#etnografisks | Explore Tumblr posts and blogs

thepowerofthetable · 3 years ago

Text

Gjennom innsiktsfasen gikk jeg meg gjerne turer i byen mens jeg hørte på lydboken Bread & Wine av Shauna Niequist. Jeg gikk å tenkte på hvordan livet i byen er, hvordan folk bor og hvor mennesker møtes. Utfra dette kom jeg til å tenke på såkalt; «social housing» og en TedTalk jeg hadde sett tidligere for flere år siden av Grace Kim. Denne TedTalken har tittelen; How cohousing can make us happier (and live longer) (https://www.youtube.com/watch?v=mguvTfAw4wk). I dette foredraget forteller Kim, som er arkitekt, om boligkomplekset hun bor i hvor beboerne deler fellesarealer og spise middager sammen som kollektiv hvor alle bidrar. Under ses et sitat fra forelesningen som er interessant:

Kim nevner begrepet «communitas» som er et begrep som jeg kjente igjen fra tidligere utdannelse i teologi. Jeg hentet derfor fram en favoritt kalt; The forgotten ways av Alan Hirsch fra 2006. Hirsch bruker «communitas»- -begrepet når han snakker om hvilke typer fellesskap som tiltrekker seg mennesker i vårt moderne samfunn. «Communitas»-begrepet er utformet av antropologene Edith og Victor Turner og beskriver hvordan «liminalitet» fører til en følelse av samhørighet ettersom at communitas formes gjennom utfordringer; gjennom å ha en felles misjon. I beskrivelsen av communitas på nettsiden til store norske leksikon sies det at; «Edith Turner argumenterer for at communitas kun kan gjengis ved historiefortelling som metode: Ved å fortelle historier som viser fenomenet i aksjon, individuelle historier som også inkluderer andre mennesker, kan vi avdekke historiske og etnografiske ankerpunkt som lar oss belyse oppstandelsen av communitas i sin helhet, også på et globalt nivå.» (https://snl.no/Communitas). Spørsmål begynte nå å surre i tankene mine; hvordan formes slike fellesskap i vårt urbane miljø i Oslo?

I Stavanger finner vi noen spennende prosjekter innenfor den såkalte nordiske cohousing modellen som ses under:

Jeg har en bekjent som bor i Lervig Bolig Pluss og jeg tok kontakt med henne for å høre litt mer om hennes opplevelse av å bo der. Bolig Pluss er et konsept av Selvaag Bolig hvor beboerne gjennom fellesleien har tilgang på fellesarealer med kjøkken, festsal, foaje med koselig stue og «hotellrom» som kan leies til venner og familie. Min bekjent kunne fortelle om svømmeklubb, take away til filmkveld i fellesarealet og trivselskomité. Under pandemien har naboer samlet seg til et sosialt fellesskap. Jeg syntes både historiene hennes, og instagram-innleggene hennes vitner om et konsept som fører mennesker sammen og bidrar til glede i menneskers liv.

Samtidig er boligkonseptene over relativt dyre, og gjerne ikke tilgjengelig for mange mennesker. «Social cohousing»-modeller kan ses i sammenheng med «Third Place»-begrepet som er et begrep som ble etablert av sosiologen Ray Oldenburg i hans bok fra 1989 kalt; The Good Great Place. Begrepet beskriver et sted utenfor hjemmet og jobben hvor det er godt å være; hvor mennesker kan bruke tid, hvile og «henge». Jeg begynte videre å mappe ut hvor vi kan finne slike tredje steder i Oslo:

Jeg tok så kontakt med en bekjent som jobber i byggeavdelingen i Stavanger kommune da jeg visste at de drev å utviklet prosjekter i en bydel basert på tredje sted-tankegang. Jeg fikk så kontakt videre gjennom kontakten min til en person i kommunen som jobbet med dette prosjektet hvor jeg fikk tips om tjenester som de har blitt inspirert av. Med dette startet arbeidet med å skjekke ut flere spennende tjenester. Under er noen av tjenestene jeg sjekket ut:

Jeg kartla også hvilke såkalte «møtesteder» Oslo kommune tilbyr:

Samtidig med at tankene svirret rundt tredje steder i Oslo tenkte jeg over hvordan Oslo er en by med mange steder å spise ute, men at det er ikke alle steder jeg føler meg like komfortabel å gå og spise alene. Jeg gikk derfor ut for å spise på en restaurant alene, og under ses refleksjonene jeg hadde gjennom besøket.

#resarch

0 notes

firstlastlovemusic · 5 years ago

Link

JULEKALENDER, LUKE 5

KXNG Crooked - Dem People -

Usynliggjøringen av sjøsamene Det kollektive selvbildet til en befolkningsgruppe som sjøsamene henger nøye sammen med forskningshistorien. Selv om majoriteten av den samiske befolkningen i Nord-Norge er bosatt ved kysten (Nielssen 2008:195) og livnærer seg av naturressursene i havet og på land, så har likevel forestillingene om fortiden i nord vært vage, ikke bare utenfor Nord-Norge men også innenfor landsdelen (Eyþórsson 2008:25). En utbredt myte er at sjøsamene selv har valgt å bli norske. Eyþórsson tilbakeviser dette ved å vise til rapporter fra 1887 og 1900 som sier at fornorskningen ikke var et fritt valg. Også gamle skattelister og folketellinger viser at det har vært en stor sjøsamisk befolkning langs kysten (figur 2). Etter andre verdenskrig kom det flere forskningsarbeider som så på de økonomiske og kulturelle endringsprosessene som sjøsamiske lokalsamfunn gjennomlevde. Den engelske sosialantropologen Robert Paine beskrev blant annet betydningen nedbrenning, evakuering og gjenreisning hadde for sjøsamisk identitet og selvforståelse. Den yngre generasjonen sjøsamer så gjenreisningen som en mulighet til å fremstå som moderne norske borgere, men mange opplevde også at de var havnet i et identitetsmessig ingenmannsland, der man verken var amer eller nordmenn (Paine 1957:158). Etnografiske beretninger fra fjorder i Vest-Finnmark på 1940- og 1950-tallet gav lite håp om at den sjøsamiske kulturen kunne være levedyktig. Etnografen Knut Kolsrud (1955:174) ender sin beskrivelse av sjøsamene i Rognsund med at betegnelsen sjøsame ikke lenger hadde noen antropologisk, sosial eller kulturell mening. Kolsrud mente at den sjøsamiske kystbefolkningen var assimilert inn i den norske og at deres kultur derfor praktisk talt var utdødd.

If you look like me it's a crime right now Dem people wage war on my kind right now They wanna see me dead I ain't dying right now That's why I got my hand on my nine right now If you look like me it's a crime right now Dem people wage war on my kind right now They wanna see me dead I ain't dying right now That's why I got my hand on my nine right now

#firstlastlovemusic #fllm #kxng crooked #rap #rapper #california #pileosapmi #sapmi #Sami #we are still here #native #hip hop #hip hop matters #julekalender2019

0 notes

chocolatepatrolfire-blog · 5 years ago

Text

8 nogler til Locarno Festival-programmet

Vores korrespondent Carlota Moseguí analyserer styrkene ved det schweiziske konkurrenceprogram: store forfattere, spansk og latinamerikansk repr?sentation, avant-garde ...

1. Forfatterne af det officielle afsnit: Raúl Ruiz, Wang Bing og Denis Côté.

Som vi meddelte i gar , verdenspremieren pa Raúl Ruizs mistede film, La telenovela errante , er stjernebegivenheden i den n?ste udgave af Locarno-festivalen. Filmen er blevet modtaget i den officielle konkurrence og v?lger den maksimale anerkendelse: Golden Leopard, som Ruiz allerede vandt i 1969 med Tres tristes tigre . Men den chilenske l?rer, som dode i 2011, er ikke den eneste forfatter, der er v?rdig til denne pris. Hans storste rivaler vil v?re den kinesiske dokumentarfilmmaker Wang Bing og den canadiske filmskaber Denis Côté (to gange tildelt i Locarno i kategorien Bedste instruktor for Curling og Elle veut le kaos ). Udgivet i juni pa documenta14 i Kassel, Fru FangDet er den forste tilgang til Alzheimers patienter, som Wang Bing har gjort gennem hele sin karriere. Mens Côté vil konkurrere med en dokumentar om titlen pa bodybuildinguniverset En hud sa blod .

2. Konkurrence i forkant: Ben Russell og Travis Wilkerson

To eksperimentelle filmskabere fra USA lover at gore den forestaende Locarno-festival unik. For forste gang, Ben Russell ( Lad hver enkelt ga, hvor han matte ) og Travis Wilkerson ( En skade til en ) kaldes til at konkurrere i den officielle sektion. Den forste med dokumentaren Held og lykke , filmet i miner i Serbien og Surinam. For hans del satser Wilkerson pa en anden af ??hans uklassificerbare artefakter, der gennemgar og fordommer sit lands morke fortid. Ifolge Wilkerson, Spekulerede du pa, hvem der fyrede pistolen? er en dokumentar med detektivmomenter og r?dselsdiagrammer om America's History.

3. Europ?isk premiere af Heldig af John Carrol Lynch

Den store tilstedev?relse af amerikanske instruktorer i den officielle konkurrence er det mest overraskende faktum i denne udgave af Locarno. Ud over de ovenn?vnte Ben Russell og Travis Wilkerson er det v?rd at tilfoje Aaron Katz, Jim McKay og John Carrol Lynch med det meget forventede Heldig. Denne fiktion om en nihilistisk cowboy, med hovedrollen i den nonagenarian Harry Dean Stanton (og med David Lynchs sekund?re pr?station), vil blive set for forste gang i Europa.

4. Cineasti del Presente: Ikke offentliggjorte forfattere

I ar ser det ud til, at udv?lgelseskriterierne for Cineasti del Presente v?lger for nye opdagelser fra forfattere. I mods?tning til andre udgaver er Locarno-festivals n?stvigtigste konkurrence - hvor forste og anden film konkurrerer - fuld af tidligere ukendte eller lidt kendte navne. Vi fremh?ver dog den nye film af den algeriske filmskaber Narimane Mari, der debuterede med det storslaede Rode bonner , og New Yorker Eliza Hittman, forfatter af Det foltes som hjemme .

5. Luis López Carrasco i den nye Signs of Life-konkurrence

Sidste februar annoncerede den schweiziske konkurrence, at dens ikke-konkurrencedygtige sektion Signs of Life i 2017 - med ansvar for at beskytte avantgarde-v?rker, hvis radikalitet overskrider udv?lgelseskriterierne for filmene fra Concorso Internazionale og Cineasti del Presente– ville blive den tredje Locarno konkurrence. Saledes konkurrerer eksperimentelle shorts og spillefilm for forste gang i festivalens historie i samme sektion og konkurrerer med en pris, der er v?rdsat til 5.000 CHF. Murcian Luis López Carrasco kunne v?re den forste filmskaber, der blev tildelt i de nye tegn pa livet. Efter at have pr?senteret sin debutfilm, Fremtiden , i samme sektion (i 2013-udgaven) vender den tidligere komponent af Los Hijos-kollektivet tilbage med Aliens: en kort film om det mangefacetterede ikon for Madrid-scenen, Tesa Arranz .

6. Essentials of Signs of Life: Dane Komljen og Radu Jude.

Luis López Carrasco er ikke den eneste filmskaber, der vender tilbage til Signs of Life. Den bosniske instruktor Dane Komljen, hvis fremragende debut Alle byer i det nordlige premiere sidste ar i dette afsnit, vil konkurrere med sin nye kortfilm Fantasy s?tninger . Sandsynligvis en anden af ??hans fortryllede fabler, defineret af dens forfatter som "en film i to bev?gelser, knyttet sammen gennem historier om m?nd, der bliver til r?ve." Den tredje habende vinder af Signs of Life er rum?nsk Radu Jude. Direktoren for Aferim! og Arre hjerter (Special Jury Prize i den tidligere officielle Locarno-konkurrence) er pa Signs of Life med sin dokumentar om Rum?nien i 1930'erne og 1940'erneDen dode nation .

7. Latinamerikanske hovedpersoner: Nelson Carlo de los Santos Arias og Adirley Queirós.

I mods?tning til tidligere ar ser antallet af latinamerikanske instruktorer ikke ud til at skille sig ud over andre filmfotografier. Kun tre brasilianske spillefilm og en fra Den Dominikanske Republik citeres i Schweiz. Sidstn?vnte er ansvarlig for Nelson Carlo de los Santos Arias. Den Dominikanske - autoritet af Roberto Bolaño's ekstraordin?re tilpasning af 2666 med titlen Santa Teresa og andre historier , opdaget i Filmadrid og gendannet pa Margenes Festival - vil konkurrere i Signs of Life med hans etnografiske drama Cocote. For hans del den brasilianske instruktor Adirley Queirós - kendt af det bem?rkelsesv?rdige Branco Sai, Preto Fica - vil ogsa frigive sin tredje film Era uma vez Brasília .

8. Laissez bronzer les cadavres! i Piazza Grande

Efter hans uforstaelige frav?r pa Cannes Film Festival syntes Locarno det ideelle sted for belgiere Hélène Cattet og Bruno Forzani for at frigive deres l?nge ventede thriller Laissez bronzer les cadavres! Forfatterne af kult-neo-giallos Den underlige farve pa din krops tarer og Amer viser ikke deres nye v?rker i nogen af ??de tre konkurrencer, men i Piazza Grande, det rum, hvor dramaer eller romantiske komedier er koncentreret til alle publikum, blockbuster-action eller horrorfilm og store klassikere. Uanset arsagen til optagelse i Piazza Grande-programmet, vil vi ikke ga glip af denne tilpasning af romanen med samme navn af Jean-Patrick Manchette.

0 notes