#gisle a gjevestad agledahl

[imminentinertia]

In which I go on and on about the NRK documentary series Jævla homo, and since it’s in Norwegian and not subbed in other languages I go on and on in Norwegian under the cut. If you’re interested in the series and don’t speak (much of) a Scandinavian language, by all means talk to me about it in English.

Hei til @confusedisak​. Jeg satt på bussen og svarte på posten din i farten, så jeg fikk ikke utbrodert. Men nå ;)

Jeg har sett omtrent halve serien nå, ble avbrutt midt i Ulrik-segmentet i 3. episode, men jeg har en del på hjertet alt. Så langt graver ikke serien dypt, men den er beregnet på et stort og lite homogent publikum så det er greit, og jeg tror den funker og er lærerik for cishets som en Hvordan prøve å bli komfortabel med orienteringen din 101. 

Men jeg får så vondt av Gisle! Klart jeg skal føle med han, å kjenne på utryggheten hans er poenget, jeg blir både lei meg og sjarmert når han blir drittflau og anspent. 

Fotosessionen med Jakob Landvik og Ruby Dagnall var fin og kanskje tankevekkende for en del, men den irriterte meg litt. Den hadde vært en kjempefin mulighet til å snakke litt ordentlig om at jenter/kvinner er annenrangs borgere og at det er nedverdigende å være feminin på grunn av det mens det er kult å være maskulin, men formatet på serien tillot liksom bare en setning fra kjønnsforskeren om det sykt viktige poenget der.

Innslaget om identifikasjon i 2. episode traff meg in the feels. Det ser ut som det temaet kommer tilbake i 4. episode, så jeg kommer sikkert til å ha mer å si om det. Foreløpig ble jeg litt satt ut fordi jeg liker ganske godt å sette etiketter på meg selv, jeg får en følelse av at de andre med de etikettene er my people, men akkurat seksuell orientering har jeg alltid strevd med.

Kjønnsidentifikasjon er greit, jeg er kvinne. Født sånn, er sånn. Seksuell identifikasjon er verre. Da jeg var tenåring var jeg drittlei av å sette i bås etter legning og var helt klart mest hjemme i å bare kalle meg selv skeiv når jeg kalte meg noe i det hele tatt. Så ble jeg sammen med en mann, og etter noen år i det forholdet begynte jeg å føle meg skyldig for å kalle meg skeiv når jeg lever i et forhold med en av motsatt kjønn, og s�� ga jeg faen og gikk over til å kalle meg bi for DET ER DET JEG ER.

Skeiv er et fint ord, forresten. Det har ingen negativ bruk og omfatter alt som ikke er cishet.

For å gjøre det litt ekstra irr på norsk er det begrepene ‘homofil’ og ‘bifil’ som er i bruk, ikke ‘homoseksuell’ og ‘biseksuell’, og det språklige grepet ble gjort for å forsøke å trekke fokuset vekk fra seksuell tiltrekning og få det til å dreie seg om kjærlighet. Det funka så klart ikke, sex er fortsatt ca. det første alle tenker på med en gang “homo” eller “lesbe” blir nevnt.

Det er der problemet mitt med etiketter for seksuell orientering dukker opp. Det handler alltid om sex i alle sammenhenger. Klart det også handler om seksuell tiltrekning, eller mangel på seksuell tiltrekning for aseksuelle, men jeg synes det er så jævla reduserende. For meg som er bi har det sikkert også å gjøre med bifobien jeg har møtt, særlig fra homofile og lesbiske, og selvfølgelig hvordan straighte menn reagerer på bifile kvinner… Jeg påstår ikke at bifile reelt har det verre enn andre, men det hender jeg føler at det kommer fra alle kanter og at jeg ikke har noen å støtte meg til.

De andre etikettene mine trigger så klart ikke sånne reduserende reaksjoner, det er ikke noe stress å snakke om MBTI eller studiefagfelt og sånne ting, så de etikettene har alltid bare gitt meg tilhørighet og glede. Men når jeg sier jeg er bi eller skeiv eller ikke heterofil eller hva som helst stålsetter jeg meg for reaksjoner. Jeg liker ikke å snakke om det. At jeg nå sier at jeg er bi når jeg snakker om det er fint det, men jeg unngår å snakke om det.

Det er ikke helt det samme som de i Jævla homo som snakket om at de var lei av å forklare, men kanskje det ligner litt likevel. Etiketter for kjønnsidentifikasjon og seksuell orientering vekker liksom en annen interesse hos folk enn “jeg er fotograf” eller “jeg er buddhist”, det virker som det vekker en primærdriftsinteresse som blir påtrengende. Som om det trigger en reaksjon typ “kan jeg pule deg eller ikke” og den reaksjonen blir så synlig.

Eller kanskje det er jeg som overtenker og overtolker og er hårsår.

[imminentinertia]

Someone asked me if I could add something about attitudes towards LGBT+ in Norway to the Tiny guide to Oslo and Norwegian stuff for SKAM writers, and well, I can’t. Because that needs to be a post of its own.

Sometimes I want to murder something because Norway is apparently one of the most liberal countries in the world in regard to LGBT+ rights while:

"jævla homo” (”fukcing fag”) STILL is one of the most common slurs in Norway

40 % of Norwegian men find two men holding hands in public disgusting, 16 % don’t want to sit next to a gay man on the bus

bisexuals, women in particular, are worse off than everybody else in Norway in regard to mental health

suicide rates are twice as high among LGBT+ people as among cis heterosexuals

Source: Seksuell orientering og levekår, Norman Anderssen and Kirsti Malterud (2013). Only available in Norwegian.

Same-sex couples can get married here. In 2016 the Church of Norway decided to allow same-sex marriages in church, even. Same-sex couples can adopt children.  In 1981, Norway became the first country in the world to enact a law to prevent discrimination against LGB people. In 2016, our king made an impassioned speech about tolerance.

It’s just that in the comments below any news article about anything related to LGBT+ the ugliness rears its head. Yes, all the usual shit crops up there, such as comparison to paedophiles, bitching about gays being considered regular people now even though they’re pretty repulsive so why are they complaining, jeez stop whinging so nobody notices you and all will be well for us normal people, et cetera et cetera et fucking cetera.

The laws against discrimination and the official wish to treat LGBT+ people as, well, human beings are in place, but many Norwegians’ attitude is still that “I’m sure homos are okay but they’re kind of icky”. Or “homos are vile and sickening”. Or, as Emma and the dancers demonstrate in SKAM season 3, “homos are fun and cute and let’s not regard them as actual people, eh”.

You can kiss your same-sex kjæreste (boyfriend/girlfriend/partner, ‘kjæreste’ is perfectly gender and age neutral) on the street in Oslo, but you can’t be absolutely certain you won’t get a beating for it. In 2017. In one of the most LGBT+ liberal countries in the world.

Gisle A. Gjevestad Agledahl is making a TV series called “Jævla homo” now, hoping to further normalisation of LGBT+ people. I’m looking forward to watching it when it airs autumn 2017.