#kristenrocks

[poozy]

View this post on Instagram

A post shared by Poozy Alzate (@poozyalzate)

Come see @samedreamtheband live in #Brooklyn June 8th at #TenderTrap 10pm #rockandroll #samedream #femalefronted #livemusic #indierock #spotify #tuffluv #damiesays #kristenrocks

[skriveting-blog]

Denne teksten har ingenting med det første avsnittet å gjøre.

Film er et som teater, litteratur, bildekunst og spill. Det er kunst. Det er et medium som har som formål å bringe et budskap, og det gjør dette gjennom virkemidler. Dramaturgi, fargebruk eller rekvisitter brukes for å formidle mye forskjellig, men de fleste passer under kategoriene Informasjon eller Følelser. Informasjon er logiske og rasjonelle kapsler, ofte presentert som fakta, som Mottakeren, personen som obversverer og analyserer kunsten, kan velge å integrere i sitt verdenssyn. Oftes sett kan man se denne typen budskap brukt i sakprosa eller dokumentarer. Følelser blir mye spilt på av Informasjonsformidlingen, men Følelser er en egen kategori for seg selv.

Verket kan bringe frem følelser i deg. Derp. Dette ser ganske dust og pretensiøst ut. Klarte ikke å stave pretensiøs først gangen, så jeg måtte hoppe tilbake og fikse det. Kult, ikkesant? Er det sånn her jeg skal begynne å snakkke til meg selv? Uten engang å tenke over det som blir satt på siden? No original thoughts? Come on. Snus er digg yoyoyoloho. Det var det. Hvordan skal jeg få formidlet et budskap når jeg ikke klarer å tenke? Kjenner du den følelseden du satt med for to timer siden? Den følelsen av å være helt tom? Hva skjedde der? Er dette litt som hypnose? At ting bare kan poppe opp fra underbevisstheten min å snatche meg? Er detr derfor jeg ikke klarer å improviseree tankerekker om noe? Er det derfor jeg brukte så lang tid på å skrive første avsnitt? Weirdassshitman. Men la oss forsøke da. Stream-of-counciousness-train-of-thoughting about something. But what? Damer? Film? Livet generelt?

Kjære dagbok. Deg har jeg ikke sett siden jeg var 7 (?) år gammel. Da jeg skrev om hva som hadde skjedd den dagen. Om vi hadde lekt kyss-klapp-klem i dukkehuset til T. Eller om jeg hadde overnatta hos hos S og sett på filmer og spilt WoW eller Worms. Eller en weird fly-emulator på besøk hos noen da jeg gikk i første eller andre. I nærheten av Oslo et sted. Der jeg kunne gå to veier til skolen. En, som var den vanlige gangveien, gjennom et skogholt, og ned en bakke. Eller den litt bedre veien, mellom huset til A og den store maurtuen. Nedenfor skolen var det en parkeringsplass, der jeg hadde mitt første møte med det motsatte kjønn. En jente som gikk i klassen over meg pratet med meg. Hun sa hun hadde en kjæreste som gikk i fjerde klasse, (jeg gikk i andre) og av en eller annen grunn skulle vi innom der på vei hjem fra skolen. «Han er litt rar», sier hun før hun går inn. En gutt, ganske rundbygd, sitter ved kjøkkenbordet i vinduet. Han har på en hvit, helt følelsesløs maske, og sitter med et glass melk i hånda. Han stirrer rett ut på meg. Jeg stå der fryst, ute av stand til å bevege meg. Det er det siste glimtet jeg har av minner om disse to personene. Jeg kan ikke huske å ha møtt hverken jenta før eller etter, men jeg må vel det? Om det ikke bare var en drøm, eller et falskt minne. Det er umulig å si. Men det føles så ekte, så visceralt. Jeg husker på en måte at jeg alltid har husket det.

Et av mine andre møter var med E. Vi møttes på en kristen leir, som jeg ikke husker hva heter. Jeg og kompisen min var med fordi de hadde paintball og den største skaterampa, men vi måtte fortsatt lide oss gjennom gudstjenester og kristenrock. En av kveldene så vi film i fellesrommet. De hadde satt på det jeg tror var Pirates of The Caribbean, men jeg tror den kom ut senere. Minner er rare objekter. Vi fikk i hvert falll utdelt madrasser, og lå i storsalen og så film. Forrige gangen jeg lå så nær en jente var på barneskolen, med T i trehuset i hagen til E. Hendene flettet sammen, ute av stand til å få med seg hva som skjedde på filmen fordi man var henslukt i følelsen av å bare ligge inntil hverandre. Jeg husker du kontaktet meg på MSN. Og ville møte meg. Vi møttes på bibloteket i Stjørdal sentrum, der vi satt innerst i andreetasjen, men på grunn av et fancy bygningsdesign satte oss rett foran alle andre. Der hadde jeg mitt første «ordentlige» kyss. Ikke late-som-om-det-er-kjipt-fordi-det-er-tvang-kyss-klapp-klem-kyss, men et kyss mellom to personer som vil utforske det nye fantastiske møte. Etter dette gikk du rett ned til en PC, koblet deg til MSN og dumpet kjæresten din. «Se hva jeg gjorde for deg?» RINGRINGINRGINGRINRGINR- sier varselampene mine, og dette var siste gang jeg møtte henne. Jeg tror jeg tiltrekker meg merkelige folk.

Så har vi I. Førsteklasse vidregående. Det var nå jeg skjønte at jeg hadde en ting for rødt hår og fregner. Daaat booty, den Zelda-kjærligheten og hyggeligste hjem? Mm. Forholdet mellom meg og I’s mor savner jeg. For en flott dame, som gjør en flott jobb. I var lettlurt og søt, jeg tror jeg husker at hun var god å prate med og chill å henge med. Latenight-gaming og filmer, hun på brystet mitt, eller jeg som spooner henne. Hun dumpet meg plutselig en dag over sms, fortalte at hun ikke følte noe mer for meg. Etter en 4-dagers depresjon i kjelleren, etter min far så elskverdig kom med en boks med is og en skje, fikk jeg nytt inngang i forholdet med I. Tre dager etter fortalte hun meg at hun hadde ligget med en hockey-kompis, og hadde dumpet meg fordi hun fikk skyldfølelse. Jeg sa at jeg kunne leve med det, og tilgi deg. Men så startet K i klassen.

Jeg gikk fra I like mye for at hun var utro mot meg som for at jeg ville være med K. Fucked up foreldre, FucKe.d up forhold med moren. Kan godt være jeg ville lest situasjonen annerledes om jeg var i den nå. Kan være jeg hadde fortsatt å være med I selv etter ting gikk skeis, om ikke K hadde kommet inn i bildet. Kanskje jeg hadde blitt værende i den gamla staden?

Det virker som at jeg har et fucked-up forhold til kvinner. Eller så har jeg bare accidentaly havnet med de rareste. Eller så er kvinner raaare. Men jeg blir fortapt i dem. Om jeg sykler dit hver kveld bare for å sove over, eller som jeg sykler 7 kilometer til nabokommunen uanmeldt, og kommer frem midt i en «situasjon» i hjemmet. Eller som da jeg dumpet K før julen. Det skjedde litt av seg selv, mens vi sende meldinger, hvor vi stilte noen spørsmål og svarte noen svar. Hun ringte meg. «Slår du opp med meg?» «....» «Hallo?» «Ja.. Gjør vel det da.» Det var vel rundt den perioden jeg tenkte at jeg kanskje bare ble sammen med K for å komme over I. Vi var fortsatt sammen i 8 måneder etter det. Er det kanskje jeg som er drittsekken? Uten at jeg har vært klar over det selv? Det jeg ønsker er å være sammen med dem. Å føle at jeg blir trengt. Jeg tror aldri jeg har manipulert for å få min vilje. Ikke med vilje i hvert fall. Men jeg har aldri skadet noen. Jeg kan bare føle noen små «douchebag»-symptomer i væremåten min. Foreldrene til K sa at jeg ikke var bra for henne. Tror jeg. Kanskje K sa det til meg? Jeg lurer på om hun fortsatt sliter med den bipolare lidelsen. Kanskje jeg ikke var bra for henne? Kanskje jeg utløste noe ved henne? Hun var fullstendig betatt av meg, som jeg kan huske. Jeg husker hun skrev lange brev, der hun dikterte sin kjærlighet. Var det dette jeg elsket høyest ved henne? Noe for å bygge meg opp, søke støtte hos? Noen som virkelig satte pris på meg? Er det samme greia med nåverende kjæreste L? Er jeg en succubus, eller en warlock som leecher? Trekker jeg til meg den positive energien for å booste meg selv, eller for å fylle et tomrom? L fortjener bedre enn meg. Ikke det at jeg tror jeg er en kjip person. Kjenner folk som er kjipere enn meg, og that’s gotta count for something. Hun ønsker selvfølgelig oppmerksomhet og kjærlighet. Noe jeg ikke føler jeg klarer å gi. Det er bare det at jeg ikke har noe å hente. Når jeg tenker på henne, eller ser henne, får jeg ingen surge av noe-som-helst, en energi å gi videre. «Når man har vært  i et forhold lenge, så er det enda viktigere at du engasjerer deg i det, for da kan begynne å bli vanskelig.» Noe ish som det sa Farmor en gang til meg. Er det at jeg ikke engasjerer meg nok i forholdet? At det skaper en distanse mellom oss. Så avstanden jeg skylder på L for å være grunnen i, kan godt komme fra min egen uinterresse av situasjonen. Det har vært deilig å ikke være med henne så mye i noen perioder nå. Med Bacheloren sveve over meg hadde jeg gode unnskyldninger til å ikke være hjemmme. Jeg føler jeg får en bedre kontakt og kommunikasjon med alle de andre i verden. Og det gir meg noe. Tror jeg. Det er i hvert fall sentralt til personen jeg ønsker å bli. Er det da på tide å gi slipp, rive av plasteret og se hva som gror ut av såret? Eller er det da på tide å hunker down og fokusere på det man har. Hun har rett, vi jobber fantastisk sammen når vi er på tur. Jau, det er gode tider. Men hverdagen er meh. Noen ganger, gode kvelder med gode samtaler. Andre ganger, ting litt mer meh. Litt hverdagslig. Jeg kan ikke akkuratt klandre henne for det. Hva var det som gjorde det så flott før? Før Oslo for eksempel. Jeg gledet meg til å komme hjem til henne, samtidig som det var digg å jobbe litt motsatte tider, slik at vi fikk mindre tid sammen. Jaja, var ganske likt som dette. Bare at vi gjorde ting sammen mye oftere. Spilte brettspill eller videospill, og koste oss veldig med det. Det var gøy bare fordi vi gjorde det sammen, vi kunne gjort hva som helst. Det finnes ikke hos meg lenger. Jeg føler meg følelsesløs til hele aspektet. Sett bortifra litt sorg over at det har blitt som det har blitt. Eller så har jeg bare mark i ræva, og er redd for å gro for dypt. Hun har ikke hastverk til giftemål, og vil kanskje ikke ha barn i det hele tatt. Hun liker mange av de samme tingene som meg, hun er klar til å ofre litt for at vi skal være økonomisk stabile, vi har samtaler som slår samtaler med hvem som helst andre. Kanskje, kanskje ikke. Jeg kunne nok hatt det like bra om ikke bedre med andre. Hun har aldri vært utro, litt off-track med hele «lærern til O»-greia, men gråt seg tilbake i sengen. Og vi skulle ha det så bra etter det. Litt som I-situasjonen..... Hadde ikke I dumpet meg, men bare fortalt det gråtende, så hadde vi kanskje fortsatt vært sammen. Woa. Eller ikke. Det er egentlig all good med L.

Det er bare den følelsen jeg har ved å ville gå videre. Utforske et annet liv, uten den samme dragningskraften til hjemmet. Ut og expore, uten forpliktelser til noe annet menneske. Blir nok en del kvelder hjemme alene uansett, men da får jeg ladet opp til resten av sosialt nettverking, og jeg trives godt alene. Eller så ville jeg, på under et år, etter å ha testet Tindr, og hatt min første date, blitt sammen med vedkommende. Vedkommende med en traumatisk barndom, eller noen litt rare mentale tilstander. Jeg ville vel sagt til meg selv at «Nei! Jeg skal gå i hvert fall 5 år før jeg går inn i et nytt forhold!» Men hadde jeg klart det? Eller hadde jeg klart det like bra som de gangene jeg slutter å snuse. Dårligt.