf i Teigens fotoatelier fra femtitallet, tok bildene av byggene. Samtlige bilder som Teknisk museum har fra dette arbeidet skal vises i utstillingen.

– Fotoene er fra samlingen DEXTRA Photo. Utstillingen skal gi innblikk i endringene i kvartalet gjennom tidene. De som besøker «Regjeringskvartalet» får også muligheten til å «bli med inn» i bygningene de fleste bare har sett fra utsiden, sier kurator for utstillingen, Arne Langleite.

DEXTRA FOTO Fotosamlingen, DEXTRA photo, eies av Sparebankstiftelsen. Samlingen er deponert hos Teknisk museum. Den inneholder hovedsakelig bildene etter profesjonelle fotografer, med hovedtyngden på 50- 60- og 70-tallet. Ved siden av Teigens fotoatelier er fotografer som Paul A. Røstad, Sohlberg foto, Knudsens fotosenter, Frits Solvang og Finn Bergan verd å nevne. Disse representerer fotografiske sjangere som arkitektur, mote, teater, reklame, natur og landskap, design og bildebyrå. Samlingen inneholder anslagsvis 1,9 millioner fotografier, i tillegg til film, teknisk utstyr og arkivmateriale. Noe av samlingen er digitalisert tilgjengelig for fri benyttelse på Digitalt museum.

Les mer: https://digitaltmuseum.no/owners/KFS/info

https://tekniskmuseum.no/regjeringskvartalet

Kilde: Pressekontor Norsk Teknisk Museum – PRESSEMELDING –

————

Om Norsk Teknisk Museum

Norsk Teknisk Museum er nasjonalmuseum for teknologi, industri, naturvitenskap og medisin og et eldorado for utforskende i alle aldre. En viktig del av Teknisk museums samfunnsoppdrag er å formidle sammenhenger mellom teknologi, medisin og kultur over tid. Teknisk museums utstillinger: Museet har over 25 permanente og temporære utstillinger om energi, olje, industri, medisin, fly, biler og tog. Visjonen er å være det mest engasjerende, kunnskapsgivende og morsomste museet. Misjonen er å være nasjonalt referansesenter for forskning, formidling og forvaltning av teknologiens, medisinens og vitenskapens historie og muligheter. Museets ansatte kobler historien med nåtid og fremtid. 

Oslo vitensenter setter undring og opplevelse i fokus. Med over hundre interaktive installasjoner kan du utforske naturvitenskapelige og teknologiske prinsipper innenfor temaene energi, fysiske fenomener, kroppen, matematikk og verdensrommet.

Nasjonalt medisinsk museum er den sentrale forvalteren av den materielle og immaterielle kulturarv på helse- og medisinhistorie. Museet har som mål å være en møteplass for ulike miljøer, forståelser og erfaringer. Det formidles eldre og nyere helse- og medisinhistorie på en åpen, tverrfaglig og relevant måte og det legges til rette for utvikling av ny kunnskap og refleksjon.

Hashtags: # #Bibliotek, museum Vitenskap, teknikk Bibliotek, museum Vitenskap, teknikk

[designerfrida-aho]

Brief #7

Future Live Events

Prosess individuelt

Jeg har valgt å jobbe med en digital løsning til standup, og se på hvordan publikum kan gi live respons til komikeren underveis i showet, i form av latter eller andre ting.

For å få litt mer innsikt i hva som er viktig på et standupshow, sendte jeg melding til rundt 30 norske komikere for å høre deres tanker om digital standup.

Omtrent halvparten svarte, og hadde mange nyttige innspill. Mange var negative til digital standup som de kjenner det i dag (altså zoom uten kamera hos publikum), da det blir mer som en podcast/teater. Oppsummert var det tre viktige hovedpunkter:

1. Respons i form av latter/kroppsspråk

2. Fellesskapsfølelse

3. Kommunikasjon (første rad)

Ut ifra dette skisset jeg opp ulike forslag:

[tarjeismoeworknews]

Heksejakt(The Crucible)

Arthur Miller's Heksejakt explores what can happen in a society when one can no longer distinguish truth from falsehood. The play is based on real events from 1692, when the small town of Salem was haunted by witch trials that would end in 29 people being sentenced to death for being in cahoots with the devil.

Heksejakt starts innocently enough: a group of young women dancing in the woods. The women are seen, and for fear of the consequences in the strictly Christian Puritan society, they say they were possessed by the devil. This quickly leads to mass hysteria and soon the villagers start to indicate each other. John Proctor (Anders Baasmo) ends up in the middle of this power struggle and has to choose between saving himself and his family or fighting for what he knows is the truth.

Heksejakt is a brutal description of what can happen when the masses decide on an alternative truth. For what happens when this truth becomes a political tool, a weapon ruled by lust, revenge and mass suggestion? Miller's drama shows how the social order balances on a knife edge, how easily everything can tip over and how it all starts with one little lie.

Arthur Miller wrote the play in 1953 as an allegory of McCarthyism, at a time when the US government was conducting its own witch hunt for communists and communist sympathizers; a witch hunt that, among other things, hit Miller himself. Heksejakt is considered, with good reason, as one of the great classics in theater history.

Heksejakt is a grotesque, dramatic, adventurous and musical performance where 17 actors together portray a society that is disintegrating. With large parts of the team behind  Min briljante venninne (My brilliant girlfriend) on the team, Oslo Nye Teater presents Heksejakt with a magnificent performance with a flammable theme.

Premiere 9 September 2021 at Oslo Nye Hovedscenen.

Edit: Tarjei is going to start studying in Den norske filmskolen this fall. That probably means that he won’t  be part of this wonderful play. @evakcardamom​ talked to Oslo Nye and this is the answer she got from them: «When it comes to "Heksejakt", several solutions are being worked on»

Edit2: It is now official that Tarjei won’t be part of this play

Cast:

John Proctor- Anders Baasmo Elizabeth Proctor- Ingvild Holthe Bygdnes Pastor Parris- Andreas Stoltenberg Granerud Pastor John Hale- Eldar Skar Vice governer Danforth- Birgitte Victoria Svendsen Tituba- Henriette Faye-Schjøll Abigail Williams- Thea Lambrechts Vaulen Susanna Walcott- Julia Sørensen Mary Warren- Mari Dahl Sæther Betty Parris- Emilie Mordal Rebecca Nurse- Trine Wenberg Svensen Giles Corey- Sindre Postholm Lensmann George Herrick- Modou Bah Ann Putnam- Mari Hauge Einbu Thomas Putnam- Gunnar Eiriksson Ezekiel Cheever- Lars August Jørgensen

Director: Maren E. Bjørseth Choreography: Ida Wigdel Set design: Olav Myrtvedt Lighting design: Norunn Standal Sound design: Alf Lund Godbolt Costumes: Solveig Holthe Bygdnes Mask manager: Julie A. Clark Playwright: Kristofer Grønskag Supervisor: Ragna Vik Production staff: Christina Bjurholt Translated by Peter Magnus

source:oslonye.no/forestillinger/heksejakt/

[ingabbs]

PORTRETTOPPGAVE

Jeg valgte portrettoppgaven og ønsket å lage en plakat om et framtidig skuespill da dette er min største interesse. Jeg har holdt sporadisk på med skuespill gjennom hele livet i form av film, teater, revy og musikkvideo. Når jeg gjør det så føler jeg at jeg er i mitt rette element og at det er noe som kommer veldig naturlig og som jeg koser meg med. Planen etter videregående er også å dra inn på fhs på teater/skuespill, for så å studere det videre. Jeg skal derfor lage en teaterbillett og/eller en teaterplakat for et skuespill jeg selv er med i, i fremtiden. Stykket skal være Romeo og Julie. Tenkte først at det er et veldig klisjé valg, men en av de største teateropplevelsen jeg har hatt (drar en del på teater) har vært det norske teateret sin oppsetning av Romeo og Julie. De fremstilte det på en helt ny måte jeg aldri hadde sett før. Hele utformingen var så genial og jeg måtte dra å se stykket flere ganger. Alt fra scenografi til musikkvalg var helt fantastisk! Derfor bruker jeg det stykket fordi det betyr mye for meg.

Jeg startet med å skisse opp til oppgaven. Først skrev jeg opp forskjellige interesser/ting som er viktig for meg, og bestemte meg tilslutt for teater. Valget falt, som sagt, på Romeo og Julie. Jeg begynte å skisse opp for plakater og teaterbilletter, men endte opp med kun teaterplakat da oppgaven ble mer omfattende enn jeg først tenkte.

Under er skissene:

Så gikk jeg inn i illustrator og begynte å designe de grafiske elementene. Dette var en krevende prosess der jeg ikke likte noe av det jeg gjorde, hehe. Jeg startet med en hvit bakgrunn med et skjold, blomster og et sverd for å få fram elementene hat og kjærlighet, samt “beskyttelsen” rundt det i form av skjoldet. Alle disse skulle stå til en slags kontrast til hverandre.

Under er flere skisser til det grafiske elementet på plakaten:

Her har jeg satt det inn på plakaten med flere elementer. Det så veldig tomt og lite ut. Virkelig ikke slik jeg ønsket. Prøvde derfor å variere litt i størrelse på det grafiske elementet. Prøvde å putte sverdet inn på skjoldet, men syndes heller ikke dette funket. Jeg satt litt fast i den idéen, og måtte teste ut andre ting.

Jeg endte opp med å finne en fin rødfarge til bakgrunnen i stedet. I stedet for “&” benyttet jeg “+”, som også kunne brukes som et kors da stykket ender i tragiske dødsfall. Jeg hadde en dråpe med blod under korset, men fernet denne da det ikke så noe bra ut. Sverdet var fjernet og skjoldet og rosene var på hver sin side av korset, men kontrasten mellom disse var ikke stor nok, og blomsterdelen krasjet med bakgrunnen.

Her la jeg inn litt flere elementer for å se:

Jeg skrev inn skuespillernavnene, og den grønne understreken hadde en mer knukket effekt inn mot korset framfor en clean cut.

Jeg prøvde å legge inn sverdet igjen da det så tomt ut nederst, men sverdet så veldig flatt og rart ut, og jeg ville helst ikke ha det der.

Jeg fjernet blomstene, og skisset opp tegninger av Romeo og Julie der skjoldet var, og blomstene hadde vært, men dette ble for smått.

Fjernet skjoldet og bestemte meg for å lage romeo og Julies ansikter i profil fra hverandre for å vise at de står på hver sin side. Illustrasjonene måtte være større og dekke flere deler av plakaten. Skillet fra korset får fram skillen mellom dem. Jeg ville også ha forskjellige farger på dem (hvit og rød) for å understreke at de tilhører to forskjellige familier. Det er også fordi Romeo er i et mer voldelig miljø og har mer blod på hendene, derav rød, mens Julie, på den andre siden, har levd et trygt liv uten synder, og fremstilles derfor i hvitt.

Sverdet fikk en røffere tegnet look. Romeo og Julie måtte nå få en tilnærmet røff look for å få en helhet i plakaten.

Jeg la på den mer røffere looken og likte resultatet. Det fremstiller litt det kaoset de står i, og at de beveger seg utenfor “linjen” (grensen).

Her er den ferdige plakaten. Etter mye om og men med fonten ble Romeo i små bokstaver og Julie i større bokstaver da alt ble mer sentrert på denne måten, og det så bedre ut. Jeg synes fortsatt at komposisjonen kunne vært bedre, og selve resultatet med det illustrative kunne også blitt bedre dersom jeg hadde hatt mer tid på meg. Jeg synes derimot at dramatikken og kontrastene kommer godt fram i plakaten. På tiden jeg hadde synes jeg plakaten ble grei, men den kunne, som sagt, blitt bedre. Kanskje med et foto i stedet for grafisk illustrasjon.

[anettetheresepettersen]

Scenesamtaler

Scenekunst.nos podkastserie Scenesamtaler.

I andre episode av Scenesamtaler snakker redaktør Julie Rongved Amundsen med teaterkritiker Anette Therese Pettersen, dramaturg og skribent Mariken Lauvstad og scenekunstner Tormod Carlsen. De snakker om Verk produksjoners nye forestilling The Big Dream, habilitet blant kritikere og Claire de Wangens Sylvelinsporet. (23.10.2019)

I tredje episode snakker redaktør Julie Rongved Amundsen med teaterkritiker Anette Therese Pettersen, dramaturg og skribent Mariken Lauvstad og høyskolelektor i drama og scenekunstkritiker Hedda Fredly. De snakker om hva som er galt med familieforestillinger med utgangspunkt i Nationaltheatrets Alice i Vidunderland og Det Norske Teatrets Charlie og sjokoladefabrikken. I programmets andre del snakker de om Kristinsdottir/Willysons forestilling Lille Leiolf som hadde premiere på Black Box teater 6. november. (28.11.2019)

I femte episode av Scenekunst.nos podkast Scenesamtaler snakker redaktør Julie Rongved Amundsen med dramaturg og skribent Mariken Lauvstad, teaterkritiker Anette Therese Pettersen og teaterkritiker Frøydis Århus om teater om skole, teater om ungdom og teater for ungdom. Forestillingene som diskuteres er Kilden teater i Kristiansands oppsetning av Jens Bjørneboes roman Jonas, Nationaltheatret sin forestilling Reform 97 og Det Norske Teatrets oppsetning av Vårløysing av Frank Wedekind. (13.02.2020)

I sjette episode -er tema for programmet scenekunsten og nedstengningene. Hvordan har vi forholdt oss til de stengte teatrene? Julie Rongved Amundsen, Anette Therese Pettersen, Mariken Lauvstad og Grace Tabea Tenga snakker om Oslo Nye Teaters Til ettertiden, Kilden Teaters Culpa! I unntakstilstand og en historisk dansevideo av forestillingen Revelations av koreografen Alvin Ailey. (23.05.2020)

I syvende utgave av Scenekunst.nos podkast Scenesamtaler møtes Julie Rongved Amundsen, Mariken Lauvstad, Anette Therese Pettersen og Carl Aquilizan. Tema er Ingri Fiksdal og Fredrik Floens Spectral som hadde premiere på Dansens Hus 1. september og Theater Fs Odysseen, en performativ skulptur, som ble vist på Hundesletta i Ekebergparken. Det er også tid til tips, rants og hjertesukk, og denne gangen er det en ganske optimistisk gjeng som snakker. (04.09.2020)

I den åttende utgaven av Scenesamtaler snakker redaktør og teaterkritiker Julie Rongved Amundsen med dramaturg og skribent Mariken Lauvstad, teaterkritiker Anette Therese Petterson og teaterkritiker og journalist Per Christian Selmer-Anderssen om Verdensteatrets nye forestilling Trust me tomorrow, Riksteatrets oppsetning av Peer Gynt og Nationaltheatrets oppsetning av Vildanden. Samtaledeltakerne er ikke alltid like enige, det er til og med tilløp til temperatur i det faste innslaget Tips, rants og hjertesukk! (22.09.2020)

Episodene kan høres ved å følge denne lenken eller ved å søke det opp i Spotify eller Apple podcasts.

[rosafluff]

Men jeg vil spille bridge med 49 andre!

Så en bunsj av gamle menn har spillt bridge sammen og betalt cateringfirma for å servere de for å “legitimere” at det er offentlig samling og at de kan være flere enn 10. 

Og smittevernlegen har BALLER til å gå ut og si at “det virker jo ok” etter at politiet har anmeldt dem. 

La oss se hva regjeringen sier om COVID-situasjonen og privat/offentlig: 

https://www.regjeringen.no/no/tema/Koronasituasjonen/sporsmal-og-svar-om-koronasituasjonen/sporsmal-og-svar-om-arrangementer/id2703876/#tocNode_14

I covid-19-forskriften § 13 defineres arrangementer som følgende sammenkomster på offentlig sted eller i lokaler og utendørs arealer som leies eller lånes ut, inkludert hoteller, grendehus, forsamlingshus, konferansesaler og haller:

1: idrettsarrangement, inkludert stevne, cup, turnering og kamp, men ikke organisert trening <-- det kunne vært et “idrettsstevne” om det var offisielt via norsk bridgeforbund, MEN... da gjelder unntak om private sammenkomster lenger ned på grunn av matservering. 

2: kulturarrangement, inkludert konserter, utstillingsåpninger, opera, ballett, teater og kino, men ikke organiserte øvelser, trening og prøver  <-- vel, det var ikke offentlig tilgjengelig kulturarrangement med billetter. 

3: seminarer, konferanser, kurs og andre faglige sammenkomster, inkludert bespisning uten servering av alkohol, men ikke møter eller sammenkomster som ledd i ordinært arbeid eller undervisning på skole eller universitet <-- kom igjen. Nei. 

4: livssynssamlinger og seremonier, inkludert seremonier ved bryllup, begravelser, dåp og konfirmasjon  <-- nei. 

5: varemesser og midlertidige markeder, men ikke loppemarkeder til inntekt for frivillige organisasjoner <-- nei.

6: private sammenkomster; sammenkomster for familie, venner og bekjente eller sosiale samlinger i tilknytning til arbeid eller skole, inkludert tilstelninger etter seremonier, fester og bespisning med servering av alkohol i forbindelse med seminarer, konferanser, kurs og andre faglige sammenkomster. <-- THERE WE GO. 

Altså: Det var ikke ihht. retningslinjer et offenlig arrangement. Sorry gamle menn, dere må føye dere etter samme regelverk som disse “vanskelige unge studentene” og andre som har fått bøter på grunn av det dere gjør. Dere skal ikke kunne betale dere vekk fra covid-regler. 

...bare for å gjøre det verre så har lokal forskrift maksantall på 20, og to tidligere lokale ordførere som var der insisterer på at de har fått dispensasjon fra reglene. Covid-reglene. For å spille Bridge. Herregud. Kan noen si korrupsjon og “jeg kjenner noen som fikser dette”. 

[daltwisneyblogg]

Sand Festival og analyse av stykket “Rita”

Jeg hadde aldri hørt om Sand Festivalen før, og lite erfaring med teater har jeg. Men jeg må si jeg er positivt overrasket etter å ha vært å sett stykker på Sand Festivalen. Det første stykket jeg så kan jeg personlig ikke si så mye om. Det var et babyshow som jeg egentlig ikke skulle sett fordi jeg ikke hadde en baby å dra opp av lomma, men sett det fikk jeg likevel. Der stjal en liten kid showet med å ta rekvisitter og kaste på andre. Det er nok det jeg fikk ut av stykket. Kids are savages.

Det andre og siste stykket jeg så het Rita. Det handlet om en gammel dame (spilt av en mann) som mest sansynlig bodde i et hjem der hun ble pleiet av en sykepleier med navn Martino. Skuespillerne var flamsk talende, men denne Martino hadde en viss grad av norsk kunnskaper. Det som jeg synes var veldig kult er at dette stykket gjør noe litt unormalt. Karakterene bryter den fjerde veggen og komuniserer direkte med publikum. De har også scener der publikum får bli en del av forestillingen ved å delta på feks bingo.

Martino snakker med de norskkunnskapene han har og Rita med kroppsspråk. Når Martino kommuniserer med Rita snakker han flamsk, men alt han sier er tekstet på en skjerm over scenen.

Stykket starter brått på med høy opera musikk og du lurer umidelbart på hva for noe tull dette er. Du finner fort ut at Rita er en halvsenil dame som er glad i opera. Tidlig i stykket kommer dette fra da hun legger vesken sin i kjøleskapet isteden for å henge den opp. Gjennom forestillingen finner vi stadig ut nye ting om Rita, som at hun lider av depresjon, ensomhet og angst. 

Dette kommer frem i scener som bryter med den pågående handlingen, der den “virkelige verden” stopper opp eller går i slow motion og Ritas sind viser seg. Hvordan? Jo, Martino står i en scene og vasker opp, lyset blir plutselig skrudd ned og skifter farge til en shade of blue og operasang starter. Martino begynner å bevege seg saktere og saktere selv om Rita fortsatt beveger seg vanlig. Det er også et stort sort teppe som henger ned i den ene enden av scenen som Rita til tider danser med under operasangen, før hun surrer seg videre inn i teppet. Dette teppet kan ses på som depresjonen hun “danser med” og som hennes senile sind hopper inn og ut av. Scener som dette oppstår som sagt gjennom forestillingen, og blir rarere og rarere mot slutten. 

Hvorfor skjer dette med Rita? Det er scener der Rita feks pr��ver å spise en pose med chips, men får ikke lov av Martino. Hun vil ikke spise eple men Martino sier hun skal. Hun vil gå ut av leiligheten en tur men får ikke lov. Dette viser at det er så lite frihet for en halvsenil dame som trenger hjelp av en pleier. Når Martino drar hjem for kvelden vil ikke Rita at han skal dra og hun virker redd for noe. Dette viser seg (for meg) å være ensomheten som det bringer med når hun sitter der alene. Jeg tror at denne begrensede friheten og mangel på kontakt med andre mennesker. bidrar til at Rita hopper inn og ut av disse tvangsforestillingene vi kan kalle  depresjon, ensomhet og angst scenene.

Dette er et skuespill jeg tror er rettet mot ungdom, og jeg synes at de har klart å få frem ganske alvorlige ting som depresjon, angst og ensomhet blant eldre på en forståelig og morsom måte til tross for den i utganspunktet ungdommsfjerne tematikken.