#kvinner i kunsten | Explore Tumblr Posts and Blogs

anettetheresepettersen · 5 years

Text

Vente på fallet

I Nationaltheatrets Kunsten å falle består kunsten i å fokusere på andre ting.

Fattigdom kan være et godt utgangspunkt for dramatikk. Ofte handler det om noen som kjemper seg ut av det og ender på toppen. Andre ganger handler det om det motsatte: Fallet fra styrtrik aristokrat til lutfattig. Brødrene David og Albert Maysles’ dokumentarfilm Grey Gardens (1975) omhandler det siste, og filmen har oppnådd kultstatus.

Historien er i utgangspunktet enkel: En mor og en datter, på henholdsvis 79 og 56 år, bor i en falleferdig rønne i det sofistikerte nabolaget East Hamptons utenfor New York. Mor og datter heter begge Edith – store og lille Edie – og var i familie med Jackie Kennedy Onassis. De vokser opp i velstand og oppdras i sosieteten med ambisjoner om å være sangerinne og skuespiller – frem til store Edie blir skilt fra lille Edies far. Da tar pengene slutt, og når det ikke lenger er midler til å betale noen for å holde huset i stand, har hverken mor eller datter evne til å gjøre det selv. Huset forfaller, men de fortsetter å bo der – sammen med en gjeng katter og en vaskebjørn.

Skitten pastell. Sara Stridsbergs skuespill er basert på historien om de to kvinnene. På scenen står det to hvite senger, plassert over en sandkasse som dekker store deler av scenegulvet. Sengene, med blomstrete sengetøy i pastellfarger, er på hjul og kan trilles til side, slik at sanden fungerer som en strand. Men kassen ser også ut som en gigantisk kattesandkasse, og maner slik frem en lukt av kattepiss som ikke er der, men som hører til historien. Nettopp fraværet av skitt og smuss blir en svakhet ved forestillingen.

Det fascinerende med dokumentaren er kvinnenes ignoranse overfor sin egen levestandard. At huset bokstavelig talt faller fra hverandre, at det er overfylt med søppel og skrot, ser ikke ut til å gå inn på dem. Det er ingen skam, ikke bitterhet eller sinne, de fortsetter livene sine med en absurd blanding av tilpasningsevne og manglende interesse.

Moren tilbringer stort sett dagene med å sitte i sengen og se på gamle bilder, mens datteren jakter på det perfekte antrekk. Rotet og skitten til tross – forfengeligheten deres er fortsatt intakt. Kalorier telles, sminke påføres og drømmen om en mann som kan redde dem, er der fortsatt. Lille Edie ser fryktelig dårlig, men bruker heller forstørrelsesglass og kikkert fremfor briller – som hun synes er for stygge. I Stridsbergs versjon av historien er det to mer tilbakeskuende skikkelser vi møter.

Virkeligheten overgår fiksjonen. I Nationaltheatrets promo-tekst om stykket, står det at de to kvinnene venter, «akkurat som hos Beckett». Samuel Becketts Vente på Godot omhandler to menn som venter på en tredje person, eller gud eller døden, avhengig av hvordan man tolker stykket. Og kanskje kan vi kalle dette en feministisk versjon av Vente på Godot. Becketts arvinger er kjent for å være strenge når det kommer til iscenesettelser, og det er ikke lov til å gjøre endringer – dermed kan stykket ikke spilles med to kvinner i rollene. Det kan nesten virke som om Stridsberg har latt Becketts skuespill smelte sammen med historien om de to Ediene for å komme rundt disse restriksjonene. Det gir Kunsten å falle et litt rotete og tidvis melodramatisk preg av å bestå av to forestillinger oppå hverandre, som kjemper om hva de skal fortelle.

For hva venter de to på? En mann som skal frelse dem? Noen gud ser det i hvert fall ikke ut til å være, selv om begge dør til slutt. Godot-assosiasjonen er lettere forstyrrende, ettersom vente-aspektet er lite fremtredende i forestillingen. Styrken til Kunsten å falle er skildringen av forholdet mellom mor og datter, hvordan de lever i sin egen boble tilsynelatende uvitende eller uinteressert i verdens fordømmelse av deres levesett.

Særlig Kari Simonsen er overbevisende i rollen som jålete aristokrat. Faktisk så overbevisende at det nesten like gjerne kunne vært et portrett av en overklassekvinne som holder seg innendørs i et velholdt herskapshus, fremfor ei rønne. Og det er kanskje nettopp det som kan betegnes som fallets kunst – at man nekter å la fallet bli det enerådende narrativet for ens eget liv?

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert i Morgenbladet 29.mars 2019.

Foto: Øyvind Eide / Nationaltheatret

0 notes

skriveting-blog · 7 years

Text

Denne teksten har ingenting med det første avsnittet å gjøre.

Film er et som teater, litteratur, bildekunst og spill. Det er kunst. Det er et medium som har som formål å bringe et budskap, og det gjør dette gjennom virkemidler. Dramaturgi, fargebruk eller rekvisitter brukes for å formidle mye forskjellig, men de fleste passer under kategoriene Informasjon eller Følelser. Informasjon er logiske og rasjonelle kapsler, ofte presentert som fakta, som Mottakeren, personen som obversverer og analyserer kunsten, kan velge å integrere i sitt verdenssyn. Oftes sett kan man se denne typen budskap brukt i sakprosa eller dokumentarer. Følelser blir mye spilt på av Informasjonsformidlingen, men Følelser er en egen kategori for seg selv.

Verket kan bringe frem følelser i deg. Derp. Dette ser ganske dust og pretensiøst ut. Klarte ikke å stave pretensiøs først gangen, så jeg måtte hoppe tilbake og fikse det. Kult, ikkesant? Er det sånn her jeg skal begynne å snakkke til meg selv? Uten engang å tenke over det som blir satt på siden? No original thoughts? Come on. Snus er digg yoyoyoloho. Det var det. Hvordan skal jeg få formidlet et budskap når jeg ikke klarer å tenke? Kjenner du den følelseden du satt med for to timer siden? Den følelsen av å være helt tom? Hva skjedde der? Er dette litt som hypnose? At ting bare kan poppe opp fra underbevisstheten min å snatche meg? Er detr derfor jeg ikke klarer å improviseree tankerekker om noe? Er det derfor jeg brukte så lang tid på å skrive første avsnitt? Weirdassshitman. Men la oss forsøke da. Stream-of-counciousness-train-of-thoughting about something. But what? Damer? Film? Livet generelt?

Kjære dagbok. Deg har jeg ikke sett siden jeg var 7 (?) år gammel. Da jeg skrev om hva som hadde skjedd den dagen. Om vi hadde lekt kyss-klapp-klem i dukkehuset til T. Eller om jeg hadde overnatta hos hos S og sett på filmer og spilt WoW eller Worms. Eller en weird fly-emulator på besøk hos noen da jeg gikk i første eller andre. I nærheten av Oslo et sted. Der jeg kunne gå to veier til skolen. En, som var den vanlige gangveien, gjennom et skogholt, og ned en bakke. Eller den litt bedre veien, mellom huset til A og den store maurtuen. Nedenfor skolen var det en parkeringsplass, der jeg hadde mitt første møte med det motsatte kjønn. En jente som gikk i klassen over meg pratet med meg. Hun sa hun hadde en kjæreste som gikk i fjerde klasse, (jeg gikk i andre) og av en eller annen grunn skulle vi innom der på vei hjem fra skolen. «Han er litt rar», sier hun før hun går inn. En gutt, ganske rundbygd, sitter ved kjøkkenbordet i vinduet. Han har på en hvit, helt følelsesløs maske, og sitter med et glass melk i hånda. Han stirrer rett ut på meg. Jeg stå der fryst, ute av stand til å bevege meg. Det er det siste glimtet jeg har av minner om disse to personene. Jeg kan ikke huske å ha møtt hverken jenta før eller etter, men jeg må vel det? Om det ikke bare var en drøm, eller et falskt minne. Det er umulig å si. Men det føles så ekte, så visceralt. Jeg husker på en måte at jeg alltid har husket det.

Et av mine andre møter var med E. Vi møttes på en kristen leir, som jeg ikke husker hva heter. Jeg og kompisen min var med fordi de hadde paintball og den største skaterampa, men vi måtte fortsatt lide oss gjennom gudstjenester og kristenrock. En av kveldene så vi film i fellesrommet. De hadde satt på det jeg tror var Pirates of The Caribbean, men jeg tror den kom ut senere. Minner er rare objekter. Vi fikk i hvert falll utdelt madrasser, og lå i storsalen og så film. Forrige gangen jeg lå så nær en jente var på barneskolen, med T i trehuset i hagen til E. Hendene flettet sammen, ute av stand til å få med seg hva som skjedde på filmen fordi man var henslukt i følelsen av å bare ligge inntil hverandre. Jeg husker du kontaktet meg på MSN. Og ville møte meg. Vi møttes på bibloteket i Stjørdal sentrum, der vi satt innerst i andreetasjen, men på grunn av et fancy bygningsdesign satte oss rett foran alle andre. Der hadde jeg mitt første «ordentlige» kyss. Ikke late-som-om-det-er-kjipt-fordi-det-er-tvang-kyss-klapp-klem-kyss, men et kyss mellom to personer som vil utforske det nye fantastiske møte. Etter dette gikk du rett ned til en PC, koblet deg til MSN og dumpet kjæresten din. «Se hva jeg gjorde for deg?» RINGRINGINRGINGRINRGINR- sier varselampene mine, og dette var siste gang jeg møtte henne. Jeg tror jeg tiltrekker meg merkelige folk.

Så har vi I. Førsteklasse vidregående. Det var nå jeg skjønte at jeg hadde en ting for rødt hår og fregner. Daaat booty, den Zelda-kjærligheten og hyggeligste hjem? Mm. Forholdet mellom meg og I’s mor savner jeg. For en flott dame, som gjør en flott jobb. I var lettlurt og søt, jeg tror jeg husker at hun var god å prate med og chill å henge med. Latenight-gaming og filmer, hun på brystet mitt, eller jeg som spooner henne. Hun dumpet meg plutselig en dag over sms, fortalte at hun ikke følte noe mer for meg. Etter en 4-dagers depresjon i kjelleren, etter min far så elskverdig kom med en boks med is og en skje, fikk jeg nytt inngang i forholdet med I. Tre dager etter fortalte hun meg at hun hadde ligget med en hockey-kompis, og hadde dumpet meg fordi hun fikk skyldfølelse. Jeg sa at jeg kunne leve med det, og tilgi deg. Men så startet K i klassen.

Jeg gikk fra I like mye for at hun var utro mot meg som for at jeg ville være med K. Fucked up foreldre, FucKe.d up forhold med moren. Kan godt være jeg ville lest situasjonen annerledes om jeg var i den nå. Kan være jeg hadde fortsatt å være med I selv etter ting gikk skeis, om ikke K hadde kommet inn i bildet. Kanskje jeg hadde blitt værende i den gamla staden?

Det virker som at jeg har et fucked-up forhold til kvinner. Eller så har jeg bare accidentaly havnet med de rareste. Eller så er kvinner raaare. Men jeg blir fortapt i dem. Om jeg sykler dit hver kveld bare for å sove over, eller som jeg sykler 7 kilometer til nabokommunen uanmeldt, og kommer frem midt i en «situasjon» i hjemmet. Eller som da jeg dumpet K før julen. Det skjedde litt av seg selv, mens vi sende meldinger, hvor vi stilte noen spørsmål og svarte noen svar. Hun ringte meg. «Slår du opp med meg?» «....» «Hallo?» «Ja.. Gjør vel det da.» Det var vel rundt den perioden jeg tenkte at jeg kanskje bare ble sammen med K for å komme over I. Vi var fortsatt sammen i 8 måneder etter det. Er det kanskje jeg som er drittsekken? Uten at jeg har vært klar over det selv? Det jeg ønsker er å være sammen med dem. Å føle at jeg blir trengt. Jeg tror aldri jeg har manipulert for å få min vilje. Ikke med vilje i hvert fall. Men jeg har aldri skadet noen. Jeg kan bare føle noen små «douchebag»-symptomer i væremåten min. Foreldrene til K sa at jeg ikke var bra for henne. Tror jeg. Kanskje K sa det til meg? Jeg lurer på om hun fortsatt sliter med den bipolare lidelsen. Kanskje jeg ikke var bra for henne? Kanskje jeg utløste noe ved henne? Hun var fullstendig betatt av meg, som jeg kan huske. Jeg husker hun skrev lange brev, der hun dikterte sin kjærlighet. Var det dette jeg elsket høyest ved henne? Noe for å bygge meg opp, søke støtte hos? Noen som virkelig satte pris på meg? Er det samme greia med nåverende kjæreste L? Er jeg en succubus, eller en warlock som leecher? Trekker jeg til meg den positive energien for å booste meg selv, eller for å fylle et tomrom? L fortjener bedre enn meg. Ikke det at jeg tror jeg er en kjip person. Kjenner folk som er kjipere enn meg, og that’s gotta count for something. Hun ønsker selvfølgelig oppmerksomhet og kjærlighet. Noe jeg ikke føler jeg klarer å gi. Det er bare det at jeg ikke har noe å hente. Når jeg tenker på henne, eller ser henne, får jeg ingen surge av noe-som-helst, en energi å gi videre. «Når man har vært i et forhold lenge, så er det enda viktigere at du engasjerer deg i det, for da kan begynne å bli vanskelig.» Noe ish som det sa Farmor en gang til meg. Er det at jeg ikke engasjerer meg nok i forholdet? At det skaper en distanse mellom oss. Så avstanden jeg skylder på L for å være grunnen i, kan godt komme fra min egen uinterresse av situasjonen. Det har vært deilig å ikke være med henne så mye i noen perioder nå. Med Bacheloren sveve over meg hadde jeg gode unnskyldninger til å ikke være hjemmme. Jeg føler jeg får en bedre kontakt og kommunikasjon med alle de andre i verden. Og det gir meg noe. Tror jeg. Det er i hvert fall sentralt til personen jeg ønsker å bli. Er det da på tide å gi slipp, rive av plasteret og se hva som gror ut av såret? Eller er det da på tide å hunker down og fokusere på det man har. Hun har rett, vi jobber fantastisk sammen når vi er på tur. Jau, det er gode tider. Men hverdagen er meh. Noen ganger, gode kvelder med gode samtaler. Andre ganger, ting litt mer meh. Litt hverdagslig. Jeg kan ikke akkuratt klandre henne for det. Hva var det som gjorde det så flott før? Før Oslo for eksempel. Jeg gledet meg til å komme hjem til henne, samtidig som det var digg å jobbe litt motsatte tider, slik at vi fikk mindre tid sammen. Jaja, var ganske likt som dette. Bare at vi gjorde ting sammen mye oftere. Spilte brettspill eller videospill, og koste oss veldig med det. Det var gøy bare fordi vi gjorde det sammen, vi kunne gjort hva som helst. Det finnes ikke hos meg lenger. Jeg føler meg følelsesløs til hele aspektet. Sett bortifra litt sorg over at det har blitt som det har blitt. Eller så har jeg bare mark i ræva, og er redd for å gro for dypt. Hun har ikke hastverk til giftemål, og vil kanskje ikke ha barn i det hele tatt. Hun liker mange av de samme tingene som meg, hun er klar til å ofre litt for at vi skal være økonomisk stabile, vi har samtaler som slår samtaler med hvem som helst andre. Kanskje, kanskje ikke. Jeg kunne nok hatt det like bra om ikke bedre med andre. Hun har aldri vært utro, litt off-track med hele «lærern til O»-greia, men gråt seg tilbake i sengen. Og vi skulle ha det så bra etter det. Litt som I-situasjonen..... Hadde ikke I dumpet meg, men bare fortalt det gråtende, så hadde vi kanskje fortsatt vært sammen. Woa. Eller ikke. Det er egentlig all good med L.

Det er bare den følelsen jeg har ved å ville gå videre. Utforske et annet liv, uten den samme dragningskraften til hjemmet. Ut og expore, uten forpliktelser til noe annet menneske. Blir nok en del kvelder hjemme alene uansett, men da får jeg ladet opp til resten av sosialt nettverking, og jeg trives godt alene. Eller så ville jeg, på under et år, etter å ha testet Tindr, og hatt min første date, blitt sammen med vedkommende. Vedkommende med en traumatisk barndom, eller noen litt rare mentale tilstander. Jeg ville vel sagt til meg selv at «Nei! Jeg skal gå i hvert fall 5 år før jeg går inn i et nytt forhold!» Men hadde jeg klart det? Eller hadde jeg klart det like bra som de gangene jeg slutter å snuse. Dårligt.

#rant #forholdshistorie

0 notes

bokbrekk · 7 years

Text

lytt til

lytt til den jublende sang lytt til stemmen som gruer seg lytt til de ord som taltes så ofte og ofte forgjeves lytt til ditt sinn! lytt til følgende butikk-beskrivelse: lytt til lerkens friske sang du finner hvis du søker! lytt til alle tings strupe, alle tings jordhud, dei beintørre røystene til fugleungane medan dei hamrar taktfast som reklame lytt til havet nils lytt til en liten tone, det er din egen klang lytt til mektig lovkvad lytt til mine ord, herre lytt til min protest lytt til en oldings ord lytt til mitt hjertes uro lytt til dens klage lytt til tonane av konkrete straumar lytt til stillheten her inne lytt til disse bjørnson-strofene som skildrer det forløsende regnet når det setter inn efter en tørke lytt til våre bønner lytt til våre bønner lytt til en mislykket forfatters personlige vitnesbyrd og skrøpelige litteraturteorier lytt til musikk som nevnes i boken lytt til skyggenes ordløse sang, mens de selv overdøves av sine egne hyl, forfulgt av livet helt det siste, som vi må være vitne til, dag ut og dag inn, natten gjennom, se likene bli båret ut, så vi kan iaktta og memorere ... gjøre oss kjent med prosedyren, lære skrikene å kjenne, så vi, når vår tid er inne til å innta dødsrollen, kan gjenta dem, på vår måte, de siste skrik, for det er kunsten, det er det kunsten å dø består i, ikke bare å gjenta dem slavisk ... skrikene... lytt til villhestenes søvn i nadverdsstillheten lytt til farvene floden og røstene lytt til de evige utsagn fra katedralenes tunge malmkor lytt til de unges hymner som løftes mot vårlyset lytt til de døde lytt til trommene lytt til de dødes kor før alt er aske lytt til dette ekko fra martyrenes fjell bak historiens tunge dis lytt til deres dialoger når gud stanser trommene lytt til hans ord du dødelige lytt til ropet lytt til mine inderlige bønner lytt til alle tings strupe lytt til ham lytt til mitt ord og vend et rettferdig øre mot nøden og hør mine bønner lytt til mitt råd: putt piken der inne i den sekk lytt til vinden i hjørnet der små dun sitrer av støv og søvnløse netter lytt til meg, strålende avkom som jorden og himmelen avlet lytt til meg nå mens du hører og ser, og kan dømme rettferdig lytt til sangen snart skal natten fly, snart skal livets morgen atter gry lytt til en som midt i de vonde dagene mintes de gode lytt til ordene fra en mann hvis sinn var tent i brann av kjærlighet og lyst lytt til suset i tanget, dragsugets evige sus som fyller nattens hus lytt til vannet det som ikke lyver lytt til de synkende hjerteslag: det er gongongen for frihet i oss. lytt til stjernenes hellige tog i det høie! ikke lytt til noe (du kan ikke lytte til noe) men lytt til mitt siste ord lytt til det syngjande lyset lytt til meg svar meg skogen kan skjøne kva tordenveret seier lytt til de ropende kvinner i gropene! lytt til guden nå, din usling. lytt til denne serenade lytt til de vage signalene lytt til musikken lytt til de store komponistene. det er det samme overalt. mesterne. tyvene lytt til din eigen endetarm, så vil du forstå kvifor det finst poetar til lytt til ei verd som pustar og glas som kling! lytt til erfarne fjellfolk lytt til den underliggende mening lytt til en gammel manns kvad lytt til mitt kvad lytt til dine kår lytt til ensomheten bak fargenes glorete masker lytt til tusen glorier som faller på likt fra massene lytt til bakken utpenslet til flod på sekunder... lytt til fuglene som skriker der inne lytt til sangen mellom hvert korn i denne verden av krystaller .. lytt til rytmen av gnissingen mellom fat og kofferter eller bambuskasser .. lytt til denne passasjen (s. 512) lytt til orvil: lytt til sangen fra den udøpte svarttrosten lytt til den takkens tale, som suser i skog og fjell lytt til dens spredte spill

0 notes