#amerikanske forfattere

[liveboox]

Rejs og læs ! Vi tager til USA.

Rejs og læs ! Vi tager til USA.

Hvilke amerikanske bøger skal du læse, når du rejser på ferie til USA? 

Er du på vej ”over there”, ved du nok, at der findes byer, der aldrig sover og drømme der bliver til virkelighed. Du ved også, at USA er et land med mange kontraster og interessante historier. Og så er nogen af de mest populære og hårdkogte krimiforfattere fra USA. Så når du nu alligevel er på vej til USA, så nap en bog med,…

[bakrommet]

To podcastepisoder om Jacques Maritains Art et scolastique (1920)

To podcastepisoder om Jacques Maritains Art et scolastique (1920)

Thomas V. Mirus fra podcasten Catholic Culture og Scott Hambrick og Karl Schudt fra podcasten Online Great Books diskuterer Jacques Maritains bok Art et scolastique (1920), som ble meget innflytelsesrik blant kunstnere og forfattere, f.eks. T.S. Eliot, Thomas Merton, Eric Gill og David Jones. Boken er ansett som Martins viktigste om estetikk. Som ved mange amerikanske podcasts er også…

[mohamed86a]

IF BEALE STREET COULD TALK

Baldwins radikale humanisme

James Baldwin (1924-1987) var mer enn bare en amerikansk forfatter – han var et tidsvitne, en intellektuell og til og med en aktivist selv om han ikke anså seg selv som en – i en av de viktigste historiske epokene i amerikansk historie, i verdenshistorien: Borgerrettsbevegelsen i USA. Baldwin forsvant i skyggen av sine to mer kjente venner: Martin Luther King jr. og Malcolm X.

Baldwin vokste opp under en tid med sterk raseskille og følte rasismen på kroppen opptil flere ganger – i møte med sine hvite medborgere, men også i møte med politiet. Disse erfaringene og hans ønske om å unngå det å bare bli sett på som – for å bruke hans ord (…) merely a Negro author» var grunnen til at han dro til Europa (Frankrike) og levde store deler av sitt liv der. Baldwin tenkte at i Europa så ville han unnslippe rasismen han og andre svarte amerikanere opplevde og fortsatt opplever i USA.

Romanen If Beale Street Could Talk som Barry Jenkins film er basert på er ifølge meg et soleklart eksempel på Baldwins litterære styrke: Å skrive en samfunnskritisk og psykologisk roman som er fortsatt relevant i vår tid.  Jeg skal prøve å forklare hvorfor den er relevant og prøve å gi det hele en norsk kontekst senere i innledningen.

Men først hva er den røde tråden i romanen? Jo, det er kjærlighetens kår i vanskelige og utholdelige tider. For å sitere Tish “I hope that nobody has ever had to look at anybody they love through glass,” Eller som Sharon (Tishs mor)  sier: «Remember love is what brought you here. And if you trusted love this far. Don't panic now," Er det fordi kjærligheten kan overvinne det meste? Utholder kjærligheten alt? Jeg lar disse spørsmålene henge i lufta for en videre diskusjon.

Fonny og Tish er to unge afrikansk-amerikanere i 70-tallets Harlem, New York. De er stupforelsket og deres kjærlighet møter på flere utfordringer. Den største av dem er når Fonny blir anklaget for å ha begått en grusom kriminell handling. Den andre de møter på er å få et barn utenfor ekteskap når den ene av familiene (Fonnys) har en matriark (Mrs. Hunt/Fonnys mor) som er sterkt tradisjonell, religiøs og som ikke anerkjenner slike samlivsformer.

Baldwin vokste selv opp i en religiøs familie og han prøvde til og med i sin ungdom å være det man kaller ungdomspastor/youth minister. Men han hadde et ambivalent forhold til religion og regnet seg selv som ikke-troende mesteparten av sitt liv (og var religionskritisk). Religion og særlig kristendommen er sentral tematikk i flere av hans bøker og ikke bare i If Beale Street Could Talk. I farta så kan man nevne den selvbiografiske romanen Go Tell It On the Mountain (1953) - hvor hovedkarakterens religiøse søken er romanens hovedfokus

Det er nødvendig å nevne to andre viktige parallelle tråder som romanen og filmen tar opp: 1) Det første er forholdet mellom politiet/rettssystemet og svarte amerikanere/etniske minoriteter og 2) det andre er den svarte familiens situasjon. Et ungt pars liv står på vent fordi far er fengslet for en kriminell handling han ikke har begått.

Massefengslingens konsekvenser

Michelle Alexander – amerikansk jusprofessor - skrev i sin faktatunge og anerkjente bok om massefengslingens konsekvenser - The New Jim Crow: Mass Incarceration in the Age of Colorblindness (2010) hvordan svarte og andre etniske minoriteter i det amerikanske samfunnet blir møtt av rettssystemet. Hvordan den strukturelle rasismen er synlig i alt fra antall innsatte i amerikanske fengsler til bøtelegging, straffereaksjoner/straffeutmålinger (inkludert dødsstraff) til mangel på rehabiliteringstilbud. Men viktigst av alt: Hva den gjør med den svarte mannen, den svarte familien og det svarte lokalsamfunn. Følg særlig med i filmen på scenene med Daniel – en venn av Fonny og Tish. Når han forteller om sine opplevelser i fengsel. Det skal nevnes at romanen er enda sterkere  og mer grafisk i sine skildringer enn Jenkins film.

Den største drivkraften og grunnen til massefengslingen av minoriteter siden 80-tallet er den såkalte narkotikakrigen (Igjen: Daniel er et eksempel). USA er det landet i Vesten som har flest innsatte når man ser på både befolkningstall og antall. En stor del av de innsatte er etniske minoriteter som afrikansk-amerikanere og latin-amerikanere. Det er millioner av mennesker i fengsel i USA til enhver tid og mange av dem har narkotikadommer. Michelle Alexander kommer med følgende interessante observasjon i boken:

The racial dimension of mass incarceration is its most striking feature. No other country in the world imprisons so many of its racial or ethnic minorities. The United States imprisons a larger percentage of its black population than South Africa did at the height of apartheid.

Akkurat dette her er noe jeg husker hver gang jeg leser Baldwins roman. Romanen ble som som sagt skrevet 35 år før Alexanders bok. Men Baldwin var på mange måter profetisk. Fordi hvis det er noe annet Baldwin også var – så er det å være en optimismens profet. På tross av at han tok opp tunge og vanskelige temaer så var ikke pessimismen hans fremste varemerke eller budskap for den saks skyld – dvs. som andre afrikansk-amerikanske forfattere – men det var optimisme motivert av en radikal humanisme utenom det vanlig som var hans overordnede budskap. Som han selv sier i et klipp i en biografisk film fra slutten av 80-tallet: «From my point of view, no label, no slogan, no party, no skin color, and indeed no religion is more important than the human being.»

Baldwins kritikk av amerikansk rasisme handlet om rettferdighet (hva rasismen gjør mot han/hun) – og et ønske om å leve sammen i fred med den hvite majoriteten. Det var ikke en kritikk som var motivert av hevn eller å marginalisere de som har marginaliserte slike som han. Men å få den hvite majoriteten til å forstå at man kan ikke fortsette å leve slik som dette hvis man skal fortsette å leve sammen. Raseskillet må oppheves og alle amerikanere må få samme rettigheter.

If Beale Street Could Talk er også en psykologisk roman. Baldwin tar dypdykk ikke bare i den svarte amerikanerens psyke, men retter også speilet mot den hvite majoriteten – i dette tilfelle representert av en rasistisk politimann. Den strukturelle rasismen i rettssystemet eksisterer og blir opprettholdt av det Baldwin kalte en hvit majoritet som er redd for å konfrontere sin egen frykt. Ikke hat – men frykt. Som Baldwin skrev i min favoritt-essay av hans The Fire Next Time (1963) - som er i grunn et langt brev til hans nevø:

Try to imagine how you would feel if you woke up one morning to find the sun shining and all the stars aflame. You would be frightened because it is out of the order of nature. Any upheaval in the universe is terrifying because it so profoundly attacks one's sense of one's own reality. Well, the black man has functioned in the white man's world as a fixed star, as an immovable pillar: and as he moves out of his place, heaven and earth are shaken to their foundation.

Og hans beskrivelse av hat i samme essay: “I imagine one of the reasons people cling to their hates so stubbornly is because they sense, once hate is gone, they will be forced to deal with pain.”

I If Beale Street Could Talk er det den svarte karakteren som observerer. Det er den svarte karakteren som blir humanisert. Det er den svarte karakteren som kommer til tale. Tish beskrivelse av politimannen Bell er en av de sterkeste passasjene i romanen (lest av venninnen Maya Angelou):

I had certainly seen him before that particular afternoon, but he had been just another cop. After that afternoon, he had red hair and blue eyes. He was somewhere in his thirties. He walked the way John Wayne walks, striding out to clean up the universe, and he believed all that shit: a wicked, stupid, infantile motherfucker. Like his heroes, he was kind of pinheaded, heavy gutted, big assed, and his eyes were as blank as George Washington`s eyes. But I was beginning to learn something about the blankness of those. What I was learning was beginning to frighten me to death. If you look steadily into that unblinking blue, into that pinpoint at the center of the eye, you discover a bottomless cruelty, a viciousness cold and icy. In that eye, you do not exist: if you are lucky. If that eye, from its height, has been forced to notice you, if you do exist in the unbelievably frozen winter which lives behind that eye, you are marked, marked, marked, like a man in a black overcoat, crawling, fleeing, across the snow.

Den norske konteksten

(Denne delen av innledningen er en kommentar jeg skrev i Morgenbladet februar 2018.)

«Det virker som om politiet anklaget oss på bakgrunn av hudfargen og etnisiteten vår», sier de to de unge mennene som ble oppsøkt av politiet en lørdags ettermiddag på McDonald’s på Grorud i fjor på denne tiden av året.

Guttene satt og spiste da en gjeng politibetjenter hadde bedt om legitimasjon uten å forklare hva det gjaldt, og deretter tatt én og én inn på do for ransakelse, før de til slutt ble fotografert foran alle de andre gjestene.

Guttene var ikke de eneste på stedet – men de var de eneste som ble plukket ut. Det var selvsagt en vond opplevelse. Den ene av dem, Sami Hassan på 19 år, delte historien på Facebook før mediene plukket det opp.

Dette er et eksempel på raseprofilering fra Oslo-politiet. De færreste av nordmennene med etnisk minoritetsbakgrunn jeg kjenner, ble overrasket da historien kom ut. Mange har opplevd slikt tidligere: De stoppes som en «tilfeldig person» som «passer til signalementet», og selv når man følger prosedyren, får man ikke vite hva som er grunnen til at man blir stoppet, kontrollert og ransaket.

Med andre ord: Saken fra Grorud er bare et symptom på noe strukturelt. Det gir dessverre et innblikk i minoritetsungdoms hverdag, hvordan de til stadighet blir oppsøkt av en offentlig instans med voldsmonopol.

Illusjonen om at etnisk profilering, eller raseprofilering, er noe «amerikansk» – altså noe som ikke finner sted i vårt samfunn – må forkastes. I 2019 er det ikke lenger tvil om at raseprofilering er en realitet for de av våre medborgere som er synlige minoriteter. Men vi vet mindre om hvor stort omfanget er. Det skyldes primært at det finnes lite norsk forskning på raseprofilering. Men også fordi dette ikke blir registrert av politiet som man f.eks. gjør i Danmark og Storbritannia.

En annen viktig grunn er at Oslo-politiet ikke har gått inn for mye av det Organisasjonen mot offentlig diskriminering (Omod) har etterspurt i flere tiår: At politiet skal loggføre slike kontroller, og at disse «tilfeldige» skal få slags «kvittering» når de er blitt stoppet av politiet, hvor det står tid, sted og årsak til stopp/kontroll. Et slikt prosjekt ble i en kort periode forsøkt i Drammen for en del år siden, men det burde testes ut i Oslo og på Østlandet generelt.

I sin problematisering av raseprofilering har Omod siden 1990-tallet særlig rettet fokus mot det som kalles utlendingskontroll. Dette er et soleklart eksempel på en vanlig og nærmest akseptert form av raseprofilering i Norge: Man stopper tilfeldige fargede mennesker for å finne ut om de har lovlig opphold i Norge eller ei.

I 2016 fortalte TV 2 om den unge studenten Moin Deljo, en norsk statsborger med afghansk bakgrunn, som på få år hadde blitt stoppet hele 30 ganger i utlendingskontroll. Hva gjør dette med et menneske? Hvordan skal man takle opplevelsen av å være krenket? Hva skjer med tilliten til politiet? Hvor effektivt er egentlig raseprofilering? Disse og flere spørsmål burde bli stilt.

Politimyndighetene har ikke heller godt nok fulgt opp anbefalingen fra Den europeiske kommisjon mot rasisme og intoleranse (ECRI) fra 2008 om å undersøke omfanget av raseprofilering i Norge. At det i det hele tatt settes søkelys på dette, skyldes at Omod, Antirasistisk Senter og vanlige norske borgere med minoritetsbakgrunn selv tar det opp i mediene. Men det er ikke nok.

Den manglende kunnskapen hos Oslo-politiet om tematikken kommer frem i egne rapporter. Men i stedet for å ta tak i det og øke kunnskapen, velger politiledelsen heller å skrive ut utvidede fullmakter til politifolk i Oslo Øst, slik at de kan plage nordmenn med minoritetsbakgrunn med «nødvendige» kontroller.

Vi skal være klar over at det vokser opp en ny generasjon. Politiet kan ikke holde på slik hvis de ønsker at unge med minoritetsbakgrunn skal ha tillit til dem.

I en rapport fra Antirasistisk Senter (2017) slås det fast at «mange ungdommer i Oslo-området, særlig ungdommer med minoritetsbakgrunn, opplever at de blir stoppet ofte i angivelig tilfeldige kontroller, og at dette kan være belastende». 

Belastningen kunne, i eksempler som det fra Grorud, vært mindre hvis politifolkene som stoppet Hassan og Osei hadde lest sin egen politilov (paragraf 7a), som eksplisitt sier at «visitasjonen skal gjennomføres så hensynsfullt og skånsomt som mulig». 

Hvor skånsomt er det i grunn å ta mugshots av to ungdommer – ikke på stasjonen etter å ha blitt arrestert, men i full offentlighet på et spisested, og uten noen forklaring?  Hendelsen demonstrer jo det ungdommene sa: «Vi ble fremstilt som kriminelle.»

Ifølge politiet er dette tiltak for å bekjempe ungdomskriminalitet og gjengkriminalitet. Nye tall fra Politidirektoratet viser at mens anmeldt kriminalitet i Oslo har falt som helhet, har ungdomskriminaliteten økt siden 2016 (kapittel fire). Ifølge politiet skjer dette etter flere år med nedgang i denne typen kriminalitet. Dette er selvsagt urovekkende. Men hvordan gå frem for å bekjempe dette?

Den dårligste måten er å behandle minoritetsungdom (og særlig gutter med minoritetsbakgrunn) som potensielle gjengkriminelle når de sitter på McDonald’s eller går nedover gaten.

Lærdom fra USA viser at raseprofilering er ikke bare har liten effekt, men trolig virker negativt for kriminalitetsforebygging – i tillegg til at det sannsynligvis ikke er lovlig. Innsatsen må settes inn mot frafall i videregående skole og ungdomsledighet, og det vesentlige her er hvordan politiet kan samarbeide med lokalsamfunnet.

Det som gjør hele situasjonen med raseprofilering enda mer provoserende, er at politiet er en av de offentlige instansene som fra før har stor tillit i innvandrerbefolkningen som helhet. Dette kommer frem i SSBs Levekårsundersøkelse (2017). Og her er kjernen: Den oppvoksende generasjonen, som blir utsatt for profilering, vil neppe ende opp med samme tillitsforhold hvis dette fortsetter. Hvis politiet vil ha samme respekt og tillit om noen år, må det endre fremgangsmåte.

Det er påfallende at det sitter så langt inne for politiet å beklage slik profilering eller å skaffe seg mer kunnskap. Det får ingen konsekvenser, og dermed kan det bare fortsette. Vi får bare håpe at justispolitikere, Likestillings- og diskrimineringsombudet eller Sivilombudsmannen ser at raseprofilering er også et norsk problem som kan og burde få norske konsekvenser. 

Baldwins romaner og essays har gjerne en spesifikk kontekst og det er kampen mot den amerikanske raseskillepolitikken. Men igjen må dette understrekes: Hans radikale humanisme er universell og fortsatt nødvendig i vår tid. Ikke fordi situasjonen i Norge 2019 er lik Harlem 1974 eller Alabama 1950-tallet. Men fordi denne typen av profilering og rasisme generelt kan også ramme mennesker i Norge.

Avslutningsvis: Den røde tråden i filmen er som jeg tidligere nevnte universell og evigvarende: Og det er kjærlighetens styrke. Denne innledningen ble holdt på førpremiere av Barry Jenkins film “If Beale Streeet Could Talk”, 6.februar på Gimle kino. 

[nils-elmark]

Post fra musen i 20ernes Paris.

I dag dukkede en bog op med posten afsendt fra et antikvariat med det selv-ironiske navn ‘Post Mortem Books’. Bogen i den gule kuvert er et spillevende vidnesbyrd fra 20′ernes Paris, skrevet af modernismes største muse: journalisten, digteren og aktivisten Nancy Cunard. En fabelagtig kvinde, der inspirerede og forførte en hele generation af det 20. århundredes største kunstnere og forfattere som Ernest Hemingway, Aldous Huxley, Ezra Pound, James Joyce, Langston Hughes og Man Ray for blot at nævne nogle få af de mange hun fordrejede hovedet på. 

Nancy Cunard var datter af en Britisk baron og amerikansk society berømthed og ene-arving til Cunard Line imperiet. Hun blev gift som 20-årig i 1916 men fik hurtigt en anden elsker, som faldt ved fronten kort før våbenstilstanden. I 1920 tog hun til Paris, hvor hun blev involveret i hele det kunstneriske slæng omkring modernismen og surrealismen. Det var radikale bevægelser, som voksede ud af krisen - 1920′erne minder om 2020′erne, hvor vi også søger nye veje til fremtiden.  Der var stort set ikke den nye og epokegørende kunstretning som 20erne forstrede, som hun ikke var inde over.

Hun købte sit eget forlag “The Hour Press”, der satsede på alt det nye og hun udgav som noget af det første surrealisten Samuel Beckett. Hun var fascineret af afrikansk kultur og dækkede begge arme med farvestrålende afrikanske armbånd - bangles -og gik i brechen for racemæssig ligeberettigelse. Hun havde selv et mangeårigt samarbejde og forhold med den fremtrædende sorte jazzmusiker Henry Crowder og skrev blandt andet “Black Man and White Ladyship” i opposition til racisme. Hendes egen mor citerer hun for at sige “er det rigtigt, at du kender en neger?”. Hendes kamp mod racisme var ikke mindst vendt mod Amerika og britisk overklasse. Frankrig var og er det globale centrum for frihed, lighed og broderskab. Til sidst blev hendes aktivisme for meget for familien, og hun blev gjort arveløs. Men det stoppede ikke Nancy Cunard.

Hun kæmpede for de udelukkede mennesker - the de-franchised - de sorte, arbejderne og de politiske forfulgte.  Da Den spanke Borgerkrig begyndte tog hun afsted til Barcelona og dækkede krigen fra fronten - side om side med Ernest Hemingway - og tog aktivt del i krigen, var under beskydning og hjalp sårede på lazaret. Da republikanerne tabte og spanske flygtninge strømmede til Frankrig og levede under kummerlige forhold gik hun forrest i sulte-demonstrationer for flygtningene. Hun forsøgte at afkræve de europæiske intellektuelle svar på om de var for eller imod fascismen - at være neutral talte ikke. På mange måder minder hendes aktivisme om det, vi oplever i dag. Vi står i en global brydningstid, som kræver stillingtagen og nytænkning.

Nancy Cunard er en ganske lille bi-person i den store engelsk-sprogede fortælling “In Their Time”, som jeg arbejder på, men jeg er vildt inspireret af hendes liv, som pludseligt trængte sig på. Og nu sidder jeg med hendes digtsamling i hænderne: Sublunary fra 1923 - det er som at være i Paris, da det hele skete - duften af hundred år kommer mig i møde, da jeg åbner bogen:

 I’ll tell you how the women come and go - seemly and neat - for love will have it so. 

Ballad of 5 rue de L’Etoile

Nancy Cunard med sine “bangles” i Paris 1928 fotograferet af Man Ray

[chocolatepatrolfire-blog]

8 nogler til Locarno Festival-programmet

Vores korrespondent Carlota Moseguí analyserer styrkene ved det schweiziske konkurrenceprogram: store forfattere, spansk og latinamerikansk repr?sentation, avant-garde ...

 1. Forfatterne af det officielle afsnit: Raúl Ruiz, Wang Bing og Denis Côté.

Som vi meddelte i gar , verdenspremieren pa Raúl Ruizs mistede film, La telenovela errante , er stjernebegivenheden i den n?ste udgave af Locarno-festivalen. Filmen er blevet modtaget i den officielle konkurrence og v?lger den maksimale anerkendelse: Golden Leopard, som Ruiz allerede vandt i 1969 med Tres tristes tigre . Men den chilenske l?rer, som dode i 2011, er ikke den eneste forfatter, der er v?rdig til denne pris. Hans storste rivaler vil v?re den kinesiske dokumentarfilmmaker Wang Bing og den canadiske filmskaber Denis Côté (to gange tildelt i Locarno i kategorien Bedste instruktor for Curling og Elle veut le kaos ). Udgivet i juni pa documenta14 i Kassel, Fru FangDet er den forste tilgang til Alzheimers patienter, som Wang Bing har gjort gennem hele sin karriere. Mens Côté vil konkurrere med en dokumentar om titlen pa bodybuildinguniverset En hud sa blod .

2. Konkurrence i forkant: Ben Russell og Travis Wilkerson

To eksperimentelle filmskabere fra USA lover at gore den forestaende Locarno-festival unik. For forste gang, Ben Russell ( Lad hver enkelt ga, hvor han matte ) og Travis Wilkerson ( En skade til en ) kaldes til at konkurrere i den officielle sektion. Den forste med dokumentaren Held og lykke , filmet i miner i Serbien og Surinam. For hans del satser Wilkerson pa en anden af ??hans uklassificerbare artefakter, der gennemgar og fordommer sit lands morke fortid. Ifolge Wilkerson, Spekulerede du pa, hvem der fyrede pistolen? er en dokumentar med detektivmomenter og r?dselsdiagrammer om America's History.

3. Europ?isk premiere af Heldig af John Carrol Lynch

Den store tilstedev?relse af amerikanske instruktorer i den officielle konkurrence er det mest overraskende faktum i denne udgave af Locarno. Ud over de ovenn?vnte Ben Russell og Travis Wilkerson er det v?rd at tilfoje Aaron Katz, Jim McKay og John Carrol Lynch med det meget forventede Heldig. Denne fiktion om en nihilistisk cowboy, med hovedrollen i den nonagenarian Harry Dean Stanton (og med David Lynchs sekund?re pr?station), vil blive set for forste gang i Europa.

4. Cineasti del Presente: Ikke offentliggjorte forfattere

I ar ser det ud til, at udv?lgelseskriterierne for Cineasti del Presente v?lger for nye opdagelser fra forfattere. I mods?tning til andre udgaver er Locarno-festivals n?stvigtigste konkurrence - hvor forste og anden film konkurrerer - fuld af tidligere ukendte eller lidt kendte navne. Vi fremh?ver dog den nye film af den algeriske filmskaber Narimane Mari, der debuterede med det storslaede Rode bonner , og New Yorker Eliza Hittman, forfatter af Det foltes som hjemme .

5. Luis López Carrasco i den nye Signs of Life-konkurrence

Sidste februar annoncerede den schweiziske konkurrence, at dens ikke-konkurrencedygtige sektion Signs of Life i 2017 - med ansvar for at beskytte avantgarde-v?rker, hvis radikalitet overskrider udv?lgelseskriterierne for filmene fra Concorso Internazionale og Cineasti del Presente– ville blive den tredje Locarno konkurrence. Saledes konkurrerer eksperimentelle shorts og spillefilm for forste gang i festivalens historie i samme sektion og konkurrerer med en pris, der er v?rdsat til 5.000 CHF. Murcian Luis López Carrasco kunne v?re den forste filmskaber, der blev tildelt i de nye tegn pa livet. Efter at have pr?senteret sin debutfilm, Fremtiden , i samme sektion (i 2013-udgaven) vender den tidligere komponent af Los Hijos-kollektivet tilbage med Aliens: en kort film om det mangefacetterede ikon for Madrid-scenen, Tesa Arranz .

6. Essentials of Signs of Life: Dane Komljen og Radu Jude.

Luis López Carrasco er ikke den eneste filmskaber, der vender tilbage til Signs of Life. Den bosniske instruktor Dane Komljen, hvis fremragende debut Alle byer i det nordlige premiere sidste ar i dette afsnit, vil konkurrere med sin nye kortfilm Fantasy s?tninger . Sandsynligvis en anden af ??hans fortryllede fabler, defineret af dens forfatter som "en film i to bev?gelser, knyttet sammen gennem historier om m?nd, der bliver til r?ve." Den tredje habende vinder af Signs of Life er rum?nsk Radu Jude. Direktoren for Aferim! og Arre hjerter (Special Jury Prize i den tidligere officielle Locarno-konkurrence) er pa Signs of Life med sin dokumentar om Rum?nien i 1930'erne og 1940'erneDen dode nation .

7. Latinamerikanske hovedpersoner: Nelson Carlo de los Santos Arias og Adirley Queirós.

I mods?tning til tidligere ar ser antallet af latinamerikanske instruktorer ikke ud til at skille sig ud over andre filmfotografier. Kun tre brasilianske spillefilm og en fra Den Dominikanske Republik citeres i Schweiz. Sidstn?vnte er ansvarlig for Nelson Carlo de los Santos Arias. Den Dominikanske - autoritet af Roberto Bolaño's ekstraordin?re tilpasning af 2666 med titlen Santa Teresa og andre historier , opdaget i Filmadrid og gendannet pa Margenes Festival - vil konkurrere i Signs of Life med hans etnografiske drama Cocote. For hans del den brasilianske instruktor Adirley Queirós - kendt af det bem?rkelsesv?rdige Branco Sai, Preto Fica - vil ogsa frigive sin tredje film Era uma vez Brasília .

8. Laissez bronzer les cadavres! i Piazza Grande

Efter hans uforstaelige frav?r pa Cannes Film Festival syntes Locarno det ideelle sted for belgiere Hélène Cattet og Bruno Forzani for at frigive deres l?nge ventede thriller Laissez bronzer les cadavres! Forfatterne af kult-neo-giallos Den underlige farve pa din krops tarer og Amer viser ikke deres nye v?rker i nogen af ??de tre konkurrencer, men i Piazza Grande, det rum, hvor dramaer eller romantiske komedier er koncentreret til alle publikum, blockbuster-action eller horrorfilm og store klassikere. Uanset arsagen til optagelse i Piazza Grande-programmet, vil vi ikke ga glip af denne tilpasning af romanen med samme navn af Jean-Patrick Manchette.

[compraseprodutosclub]

Cyberkriminalitet og Cyber Security – En gennemgang af det forløbne år

Et kig på, hvordan cybersikkerhedslandskabet har spillet ud i det forløbne år, har online-samfundet været nødt til at håndtere mange trusler og angreb. Måske er de, der har følt dem mere, blevet organisationer og virksomheder. Uden disse har spionage set målretningen for offentlige netværk og andre anlæg af national interesse i lande i Mellemøsten samt den amerikanske regering. 2012 har også været et år, hvor apple-mærket blev rattled af flashback-trojanen, der ramte Mac’erne. Macs uovervindelighed i forbindelse med malware og cybertrusler blev splittet, og dette ændrede sikkerhedslandskabet til godt. En gennemgang af det sidste år vil pege på de mange angreb, der er rettet mod Google powered android platform. Platformens open source-karakter har set udnyttelsen af funktionen af malware-forfattere, der arbejdede for at udvikle malwareinficerede apps, og disse er blevet frigjort til android app-markedet. Uspecifikke android brugere er faldet for cyberkriminalitet taktik. Mobil sikkerhed og debatten omkring android-sikkerhed vil være en faktor, der slet ikke kan ignoreres. Begivenhederne i det forløbne år, hvor android malware angreb er steget med over 600% af det, der blev rapporteret det foregående år. Disse tal giver troværdighed over for, at android-sikkerhed er nødvendig, og det vil være et stort snakepunkt i det kommende år med et forsøg på at stoppe malware og angreb set på Android-platformen. Det er blevet bemærket, at cybertrusler nu er alvorlige forbrydelser og nødvendige skridt, og der skal træffes foranstaltninger for at imødegå denne udfordring. Cyberstrusler er ikke længere bare en økonomisk flaskehals, men nylige aktiviteter viser, at cybertrusler bliver en politisk, en sikkerhed og et nationalt problem. Hacktivisme og spionage har forstyrret udviklingen, der nu plager cybersamfundet. Forudsigelser for de kommende år skitserer, at nogle af disse trusler vil fortsætte med at stige i skala og yderligere peste cyberverdenen. I den nuværende tilstand i verden berører cyberrummet og påvirker alle livets aspekter. Cyber-sikkerhed er så ansvaret for alle interessenter på dette område for at arbejde for at forsvare sig imod de kendte trusler og arbejde for at forhindre en yderligere eskalering af cyberkriminalitetsstatus. Det uheldige scenario har været, at angrebene har taget en ikke-diskriminerende tilgang set i, at cyberkriminelle og deres ringe ikke sparer nogen. Cyberangreb på enkeltpersoner, på skoler og læringsinstitutioner, offentlige anlæg, militær, virksomheder og andre virksomheder, der kan tilføjes til denne liste, er blevet rapporteret. Disse angreb viser, i hvilket omfang cyberkriminalitet påvirker mange aspekter af livet og hvordan dette monster er her for at forblive selv i 2013. Det triste scenario er, at cyberkriminalitetsmonstret ikke er tæt på at blive tømt. Der har været en støt stigning i antallet af trusler identificeret hvert år. Det betyder, at cybersikkerhedsnichen vil forblive på tæerne for at holde sig ajour med begivenhederne i forbindelse med cyberkriminalitet. Det kulminerer i brugen af ressourcer økonomisk eller ellers. Faktisk vokser virksomhedernes og andre organisationers budgetter fortsat for at holde sig trygge for cyberkriminelle. De tre hovedinterventioner, der kan være vigtige i stræben efter at forbedre cybersikkerheden er; forbedring af evnen til at forhindre de cyberstrusler, der er både fleksible og sofistikerede, forbedring af systemer og evnen til at komme sig fra cyberkriminalitet og forbedring af infrastrukturen for at sikre, at den er modstandsdygtig overfor penetration. Disse bestræbelser kan ikke gøres isoleret, men kræver, at samarbejdet styrkes mellem parter, der kan være online brugere selv, regeringen, der hjælper med formulering og vedtagelse af politikker og love, cybersikkerhedseksperter, der forsker om cyberkriminalitet, tendenser og træffer foranstaltninger herunder software og patches for at holde de cyberkriminelle væk og endelig samarbejdet fra den private sektor og de allierede nationale regeringer. Og for de ovennævnte bestræbelser på at blive succesfulde skal virksomheder, organisationer, regeringer og enkeltpersoner have omfattende oplysninger om deres infrastruktur og netværk, og de rapporterede værker og hensigter cyberkriminelle skal være på den sikre side.

from WordPress http://bit.ly/2YYor3N via IFTTT