#Tor Ulven 60 | Explore Tumblr posts and blogs

tekstarkiv · 3 years ago

Text

Tor Ulven 60

Tor Ulven debuterte i 1977 med diktsamlingen I skyggen av urfuglen, og ga senere ut ti bøker i ulike sjangre, medregnet Stein og speil. Mixtum compositum, fra 1995. Utgitt posthumt. For Ulven døde i 1995, det er en del av historien, ikke mer enn 42 år gammel. Uten Ulven ble samtiden en distinkt stemme fattigere – men Ulven etterlot oss samtidig en solid litterær arv, et forfatterskap som i sin helhet stadig er i nær dialog med nye generasjoner skrivende, ikke minst i egenskap av Samlede dikt og Prosa i samling – de to monumentale utgivelsene som daglig går i skyttel ut og inn av bokhyller i norske hus og hytter. I dag ville Tor Ulven fylt 60 år. Vi har i den anledning fått David Aasen, Asbjørn Stenmark og Ole Robert Sunde til å fortelle litt om sine Ulven-favoritter. Gratulerer med dagen, Tor!

David Aasen, redaktør i Det norske Samlaget.

Det er ein imponerande konsekvens i Tor Ulvens forfattarskap – både tematisk og motivmessig – og det er mange tekstar som kan stå som inngangar eller startpunkt for vidare lesing. Eg vil gjerne trekke fram eit lydspor som eit av høgdepunkta.

Ulvens gjennomgåande memento mori av knoklar, hovudskallar og tapte sivilisasjonar er først og fremst ei skildring av konkret verkelegheit: når verda og tinga blir skildra så presist og nøytralt, får vi mulegheita til å førestille oss verda slik ho er – utan oss. Eit dikt frå Søppelsolen (1989) kan representere Ulvens litterære blikk, slik det ofte kjem til uttrykk:

Jeg ser døden overalt.

Den sitter i øynene.

Blikket er råttent. Klart. Upolitisk.

Tekstane hans insisterer på å bryte ned alle illusjonar. Og ein kunne tenke seg hans bøker som spegelsalar der lesaren går inn for å betrakte seg sjølv frå uventa – og ubehagelege – vinklar: Menneskets historie blir hos Ulven presentert effektivt og i svimlande perspektiv, slik at lesaren i glimt kan få inntrykk av si eiga forgjengelegheit.

I diktsamlinga Det tålmodige (1987) finn vi ein tekst som for meg står sentralt i lesinga av forfattarskapen, og dette diktets tematikk blir forsterka gjennom eit opptak som er inkludert på CD-plata Munnens lov (1993), utgitt som vedlegg til tidsskriftet Vagant:

Din egen stemme

på lydbåndet, det er speilbildet

som forteller at også du hører til

i en steinalder.

Dette tilsynelatande banale og gjenkjennelege fenomenet framstår her som både komplekst og slåande: Det blir ein bodskap frå fortida som nærast tar oss alle med i sitt dragsug. Som vi også kan lese i Stig Sæterbakkens roman Besøket, kan det vere skremmande å høyre si eiga stemme på eit opptak: «Jeg tenkte et øyeblikk på om jeg skulle hente ut kassetten, nå mens han sov, og gjemme den, eller ødelegge den, trekke ut båndet og etterlate det i en vase». Helst vil vi kople vår identitet til eit tydeleg her og no, ikkje til ei framand stemme i ei stadig fjernare fortid.

Og som opplesing – med Ulvens stemme festa til lydbandet – slår diktets teori ut i praksis. Ulvens spor på plata er gripande, og klangen i stemma som uttalar orda «Din egen stemme // på lydbåndet» blir eit fortidas ekko, eit eksistensielt gufs som kan representere Tor Ulvens verk som heilskap; ein forfattarskap der historias mange lag og avleiringar opptrer som ei relevant og ofte uunngåeleg kjelde til erkjenning. I den same opplesingssekvensen les Ulven også eit relatert dikt, om ein utgraven kjeve som ropar inn i mikrofonen: Ulven lar desse variasjonane over sitt tema strømme over oss, og han er beinhard realist når han viser at vi ved å leve her og no allereie er fortid.

Kort sagt: Tor Ulvens litteratur er lærerik, inspirerande og underhaldande. Hans bøker er dei eg oftast grip til, dei står alltid klar på sin faste plass i hylla. Av og til les eg eit ord eller to, ei setning eller eit dikt, kanskje ein prosatekst: og plutseleg har eg slukt ei heil bok. Bøkene hans veit kva dei snakkar om, og er alltid til å stole på. Start med stemma på lydbandet. Les deretter Ulvens dikt og prosa i samling, og essayboka hans. Du vil ikkje angre.

Asbjørn Stenmark, forfatter.

Tor Ulven er helt klart den forfatteren det gikk mest i da jeg var litteraturstudent på 1990-tallet. Jeg leser ham fremdeles, men da som oftest ved at jeg bare åpner en av bøkene hans på måfå og lar blikket sveipe over en side. Da finner en jo alltid noe. En uventet observasjon eller tanke. Et treffende språklig bilde eller bare en uvanlig god setning. En sånn fantastisk Ulven-setning er i regelen nok. Tor Ulven har rørt ved deg, og plutselig ser du verden på en litt annen måte enn før.

Den Tor Ulven-utgivelsen som har betydd mest for meg er utvilsomt verket Avløsning, Tor Ulvens eneste roman. Hva gode setninger angår, er romanen det rene overflødighetshornet med bilde på bilde som gjerne blir til små allegorier eller fortellinger, ofte klemt inne i en og samme setningsperiode, og så er det sammenligninger der som fører til nye sammenligninger og assosiasjoner som avføder atter nye assosiasjoner i lange glidende sekvenser. Det er en særegen glede over språket her, hvor Ulven – som mange ser på som en slags minimalist, kresen og presis som han er med ordkunsten sin – plutselig mesker seg med parenteser og parentesers parenteser og bare kjører på, som det heter, og lar setningene flomme over og språket tyte ut over sidene.

Avløsning har også en veldig interessant komposisjon der ulike individuasjoner av tekstens «du» avløser hverandre gjennom filmatiske sceneskift. Disse sceneskiftene finner sted ved at gjenstander zoomes inn ved å skildres svært inngående, for så å bli noe annet når det zoomes ut igjen; lyspæren blir en måne og den glødende kokeplaten en sol. Det er et spennende grep jeg knapt har sett i andre norske bøker, det måtte i så fall være i Skråninga av Carl Frode Tiller.

Jeg vil også si at Avløsning er en vakker bok. Tor Ulven har aldri skrevet så mye om kjærlighet og mellommenneskelige forhold som her. Og selv om det først og fremst er tapet av kjærlighet som skildres, så skjer det med intensitet og med en egen feeling – som i bluesmusikken som Tor Ulven satte så høyt. Samtidig er nok Avløsning den av Tor Ulvens bøker der forfatteren går lengst i å skrive uskjønt. Han formelig velter seg i det han i et av sine essays kaller «vulgær virkelighet.» Det finnes lengre partier med rene lister i romanen, med oppramsing av alt fra sykdommer og skavanker til søppel og forbruksartikler. Og – selvfølgelig – er det som i så mange av Tor Ulvens bøker også en masse knokler, død, mørke og angst i Avløsning, kanskje med den forskjell at lidelsen og desperasjonen gløder med enda større intensitet i denne generøse mer-av-alt-romanen.

Da jeg for ganske nøyaktig fjorten år siden leverte en nokså forsinket hovedfagsoppgave i litteraturvitenskap med tittelen «Mørkets øyeblikk. En lesning av Tor Ulvens roman Avløsning,» hadde jeg en naiv forestilling om at nå var jeg da også var ferdig med mannen. Det var selvfølgelig bare tull. En blir ikke ferdig med Tor Ulven. En kunne parafrasere Hamsun her: Har en først gått inn i den verdenen denne mannens tekster utgjør, kommer en ikke ut igjen uten å ha fått merker av det. Slik er det med all stor kunst; den nekter å slippe taket. Men aller best sier Tor Ulven det selv i dette diktet om Ragnhild Jølsen fra Etterlatte dikt:

Jeg kjenner Ragnhild Jølsens hånd

på skulderen neglene vokser ennå.

Ole Robert Sunde, forfatter.

Det tålmodige var en av mine favorittbøker; nå synes jeg at Tor Ulvens Søppelsolen er hans beste diktsamling, fordi det er mindre av fossiler og knokler og den pussige blandingen av prosa og dikt funger fint; av prosaen liker jeg godt Gravgaver, Nei, ikke det og Avløsning; det materielle nivå i denne boken, alle lydene, alle luktene og fargene, samt den vakre syntaksen og det store språket løfter denne boken opp til noe av det beste, og det mest gåtefulle, som har skjedd i norsk romanskrivning – derfor er det den av hans prosabøker jeg er mest svak for, men for all del både Gravgaver og Nei, ikke det er flotte bøker.

#Tor Ulven 60 #Tor Ulven

0 notes