#men det virker!!!

[pistacieis]

Vil egentlig bare gerne gøre helt normale menneske ting uden at være bevidst om hver eneste celle i min krop

[dualistisk]

please lad det gå som jeg har brug for at det gør. please.

[maelkogvildeblomster]

Havde en formidabel bytur med menneskerne fra min klasse. Har sovet hele natten med Sex and the City tændt, og den er nu ved afsnit 8. Har stadig makeup på, og det føles væmmeligt. Min IPL-maskine virker så godt, fordi mine ben er så glatte og lækre og jeg nyder sådan at gnide dem mod hinanden. Om lidt varmer jeg min cheeseburger op i mit panini-jern

Jeg er 10 år ældre end end den yngste som kom i går, men det føles ikke sådan.

Er lykkelig lige nu, selvom jeg har hovedpine <3

[litteraturhistorikeren]

Min mor siger, at jeg har forandret mig det sidste halve år. Siden jeg fik mit hjerte knust, tog alene til Spanien, og så på udveksling til Belgien. Hun siger, det virker, som om jeg er blevet rigtigt voksen. Det tror jeg, hun har ret i, jeg kan også mærke forandringerne i mig selv; en proces, der stadig er i gang. Mine prioriteter er ved at ændre sig, mit fokus er anderledes nu. Jeg er så fokuseret på snart at blive færdiguddannet og gå ind i den næste æra af mit liv. Det er nervepirrende, men jeg glæder mig også til at se, hvad næste år vil byde på. Det her har været et af de mest udfordrende år i mit liv, men jeg har klaret mig igennem det hele uden at gå ned med flaget igen, og det er jeg stolt af. Jeg brugte så mange år på at kæmpe imod at blive voksen, fordi jeg syntes, det var så uretfærdigt, at jeg ikke fik den ungdom (og på sin vis barndom), som jeg gerne ville have haft. I stedet brugte jeg så stor en del af mit liv på bare at overleve og være dybt ulykkelig. Det er først som voksen, jeg har fundet en ro i mig selv og ægte glæde i mit liv. Så jeg kæmper ikke imod at være voksen længere, jeg har tiltro til mine egne evner og ressourcer. Jeg er ved at lande i mit liv, i verden, og mest af alt i mig selv

[thatwasreallygaybytheway]

Read it on AO3 [x]

Begging

At the end of summer vacation and the beginning of his fifth year at Dursmustrang, Gellert predicted another dull, uninspired school year.

The school had an interesting curriculum, much more stimulating than other wizarding schools he researched, with their combat, gobstones and dragon taming classes, besides the contemplation of the Dark Arts in their curriculum as well, not simply defence against it.

However, his colleagues were dense, dim-witted and uninteresting, and the professors, mediocre, kept pace with their snail-progressing rhythm, making attending classes tedious and unchallenging. The retirement of their Transfiguration teacher, the useless old hag, was the full extent of excitement that place seemed to have to offer him besides the usual rush of relief of its provided shelter from what he called home.

Which was more than reason enough to make nice with his colleagues and cronies on the ship, pretend they weren’t as insipid as the water surrounding them and smile at the girls whose attentions were on him, just enough to feed their interests without engaging too deeply and having to do something dreadful, like talk to them or worse. After all, in his experience people were dull and expendable, but ultimately useful.

He may have no real need for them, except for where and how he could use them to gain influence, power or simply a better target to train on the more advanced dark magic he’d been studying by himself, since training alone just wouldn't do. Therefore, he’d make a point out of keeping people at his side as precious working supplies, even if, secretively, he valued them as much as the dirt clinging under his shoes. Looked forward to hearing them as he did for that stupid rain outside.

So, at the beginning of term, Gellert resigned himself to another dull, uninspired school year.

He hadn’t count with the peculiar presence of Professor Wulfric.

.

At their first Transfiguration class, nothing immediately seemed worthy of note.

The professor was at his table, waiting patiently for them to take their places. And when they did so and he started to talk, his voice had a slight accent but was otherwise clear and easy to follow.

He was a tall, middle-aged man with salt-and-pepper hair and twinkling, mischievous eyes.

He looked soft, in a way. Almost delicate. Which was detrimental to the authority figure he represented, but not enough to not capture the prompt attention of the class at large when his voice made itself known, clear eyes bright with some secret-held knowledge nobody else seemed to know.

But, as expected, the subject of that class was, as every other one appeared to until now, underwhelmingly easy.

“…for din første øvelse i år vil jeg at du skal prøve å forvandle disse middagstallerkene til sopp.” (…for your first exercise of the year, I want you to try turning these dinner plates into mushrooms.)

A cold rush of annoyance ran through his body at the proposed exercise. He had barely slept the night before, tormented by visions of a stupid snowstorm sure not to come for months yet invading the castle and causing mild damage and two hospitalizations, eluding his sleep and giving him a headache. And now here he was, out of bed attending class for this child’s trick.

He hadn't, exactly, turned a plate into mushrooms before, but the principle of this specific spell applied to any unequitative transformative spell. It was only a more refined version of the same tricks already learned and the complete incompetence of his colleagues meant he’d have to withstand the exhausting repetition of this pathetic trick for weeks until they moved on to something new to bore him.

“Du virker lei, Mr. Grindelwald.” (You seem bored, Mr. Grindelwald.)

“Ikke i det hele tatt, sir” (Not at all, sir.)

“Å, men det er du.” (Ah, but you are.) – the professor said with an amused smile, coming closer with his hands on his pockets. – “Kanskje vi kunne gjøre noe litt mer utfordrende ut av dette trikset. Fortell meg, har du noen gang kastet en ikke-verbal trolldom før?” (Maybe we could make something a little more challenging out of this trick. Tell me, have you ever cast a nonverbal spell before?)

The boy looked back at his teacher with renewed interest, sparkling something sweet and amused in those deep all-knowing blue eyes.

“No, sir. I haven't.”

“Oh, you do not have to trouble yourself talking to me in English, Mr. Grindelwald. I dare say I'm getting rather good in Norwegian, for a beginner.”

“It's no bother, sir. I have family there as well, learned it since I was small.”

“Very well then. Nonverbal spells are slightly trickier than verbal ones. The mind knows what command intends to give, but there's something about words… they help channel the magical energy to no small extent. And as such, I imagine you can easily understand how it's absence can make the most basic of spells rather challenging. Which I am inclined to say you might appreciate.”

And at it, there were two things he learned:

The first being – when the man approached him with a gentle incentive for him to repeat mentally the spell in his head with intend, envisioning the resulting transformation as if done already –, the smell of his perfume was pleasant as he rarely found. Warm, sweet and spicy.

And secondly, that man was much, much more than he seemed to be at first glance.

.

There on out, few things circled his head with the same intensity Professor Wulfric did.

He started to notice little things about the man.

His predilection for sweets. His enigmatic little remarks who flew over people’s heads more times than not, but still seemed to amuse him to no end. His endless patience over other’s stupidity and fondness for knitted things.

He noticed how observant the man was. How he not only enjoyed when a student got their spell right but also, much to the boy’s amusement, how he did as well the creative results of their failures.

He’d been a fool.

The authority he had didn’t come from intimidation, but from honest respect from those surrounding him. His mild, unassuming manners earned sympathies and his sheer unmatched intellect, admiration.

He walked around the school grounds, perfectly ordinary, except for how extraordinary he was, making people comfortable in their mediocrity while still influencing those around him with a superior mind without even having to try.

That man was just fascinating.

.

He started to actively study the subjects given in class for the first time since he came to that institution, determined to impress his transfiguration teacher.

He wanted the man’s attention fixed upon him more than anything. Unlike anyone else, his opinion mattered to him. He may even have learned by heart the schedule of supervision of students in detention to make sure when his one’s came his way as usual, it would be under his watch.

“I must say it doesn’t surprise me as it should, seeing you here, Mr. Grindelwald, meddling with dark, dangerous magic as it were.”

The boy chose to ignore the heavy feeling at his stomach at the disappointed tone on the man's voice, looking at him then with an unhappy look of his own.

“Sir, what is the use of a study subject if not to study it?” – he dared say, getting an exasperated, but surprisingly fond look in response.

“I understand you. Your mind is too bright for the restrictions of your year’s curriculum. But you are smart enough to know there are things too dangerous to meddle with.”

“But what does even mean this divide between dark and light magic, professor? Magic in its essence is not evil, so how could be labelled so?”

“You are correct, obviously. Magic is nor good or evil in its essence. However, the sources from which they can be channeled can be dreadfully destructive. It is the natural cycle of things, of course, destruction and reconstruction, but power fed from destructive forces is dangerous and costly. A power as great as such have an immense capacity to corrupt.”

The elder wizard paused then, caressing his beard thoughtfully while looking him with his deep, all-knowing blue eyes.

“So be mindful of it next time you get to your ‘studies’, Gellert. There are pursues that are simply not worth it. The greater the power you seek, the higher the price you pay for it.”

.

After his time in detention, while coming back to his room, the boy caught himself thinking about what Professor Wulfric said.

It didn’t sound hollow, somehow, but a thought born out of experience.

He expected to be disappointed in him for his reserve against the Dark Arts. However, he didn’t. He could feel something heavy taking in his chest, but it wasn’t disappointment.

He also felt a bit silly, because hearing him use his first name like that made him want to smile at nothing.

.

As it was, Gellert discovered the man’s first name by accident when his next turn down the corridors led him to find the wizard talking to Professor Vuković, his Dark Arts’ professor, and favourite one until Professor Wulfric.

 “Brian…”

“Jeg ser for meg at du tenker annerledes da, Viktor?” (I imagine you think differently then, Viktor?)

“Not exactly, no. But we could better discuss it over some Brennvin.” – Professor Vuković said in a heavy accented English, cupping the other man’s elbow.

To which Professor Wulfric laughed, warm and friendly, but taking a step back.

“I am terribly sorry to inform I’m quite busy at the moment, Viktor, as you can well imagine. I was fool enough to ask for a five-page-long essay about the Theory of Unequitable Transformative Magic from my fifth years. Three full piles are waiting on my desk as we speak.”

“Well, another time then, Brian.”

And at that they parted ways, the first wizard nodding silently with perfect civility while the second one let out a little sigh, shaking his head as Professor Wulfric turned his back.

To his side of the corridor.

And as if knowing all too well who was there, the wizard gave a brief and meaningful glance with those piercing blue eyes towards where he hid himself to better observe them before he left.

And as both silhouettes faded from view, Gellert realized he learned two things more:

Brian.

His first name was Brian.

And secondly, he might not care for the Dark Arts as much as he first thought he did after all, since any buffoon like Professor Vuković could teach it.

It was clearly a mighty weapon used for lesser minds to mask their mediocrity by compensation. He'd be oh so sure to know how to use it, sure. But he didn't need it to achieve greatness. Not when a man like Professor Wulfric could yield such power without ever touching them. 

Brian.

.

The dreams came as a surprise.

When he first woke up, feverish and aching, body shivering and wet with fluids, he didn’t know what to make of it.

His roommate dared to mock him, asking what lady had sweetened his dreams like that. He learned better after finding living spiders in his Havregrøt.

However, the dreams continued, plaguing his nights alongside his visions in a new, exquisite way. He could barely look at his professor the next class, breathless with exhilaration for his presence as well as dread to be found out.

He never felt something like this before. This hunger.

Bodily functions weren’t a mystery to him, but they were mere mechanics. It never felt like this.

He started to make sure to use silencing charms every night to make sure only he could hear that name falling out of his trembling lips.

Brian.

Brian…

.

Beatrix Kovács was a seventh year. She was a star student, which meant she was marginally less incompetent than her peers. She was good at duel and appointed Topptillitskvinne.

She was a pretty girl with straight dark hair half pinned over her head and mossy-green eyes.

He heard her and her cronies gossiping about a broken pendant they saw over Professor's Wulfric desk. The way ‘grief took over his face for a second’ when he put it away before starting class.

‘How much his figure was to his advantage’ and ‘his heartbreak and lack of a ring must mean he was unattached’ and ‘what a pity’ it was.

That he was ‘too vivacious to possibly be that old at all’.  And ‘how much of an interest he apparently seemed to show over Ms. Kovács talents’ and how that ‘must mean something’.

How ‘she wouldn't mind having his attentions, as he already had hers’.

“I'm positive without his beard he'd not look a day over thirty.”

Beatrix Kovács was a stupid, vapid girl who understood nothing and deserved none of Professor's Wulfric attention.

So, he had to put her in her place.

.

The entire hall fell silent when a nondescript tawny-brown owl stopped in front of Professor’s Wulfric table.

Those beautiful twinkling eyes of his unguarded with genuine surprise before he took the small parcel with a frown.

He could barely sit still, heart thundering inside his chest.

He felt on top of the world, watching those elegant fingers unwrap the parcel, finding his offering of Fizzing Whizzbees with a little huff o delight.

Elated enough to not look away when the wizard looked directly at him, eyes twinkling with pleasure.

.

“I'm very happy to know your efforts to follow your other classes has been as excellent as in my own, Mr. Grindelwald.”

“Thank you, professor. But, if I may be so honest, it's barely been any challenge, sir.”

“Yes, I can easily imagine how underwhelming it must've been. I had similar problems back at school, save, perhaps, your resistance over doing any paperwork on subjects you are convinced you already know.”

Professor Wulfric smiled knowingly, getting an embarrassing blush out of him.

“But I have some advice to easy your suffering, my dear Mr. Grindelwald: try to write it as if you were the one teaching the subject to your reader. It'll easy your aggravation at working over what you already know if you treat it as if you are the one showing it for someone else for the first time.”

“I don't believe I have any talent for teaching, sir. Pulling teeth sounds less painful to me than trying to explain the obvious repeatedly.”

And at that the man laughed, shaking his head with a fond look.

“Well, I think you would do a marvellous job at it. You have so much potential, Gellert. You can do great things; I am sure you know.”

The boy felt something fluttery at the wizard’s words, helpless to contain the proud smirk on his lips.

“Thank you, sir.”

“However, I feel obliged to warn you about the dangers such potential carries. You can achieve great things, undoubtedly, but you can achieve terrible ones as well, if you're not wise enough to prevent your talents from blinding you from other people's worth. Self-importance is the weapon of the fools, I dare say. And, ironically, it's a much easier trap to fall prey to when the fount of said arrogance is rooted in genuine talent.”

“You think me arrogant, then, for thinking everyone else around me slow?”

“Oh, don't take offence of what I'm saying right now, my boy. I was quite arrogant myself when younger. So much talent and genius, so many miles ahead from everyone else, it seemed.”

“What happened?”

“The world taught me humility by showing how much stupidity can exist alongside a brilliant intellect.”

.

If there was one thing he could almost say he didn’t like about Professor Wulfric, would be his tendency to lecture him in subjects he held close to the chest.

Next time they met in one of Gellert’s deliberate detention spree, he offered him a sherbet lemon and proceeded to not only unveil his internal judgment of the clear inferiority of muggles, but to lecture him on the dangers of prejudice and bigotry.

“They are worse than animals.” – he argued with disgust. – “They are always at war; they have enslaved their peers based on skin colour and contaminated our culture with it; they are ignorant and turn love into disease. They’re like fleas, a pest in need to containment.”

“But they’re not. You see, I do not disagree with how backwards some aspects of their culture can be, but one could argue the same about aspects of our own culture. Moreover, we all are ultimately human. Some of our own are born without magic. Some of theirs, with absolutely no magical ancestry, are born with it. We create this divide; them, us. There are only people, and people, humans, are capable of extraordinary as well as terrible things.”

“…They destroyed my family.” – he whispered to the other wizard.

Professor Wulfric answered it with a heavy, warm hand on his shoulder. Elegant fingers holding him firmly and Gellert wanted him to never let go.

“I used to resent them too. You see, some muggles… did something terrible to my family and the repercussions were devastating.”

“Used to? Not anymore?”

“No. No… Not anymore. I learned generalization is another rather dangerous thing. It’s what led them to the witch hunts. It’s what could led us to a totalitarian regimen envisioning complete domination over the non-magical community. It’s a simplistic, limiting thought. Magical or not, there’s good and there’s evil in all of us. And no group of people should be judged by the wrongdoings of individuals whose hearts are tainted. And if nothing else, an evil wizard is infinitely more dangerous than a muggle, wouldn’t you agree, my dear Mr. Grindelwald, only for the power they hold?”

“You don’t think us superior then, for how much more powerful we are?”

“I don’t. More powerful? Yes. But never superior. Power requires compassion in order to not become only another tool of oppression.”

.

The next time, it’s him who receives an unexpected owl.

Inside a carefully brown wrapped paper is a copy of Alice's Adventures in Wonderland and a velvet drawstring bags full of sherbet lemon.

Professor Wulfric hid a little smirk behind his glass, but after turning aside for a moment to reply something Professor Touissant pointed out, he looked back at Gellert, winking with his beautiful, twinkling eyes.

.

Of course, the other students started to finally notice the special connection he had with their Transfiguration professor eventually.

They dared call him professor’s pet a couple of times, but unlike any other time someone dared to mock him, he was content enough to let them be this time.

There was a certain secret pleasure in imagining himself at his professor’s feet, after all.

Ms. Kovács, as it was expected, noticed as well, and started to pay him an amount of attention he wasn’t all that keen on receiving, but did, nonetheless. With her mind fixed on trying to extract information about their professor from him, he could better control her and her pestering feelings towards the older wizard, after all.

But also, as expected, with their increasing contact rumours started to circle around school about their ‘special friendship’. Which amused Gellert to no end, as both seemed to have designs to reach the same man.

.

“I am starting to suspect you see your detention hours as a prize instead of a punishment, Mr. Grindelwald.”

Professor Wulfric smiled that secret smile of his, making his stomach flutter ridiculously.

“I have no idea what gave you this impression, sir.”

The man laughed at his blatant lie, shaking his head.

“Gellert, I cannot in good conscience condone with a student engaging in reprehensible behaviours. Although I will admit your ‘wandering after curfew’ infraction is surprisingly mild compared to ‘smuggling restricted books from the library’, as it were. I could declare myself proud of you, wouldn’t that be most inappropriate.”

Not the most inappropriate thing they could do, though. He could let Gellert trace his graceful neck with his lips and teeth, let him feel his beard scratching the soft skin of his inner thighs, take his pleasure on him over his very desk. That would be most deliciously inappropriate.

“Perhaps I do enjoy our extra hours together.” – he said daringly, looking at the wizard from between his lashes for a second.

He didn’t think he imagined the light blush of the man’s cheeks, although he only laughed, tapping his shoulder in a companiable, but innocuous way.

He took note. Badly concealed flirting was out if he wanted to succeed in seducing the man.

“It is pleasing, having someone to talk with who understands your mind.”

“You carry so much anger inside you, Gellert. I thought at first it was contempt for those who didn’t measure to your mind. But now I believe it is hurt. You want to be known.”

“I don’t need to be known. Perhaps known of. But I do not need anyone else.”

“Your relentless pursue of detention hours with me tells a rather different story, my boy. Everybody needs connection.”

“Can’t you be mine?”

He laughed again, walking away from him.

“Oh, Mr. Grindelwald, I have the upmost faith you can do infinitely better than befriend an old man.”

“But I want you.”

The boy watched the wizard freeze at his thoughtless words, eyes becoming wary as he looked at him.

“You are a great teacher.” – he completed with calculated carelessness, as if it was the intent of his little slip up all along.

The relief of watching his professor’s shoulders relax were greater than the disappointment of his terrible reaction to a possible deeper interest of his part.

“All students adore you, professor. Some more than.” – he proceeded innocently enough, watching closely the frown return to his face at his words.

Given the wizard’s reaction to his accidental declarations, Gellert was almost certain Professor Wulfric wasn’t overly fond of the idea of frolicking with students. Being so, it presented the most perfect opportunity to free himself of Beatrix Kovács’ shadow over what for all rights should belong to him.

“Is that so?”

“I’m sorry, I don’t want to come across as a gossip. Specially now it seems she and I are in friendly terms.” – he did his best to sound sheepish but changed course when he watched the older man’s eyes become wary once more at his actions rather than his words, smiling impishly and raising an eyebrow. – “Although, what harm can it do? It’s just a silly crush, I believe. Ms. Kovács doesn’t have to know I told you about it, does she?”

“Oh. Ms. Kovács is the subject of this conversation?”

“You don’t sound surprised, professor.”

“It would surprise you the number of students whose feelings about their authority figures blur the line of what’s appropriate. I believe it is quite common, in fact. What surprises me the most is, after all these years, it still happening with an old man.”

“She believes you wouldn't look a day over thirty without your beard.”

“Is that so?”

The wizard sounded delightfully amused, smiling at him, unguarded and beautiful.

“I personally believe you look quite distinguished, sir. I hope I can age as gracefully as you.”

“Oh, you will, Gellert. I can assure you, you will.”

The man sounded so wishful and sad at those words; the student felt taken aback.

Doubly so, at the inkling of a thought those words gave him.

.

He started to observe carefully. The idea sounding likelier at every small quirk of that man too out of place to look simply eccentric.

The older wizard wasn’t a seer, he could tell. He seemed to know more than everybody else and had an uncanny capacity to read him as no other ever had, but it wasn’t the same. Brian Wulfric carried none of the signs of a seer.

He was set apart from the rest, even when surrounded by people. And it wasn’t just his brilliance overshadowing everyone else. There was a lack of stiffness, a languidness of posture, a casualness, uncommon for other people his age or younger.

And it wasn’t disrespectful in nature.

He knew exactly how the entire social dance he had to perform to the world was played. He just had something… different about him.  

And the way he said those words. How he affirmed as a fact, with such longing that he would grow old distinguished in nature as the man himself was. He couldn’t stop thinking how the wizard seemed to know him, know his ugliest, most hidden parts and being so intent on guiding him. Stop thinking of how he seemed to have known him for longer than just the school year.

.

“…Were we lovers? Where you came from?”

Gellert couldn’t help to notice Professor Wulfric’s hand going unconsciously to his breast pocket, eyes unguarded with surprise and alarm.

“I suppose I should have predicted this turn of events.”

“Kovács is stupid for thinking you were looking at her when your eyes are always fixed on me. But still, you seemed to become wary when I showed a deeper interest in you, even though you certainty know of my feelings toward you.”

“Gellert-.”

“Were we lovers?”

“…Yes.”

“What happened?”

“You became obsessed by the dark arts and your hatred towards muggles, and for that I lost you.”

“You mean to say muggles broke us apart?”

“No, Gellert. I mean to say your ambitions and hatred did.”

“How?”

“You murdered my sister!” the man exclaimed, covering his face with both hands for a moment.

Ignorant of the shock those words caused him.

“It is not-.” – Professor Wulfric started again before pausing mid-sentence, sighing loudly. – “The least you know of it the better. I just… Wished to change things. To prevent you from turning to darkness and away from me.”

“You love me.”

“As I will until my last breath.”

.

The confrontation let Gellert with much to think about.

One day he’d meet him. Not as Professor Wulfric, but as a young, brilliant Brian, and fall for those bright blue, all-knowing eyes and unmatched intellect. He’d meet someone worth knowing and somehow lose him.

He said his hatred towards muggles broke them.

He said so many things already, before this very conversation. About the humanity of them all, how there were more uniting than separating them. About how a power fed from destructive forces as the dark arts, were dangerous came for a cost. About its capacity to corrupt.

Had he lost his way? Turned away from the one person who could understand him, who loved him desperately enough to turn back time and try to prevent his future from happening by guiding him through another path?

Gellert couldn’t trust what Brian said in front of all he left unsaid; he wasn’t naïve enough to take his vague words at face value. However, he felt in his bones he could trust that man’s love, still.

Moreover, he could feel how no matter his path from then on, his future had already been irrevocably changed from the moment that tall, middle-aged man with salt-and-pepper hair and twinkling, mischievous eyes entered his life.

.

[soelvfisk]

Ligger på gæsteværelse i mormors hus. Passer hendes hund. De tager det som det kommer. Forsøger at nedjustere min egen bekymring, så den matcher deres cool. Min mor og lægerne og også min mormor. En meget rolig indstilling de har til det hele. De tackler det bare og ser hvad der sker. Helt fattet. Alle virker som sig selv.

Jeg forærede min mor et puslespil. Med det smukkeste blomstermotiv. Hun blev så glad at hun græd. Jeg blev rørt. Hun følte sig set. Og jeg ser hende. Tænk hvis jeg ikke kunne se hende. Er så glad for at jeg kan finde ud af at se hende. Tak univers.

Har underlige følelser. Kunne ikke forklare dem, da jeg sad på køkkengulvet tidligere. Selvom jeg prøvede.

Skal til samtale hos psykiater i morgen. Igen. Føler det er så basale ting der sker. Min ven skrev og fortalte om sin kandidat. Engang gik vi i klasse sammen. Jeg ku også ha været ved at skrive speciale nu, men jeg har brugt to år på at bo med Stenen og komme mig over Stenens abuse istedet. På at sørge over bortgang af nært familiemedlem. På at battle belastnings-relateret sygdom. På Bjerget og på at tale om renovering og hypotetiske babynavne wtf. På at flytte 6 gange. På at finde ud af hvad jeg nu lige er for et menneske. Ville hellere ha taget en kandidat sammen med sød ven. Tænk at det er TO ÅRS tid der bare er gået på den måde.

Og jeg kan ikke engang spise en hel skive toast.

Fatter ik hvor kæmpe et setback psykisk vold kan være. Seriøst. Tror jeg er i en form for chok over at tiden fortsatte med at gå mens jeg stod stille og famlede efter løsninger. Og det går op for mig nu, hvor galt det stod til.

Hvis jeg taler om hvad der skete med Stenen, så føler jeg, at jeg gambler med min tryghed. Og kaster mig selv tilbage i tid. Og jeg kan høre alle hendes argumenter - at jeg laver om på virkeligheden og hvorfor graver jeg i fortiden og at det aldrig er sket og at det har hun aldrig sagt og at jeg gjorde det hele mod mig selv. Så hvis jeg fortæller om det, er jeg nok bare bange for, at det viser sig at hun har ret. Det er jo derfor jeg har ville dø så meget. Når ens bedste ven behandler en sådan. Jeg troede at jeg var en narcissistisk psykopat til sidst og at verden var bedre uden mig. At min kærlighed var et manipulerende våben og at det var synd for alle jeg var søde imod. Min psykiater læste menneskerettighederne op for mig, fordi jeg ikke troede at jeg fortjente at have et navn og et hjem og behov. Fordi jeg troede at det var hensynsløst af mig. Jeg var helt smadret.

Det jeg har brug for, er at integrere det der skete som noget virkeligt. Så jeg kan forstå at min gigantiske reaktion er berettiget. Mister både tillid til mig selv og andre ved at tie stille. Men jeg tør ikke dele hvad der skete. For det føles som sladder og som ondskabs-snak og som om jeg spiller offer og gør noget strengt mod hende. Hvis selvomsorg er blevet kategoriseret som “narcissistisk adfærd” i min hjerne, så kan jeg godt forstå at det er svært at få det godt. Og at jeg også føler mig helt utroligt ussel, når jeg har det skidt. Dårlig samvittighed uanset hvad.

Det her værelse er beklædt i mørke træpaneler. Det er trygt. Som en hule. Jeg vil sove. Jeg er ikke dum. Jeg må gerne have behov. Jeg kan godt finde ud af at tage hensyn. Stenen er en del af fortiden, selvom den her reaktion og hendes content florerer overalt og fylder nutiden. Jeg er ikke i fare. JA! Jeg er ikke i fare. Jeg må gerne vælge stilhed, når ord føles uhyggelige. Det betyder ikke at jeg lader som om, det ikke skete. Det betyder ikke, at jeg giver andre lov til at behandle mig ligesådan. Det skal nok gå. Jeg er okay. Jeg er lige her. Jeg er i live. Jeg kender søde mennesker. Jeg vil hellere være mig end Stenen. Jeg vil hellere være ptsd autist på vej mod overfladen end forkælet og privilegieblind Sten i glashus. Er det meangirl sagt af mig. Måske. Jeg vil hellere have mine værdier, end hendes. Jeg må godt eksistere uden at være nyttig for hende. Jeg må gerne passe på mig selv og dem jeg elsker. Min kærlighed er ikke et fucking våben! Min sårbarhed er en tillidserklæring og et forsøg på at skabe trygge relationer med plads til at lade paraderne falde. Jeg vil leve et liv, som jeg kan leve i hele mit liv. Og det skal helst ske uden hende. Og sammen med andre. Og så er det ikke vigtigt at der er gået to år, så er det bare vigtigt at jeg er her endnu og prøver på at få det bedre. Lige så stille. Jeg vil ikke være venner med folk, der kun vil være min ven, hvis jeg finder mig i at blive nedbrudt undervejs. Skal ikke bevise min trofashed. Okay en lang tekst. Jeg sku måske bare ha gået i seng. Might delete later. Er bange for at jeg er ond, når jeg sætter grænser på den måde. Er bange for at jeg er ond, fordi det ikke er en generel betragtning, men hæfter sig på oplevelser med et individ der ikke har mulighed for at forsvare sig i dette space. Men hendes forsvar er knive. Og på den måde, kan jeg aldrig få sagt hvad jeg tænker. Nu har jeg forsøgt lidt. Adr. Væmmes over mig selv. Men det er måske ikke min egen væmmelse. Tror det er hendes væmmelse. Jeg ved hun ikke kan lide mine ord. Derfor føles det også hensynsløst at dele. Men jeg gør det ikke for at gøre ondt på hende. Men hvis det gør ondt på hende, er jeg så ikke lige så slem som hende. Og så burde jeg fjerne det. Slette opslaget. For ellers er det mig der udøver psykisk vold mod hende. Og jeg vil ikke være dét menneske. Vil ikke opføre mig sådan. Og så er jeg bare tilbage til at være stille, midt i en reaktion på noget jeg aldrig kan tale om.

[spinosacha]

Vet du hva, Kaptain Sabbeltann queer HCs fordi hvorfor ikke

-Sabbeltann er så klart aro/ace som sett ved at virker til å ha en fysisk reaksjons mot alt romantisk (lager spy lyder og siger æsj når nogen kysser f eks). Han er gift med havet og at jage gull og han er et ikon som ikke har tid eller lyst på slik. Kanskje ikke-binær? Har drag energi, men han bare er sånn

-Langemann er bi og har et crush på sabeltann. Han vet at det ikke blir til noe og klarer å vere profesjonell. Noen vil si at han er besatt av hans Kaptein og av og til lurer han selv om han er det. Rosa (tror jeg hun heter? Er for gammel) prøver å få ham til å se at han ikke trenger å sette Sabeltann øverst i alt, men Langemann’s respekt og lojalitet ligger dypt i ham. Han har lett ved å charmere både menn og damer og gjør det gjerne så fremt det ikke kommer i veien for jobben hans, men ofte gjør han det også for å få inn viktige informasjoner.

-Miriam er lesbisk. Jeg veit ikke hva mere jeg trenger å si.

-Pinky og Benjamin er trans menn begge to. Pinky er veldig optatt av å passe inn og bli sett som en ordentlig mann og sjørøver, mens Benjamin er veldig komfortabel i sig selv

[n0r5k1-ouid]

so much is happening all at once.

never thought i'd be back in Norway, but I guess now's as good of a time as ever. It's nice to see my brother and his friends again, and even get involved in their shenanigans.

But this?

My bastard father hid so much from everyone, and now it is all coming to light.

Jeg skulle ønske alt ville roe seg ned, ikke bare for min skyld, men for min bonus lillebror. Det virker som han trenger det.

[beebooks]

leser min sjette oversettelse av sapfo, min andre på norsk, og den første som er lånt av biblioteket. jeg må få tak i den, men det virker som om den ikke gis ut mer, så jeg må nok lete tålmodig

uansett, dette tror jeg er oversettelsen med lengst introduksjon, på 80 sider. den også inkluderer en del om oversetterens reise til lesbos, som jo er interessant. han beskriver hvordan han så mange lesbiske par der, og jeg må si jeg synes det er sjarmerende måten han gjør det på. kan om butch og femme og alt. jeg skal ikke si for mye om hva han mener om homofili, men det er aksept iallfall, om så litt sånn tidlig 2000-tallet form for aksept

[pastelfarvet]

Ikke et spørgsmål, men vi savner billederne af dig! De er altid så skønne at se på <3

Jeg værdsætter komplimenten, men udover at jeg bare ikke er i humør til at dele, så frustrerer den her indforståethed omkring mine billeder mig - at der somehow blandt nogle af dem der følger med her virker som om der er en konsensus omkring mit seksuelle indhold. Sådan, hvordan ved du at I er mange der savner det, hvem taler du på vegne af?

Det primære formål for min tumblr er at reblogge ting jeg godt kan lide eller som afspejler mig, eller selv at dele mine tanker. Nogle gange lægger jeg billeder op eller skriver om mit sexliv og min lyst, og der kan det være meget nice at få den slags respons, men når dét indhold er noget af det eneste man får asks omkring føles det sådan lidt... tomt. At jeg får halvliderlige asks, mens alt jeg primært deler om i den periode er sorg eller hvor pisse svært jeg har det, det gør det nemt at føle jeg bare er porno for nogle af dem der følger med herinde. Og der er bare stor forskel fra min tumblr til min OF eller reddit eller min fetlife - og sjovt nok har jeg med de to første fjernet nærmest alt indhold fra og den anden deaktiveret i et godt stykke tid.

[litteraturhistorikeren]

Kokken giver mig ro. Vi havde en skøn Netflix & chill date lørdag, og dagen efter havde jeg en god snak med min kæreste om mine følelser, når han tager stoffer. Nu er der Vappu i Finland - de går helt amok før 1. maj, fest overalt, jeg er vild med det. Jeg er… glad. Måske er det okay, at jeg bare er glad og ikke overtænker for en gangs skyld. Jeg er sammen med gode venner, jeg er så forelsket i den skønneste mand, og jeg er begyndt at date en ny mand, der også virker virkeligt skøn. Måske kan jeg tillade mig bare at være glad. Måske er der ikke et glasgulv denne gang, der truer med at give efter under mig. Måske er jeg ved at bygge et godt grundlag for et liv, jeg aldrig havde forudset. Men et liv fuldt af kærlighed, hvilket er dét, jeg altid har ønsket

[anonymiskabet]

lang update!

jeg har længe villet skrive en update. om mig og R, vores sexliv, mit sexliv. der er sket en hel masse siden min sidste update, og jeg tror bare jeg har haft en masse at tænke over (warning: langt post!)

om mig og R

først og fremmest, så er jeg så lykkelig med R. jeg føler at vi på kun 9 måneder forstår hinanden og hinandens behov så godt. vi har en vildt god kommunikation, hvor vi kan snakke om alt og ingenting. jeg føler jeg kan fortælle ham hvad som helst og han vil lytte uanset hvad. samtidig føler jeg også bare, at vi er på samme bølgelængde om næsten alt - og selv når vi er uenige, er vi gode til at se hinandens synspunkter og ikke grave grøfter mellem os. jeg synes det hele føles så sundt og rent!

derudover har vores sexliv bare været vildt godt de seneste par måneder. allerede fra vi mødtes første gang var han god, men det er som om, at for hver dag der går bliver han bare bedre og bedre til at få mig til at komme. begynder seriøst at tude nogle gange, fordi jeg får så kraftig en reaktion 🥺🥺

også selvom vi har haft et par dage på det seneste hvor jeg ikke har boet hos ham, har han stadig haft tid til at komme forbi til en quickie 😇

om mig og en ny

på trods af at R og jeg har så godt et sexliv, havde jeg alligevel tid til at ses med en ny fyr for noget tid siden. vi havde matchet på tinder for næsten 2 år siden og skrevet lidt on/off. fik lyst til at skrive til ham igen fordi han stadig så sød ud, og vi endte med at skulle mødes hjemme hos ham.

i forhold til hvordan jeg har haft sex med R, S og ham på j-dag, var det her meget, meget anderledes. jeg plejer at blive domineret/være lidt underdanig og lade fyren bestemme. den her gang var det helt omvendt. det var mig, der lagde op til det, og mig, der tog kontrollen. derudover er jeg blevet helt vant til at blive slikket eller rørt inden sex. this guy gjorde seriøst intet for mig, men jeg suttede og red ham …og jeg kunne faktisk godt lide det 🥺

jeg kom obviously ikke, men jeg var simpelthen så liderlig da jeg kom hjem igen, at jeg kom næsten med det samme. et eller andet med at føle mig så "slutty" gjorde åbenbart et eller andet for mig den dag… jeg tror ikke vi skal ses igen tho. det var en sjov og lærerig oplevelse for mig, men tror ikke jeg får så meget mere ud af den relation.

så han når aldrig at få set mine bryster, selvom det var noget han gerne ville 😇

om C

hvis i troede det var slut med at høre om C, så tro om igen. jeg har nemlig fortalt hende ret meget om mit og R's sexliv. som den eneste af mine irl veninder, ved hun nu at R og jeg er i et åbent forhold.

få dage efter valentins fortalte jeg hende på en meget diskret at jeg og R var i et åbent forhold. det virkede til at komme en del bag på hende, men hun var glad på vores begges veje. som jeg forstod det på hende, var det der overraskede hende at vi er så stærkt og tætknyttet et par, men alligevel må ses med andre. hun var dog meget fordomsfri, så det er dejligt - også at have i hvert fald én veninde som kender lidt mere til vores dynamik.

i fredags var jeg så i byen med hende alene. jeg spurgte hende bl.a. hvordan det gik med fyrene, og hun sagde hun havde været på mange dates, men kun kysset nogen af dem. lidt øv for hende. har set nogle af de fyre hun skriver med, og de virker søde nok. hun spurgte så hvordan det gik med mig og fyre, og jeg fortalte at jeg havde set en siden vi snakkede sidst og fortalte lidt om ham (ham fra "om mig og en ny" ☝️☝️).

jeg sagde så, at han ikke kunne måle sig med min tidligere langtidsbolleven S, som jo var R's ven. hun virkede ret chokeret over det haha. både at jeg havde haft en fast bolleven i over et halvt år, og at han var en af R's venner. jeg viste hende nogle billeder af ham, og hun synes han var cute - og jeg fortalte om hvorfor vi sluttede tingene mellem os, og hun synes det var sødt

hun spurgte om R havde været sammen med andre endnu. jeg sagde "nej, han kigger stadig". hun spurgte hvordan jeg ville have det hvis han var sammen med en anden, og jeg svarede bare sådan "godt. håber han finder en snart". hun virkede til at synes det var lidt mærkeligt haha, og spurgte om jeg ikke ville blive jaloux. jeg svarede lidt bold at "jeg synes det ville være synd hvis andre ikke kunne få glæde af ham" (🤭). senere på aftenen snakkede vi også om tidligere kærester/flings, hvor jeg sagde at "de eneste gange R har fået mig til at græde, har været når han fik mig til at komme lidt for hårdt" 🥺

om C og R

efter vores bytur endte jeg med at overnatte hos C. vi havde kysset lidt i løbet af aftenen, men intet vildt, og intet sensuelt lol. hun slikkede dog salt af min hånd da vi tog tequilashots haha. vi endte med at falde i søvn mens vi lå og snakkede/puttede.

C er meget, meget flot, og det tror jeg ikke der er tvivl om. jeg er bi, men er ikke som sådan tiltrukket af hende, hvis det giver mening. hun er dog objektivt fantastisk smuk, og jeg er ret tiltrukket af, at R er tiltrukket af hende 🥺

jeg fik tanken, at hvis R skulle være sammen med nogen jeg kender, måtte det allerhelst gerne være C. hun er sød, åben og til at stole på. jeg har kendt hende længe, og jeg ved hun altid ville kunne holde på en hemmelighed. og så er hun som sagt også meget, meget flot, og jeg ved der allerede er en tiltrækning fra R's side.

jeg har ikke spurgt om der er tiltrækning den anden vej.

altså jeg tror det, men har ikke turdet lægge for meget op til noget (endnu?). og selv hvis der var tiltrækning, er det jo ikke sikkert hun ville have lyst alligevel.

tl;dr

det går fantastisk mellem R og mig - også med vores sexliv. vi er et mega stærkt par, hvilket også er hvorfor vores åbne forhold kan fungere. C har fået at vide som den eneste af mine irl veninder, at R og jeg er i et åbent forhold, hvilket hun var ret overrasket over. jeg går med tanker om at det stadig kunne være en idé at sætte C og R op med hinanden, hvis de begge kunne have lyst. jeg ved dog ikke om C overhovedet har de tanker eller ønsker.

sorry for det lange post 🥺

[soelvfisk]

Jeg føler mig så overvældet af alle mine ting. Ting jeg ejer. Ligger og prøver at forestille mig et hjem og det synes jeg er svært, for jeg har ikke brug for så meget lige nu. Jeg kan ikke så meget lige nu. Så når jeg kigger på mine ting bliver jeg mindet om, at engang kunne jeg bare vågne hver dag og vide præcis hvor alt var og gennemskue mine feels og overskue dimser og dutter og projekter. Jeg brugte alle mine ting. Nu ligger de i kasser som jeg ikke tør pakke ud nogen steder. Har købt en seng i dag. Det føles som fråds, fordi jeg har vænnet mig til at sove på en madras. Kan ikke overskue at sove i en seng. Og jeg har ellers været vågen i 36 timer. Er træt.

Jeg synes det er det samme som at jeg fx stadigvæk heller ikke tør at svare på beskeder. Engang kunne jeg sagtens svare på beskeder. Jeg kan ikke åbne en chat uden at føle, at min hjerne samtidigt åbner et penalhus fuld af kuglepenne der skriver med følelser istedet for blæk. Det er… så konfronterende at se på. At overvære. Fordi jeg stadigvæk ikke føler at jeg har fattet hvad der foregår eller hvordan jeg skal sætte ord på det. Så det bliver SÅ sårbart og SÅ skrøbeligt at jeg simpelthen ikke tør. Jeg tør heller ikke at lade være med at svare, for min stilhed virker strengere end jeg har lyst til. Så jeg tænker bare på det. En masse.

Jeg ved ikke hvorfor jeg er så bange. Og jeg behøver måske heller ikke at have styr på det lige nu. Måske er jeg stadig bare i sorg. Måske er jeg i chok. Måske er jeg virkelig bare forandret. Måske forbinder jeg min egen trivsel med noget overfladisk. Måske forbinder jeg alle mine ting med noget traumatiserende. Måske er jeg bange for at jeg kun kan have det godt på bekostning af andre mennesker. Fordi jeg altid trænger til hensyn og hjælp. Måske føler jeg mig naiv, når jeg mærker følelsen af håb. Måske frygter jeg at komme til at lade som ingenting. Eller fylde for meget. Eller lave fejl og tage dumme valg som gør fremtiden endnu sværere at overskue. Ej, eller at lave dumme fejl jeg BURDE KU HA UNDGÅET. Måske frygter jeg at opdage alt det der forsvandt. Måske er jeg forskrækket. Måske frygter jeg ærligt bare at blive glad igen? Eller at prøve.. fordi det er så hjerteskærende at prøve forgæves. At sigte efter glæde uden held. Ro. At håbe så inderligt på en ro, der føles helt uden for rækkevidde.

Jeg skilte en ting ad og pillede nogle ting ud og lagde de ud-pillede ting i en gennemsigtig æske tæt på min seng. Så kunne jeg se på dem og vide, at hvis alt blev for meget, så var der en udvej. I forgårs. Og jeg tror at jeg er bange for mig selv. For at efterlade et rod. Bange for at forsvinde, her mens jeg prøver på at få det bedre. Så jeg aldrig får det bedre. Og jeg er bange for at støde på noget der skubber mig. Noget jeg ikke ved hvad er. Stenen fx. Eller noget andet. Som kunne gøre mig så ked af det igen. Føler ikke jeg må være her. Føler jeg gør noget forbudt, når jeg dag for dag stadig lever. Og jeg er bange for at sige til min mor, at tingene ligger dér i æsken. Selvom jeg ved at jeg skal øve mig på at være helt helt ærlig. Men jeg håber sådan, at jeg bedst kan balancere alene og komme ud på den anden side. Det føles som om andre mennesker er vind… bare fordi Stenen var en orkan. Så isolerer mig og går glip af alle dem der gerne ville gribe. En af de ting der gør mig mest trist, er når hjælpen ikke hjælper. Den oplevelse ville jeg ikke kunne klare lige nu. At man har tillid, men så bliver man tabt. For det er tit ikke rigtigt nogens skyld. Men det gør så nas.

Jeg håber at Stenen kommer til at fylde mindre og mindre i lit liv. At jeg en dag glæder mig så meget til fremtiden, at det er ubetydeligt om vores veje krydser hinanden. At hendes ord aldrig kan gøre ondt på mig igen. At hendes løgne er ligegyldige for mig, for jeg er klar til at give slip på alle der tror på hende. Uden had og fordømmelse - for jeg troede jo selv på hende engang. Jeg håber at jeg får mit lys tilbage og mit mod og min glæde. Jeg håber at mine venner en dag kan genkende mig igen. At jeg kan genkende mere af mig selv. Jeg håber at jeg en dag vågner op og er fuld af følelser der ikke skræmmer mig. Jeg håber på at ‘udenfor’ en dag kan føles som et sted, hvor jeg godt kan stoppe op og holde pause, uden at føle at jeg er i vejen. Jeg håber at min krop vil kæmpe og blive rask sammen med mig. Så jeg kan bruge min stemme og mine tanker på at forholde mig til noget nyt. Vende mit blik lidt mere udad igen… på en konstruktiv og stabil måde. Jeg håber virkelig på at det ikke er for sent. Jeg håber at jeg stadig kan nå at vende tilbage til “livet” på “liv” måden. Den dér måde hvor man virkelig kan mærke at man er sig selv. At man er en sjæl der lever og ikke bare en krop der overlever.

[stadigdroemmende]

du minder mig om Pædagogen, det irriterer mig, men jeg synes jo så også du virker helt enormt dejlig. du virker så blid og god, så rolig, siger alle de rigtige ting.

vil ægte gerne være din ven, men ved ikke helt hvordan jeg skal gribe det an. du hilser altid på mig, når vi ser hinanden, også uanset hvem jeg er i selskab med - prøver at glemme de af gangene, hvor du lige havde været i bad, eneste gang jeg har set dine tatoveringer. så meget hud, at det er til at tabe pusten bare ved tanken

i dag kiggede jeg meget på dine hænder, og dit hår, det er rart at mærke du også interesserer dig for at vores kredsløb krydser ind over hinanden.

[beebooks]

det er nå interessant denne diskusjonen rundt det med å skulle leve ut dine ideer, hva det koster, hvor slitsomt det er å alltid være støttende, være solidarisk, alt du gir opp for Saken, for Arbeidet. Men. jeg føler når det er snakk om man skal innlede et forhold med ektemannen til en venninne er det ikke et spørsmål først og fremst om feministisk praksis, det handler vel heller mer om man er en god venn eller ikke, eller hva?

når det er sagt, utroskap virker som en ganske aksepterte del av livet i mange av de historiske lesbiske bøkene jeg leser. ikke sånn at det blir sett på som en super kul og bra ting å gjøre, men det er lissom bare noe som skjer, og du kan være litt sint en liten stund og så må du bare gå videre med livet, helst bli gode venner igjen også

jeg sier ikke dette dømmende, mer bare fordi det er så veldig annerledes fra hvordan utroskap i litteratur blir sett på rundt på nett, på bookblr og booktube og sikkert booktok også, hvor utroskap er det absolutt verste noen kan gjøre og aldri til å tilgi. du skal heller ha drept noen enn vært utro!

gikk litt vekk fra det jeg egentlig snakket om, men ja. kanskje er det fordi holdninger til utroskap har endret seg siden denne boka ble skrevet, at på den tiden var det et spørsmål om å være solidarisk og nå er det bare noe man ikke gjør hvis man ikke er en drittsekk sånn generelt

[pollenallergisk]

Ich bin dein Mensch filmandmeldelse

Jeg opplevde Alma som litt irriterende negativ til robotmannen i starten. Hun har jo gått med på å være en del av dette eksperimentet, selv om det bare er for å skrive en rapport. Hun motarbeider Tom og gir ham ingen sjanser. Når litt tid har gått, og hun begynner å akseptere ham mer, uttrykker hun også skepsisen sin tydeligere og dette fører til noen veldig sterke øyeblikk og samtaler.

Den er jo en av mange filmer som tar for seg menneskelighet, algoritmer og romanse, men på sitt beste opplevde jeg at den hadde noe å si/tilføye samtalen. Tom er en god blanding av menneskelig og robotisk (det virker jo som om de er i startfasen av et prosjekt her). Han er menneskelig nok til at vi kan føle med ham når Alma påpeker at han er en robot og dehumaniserer han. Samtidig er han robotisk nok til at vi føler med hennes tvil. Jeg liker det!

Jeg liker også veldig godt at han kan passe inn i en fantasi for henne, han kan være gutten hun var forelska i på ferie som tenåring. Men, han er jo ikke det. Skal hun leve seg inn i fantasien eller ikke?

4/5 ⭐️⭐️⭐️⭐️