gategods - Tumblr blog

[gategods]

14

Du har kanskje sett disse fargeringene rundt dine favorittkumlokk? Disse indikerer noe om kumlokkets funksjon, ikke som sådan, men som eksemplar. Dette, for eksempel, skjuler gass, derav dens gule farge. Blå betyr vann, grønn avløp, og så videre. Finn Flanør er ingen fan av disse fargerike nyvinningene, ingen videre fan av nyvinninger overhode, kanskje spesielt de fargerike. Han byr litt på seg selv av gangen, man kommer aldri til bunns i ham. Ikke godt å si hva han mener eller når.

Det finnes derimot de som ikke har noen hemmeligheter. De lever helhetlig på utsiden, uten noen form for indre liv. Andre igjen, alt de har er hemmeligheter. De har aldri levd en eneste dag på utsiden. De er fullstendig ukjente, selv for seg selv. Uansett fakulteter, vi jager alle den ene gode dagen. Noen ganger har man det bra. Andre ganger har man det dårlig. Dette er et mysterium for mange. Men sannheten er bare den, at det er et urettferdig system.

Kyniker, sier du? Nei, kynikeren har misforstått sitt samfunn. Den moderne kyniker mener han er en radikaler, en som står opp mot elitene og ikke lar seg lure. Men i realiteten er han en kraft i fordel av status quo. Det er kynikeren som lar seg lure, som ikke er i stand til å omfavne tilstandenes kompleksiteter. Og tilstandenes kompleksiteter er nøyaktig hva den rutinerte gatevandrer er godt utrustet til å vurdere. Kumlokket mykner selv det stauteste hjerte. Kynikeren er sjanseløs.

Ta for eksempel rottene. Det er enkelt å synes synd på rottene. I hvert fall hvis man tenker over dem. De fleste tenker ikke på dem i det hele tatt, og derfor er de så forhatte. Æsj, sier folk. Usj, sier de. En rotte, hvilken pest! Men hvor er det denne skylden ligger? Rottene forsøker bestyre sine overlevelsesinstinkter, som alle andre dyr. Synd for dem at de har havnet i menneskets natur, den av søppel og asfalt og forlatte varehus. Deres liv er uforskyldte -- små, utakknemlige liv på samfunnets lovløse flanke -- og de har ikke annet valg enn å gjøre det beste ut av dem, på den ene måten de kan.

Vi liker ikke innrømme våre tilværelser har mye til felles. Men vi gjør alle det vi kan med det vi måtte ha, der vi måtte være. Dette har også Finn Flanør innsett. Det er derfor han nå går rundt med sin sorte spraymaling, og sorter ut de fargerike kumlokkringene. Han liker sjelden forandringer, og denne liker han spesielt dårlig. Men hva med brannvesenet? sier jeg. Han hører ikke etter. Så hvis du ser kumlokk rundt i Oslobyen med sortmalte fargemarkeringer, vet du hvem som har tatt seg friheten.

Det er klart, Finn Flanør har alltid vært en original. Hans tankegods og generelle ideverden også originale. Han har ingen solide prinsipper å handle etter. Innskytelser og antakelser er mer hans greie. Han har mer ryggmarg enn hjernebark. Men tro ikke det er på slump han er slik, nei, han er pragmatiker av prinsipp. Likevel er det få av hans teorier jeg kan stille meg bak, vi står ofte lang fra hverandre i ideologiske spørsmål. Jeg hilser nemlig forandringene velkommen. Som med alt annet, er også kumlokket i rivende utvikling. Igjen lærer det oss om vår virkelighet. Vi har laget kumlokket i vårt bilde. Og nå speiler det oss.

[gategods]

13

Her er et av disse oversette hverdagskumlokkene som forsvinner i den daglige striden. Disse ubemerkelsesverdige, nærmest usynlige funnene, er de virkelige funn. Det er ikke de spektakulære funn som er vanskelige å få øye på, nei; det er de oversette, grusdekkede, ganske sømløse forglemthetene som unnslipper den butte oppmerksomheten. Kun de med et finslepent gehør for det forsømte er i stand til å se, å virkelig se, i ordets fremste betydning.

Mange mangler derimot de indre mekanismer nødvendig for å se virkelighetens utallige fasetter. Disse menneskene trenger enkle kategorier å klamre seg til verden med. Den er en kompleks og sofistikert verden, hvis mange nyanser og faktorer overvelder deres ømfintlige fakulteter. De påtvinger virkeligheten en enkelhet som ikke finnes der ute. Disse enkle kategoriene de tenker verden kommer ferdig inndelt i, er selvfølgelig en projisert virkelighet som har oppstått inne i dem.

Det er også ofte disse menneskene som utstråler uberettiget skråsikkerhet. Det aller meste av skråsikkerhet er uberettiget. Det er veldig få sammenhenger i hvor man har dekning for skråsikkerhet. Klamrer man seg til kategorier, derimot, ser man ikke nyansene som drar teppet ut fra under skråsikkerhetens stylter. Man blir stående, oppstyltet, og forfekte steile, vilkårlige skiller.

Samtidig må vi innrømme vi alle står på våre egne skjøre stylter. Det er et mistenksomt godt opplyst individ som står plantet like i bakken helt uten selvoppholdelsesstrategier.

Hva kan kumlokket lære oss om selvoppholdelse? Her er nok en mulighet til å lære av det enigmatiske kumlokket, trofast og staut i sin ramme. Det gjør sin funksjon uten tanke på anerkjennelse, godtgjørelse. Hvem er du, kumlokk? Gitt muligheten, hva ville du fortalt oss om tilværelsen?

Vi sitter alle fast i vår tid. Om man levde i Bagdad på 700-tallet, ville man trodd imperiet ville leve for alltid. Man ville tatt alle sine omgivelser for gitt. Alt ville vært en del av denne uveltelige, evigvarende institusjonen. Den hadde alltid vært der og ville for alltid være der.

Sannheten er selvfølgelig at denne tilsynelatende evigvarende institusjonen, var mindre enn et blunk i menneskets historie. Det er Ozymandias' smale referansevindu som blendet ham, verken mer eller mindre. Kumlokket, derimot, overlever oss alle. Kanskje er det dette det ville fortalt oss, gitt muligheten. Kanskje ville det belært oss om vår forgjengelighet.

[gategods]

12

Du tenker kumlokk eksklusivt er en del av den urbane scene? Nei, underjordisk infrastruktur finnes selv der du minst venter det. Ta for eksempel dette funnet. Det står omgitt av bladverk, hevet opp på sin estrade liksom den forsøker unnslippe naturens grep. Kanskje er den i så måte en talene synekdoke for menneskets tilstand, slik man finner at kumlokket ofte er. Å forsøke unnslippe naturens grep, er en eldgammel bedrift. De estrader vi selv bygger oss, er derimot billedlige, mer skadelige.

For eksempel kan en komme til å begynne motarbeide uunngåeligheter. Som å forsøke svelge eller ellers undertrykke sine emosjoner. Det er mange måter å gjøre dette på, alkohol, narkomani, arbeidsnarkomani, mat, etc. Man kan begynne spørre seg: når blir smale hobbyer veritable besettelser? Er denne kumlokkjakten en slik slags estrade jeg har bygget meg for å forsøke unnslippe min natur? Forsøker jeg heve meg opp over naturens grep, som dette kumlokket?

Igjen lærer kumlokkene oss om den menneskelige opplevelse. De er en inngangsport til innsikt. De har en meget spesiell epistemologisk kraft. De viser oss vår dårskap og avsinn med sine nøkterne tilværelser. Selv streber jeg etter en slik nøktern tilværelse. En tilværelse hvor det å simpelthen leve, blant de daglige, oversette fenomener, er som en kontinuerlig opplevelsesreise. En tilværelse der det ikke er perfeksjon og suksess som står i sentrum, men de ellers parentetiske bakgrunnsfenomener. Der de dagligdagse ting skyves til scenekanten. Der ingenting er perfekt.

Perfeksjon er overdrevet, dette er det bred enighet om. Men det som er mindre kjent, er at bra, eller bra nok, ikke er dårligere enn perfekt. Det er nemlig ikke slik at perfeksjon bør unngås simpelthen fordi det er uoppnåelig. Nei, perfeksjon er ikke engang ønskelig.

De aller beste tingene i livet, det være seg mennesker, kunst, bøker, film, de virkelige opplevelser, har alle flust av ulemper og mangler. Disse manglene er nettopp det som gjør dem fascinerende. Det er disse som gir dem sin særegenhet, sin magi. Å forsøke unngå dem, er å forsøke drepe all egenart.

[gategods]

11

En slik uskyldig rist er en del av en finjustert installasjon. Finn Flanør, som ikke er en gategodsjeger per se, men gatevandrer av diverse andre overbevisninger, tror meg ikke når jeg forklarer det omstendelige systemet som drenerer byens alskens gater og veier. Dette funnet har for eksempel støpejernramme langs hele sitt lengdefall, og sannsynligvis tilsvarende kum og sandfang like under. Men nei, om han ikke kan se det, ta på det, eller erfare det, finnes det ikke for ham.

Ja, det er kanskje ikke tidligere nevnt, men Finn Flanør er av den oppfatning at virkeligheten i bunn og grunn, er mental. Den er avhengig av erkjennelsen. Han er for å bruke teknisk nomenklatur, en ontologisk idealist, og av reneste væske. Om han eller noen andre, ikke er eller kan være der for å erkjenne det, finnes det ikke. Eller kanskje er det omvendt, at det faktum at det finnes, nødvendiggjør observatøren. Detaljene er uklare.

Uansett røper hans metafysiske overbevisninger mye om i hvilken grad Finn Flanør setter pris på den subjektive opplevelse. Den forutgår hele virkeligheten, mener han. Alt er avhengig av den.

Jeg er selv en stor fan av subjektive opplevelser. Jeg har dem hele tiden. Jeg har en akkurat nå. I følge visse teoretikere, er det den enorme variasjonen av mulige subjektive opplevelser som gjør livet verdt å leve. Som psykogeograf utforsker man denne variasjonen. Man kan for eksempel bevege seg i urbane områder om dagen, som inngyter særdeles forskjellige opplevelser om man opplever dem om natten. Å vandre gatelangs midt på natten, er en vesensforskjellig opplevelse.

Kanskje er midt på natten teknisk sett definert som midnatt, derav navnet. Men nei, det er vanligere å gå til sengs midnatt enn å anse det som nattens faktiske midte. Spør du meg, er kl. 2 midt på natten. Kl. 3 er for drøyt, da begynner overgangen til morgen, det er tidligere enn det er seint. Men 2 er verken for tidlig eller for seint. Det er det vektløse punktet før ballen faller tilbake til jorden. Natten når sin endelige metning. Omgivelsene, stemningene, tingene, luften, bærer preg av dette. Kl. 2 er da verden er lengst fra virkeligheten.

Steder som er hverdagslige, uinteressante om dagen, blir drømmeaktige og surrealistiske. Områder vanligvis tilslørt av mennesker, avsløres som de gåtefulle rommene de i all hemmelighet alltid har vært. De gjenoppdages som om for første gang, jomfruelige på nytt.

Mennesker er ofte forgrunnen, og når forgrunnen forsvinner, trår bakgrunnen frem. Plutselig kan man virkelig oppleve sine omgivelser, virkelig være hvor man er, uten forstyrrelser.

Det er disse fasettene Finn Flanør setter pris på. Det er slike fenomener som informerer hans metafysikk. Ingen kan leve kun på mat og vann. Jeg tror derimot hans beskrivelse av virkeligheten sier mer om ham, enn om virkeligheten selv. Om ikke virkeligheten selv er avhengig av observatøren, er Finns virkelighet definitivt avhengig ham. Det er forståelig å forlenge denne antakelsen til å gjelde fenomener forøvrig. Om vi ikke alltid er enige, er han alltid forståelig. Jeg liker tro jeg er det samme.

[gategods]

10

Om en skulle føle seg gjennomrustet, nedslitt, er det bare å kikke under seg etter selskap. Her sitter en virkelig sliter. Denne er forgyllet av erfaring -- en av disse evige, forgitt-tatte byrdebærerne vi rasker ufortrødent over uten å ofre den minste oppmerksomhet om den ikke skulle være glatt når det er vått.

Hva gjør de med vår opplevelse av sted, av rom, disse tingene vi ser uten å legge merke til? De er talløse, tingene som er stummende usynlige, og som likevel utgjør våre inntrykk, komplekse som de er. Nok en gang tror vi at vi bestemmer. Over oss selv, andre, våre omgivelser. Men nok en gang kommer vi til kort.

Det samme øyeblikket du trer inn i et nytt rom og sted, gjør du deg umiddelbart opp en mening om det. Dette er en nødvendighet. Du er et menneske, dermed ikke herre i ditt eget hus. Visse ting må man ærbødigst avfinne seg med, som den umiddelbare opplevelsen av å være. Den er prekognitiv intuisjon, kanskje til og med parapsykologisk av natur. En usynlig slags kringkasting, liksom musenes sang, universets bakgrunnsstråling, 5g.

Der er den, opplevelsen, hva enn slags natur den skjuler. Jeg er ingen metafysiker, og godtar de psykologiske fenomener uten krav. Jeg er fuglen, ikke ornitologen. Den er en tilegnet egenskap å kunne virkelig høre til sine omgivelser, å samhandle med rom og sted uten å i sitt indre, være andre steder.

Vær der du er, når du er, hør til. De er forglemte kunster, som alkymi, gouache, matlaging med aspik. Det kan lønne seg å stoppe, bruke sine langsomme tanker på de tingene vanligvis reservert de raske. Her er du. Du er her nå. Den ujevne grunnen under Conversene dine, lukten av tang, saltvann i fjordvinden. Måkenes bekymrede utrop fra langt unna, en strofe av en populær låt når bilen blåser forbi med sine vinduer åpne.

Hva skal man gjøre med det hele, annet enn å akseptere det, radikalt, og med intensjon.

[gategods]

9

Et artig funn! Ligger gjemt under gangtrafikken mellom steinhellene, ganske åpenlyst og likevel diskret. Det er lett å bare ture over og forbi, men om man nærmer seg fra riktige vinkel, spretter denne kvartetten til syne med sin distinkte dynamikk, en iøynefallende mise-en-scene. Disse er ujålete, lojal bytravere. Har nok sett sine beste år, men sitter nå likevel her og gjør sine jobber innbitt.

Men hvem er egentlig disse som går gatelangs? Hvem er det som bare turer over og forbi? Ja, se her. Her er en type, stilren ullfrakk, et hastig ganglag, små runde briller liksom den kyniske bokføreren i en gammel noir. Men hvorfor er støvlene hans så avfeldige? Blåste han alle pengene på frakken? Og der er Fru Plastpose med sin angivelige Schnauzer, uklart hvem av dem som går tur med den andre. Kanskje er ikke alt som det ser ut. Tre ungdommer med innadvendte blikk, tilfeldige frisyrer. Livene de ikke enda har levd skrevet i ansiktene, og som braille med kviser i nakkene. Det er disse som rasker av gårde over underverdenen.

Og der er den gule SUV-en igjen. Den står alltid parkert i gatene her, jeg ser den kjørende av og til. Den er en slående bil, det er meningen den skal være slående. Er han ikke redd for å bli gjenkjent? Er han ikke redd for at hver eneste beboer i nabolaget skal tenke "der er han med den fryktelig gule bilen igjen" hver eneste gang han kjører forbi? For alltid gjenkjent hvor enn han drar, umulig for ham å forsvinne. Er det ikke derfor, dypest sett, folk er ute på gatene, for å forsvinne?

Kanskje er han en av disse raske tenkerne. Disse som aldri stopper, men som bare reagerer og fortsetter, reagerer og fortsetter, reagerer og fortsetter i det uendelige, liksom trappetroll. De lever trygt i sine bobler, og derfor trenger de aldri forholde seg til virkeligheten. "Virkeligheten?", kan de til og med komme til å si. "Hva er vel den?" For disse ustanselige bobletrappetrollmenneskene er ingenting egentlig virkelig. Andre synsvinkler, andre opplevelser, andre oppfatninger -- de er alle som oppdiktede historier å regne, kulisser og etterapinger, skygger på en vegg.

Hvem er disse gatemenneskene? Kanskje spør de seg selv nettopp dette når de ser meg gå forbi, lutende, blank i øynene, et retningsløst ganglag som røper min flyktige selvfølelse. "Der går han ned Ullevålsveien igjen", tenker de kanskje. "Har han et jevnlig ærend der nede?", kanskje de tenker. Men nei, sannheten er kun den at jeg liker å gå ned Ullevålsveien. Jeg liker gå ned Ullevålsveien like mye som jeg misliker gå opp den. Jeg vet ikke hvorfor den har denne effekten. Sannsynligvis har det med bakkens vinkel å gjøre, en mild oppfordring når man går den nedover, et steilt hinder når man går den oppover.

Det er flere gode kumlokk i Ullevålsveien. Men det er sjelden derfor jeg går der. Hvorfor går man der man går? Noen ganger følger man sine innfall slik man følger en engasjert hund i bånd. Den er en kjent øvelse i psykogeografi å følge sine innskytelser fra gate til gate. Visse psykogeografiske samfunn organiserer sammenkomster der deltakerne velger sine ruter basert på et forutbestemt mønster, slik at flanøren ikke selv bestemmer om hun skal ta til høyre, venstre, eller fortsette rett frem. Til slutt ender de opp helt ukjente steder, helt på slump.

Andre igjen lar terningkast bestemme sin rute. Eller vindens retning, lyder, lukter, sin egen magefølelse. Alle er de ting de selv ikke bestemmer. Dermed blir de kastet frem og tilbake av skjebnen selv liksom en spore på vinden. Det er en særegen tilfredsstillelse i det å gi seg hen til en forutbestemt sti.

[gategods]

8

Det var da jeg så dette kumlokket jeg kom til å tenke; hva om det virkelig er slik at kumlokkene holder byens skjel trygg i sine rør?

Gerd Gategjenger er en uforbederlig teoretiker. Det er slik hun har endt opp som forsker, så til slutt også professor. Hun forfekter teorier mitt mer ydmyke intellekt mangler plastisiteten til å forstå. For eksempel mener hun det er Akerselva som holder Oslo i metafysisk bevegelse. Elva beveger seg, sier hun, og også derfor beveger gresstråene seg i vinden, derfor drives trærnes metabolismer, cellenes duplikasjon, svanene, grevlingene, endene, og barna som mater dem -- de drives alle av vannets selvdrivende loop.

Denne elvas slags telekinesiske urkraft driver alskens av byens prosesser. Den hydrodynamisk energien springer ut av vannets svulstige bevegelser, fra de frådende stryk og langsommelige far, og overføres ganske trådløst ute i lufta, liksom wi-fi eller lyden av en hundefløyte, over i de energitørste omgivelser. Disse elvens eteriske bevegelsesenergier slår ned i dyrelivet, menneskelivet, objektene og subjektene liksom lynnedslag, fyller dem med håp, drømmer, kunnskap, bevegelsesvilje. Den er et ganske mystisk, upåtakelig slags energifenomen, fortsatt uutgravet av de moderne vitenskaper selvfølgelig. Det er noe esoterisk, sier Gerd, ved den gamle hora der hu ligger og renner.

Så hvor kommer kumlokkene inn, spør jeg, ettersom jeg er en slik nøktern gategodsentusiast. Og det er da hun røper det for meg, denne ideen jeg ikke kan bli kvitt. Vel, sier hun, tenker seg om. Kumlokket er det eneste som holder byens sjel sittende i sitt kjøtt. Lokket hindrer den i å unnslippe, stige opp og blande seg ut med atmosfæren og fortapes for alltid.

Hmm, sier jeg, drikker min kaffe. Men det var for sent. Tanken satt seg i meg slik en melodi setter seg i hjernen. Jeg likte den intuitivt, før jeg selv var klar over det. Kanskje var det min skjøre identitetsfølelse som fant trygghet i å kunne tenke jeg er en slags byens sjelelige beskytter. At byens sjel hele tiden har befunnet seg under våre føtter, at en liten gruppe mennesker har følt det i sine ben, og at jeg var en av dem.

Likevel må jeg innrømme jeg og Gerd Gategjenger er på kollisjonskurs. Hun representerer den tørrintellektuelle akademia som teoretiserer seg vei gjennom sine kulturomgivelser uten noen sinne å stoppe for å lytte eller se eller lukte, mens jeg forsøker stritte imot utviklingen av kumlokkjakt eller andre gatevandringsaktiviteter i retning gledesdrepende overanalyse og dekonstruksjon.

Når det i nyhetene annonseres en kjent rapper studeres i et emne på universitetsnivå, som del av et eller annet tørt kulturstudie, tas det som indikasjon på rapperens viktighet. De peker på dette faktum og sier "se så viktig dette er. Dette er nå så viktig at de prater om det på universitetene". Det de egentlig sier, er at rap og hip-hop ikke er viktig nok i seg selv. Det er først når det som oppfattes som lavkultur akademiseres, at den kan være viktig.

"Rap er morgendagens poesi", sier de, fordi rap må en gang bli noe annet, bli poesi, for å være viktig. Den er en slags kulturell klassereise som må til før det kan tas på alvor. Dette er i beste fall en dårlig tilslørt fornærmelse. Jeg vil nødig påtvinge kumlokkjakten, eller en hvilken som helst annen gatevandring, dette samme kliniske, intellektuelle tilsnittet, bare for å kunne legitimere det for andre eller for mitt eget skjøre selvbilde. Kumlokkjakt eksisterer slik den er, fordi den er viktig slik den er. Noen ganger er en ting verken bedre eller dårligere enn noe annet; det er bare noe annet.

Kumlokkjakten er nok et av disse fenomenene feilaktig og vilkårlig klassifisert som lavkultur. Vi er outsiders. Vi forsøker oppleve virkeligheten nøyaktig slik den er, nøyaktig når og hvor den er. Å bevege seg i de urbane villmarker, nødvendiggjør en slags mindfullness som er ganske unik i et flyktig informasjonssamfunn. Vi er, og vi ser. Verken mer eller mindre. Selvsagt trengs teoretikerne som Gerd Gategjenger. Men de enkle observatører, som meg selv, ja. Vi trengs vi også. Sammen skaper vi en uslåelig syntese.

[gategods]

7

Ethvert kumlokk er anbefalt å se i sin naturlige omgivelse. Gaten kummen er nedsatt i, asfalten rundt den, de omkringliggende bygningene. Ja, selv nabolagets generelle tilstand og karakter medvirker til kumlokkets særegenhet. Men når det gjelder de alminnelige kumlokk, er det dobbelt så viktig å oppleve det i levende live. Et bilde av et utførlig kumlokk viser tross alt kumlokkets utførlighet. Selv om ingen bilder gjør den egenhendige opplevelsen rettferdighet, er det ikke nødvendig å se det utførlige kumlokket i levende live for å forstå dets særpreg.

Men de i utgangspunktet alminnelige lokkene, derimot, gjør ikke sine særpreg gjeldende i fotografier. De kumlokk som ikke skulle være slående utførlige, kan være like severdige i kraft av sin egenhet og sin beliggenhet. Som del av sin omgivelse, kan det tilsynelatende pregløse kumlokket være vel så severdig som det utførlige. Dermed er det viktigere å se dem i sine naturlige omgivelser.

Jeg er ute i menneskets villmark. Hvor en ikke møter dyr, men maskiner, og hvor det ikke vokser bregner og trær, men søppel og arkitektur. Jeg ser på disse omgivelsene uten å dømme. Jeg godtar dem slik de er, slik de godtar meg som jeg er. De er her av en nødvendighet, den samme nødvendigheten som skaper maurtuer og fuglereder og vepsebol.

Det er her jeg får jeg øye på et lokk, men ikke fordi det stikker seg ut, nei, ganske tvert imot fordi det ligger så sømløst i sine omgivelser at det nærmest er usynlig. Det er hjernens implisitte tendens til gjenkjenning av mønstre, tenker jeg, som nå, etter lang tids opparbeidede inntrykk, har gjort meg oppmerksom på dette kumlokket. På et tidligere av mitt livs mange utviklingstrinn, hadde jeg oversett dette funnet? Blir jeg fordreid over tid, til slutt en annen person?

Betvil alle dine antakelser, men stol alltid på dine instinkter. Mine egne instinkter er formet av min egen erfaring, og denne erfaringen ledet meg til nettopp dette lokket -- så nær å tro på en skjebne jeg kan komme. En som stolt tror på skjebnen, i det minste sin egen, om ikke andres, er Finn Flanør. Slik vikingene trodde, tror også Finn Flanør hans dødstidspunkt er en forutbestemt hendelse. Forutbestemt av hvem?, spør jeg. Forutbestemt av alle de tidligere forutbestemte hendelser, sier han. En ting følger en annen. Forutbestemte hendelser hele veien ned.

Det er derfor Finn Flanør tillater seg å være en aktiv sigarettrøyker når han er ute på lokkjakt, en vane jeg selv har lagt fra meg. Han mener det trigger hans evner som geriljapoet, performance-artist, observatør. Røyker-ånden, den dårlige kondisjonen, og så videre, tar han på kinnet, så lenge han kan følge denne sin adferdsavhengighet, som innebærer både lange turer i det urbane, og samtidig periodisk røyking av Camel blues. Etter å ha drukket blir han melankolsk, og begynner mene det er hans ene glede i livet, å vandre gatelangs om natten, røykende. Den er en overdrivelse, men en overdrivelse pakket omkring en sannhet.

Kanskje er det Karlingen i meg, men jeg tør ikke tro på noen skjebne. Denne hobbyen vi har dedikert vår fritid til, mister noen av sine magiske fasetter om spontaniteten forsvinner. Det å snuble over uforutsette funn, speiler vår øvrige tilværelse. Vi er alle gatevandrere på våre egne måter.

[gategods]

6

Ved synet av et alminnelig kumlokk, som dette kvadratiske dobbellokket, funnet et vilkårlig sted i byen, ellers oversett, er det lett å bli avfeiende og kynisk. Hva kan dette ha for seg, et slikt enkelt lokk? Jeg ser lokk som dette hele tiden. Men når folk er avfeiende og kyniske, betyr det at de befinner seg i sin empatiske sluttsone. Mennesker som lever i sin empatiske sluttsone, skal man synes synd på. De mister som konsekvens av sin grunne empati en rekke livsviktige opplevelser -- nysgjerrighet, lærdom, oppdagelsen av nye verdener, nye smaker, lyder, den samlede, magnetiske tyngden av de mange små gleder.

En kollega, la oss kalle ham Finn Flanør, trodde en gang han hadde funnet Narniakummen. Det var et sted ute på østkanten, ikke langt unna det store jernbaneområdet, hvor han hadde kommet over en usedvanlig utseende kum. Han var allerede godt utenfor gatevandrerens allfarvei, hadde hoppet både ett og annet gjerde slik han pleier, og var sikker på han befant seg utenfor de hardcore lokkjegernes vante bevegelseslinjer. I tillegg lå lokket i midten av en slående symmetri, liksom omgivelsene var vokst ut av kumlokkets plassering -- skjebnens egen nødvendighet og samtidig et kosmisk sammentreff.

Den hadde derimot ikke den karakteristiske radierende gløden det teoretiseres at indikerer lokket er en teleporteringsstasjon til en annen virkelighet. Ingen øvrig glød heller. Men Finn flanør er ingen lettvekter, ingen som snur uten årsak, ingen som etter først å satt seg noe fore, gir etter kun fordi det måtte mangle mystiske gløder eller andre spekulative karakteristika. Så han skjøv nå lokket til side likevel, og klatret nedi der uten å bli annet enn skitten.

Om han så var uheldig denne gang, kan ikke Finn Flanør anklages for kynisme. Han er åpen for de smale opplevelser, så åpen at han er villig til å nedstige de hverdagslige kumlokk for å avkrefte utrerte gatemyter, myter det er umulig for kynikerne å gjenkjenne som mulige. Finn Flanørs standhaftige gatevandrer-etos kan ikke opptas av en avfeiende kyniker. Finns hele liv, er livet til mennesket som setter pris på virkelighetens fasetter, de sjeldne av fargenes mange sjatteringer, de viktige nyanser. Han, som meg, eller enhver annen gatevandrer, vet at selv det tilsynelatende uviktige, har i seg avskygninger av livets egentlige mening. I de mange små, finnes det store. Og slik går vi, på leting etter det små. Kun på denne måten, når alt er sagt og gjort og gått, skal vi kunne fornemme det store.

[gategods]

5

Å jakte kumlokk gir et unikt perspektiv på bybildet. Turistene ser ofte opp. På takene, fasadene, de høye hus og bygninger. De er der for første og siste gang, på det samme fysiske verdenspunktet, men i en helt annen psykogeografisk virkelighet. De innfødte kikker ofte ned. Men de er uten tilstedeværelse, planlegger middager og outfits og sammenkomster, midt oppe i bekymringer som tilhører helt andre steder, helt andre tider.

Psykogeografen, derimot, enten hun er gategodsjeger eller ikke, ser ned med mening og retning. Hun er her og nå. Hun har lært seg oppdagelsens virkelige kunst. Den gjør henne i stand til å utforske beige hverdagsligheter slik elfenbenshandleren i sin elvebåt utforsker junglenes kapillarer. Og med denne ferdigheten lærer hun renningen i selve byens stoff å kjenne. Hun blir ett med den, løper den som en blodcelle, en spore på byens sjelelige vind. Syklistene vet ingenting. Street-food-eventyrerne lever i sin egen verden. Mosjonistene har ingenting de skulle ha sagt. Aller minst joggerne. Nei, gategodsjegere kjenner byen på en måte ingen andre gjør. Ta dette lokket, halvt gjemt under gresset, forskjøvet av asfalten. Hvem ville vel lagt merke til dette? Ingen av dem. Det må en gatevandrer til.

Gerd Gategjenger har for eksempel funnet et sted her i Oslo by hvor ingen noen sinne har vært. Det er et område på en halv kvadratmeter et sted ute på østkanten, hvor ingen har vært før henne. Hun nekter å røpe hvor det er, og hun nekter også å røpe hvordan hun kan vite at ingen har vært der før henne, eller hvordan det i det hele tatt er mulig et slikt punkt eksisterer. Å oppgi denne informasjonen, mener hun, ville også røpe hvor stedet er, og dermed forflate dets magi, hennes singulære øyeblikk. Det at ingen andre enn henne har stått på akkurat denne halvkvadratmeteren, mener hun er verdt å ikke bli trodd på at ingen andre enn henne har stått på akkurat denne halvkvadratmeteren. Hun trenger ikke overbevise noen, beroliget av sin egen visshet.

Personlig tror jeg på henne. Jeg er faktisk ikke i tvil. Hun er ikke en slik som skryter på seg noe. Igjen, jeg trenger heller ikke overbevise noen. Jeg håper bare jeg selv får oppleve en slik halvkvadratmeter en gang, og kjenne sjelen forflytte seg om enn kun litt.

Det er heller ikke til å stikke under stol at jeg tror på henne som en gjengjeldelse. Gerd Gategjenger er nemlig en av få som tror på min egen historie. Jeg, Trym Lie, er nemlig, og du tror meg neppe, den siste Karling. Jeg nedstammer direkte fra greven av det som i merovingertiden het Vermandois og Valois i Frankrike. Jeg er dermed en Karling, eller Karolinger, og den aller siste av dem alle. Selv om dette er kontroversielt blant mange slektsforskere, er ikke linjen til å ta feil av. Gerd Gategjenger har alltid vært på min side i denne diskusjonen, jeg har alltid vært på hennes. Og vi deler det samme synet også på byen, vi deler oppdagelsens virkelige kunst, vi ser verden med gatevandrerens genuine åpenhet. Dermed er vi ett skritt nærmere meningen med livet.

[gategods]

4

Som vi vet, er det ikke alle kumlokk som gjemmer kloakk og ubehageligheter. Denne risten er en beskytter av det urbane unntak; et vaskeekte tre, voksende like opp av fortauet, ganske hardnakket. Naturen går sin gang, også under og blant og midt i menneskets påfunn. Tror vi jorden forsvinner under fortauet vi legger? Tror vi himmelen forsvinner bak skyskraperne vi bygger? Nei, det er godt å kunne minnes på vi inngår i et større system, gjort opp av de samme betingelser og underlagt de samme forordninger som alt annet levende.

Og hvilken staut beskytter har vel ikke dette treet fått! Ser man nøye etter, vil man finne denne slags kummen er fire rister i samme ramme. Dermed kan elementene fjernes en etter en, alt ettersom den urbane gartneren måtte ønske. Det er tvilsomt det er et gammelt objekt, men metallet er vasket av bruk, allerede preget av tiden, skosåler, sykkelhjulene, fru Jenssens trillekoffert, den fulle arkitektstudentens urin en kjølig maikveld, oh shit, en unge i ferd med å droppe isen sin! Farene er mange på et travelt fortau, bybildet er komplekst i så måte. Dette må tas hensyn til når lokkene utvikles.

Derfor også mange av disse lokkene ikke lages i rustfrie metaller, tvert i mot. Flere typer kummer og rister er ment å skulle ruste, liksom for å komme forfallet i forkjøp, ruste på seg en beskyttende kledning for så å kunne sitte og peke nese til tidens saktepasserende forvitringer fra bak sin nyrustede borg. Du får ikke meg så lett, du får ikke meg. Og jeg sier: vel og lykke til deg, staute fortausbeskytter. Du forblir ei oversett, i det minste ikke av oss, vi som går gatene med dedikasjon og mening, vi som fremhever det oversette fordi vi selv er oversette, vi selv er rustne, nedtrampet, stolte. Vi skal utgrunne hele denne byen. Gatevandrerne er ustoppelige.

[gategods]

3

Her har noen hatt en reflektert formening om kumlokkets funksjon. Noen har satt seg ned og tenkt seg om, kommet frem til en prisverdig innfallsvinkel. Du har kanskje sett disse selv. De er nedsatt i asfalten med beregning, og anviser himmelretningene for den nysgjerrige byvandrer. En artig detalj som beriker bybildet for de mest oppmerksomme av oss.

Ved nøyere inspeksjon, ser man at denne kummen er en del av et system for geoenergi, varmelagring i bakken. Plutselig oppdager gategodsentusiasten en verden hun ikke tidligere har satt i sammenheng med sin lidenskapelige hobby. Kumlokkene beriker nye sammenhenger hele tiden. Her er altså ett som bidrar til å redusere menneskets avhengighet av begrensede energiløsninger og popularisere de bærekraftige alternativer. Ingen ubetydelige oppgave vårt funn sitter her og utfører så anonymt.

Det er slike hverdagslige kuriositeter man ramler borti om man begir seg ut på leting etter noe helt annet. Det er ikke et unikt, sjeldent lokk, nei, men det er heller ingen uinteressant oppdagelse. Og det er da sin egen herre der det sitter, ingen tvil. Er det hovedlokket? Usannsynlig. Til det er det ikke spesielt nok, tross sin særegenhet. Det ene av få ting vi vet sikkert om hovedlokket, er at det er slående. På den ene eller andre måten, slående. Vakkert? Stygt? Det vet vi ikke. Men vi vet det når vi ser det. Kanskje må vi se nøye etter. Men å se nøye etter er tross alt en av egenskapene en møysommelig gategodsjeger setter høyest, og en av egenskapene denne kanskje mest noble av hobbyer virkelig finspisser til tuppen av en syl.

En av mine mest ivrige kolleger, en gategodsjeger på andre tiåret som av forskjellige årsaker ønsker å forbli anonym, la oss kalle henne Gerd Gategjenger, har forsket på dette. Vi kan med rette faktisk kalle henne professor Gerd Gategjenger. Hun teoretiserer at blant disse hobbyene som belønner oppmerksomhet og vurdering av det oversette -- fugletitting, entomologi eller liknende -- er det gategodsjegeren som er den mest detaljbevisste, og den som i høyest grad får sin aktsomhet finslepet ved repetisjon. Den er en fortsatt uutgitt studie, noe trøbbel med P-verdien, men uansett, hennes funn er meget interessante. Hvilke andre grunner trenger man for å begynne en hobby?

[gategods]

2

I serien funn fra arkivet: Her har jordens helling satt sitt preg på en enkel kum. Vinteren er sesongen som i størst grad omdanner gategodsets inntrykk. Den omgir kumlokkene, ja, selv skjuler dem under snøen eller isen. Nå og da kan man få inntrykk av kloakkens hemmelige baner der snøen på merkelig vis ikke har lagt seg på asfalten. Der ser du lokket sitte i sin ramme og indikere at snøens påfallende fravær har sine illeluktende årsaker. Ubehagelige hemmeligheter gjemt unna menneskets ømtålige konstitusjon. Man glemmer gategodset gjør en slik utakknemlig, men essensiell jobb. Bevisene på dets praktiske nødvendighet usynlig under våre føtter. Vi haster distre av gårde uten å ofre disse mest elementære funksjoner en tanke. Hva annet er det vi i vårt hastverk overser, som vi enda har til gode å virkelig betrakte?

Dette ydmyke kantsteinsluket gjør sin jobb når solen kommer og snøen og isen sakte, men sikkert renner unna og forsvinner. Slik beskytter den sin fredsommelige brosteinsgate. Enn så lenge titter den opp på oss fra bak de siste rester av vinter, minner oss på å holde øynene åpne. For snart vil den endre karakter, og bli et nytt sluk, fri av is og dødt løv. Et nytt besøk vil senere på året dermed gi et nytt inntrykk, og objektet kan nytes av gategodsjegeren på nytt, denne gang latt i fred fra snø og is og vær, igjen sitt gamle selv.

Blant iøynefallende, utførlige kumlokk, som de gjengse jegere halser flokkvis etter, er det de enkle rister og sluk som forblir oversett. Det er de virkelige connoisseurers oppgave å sitte fredelig på motsatt side av denne vippehusken og minne folk på å holde øynene åpne for det man tar for gitt. Det er for enkelt å skritte over en slik simpel rist. Det er for enkelt å tenke den ikke har sine hemmeligheter. Det er for enkelt å ta ting for gitt. Men den er sjarmerende på sin egen måte. Tradisjonell skjønnhet er oppskrytt. Det er skjønnheten i det oversette som er livets virkelige hemmelighet.

[gategods]

1

Ikke alle kumlokk er like. Dette er det bred enighet om. Det er derimot en utbredt myte at to kumlokk av samme utførelse, er to like kumlokk. Reduksjonisten hevder nemlig kumlokket ender ved rammen. Men reduksjonisten har aldri sett hele kumlokket. Hun har aldri opplevd kumlokkets virkelige fenomen og forstått det.­

Vurder, som eksempel, dette kumlokket. Du har kanskje gått forbi et liknende uten å tenke over det. Ikke fordi du ikke er interessert i kumlokk, nei, men fordi akkurat dette kumlokket er et regelmessig skue. På et punkt må man tråkke over et regelmessig kumlokk. Det er ganske uunngåelig. Man kan ikke analysere enhver utsikt. Man kan ikke utgrunne enhver tanke. Man kan heller ikke ta inn over seg enhver kum. Likevel lønner det seg, om så kun en sjelden gang, å forsøke utgrave det man overser. Å sette det man tar for gitt under lupen. Det er tross alt slik kumlokket lærer oss selv å kjenne.

Der reduksjonisten ikke finner noe opplevelseverdig ved det vante lokk, vil kjenneren kunne oppdage hele verdener i selv det tilsynelatende mest jordnære funn. The full soul loatheth an honeycomb; but to the hungry soul every bitter thing is sweet. Den sultne sjel vet hva å se etter, og hva å se forbi. Hun vet hva som gjør hvert kumlokk det unike kumlokk. Den sultne sjel faller ikke for de hverdagslige opplevelsers overflatiske bitterhet. Kumlokk den mette sjel forkaster blindt, vet den sultne sjel at nytes vel så dypt som de iøynefallende lokk. For det er ved å ta innover seg det oversette, å finne vidunderligheten i sine omgivelser som om for første gang, som er entusiastens fremste talent. Den er en egenskap gategodsjegeren forfiner og raffinerer kontinuerlig. Den er en egenskap som kommer til nytte i alle av livets faser, de fleste av livets områder.

I møte med et interessant kumlokk, er en tvunget til å anerkjenne virkelighetens mysterier. Først når man endelig lærer seg å betrakte det allmenne og banale med et jomfruelig blikk, liksom et nyankommet romvesen, åpnes verdens skjulte mysterier. En Sareptas krukke av nyervervet innsikt. Denne uvurderlige evnen til å se de hverdagslige kumlokk med interesserte blikk, smitter over på andre av livets fenomener. Kumlokkjegeren er den ultimate livsnyter. Ingenting er kjedelig for henne. Alt har sine vidunderligheter under hennes blikk. Selv de små ting blir store i sinnet. Slik lærer kumlokket oss å sette pris på verden omkring oss.