#jeg trenger virkelig god mat som jeg ikke kan få i USA

[betasuppe]

I am longing for Norway in a weird way today, which is mostly me missing the food & being stupidly sad about not being able to go to Meny, Kiwi or even one of those small 7/11s, grabbing a hot dog, a Solo & a magazine before hopping on a train into the city like

IT'S NOT EVEN ANYTHING THAT EXCITING but god, I'm really missing every little thing today x(((

[travelmaria-blog]

Venner og sosialt liv "New friends are like new adventures. You never know what lessons they will teach you". Som den sosiale sjelen jeg er, slet jeg mye de første par ukene her. Det var vel strengt tatt snakk om en drøy ukes ensomhet, men det er en følelse jeg ikke tåler veldig godt. Med tanke på at solen her går ned like etter klokken seks, og at det ikke er veldig trygt å gå i gatene når det er mørkt, ble det til at jeg holdt meg hjemme i leiligheten hele ettermiddagen og kvelden. Hva skulle jeg der finne på? Ikke hadde jeg internett nok til å se serier, som er min faste redning i slike situasjoner. Det ble til at jeg kun fokuserte på Norge, og brukte kveldene mine på times lange samtaler med venner og familie. Med så mye fritid, tenker du, da har hun jo masse tid til å lage gode middager. Det hadde vært fint det. Eneste problemet var vel å få tak i råvarene. Man skal vel ikke klage, det er et par såkalte kiosker her i byen, samt et frukt marked, men utvalget er ikke på topp. Fikk i det store og det hele kun tak i et par forskjellige grønnsaker, og ultrapasteurisert melk (melk som har veldig lang holdbarhet, og som ikke oppbevares i kjøleskap). Gud, som jeg savnet “Tine”. Lageret mitt av Toro tomatsupper og pasta Carbonara fra Norge gikk fort tomt, og jeg måtte finne nye alternativer. Ting begynte fort å ordne seg for meg her, da jeg ble introdusert til Dar es Salaams store, fantastiske matbutikker med europeisk standard og utvalg (!!!!!!). Vel, mat hjalp godt, men jeg var fremdeles uten sosialt liv. Jeg begynte å oppsøke “Firefly”, hotellet hvor jeg først bodde, og møtte gradvis nye mennesker. Jeg hadde forventet å få en hel del lokale venner, men etter en stund her har jeg funnet ut at det ikke kommer til å skje. For å forklare det veldig konkret, er det slik at menneskene som er herfra, har levd et veldig annerledes liv enn det jeg har. Det er vanskelig å finne noe en har til felles. Humoren passer ikke, språket står i veien. Det er for det meste lav utdannelse, noe som gjør at det rett og slett ikke er mulig å ha intelligente samtaler. Vi trenger alle venner på egen bølgelengde, som kan utfordre oss. Det finner jeg ikke i Tanzanianere. Menneskene jeg ble kjent med, er såkalte “mzungus”, som de kaller det her. Med andre ord, hvite mennesker (på et ikke-rasistisk nivå). I løpet av de kommende ukene ble jeg kjent med en god gjeng mzungus fra alle mulige land; USA, Canada, Zimbabwe, Tyskland og Nederland (okei, kanskje ikke alle land). Sosiallivet mitt eskalerte fort, og innen null tid var jeg opptatt på Firefly hver eneste kveld. Jeg som hadde hatt problemer med å dra ut tiden på kvelden, for å ikke legge meg alt for tidlig, slet nå med å komme meg i seng tidsnok for å orke jobb dagen etter. Dessverre viste det seg at nesten alle av mine nye venner skulle flytte innen noen uker, og jeg fryktet at jeg ville måtte starte helt på nytt igjen. Etter at alle reiste, fant Jo og jeg virkelig tonene, og siden har vi vært sammen hver dag. Jo er en tredve år gammel dame fra Zimbabwe, med en datter på rundt ti. Hun driver Firefly hotellet, samt flere andre prosjekter i Afrika. Blant annet, jobber hun med å rydde de lokale strendene for søppel, et fantastisk viktig prosjekt, som jeg nå har tatt del i, som sjef for kreativitet og markedsføring. Det skjer mye spennende, og jeg kjeder meg aldri lenger. Hver dag har vi en ny idé. Vi trener, lager sunne måltider på hotellrestaurantens kjøkken, prater om planer og idéer, ser filmer, og avslutter alltid kveldene med en kald øl. Så, med all min frykt for å tilbringe dette året alene, tror jeg virkelig det har ordnet seg.