#det mørke hullet

[serenvei]

Det svarte hullet jeg ramler ned i, gang på gang når jeg vet det er motgang i alt jeg gjør, alt jeg opplever og prøver så hardt å oppnå. Da skjer det. Jeg ruller, faller ned, tryner nærmest, fordi det skjer ganske fort. Jeg passerer så og si ikke det stadiet der jeg prøver å oppmuntre meg selv. Jeg har ingen «du klarer det!» i bakhodet. Jeg får heller ikke høre det fra noen andre. Det er ingen stå på vilje fra de andre og ikke fra meg heller. Vi dytter oss selv ned. Lærerne orker ikke plukke oss opp lenger, de sier det er vårt eget ansvar. Jaja. De ser at jeg er på gråten, de ser at jeg er sinna. Men jaja. Hu klarer seg sikkert sjøl. Jaja. Fakk det her. Jeg klarer meg jo ikke selv, jeg er dypt nede i hullet! Jeg prøver å skrape meg oppover men det går ikke. Det er helt glatte vegger rundt meg og jeg isolerer meg selv. Jeg må gråte for å komme meg opp, jeg må tenke, jeg må skrive, jeg må lide, jeg må snakke med meg selv, jeg drikker kanskje litt innemellom. Det er noe som har funket når jeg er ensom. Jeg har jo funnet ut at jeg ikke har ekte venner. Utenom en. Men hva har denne oppdagelsen kostet meg? Jeg klarer ikke gi slipp. Jeg gir aldri slipp på stresset heller. Det griper meg fast, det har bundet kroppen min opp til en stiv ball. Det er som en sprettball som er for hard. Den spretter ikke, den blir liggende på bakken. Ingen gidder å leke med den? Den er jo dårlig så den legger vi bare på hylla. Jeg føler meg som den. Jeg har ingen motivasjon. Jeg skriver som terapi når jeg egentlig trenger noen som kan hjelpe meg videre. Jeg har ikke de verktøyene jeg trenger. Jeg vil føle meg som et lett menneske igjen. Som et barn. Men selvfølgelig er det umulig, men man kan håpe på den samme gleden kanskje, om man får minsket stresset. Jeg sover kanskje godt halvparten av nettene, men andre halvparten gjør bare vondt. Det sorte hullet tvinger meg hensynsløst ned, tviholder på meg til jeg gir etter og bare gråter. Jeg er kjærlighetsløs. Jeg er dum. Jeg er åpen. Men ikke bra nok. Jeg er aldri god nok. Hva har det å si, jo for meg så vil jeg aldri være god nok. Hver gang jeg skuffer meg selv, skuffer jeg andre, som skuffer meg igjen. Jeg reflekterer over nesten alt jeg gjør. Jeg ser for meg situasjoner, jeg later som om jeg er illustrert vitenskap. Jeg ser for meg det verste. Jeg ser ikke noe godt lenger. Jeg lurer på om jeg leser verden feil? Er jeg som de rundt meg? Jeg har ikke lyst. Jeg gror ikke fordi alt hindrer meg. De hindrer meg. Jeg vil være meg selv.

[themuzungos-blog]

Hvor skal hva man starte om ikke fra begynnelsen?

Vi ankom Gardemoen til det vi trodde skulle bli en smertefri innsjekk med mye tid å gå på,som viste seg å ikke bli helt knirkefri. Det var lang kø til check in og når vi først kom frem til ekspeditøren, så var hun motvillig til å la oss sjekke inn. Visst nok så mente hun at vi MÅTTE ha returbillett ut av Uganda, selv om vi allerede hadde ordnet visum og offisiell bekreftelse fra veldedigheten om hvorfor vi ikke hadde det. Etter litt (mye) venting, der Qatar personellet diskuterte seg i mellom og ringte et par smarte folk, fikk vi omsider OK til å sjekke inn.

Vel gjennom både sikkerhetskontroll og passkontroll var vi endelig klar til flyreise. Boardinga til flyreise QR 176 begynte en time før, kl 16:45 og vi var raskt på plass. Vi ble fordelt slik at Siri og undertegnede (Nina) satt sammen og Nathalie og Karoline sammen lengre fremme. Flyet var delt opp slik at det var 3 + 4 + 3 i bredden. Siri og jeg satt i midten. Det var bra entertainmentsystem slik er vanlig på slike langdistansereiser og flyselskap. Vi så begge to filmer hver. Flyreisen varte i underkant av 6,5 timer. Siri og jeg var skjermet der vi satt i midten at vi ikke visste når landingen i det hele tatt kom, og skvatt skikkelig da flyet gjorde en alt annen en myk landing i Doha, Qatar.

Hamad flyplass var slik jeg husker den; fantastisk fin, litt steril men oversiktlig. Klokken var nærmere halv to (halv ett i vårt hode) og vi var slitne og trøtte. Vi prøvde å sove i setene og på gulvet i et venteareale, men etter en time ble vi "jaget bort". De har en slik fin måte å få det til å høres ut som det er for vårt eget beste, at vi trenger et "quiet room" for å sove i, men egentlig er det bare for å opprettholde fasaden på flyplassen. De vil jo ikke ha noen slitne dradde folk liggende omkring på de fine gulvene deres...

Etter å ha sett gjennom flere "quiet rooms", der alle var opptatte var det endelig sent nok til at gaten var kommet opp til vår neste morgenflyvning. Vi gikk dit og ble med en gang "jaget" til et nytt "quiet room", som faktisk var fire ledige plasser til oss. Jeg fikk sove hele resterende kvelden, men det var litt varierende blant de andre. Nathalie fikk ikke sovet i det hele tatt blant annet.

Kl åtte om morgenen gikk flyet til Entebbe og med bare få timer søvn innabords og forferdlig hungrig mage ba vi ferbrilsk flyverten om å vekke oss når det var tid for mat. Nina med hetta dradd ned over ansiktet og Siri med tildekket med teppe våknet vi som frankensteins monstre da flyverten kom og spurte om "kylling" eller "egge"-frokost. Så sultne som vi var brydde oss vi ikke en gang noe om at de var tom det vi egentlig ville ha. Vi slukte i oss maten som noen utsulta ulver og sovnet igjen rett etter.

Nathalie hadde bedd om to glass vann og en kopp te og det var tydeligvis nok til at flyverten hadde fått snusen i at hun "virka som en person som er glad i vann" og ga henne en hel 1.5-liters flaske. Da ble hun lykkelig.

Endelig landet vi i Entebbe litt over halv to, og første møte med Afrika og Uganda var at Ting Tar Tid. Visum og passkontrollen tok LANG tid, nok til at bagasjen vår var tatt av rullebåndet og satt fint til siden. Så tok det LANG tid å vente på sjåføren fra Entebbe Backpackers hostellet som skulle hente oss. Vi ble litt småstressa da han ikke var der slik som avtalt, og vi i tillegg ble svermet med andre lugubre taxisjåfører og alskens andre folk. Etter å ha brukt noen ringeminutter på å ringe noen ansvarlige kom plutselig en mann spurtende mot ankomst-arealet. Det viste seg at den personen som originalt skulle komme var såpass bakfull fra en bedrukken natt før at han ikke kom seg opp til å hente oss kl 15:00. Jaja, sånn kan det gå.

---

Vi kom oss endelig til hostellet og fine ok dobbelrom. Dette hostellet hadde wifi, så da fikk vi omsider gitt lyd fra oss at vi var velberget i en annen verdensdel. Siri og Nina delte rom og Nathalie og Karo på et annet.

Vi slappa litt av før vi fikk tips om en restaurant, 4 Point, i Entebbe sentrum som var i gåavstand (20min+) fra hostellet. Vi nøt en fantastisk flott middag og cocktails som ble rundt 110 kr for alle fire. Mens vi satt og spiste så vi at mørket senket seg, og med det kom en krypende uro om veien hjem. Mest fordi noen strekninger var såpass mørke og vi fremdeles var ukjent. (For ikke å snakke om det faktum at vi skiller oss ut som et vondt år med vår hudfarge, klær, kjønn og alder).

Vi begynte ferden hjemover og det gikk ganske så fint. Helt til det ikke gjorde det. Det var så klart typisk at det området der det var lite lys, var også der fortauene var nokså dårlig stand. Siri gikk foran og ledet vei, og rett som det var forsvant hun i mørket. Hun hadde falt gjennom et stort hull i fortauet. Ene øyeblikket var hun der, og i det neste ikke. Nina og Nathalie så hullet rett før det var for sent, det gjorde også en taxi med noen folk som skulle stoppe for å rope. Men ned gikk Siri.

Hun kom derimot overraskende velberget fra det hele, med et par skrammer på noen av sine lemmer. Men som hun sa: Mest såret er stoltheten hennes. Hun ble jo omsvermet at et dusin mennesker på kort stund, der flere skulle beklage på vegne av Entebbe og den dårlige veistandarden. "It's not your fault!" sa Siri forlegen med solbrillene på midt på mørke kvelden, "I did it by myself!".

"Det var jo ikke som de spente bein på meg" mumlet hun til oss etterpå. Man kan le av det nå, men det var definitivt skummelt da det skjedde. Hell i uhell kalles det.

---

Søndag 3. september var det tid for avreise mot Fort Portal. Men først ville vi benytte tiden vi hadde til å besøke Entebbes botaniske hage, som byen er kjent for. Etter 35 min gange kom vi til denne nydelige parken. Det tok ikke lang tid før en halvveis tannløs mann kom og prøvde å fortelle oss hvilke trær som var hvilke. Denne mannen hadde desidert mer kunnskap om parken enn oss, så vi lot han være vår guide i bytte mot 20 000 shilling (ca 40 kr). Vi så på krokodilletrær (ikke trær med krokodiller i, som Siri trodde, men røtter som ligner på krokodillerygg (som ikke er like gøy (siri ble skuffa))), palmer, kakaoplanter, apetrær og mange morsomme blomster. Vi gikk også rett ved det som tydeligvis var et black mamba (veldig giftig slange) habitat med bare sandaler på.

(krokodilletreet)

Karoline tok vare på en blomst som gjorde ansiktet ditt knallgult om du luktet på den. Hun presset den mellom noen sider i boka si hihi.

Tilbake på hostellet, ferdig spist og ferdig pakket stod vi alle klare på slaget 14:45, da det var meningen vi skulle dra. Dette var en av de første møtene med "Afrikansk tid", som generelt betyr at ting skjer når det skjer og i alle fall ikke når det er planlagt at det skal skje. Vi var ikke på vei før kl 16, og da med 6 flere folk fordelt på en minibuss og en bil. Vi satt i bilen. De seks andre var briter som ankom flyplassen et par timer før. Og med seg hadde de tilogmed mer bagasje enn hva vi hadde, noe vi ikke trodde var mulig. Spesielt ikke siden fleste skulle være mellom 2 uker og 1 måned, og ikke tre måneder som oss.

Bagasjen er et kapittel i seg selv. Først tenkte vi at vi måtte reise med et par kofferter på fanget, men de insisterte på at de fikk plass oppe på taket av minibussen, som hadde et slags bagasjestativ. Med et par tvilsomme tau knytt over litt her og der, og en blå presenning som bare flagret som en ballong i vinden, tenkte jeg at "dette går aldri bra". Spesielt siden min koffert stod lealaus på siden fremst uten noe tau eller presenning.

MEN! Det gikk bra. Disse folka vet hva de gjør så er bare å lene seg tilbake og håpe at alt går fint. Tilogmed også når sjåføren lider av tung-fot-syndrom og ligger oppe i 150 km/t. Det skjedde relativt ofte.

Siden det blir mørkt kl 19 og de ikke vil kjøre når det er mørkt måtte vi sjekke inn mye tidligere på hotell enn først planlagt. Dette hotellet så relativt shabby ut fra utsiden, men rommene var ganske fine. Selv om Nathalie og jeg verken hadde vestlig toalettklosett eller lys på badet.

En ting vi har lært etterhvert er at mange ugandere mumler og prater veldig lavt. (Men tven og musikk og alt annet bråk er alltid kjempehøyt!) Det fikk vi blant annet erfare da vi gikk ned for å spise på restauranten i dette hotellet, og spurte om den var åpen. Fyren prata så lavt og mumla at vi verken hørte at han sa at vi KUNNE spise der, at man KUNNE bestille hos han, eller at de IKKE hadde tre colaer.

Kvelden ble senere tilbrakt på Siri sitt rom med et par slag uno før vi kravlet i seng. Alle gikk på do på Siris vestlige toalett før vi la oss.

Siden vi hadde fått klar beskjed om å være klar til kl 10 for da kjørte vi, så vi stod klar KLOKKEN 10. Men igjen fikk vi smake litt "afrikansk tid", eller kanskje man bør si "britisk tid" for da var det de 6 britene som tenkte at kl ti var et perfekt tidspunkt å spise frokost på. Igjen var vi de som endte opp med å vente. Vi hadde et lite publikum på 5-6 barn rundt oss, som hele tiden sa "skit"("scuit") og vi trodde dette var et ord på deres språk. Det viste seg senere da britene kom ned og delte ut kjeks (biscuits) at det var DET de ville ha hele tiden. Og vi som tenkte de bare likte å se på oss oops.

ENDELIG var vi på siste etappe mot Fort Portal. 150 km/t ga seg til fordel for 30 km/t og VELDIG hullete vei. Vi stoppet et sted og ble igjen omsvermet av salgsfolk som ville selge oss grilla bananer, geitekjøtt på spidd og chapatta (flatt brød/lefse). Vi kjøpte noen bananer og brød og sprang etter sjåføren vår som andunger etter andemor. Da jeg sa til han at han var som en andemor for oss ble han litt fornærmet over å være "mor", men lo det bort.

Halvtime før Fort Portal møtte vi på en flokk bavianer ved veien. De var ikke sjenerte og hoppet opp på frontruta og kom helt opp til dørene med en gang.

Omsider ankom vi Fort Portal. Vi ble fordelt rom, fikk pakket ut og slappet av. Foreløpig var det ingen wifi og det er ikke til å legge skjul på at det gjorde oss ganske rastløse. Men vi spilte litt Uno, og vi har bestemt oss for å ha gående en konkurranse helt til slutten av oppholdet. I den skal vi se hvem som vinner mest, og hvem vet, kanskje det blir et veddemål om det etter hvert hihi.

Håper alle har det fint der hjemme!

Stor klem

Nina

[passelocohunblaserssonda]

How can you change the world if you haven’t seen it

Ettersom det var Snøhetta som hadde designet baren ble han enig med seg selv om at han hadde forventet mer. Med ryggen mot utsikten tok han inn det mørke rommet som for det meste var drapert i svarte farger, maskuline møbler og glass. Lengst fra utsikten lå baren og i taket over denne var det et hjørne som virket uferdig. Han innså at et speil hadde spilt ham et puss men inntrykket av en betonglignende plate hadde satt seg som en ufravikelig del av hans totale vurdering av baren. Musikken over anlegget var lav og ubestemmelig men hadde et lydbilde som virket kjent men uinteressant. Musikk kan påvirke klientell, tenkte han og lurte på hvordan dette kom til å utvikle seg gjennom kvelden, da det fremdeles var lite mennesker i lokalet. Nå hadde riktignok Snøhetta lite med musikkprofilen til baren å gjøre men dette forsterket inntrykket av at de hadde mer å gå på. Han lurte på om suksessen hadde gjort dem late og uinspirerte. 

Vinduene gikk fra tak til gulv og det var romslig med utsikt. Kvelden gjorde det vanskeligere å gjenkjenne steder og signalbygg men lysspillet fra tusentalls hus, mennesker og biler gjorde at man godtok mørket, særlig siden det akkurat nå spilte på lag med barens interiør. Det gjorde i grunn også dressjakkene til de middelaldrende mennene som nå begynte å dominere rommet. Det kunne virke som de ramlet inn i baren, rett fra et konferanserom på hotellet hvor de hadde deltatt på et lengre seminar om nye HMS-protokoller og en oppfriskning i bedriftens etiske retningslinjer med fokus på håndtering av seksuell trakassering, eller så var det bare et populært sted å plutselig ta en øl på en torsdag kveld. Han gjettet på det siste. Musikken hadde blitt høyere men han kjente ikke igjen låten.  

Han tenkte at en påkostet skybar forpliktet. Forpliktet i den forstand at ren elevasjon kunne anspore nye tanker og ideer som oppstår når det fysiske legemet heves over bakken, strekker seg mot himmelen og etterlater både mennesker og gammelt tankegods langt der nede. Her oppe kan vi se oss selv ovenfra og utenfra, revurdere egne meninger og holdninger samtidig som andres sviktende evner til å gjøre det samme blir like tydelig som den mørke alkoholtåka her oppe i glasstårnet.

Hans vakre tankerekke om at utsikt kunne tilsvare innsikt fikk en hjerteskjærende sorti da han trakk blikket fra det store der ute til det trange der inne. Han ser en feilet halvpart av en hel generasjon som feirer sin misforståtte posisjon i samfunnet med manipulasjon av den halvdelen som hadde vurdert å motta denne innsikten dersom omgivelsene hadde tillatt det. I stedet hadde de stilltiende blitt absorbert i den grå materien som omfavnet samtlige sjeler i denne mathallen som serverte pølser i stedet for denne nye nordiske cuisine alle hadde blitt lovet. Visste Snøhetta om dette? Betongflekken i hjørnet over baren skar i øynene nesten like grovt som skuffelsen i sjelen over omgivelsene og høyden over bakken og publikumets manglende bevissthet over mulighetene dette kunne gi. Han reiste seg fra bordet, lot ølen stå igjen og gikk bort mot det store hjørnevinduet. 

I sin akademiske karriere hadde han teoretisert narsissisme tilbake til dens opprinnelige myte om Narcissus og hvordan han som ung gutt hadde blitt fanget av refleksjonen av sitt eget speilbilde og siden aldri klart å slippe taket. Han fniste for seg selv av Narcissus’s evige relevans her oppe i glasstårnet hvor selvbilder ble foreviget gjennom den sosiale rekonstruksjonen mellom kjønnene som utspant seg foran øynene hans og de glatte vindusoverflatene som stod der som en metafor på deltagernes ekstreme tilfredshet med seg selv. Ingen her ville reagere på noe utenfor sin egen snevre horisont før verden utenfor hamrer på døren med uhørte virkemidler. Fremme ved hjørnevinduet førte han hånden innenfor jakken og tok ut sin sammenleggbare glasskjærer som han med raske bevegelser monterte på midten av vinduet. Han la stiften mot glasset, gjennomførte en elegant sirkulær bevegelse før glasset var løst og han plasserte det ledig mot veggen. Alt som går opp må gå ned, tenkte han, mens han snudde ryggen mot det store, runde hullet i vinduet bak seg og en siste gang lot blikket fare over befolkningen i baren. Han rakk å få blikkontakt med en servitrise før han rolig la seg bakover og lot seg falle ut av det gapende vinduet.

Skrikene til servitrisen var en kjærkommen kontrast til den tropiske houselåten som fløt i rommet. Matoma, tenkte han, mens skrik og musikk raskt var utenfor rekkevidde og alt han hørte var det øredøvende suset fra vinden som omga ham hele veien ned til bakken.

[heididahlsveen]

Jeg har lagt det inn som en rutine at jeg går til den nærmeste gravlunden en runde hver dag med hunden. Vår frelsesgravlund er ikke bare en vanlig gravlund, den fungerer også som en park. Der er mødre ute og jogger med barnevogner, der lærer barn å sykle og for noe er det en rask snarvei til jobben. Og noen, som meg, går tur med hunden der.

Gravlunden er fylt med motiver, ikke bare av kjente kulturpersonligheter, men også av de mer ukjente. Portrettene er kanskje de mest fascinerende, spesielt de som begynner å slites av tiden og det den har bragt med seg.

  [aesop_content color=”#FFFFFF” background=”#333333″ columns=”1″ position=”none” imgrepeat=”no-repeat” floaterposition=”left” floaterdirection=”up”]Det finnes en mer mytisk opprinnelse til hvorfor vi gravlegges.

[/aesop_content]

  Kilde: Ancient Israel Volume One Myths and Legends av Angelo S. Rappoport

I følge legenden var ikke Kain sønn av Adam, men sønn av Sammael som hadde blitt kastet ut av himmelen og ned i mørke. Han hadde forført Eva og sønnen hun bar, Kain, skilte seg ut fra den andre barna hun fødte. Kain var sjalu på sin bror Abel fordi Abel hadde en tvillingsøster Kain begjærte. Han bestemte seg derfor for å drepe Abel og ta hans tvillingsøster fra han. Da det var gjort sørget Adam og Eva over sin døde sønn. Men de visste ikke hva de skulle gjøre med den døde kroppen. En hund som hadde tilhørt Adam, ble liggende ved kroppen og vokte den slik at ikke ville dyr kom nær den. Mens foreldrene satt der, falt en død ravn ned ved deres side. En annen ravn kom, den tok tak i den døde kroppen, den laget et hull i jorda og gravla den døde ravnen. Adam så dette og han tenkte: Jeg vil gjøre slik fuglen gjør. Så laget han et hull I jorden og gravla Abels kropp i det hullet. Ravnen fikk belønning for å ha lært menneskene dette, de skulle alltid klare seg og aldri mangle noe.

Gravlund #396 Jeg har lagt det inn som en rutine at jeg går til den nærmeste gravlunden en runde hver dag med hunden.

[lomsen-blog]

Helt væk!

Den dag du rejste væk røg jeg 10 cigaretter og gik hvileløse 7 km rundt i København. Jeg græd og jeg græd, ligesom jeg nu har gjort næsten hver nat siden du kom hjem. Heldigvis var det en flot og kold dag, så jeg kunne skjule tårerne bag de mørke solbriller. Min krop var så urolig og rastløs at jeg ikke anede hvad jeg ellers skulle gøre andet end at gå og ryge. Jeg følte mig fysisk dårlig. Jeg kan ikke finde ud af at savne, det er ligesom det ikke fungerer for mig. Jeg kan kun elske alt for meget og mærke smerte, og håndtere når dem jeg kan lide er tæt på mig. Jeg kan simpelthen ikke rumme at de ikke lige er i nærheden, når jeg har brug for dem.. -Når vi har brug for hinanden. Alt var så underlig uafklaret og tomt. Uvisheden dræbte mig langsomt og hårdt. Sådan følte jeg det i hvert fald, især som dagene gik. Kniv i hjertet, stik efter stik blev hullet større. Mere blod flød sammen med tårerne fra mine øjne. Jeg talte dagene til du kom hjem, vitterligt!!..-Dagene gik så langsomt, men de gik dog for jeg vidste jo du kom hjem, til mig. Håbet om at tingene ville blive gode var så stort. Set i bagspejlet kunne jeg faktisk bedre li følelsen af at du tog væk og kom hjem, end følelsen af at du er hjemme men ikke hjemme med mig.