#Cinemateket

[9ande]

16.10.2024 - Får den nådestøtet snart?

[8ande]

13.04.2024 - Trygves film

[thoregil]

2023-02-20 Kalle Moberg / Andreas Røysum - Pøkk, Cinemateket

[tarjeismoeworknews]

On 28th February the Danish Film Institute is showing six brand new short films from the Norwegian Film School. Among them is Tarjei's graduation film ‘Jeg følte jeg måtte være her’.

Event will be taking place at Cinemateket, ASTA in Copenhagen.

More about the event

More about Tarjei's movie

Tickets

[photography-in-the-wild]

TIME AFTER TIME

An eight-year montage road movie on a road to nowhere, shot through the windshield of a car. The shortest film of the year, covering a time span of infinite repition.

A lot can happen in eight years. Nothing, too. But apparently something can also happen and nothing can happen at the same time. ‘Time After Time’ is the shortest film of the year. It’s also an eight-year road movie that barely moves. Told via stills taken through the wind screen of a car from roughly the same spot on the road, Peter Lind’s hypnotic film shows how one house disappears and a new one appears, while a mechanical narrator’s voice accompanies and time-stamps each frame, taking its viewer to a new land where time passes even as everything stands still.

Screenings in Copenhagen

March 17, 21:45 Cinemateket Asta March 19, 21:30 Kunsthal Charlottenborg March 24, 19:00 Statens Museum for Kunst - SMK (The National Gallery of Denmark)

[enomdagen]

Tisdagskvällen gick Cecilia på bio. Det blev sjunde gången hon var på bio i november. På hennes initiativ hade Jonna blivit en kompanjon på Cinemateket och nu hade hon föreslagit La Ciénaga. Cecilia hade sagt ja utifrån sitt nu ständiga motiv att aldrig vara still. Hon ville helst av allt ständigt vara i en folkmassa, inte sällan en lugn folkmassa.

Jag brukar ju sitta på den här sidan gången, sa hon och korsade gången till högersidan.

Ja men det är väl våra platser känner jag.

Var vill du sitta, vill du testa sitta längre fram?

Ja men varför inte, vi kan ju sätta oss på den här raden, svarade hon med en röst som att allt var på skämt.

Det var bara en rad längre fram än vanligt, och kom ut ur entresolens skugga. Bort från det som kändes lika delar instängt som tryggt.

Det var den sedvanliga tystnaden i salongen. Några enskilda samtal pågick säkert men alla de inbitna cineasterna hade sån respekt för institutionen att de nästan viskade. Cecilia och Jonna pratade i vanlig samtalston och Cecilias skratt nådde varje skrymsle av lokalen.

De hade tagit varsin kaffe från termosen. Cecilia tog av sig skorna och la kappan som en filt en över benen. När Cecilia kom hade det enbart suttit en handfull personer i entrén men salongens började nu fyllas med mänsklig värme. Kontrasten mellan hennes energi och biografens dämpade lugn gjorde henne extra medveten om hur bekväm hon var. Självklarheten att köpa en kaffe att ta med in, att ha sin bestämda plats, vetskapen om att det de skulle se utan tvekan skulle vara stimulerande. Hon tänkte med glädje på att det var månadens sjunde biobesök, det är nästan bio var tredje dag. Det var underbart tänkte hon. Och den här månaden hade hon varit på fler biografer än Capitol. Hon hade varit på Hagabion, trots att hon inte är så förtjust i den. Hon hade varit på Roy, och insett att de bakåtskjutande fåtöljerna är riktigt sköna. Men att återvända till Capitol blev en påminnelse om att hon hade en plats som var hemma utanför hemmet, hon hade sin stammisplats. Tidigare hade det varit en önskan att se det så. Men nu kunde hon känna att den tillhörigheten var sann.

27 nov

[oslofusion]

Trailer QUEER EXILE BERLIN from oslo/fusion filmfest on Vimeo.

CINEMATEKET Lørdag/Saturday 28 September – 18:00 / 6 pm Regissør Jochen Hick tilstede // Director Jochen Hick in attendance

oslofusion.no/en/films/film/queer-exile-berlin

[poetikken]

INN:

'The midnight feast' av Lucy Foley (roman, mysterie/krim)

-

STATUSRAPPORT:

Jeg er syk og derfor en enormt upålitelig forteller (unreliable narrator, forsøksvis fornorsket) - men jeg har altså lett panikk og bare aner ikke hva jeg vil GJØRE. Det er sant at jeg har ørten klare verdener/univerd, og at jeg kan generere nye av litt hyssing og tyggegummi (eller i alle fall mentale ekvivalenter) ...men hvor finner jeg fortellingene, hvor finner jeg ut hvem som skal ta meg med gjennom alle greiene, hvordan stoler jeg på at jeg klarer å snøre noe sammen med en begynnelse OG en slutt?

Og: Hvorfoe overtenker jeg dette her? Det er tre dager siden jeg så gode gamle The Crow igjen, fordi Cinemateket viste den i forbindelse med remaken, og det var en fiom jeg elsket hemningsløst en gang. En gang da det viktigste egentlig var å få være i verdenen, stemningen, estetikken, det som nå bare kalles VIBES. Å se den igjen nå var ganske morsomt, fordi...plottet er bananas.

(Og det hele ee løst basert på en tegneserie, så det er nok mye som serveres uten den konteksten det eeegentlig hadde i utgangspunktet)

Vi starter med å bli fortalt om noens legende om kråker som bærer sjeler til dødsriket, og noen ganger går det ikke fordi sjelen har en for stor sorg i seg. Hvem sin legende det er spiller visst ingen rolle, vi får aldri høre mer om det, dette er bare den minimale forklaringen som lar oss forstå hva som skjer: Vår helt Eric Draven gjenoppstår et år etter sin død, og det henger sammen med kråka på gravsteinen, og den store sorgen vi har blitt vist: Han ble drept sammen med sin forlovede i en massiv skurkefest kvelden før Halloween. Den vakre forloveden fikk selvsagt lide aller mest, og dermed er filmens grunnplott så basic at det er en trope: En kvinne eksisterer i fortellingen bare for å fungere som motiv for den herjede mannlige helten. Men alt dette gjennomføres med et soundtrack av Nine Inch Nails og The Cure og flere andre fra tidlig-nittitallets samling av følende syngemenn, og det er noe sitering av Poe inni her, og det regner hele tida, og alt er ubegripelig kult. For Karina 14 år, i alle fall, men Karina Krokrygg er også med på at filmen setter sammen alle bitene sine på en måte danner en stor bølge av fremdrift som tar meg med videre uten at jeg trenger å ta et eneste svømmetak selv.

Verdensbyggingen? Verden er byen, såklart, og det er Detroit - jeg tror aldri jeg fikk det med meg før, men NÅ virker det helt naturlig, dette er jo også Robocop-stedet i samme era, og ellevilt skurkeri er veldig on brand. I denne utgaven av Detroit regner det hele tida, da. Og veldig unge kunstner-par har råd til å bo i vakre loftsleiligheter med runde vinduer. Og...hvert år er det altså en natt hvor alle setter fyr på ting og er skurkete. Dette var lenge før The Purge-filmene, såvidt jeg vet, men det ee åpenbart et attraktivt filmkonsept.

Så den ene hovedrollen er selvfølgelig en politikonstabel. En sånn furet og værbitt smarting som har Sett For Mye og i tillegg blitt degradert fordi han ble FOR opptatt av å løse en krimsak. Han er sånn tøffing-vittig og spanderer hot dogs på en annen hovedperson, Sarah, den skrekkelig kule jentungen med skateboardet, som ikke spiser hjemme fordi moren hennes er Høy På Dop og henger med fæle folk. Sarah kjente Eric Draven og forloveden, det antydes at de påtok seg et slags omsorgsansvar for henne. Vi må bare anta at dette her er snakk om et egentlig ganske lite nabolag i store, skumle Detroit.

Store, skumle Detroit har de rareste og minst effektive bandittene i verden, tror jeg, og en organisasjon som er helt hinsides forklaring, men igjen: filmen stopper aldri opp lenge nok til at man passe ubekvemt må TENKE OVER at T-Birds gjeng kanskje egentlig hadde foretrukket å henge rundt ved et sprøyterom hvor de hadde kjeklet om dunvester og loffskiver og sendt olme blikk mot vekteren på kiwien i samme gate. I filmen er denne gjengen Skikkelig Ille Folk, og det viser seg at de jobber for en Enda Verre Fyr, og...øh, okei, Top Dollar(!) er ung og kjekk. Hvem vet hvordan han har fått denne posisjonen, han ser ikke gammel.eller herpa nok ut til å ha jobbet seg opp. Istedet er han en slags vandalpoet med dyp stemme som henger med en megagoth-dame, de gjør trivelige ting sammen som å torturere nakne kvinner til døde, og Megagothdama er en slags supermørk variant av det Tori Amos skildret seg selv som på ca denne tida. Altså ikke manic pixie dream girl, her er det mer unhinged psycho dream likskjender. Megagothdama snakker som et slags synsk medium og vi får aldri vite noe om...noe, bare at hun altså er Top Dollars utvalgte make og de er sikkert en god match. Det er helt sikkert sånne folk som sitter på makten i regn-Detroits forbryternettverk. De har i det minste en slags Renfield i en dresskledd fyr med kragemikrofon som helt åpenbart er en sånn som Ordner Greier. (Min samboer påpeker at han fyker rundt med et latterlig ubrukelig våpen - men det SER kult ut. Eller, det ser ut som modellen for alle de tank-vannpistolene som også var såå kule i 199-noe.)

Så! Filmen gir oss altså en musiker som gjenoppstår fra de døde pga kråke, han har superkrefter pga kråke, og han er her for å put wrong things right, altså hevne seg på T-Bird og gjengen som drepte og voldtok forloveden. Disse får hver sin spektalulære dødsscene, og så blir han oppmerksom på at åja ordren kom nok fra SJEFEN, så da må han jo dra og hevne seg på Top Dollar også. Underveis fikser han noen andre småting, som feks å moralpreke Sarahs mor til edruelighet, og passe på at vår venn politikonstabelen er den som får gjøre pågripelser og sånt til sist, og dermed gjenopprette sin status.

Det...det er alt. Drap, gjenoppståelse, hevn, hevn, fred. Alle tråder festes faktisk ganske pent og ryddig, selv om det er mildt sagt lav trådtetthet i dette lakenet. Filmen The Crow er 95% stemningsvirkemidler.

Og det er en type fortelling jeg vanligvis ikke kan fordra. Jeg menee på ingen måte at en hero's journey er nødvendig, eller at konflikt er betingelsen for brukbare plott, men skildring alene er dørgende kjedelig. Som regel.

Så...filmen The Crow? Den er artig fordi den har AKKURAT NOK plott. Den har en hevner som får hevnen sin.

Nå som jeg har skrevet meg gjennom alt dette har jeg funnet den kjernen JEG trenger å huske videre: Karaktermotivasjonen kan være selve plottet, og det trenger ikke å være komplisert i det hele tatt. Detalj og finurlighet kan være mønstre tegnet på enkle figurer.

Dette er helt uredigert, men jeg lar det stå, fordi det er en fair illustrasjon av at jeg kaver med meg selv og i alle fall delvis klarer å veilede meg selv. Tjohei

[bongoramadk]

16MM-PERLER PÅ STRIBE

Af Lars Movin AVANTGARDE EXTRAVAGANZAeller: 16MM-PERLER PÅ STRIBE(Cinemateket, fredag kl. 16:30) Ved de små 30 arrangementer, vi har afviklet i serien “Amerikansk Avantgardefilm”, siden vi lagde ud i 2016, har vi bestræbt os på at holde os inden for nogle tematiske rammer: instruktørpræsentationer, genremæssige inddelinger eller lignende. Men undervejs har jeg også haft lyst til bare at…

[nordnews]

Wean them off the screens! The children's steak All Feb; movie at 10am & 11am, Wed-Sun; Cinematheque, Gothersgade 55, Cph K; DKK 30 entrance fee; dfi.dk Children ag...

[9ande]

07.05.2024 - Villmark på Tøyen

[8ande]

19.08.2023 - På Cinemateket

[thoregil]

2023-02-20 Aksel Rønning/Andrine Erdal - Pøkk, Cinemateket

[yournoeliafan]

View this post on Instagram

A post shared by Cinemateket (@cinemateket) on May 8, 2020 at 3:11am PDT

[margaretfjerde]

16.01.2020 - Back home

[oslofusion]

Trailer: MY OLD ASS from oslo/fusion filmfest on Vimeo.

Closing Night Film: Sunday Sept. 29th at 7 pm / Cinemateket USA, 2024, 88 min. Director: Megan Park Cast: Maisy Stella, Aubrey Plaza * Tickets & more info: oslofusion.no