#Cinemateket

[9ande]

07.05.2024 - Villmark på Tøyen

[8ande]

13.04.2024 - Trygves film

[thoregil]

2023-02-20 Kalle Moberg / Andreas Røysum - Pøkk, Cinemateket

[photography-in-the-wild]

TIME AFTER TIME

An eight-year montage road movie on a road to nowhere, shot through the windshield of a car. The shortest film of the year, covering a time span of infinite repition.

A lot can happen in eight years. Nothing, too. But apparently something can also happen and nothing can happen at the same time. ‘Time After Time’ is the shortest film of the year. It’s also an eight-year road movie that barely moves. Told via stills taken through the wind screen of a car from roughly the same spot on the road, Peter Lind’s hypnotic film shows how one house disappears and a new one appears, while a mechanical narrator’s voice accompanies and time-stamps each frame, taking its viewer to a new land where time passes even as everything stands still.

Screenings in Copenhagen

March 17, 21:45 Cinemateket Asta March 19, 21:30 Kunsthal Charlottenborg March 24, 19:00 Statens Museum for Kunst - SMK (The National Gallery of Denmark)

[oslofusion]

Trailer QUEER EXILE BERLIN from oslo/fusion filmfest on Vimeo.

CINEMATEKET Lørdag/Saturday 28 September – 18:00 / 6 pm Regissør Jochen Hick tilstede // Director Jochen Hick in attendance

oslofusion.no/en/films/film/queer-exile-berlin

[poetikken]

INN:

'The midnight feast' av Lucy Foley (roman, mysterie/krim)

-

STATUSRAPPORT:

Jeg er syk og derfor en enormt upålitelig forteller (unreliable narrator, forsøksvis fornorsket) - men jeg har altså lett panikk og bare aner ikke hva jeg vil GJØRE. Det er sant at jeg har ørten klare verdener/univerd, og at jeg kan generere nye av litt hyssing og tyggegummi (eller i alle fall mentale ekvivalenter) ...men hvor finner jeg fortellingene, hvor finner jeg ut hvem som skal ta meg med gjennom alle greiene, hvordan stoler jeg på at jeg klarer å snøre noe sammen med en begynnelse OG en slutt?

Og: Hvorfoe overtenker jeg dette her? Det er tre dager siden jeg så gode gamle The Crow igjen, fordi Cinemateket viste den i forbindelse med remaken, og det var en fiom jeg elsket hemningsløst en gang. En gang da det viktigste egentlig var å få være i verdenen, stemningen, estetikken, det som nå bare kalles VIBES. Å se den igjen nå var ganske morsomt, fordi...plottet er bananas.

(Og det hele ee løst basert på en tegneserie, så det er nok mye som serveres uten den konteksten det eeegentlig hadde i utgangspunktet)

Vi starter med å bli fortalt om noens legende om kråker som bærer sjeler til dødsriket, og noen ganger går det ikke fordi sjelen har en for stor sorg i seg. Hvem sin legende det er spiller visst ingen rolle, vi får aldri høre mer om det, dette er bare den minimale forklaringen som lar oss forstå hva som skjer: Vår helt Eric Draven gjenoppstår et år etter sin død, og det henger sammen med kråka på gravsteinen, og den store sorgen vi har blitt vist: Han ble drept sammen med sin forlovede i en massiv skurkefest kvelden før Halloween. Den vakre forloveden fikk selvsagt lide aller mest, og dermed er filmens grunnplott så basic at det er en trope: En kvinne eksisterer i fortellingen bare for å fungere som motiv for den herjede mannlige helten. Men alt dette gjennomføres med et soundtrack av Nine Inch Nails og The Cure og flere andre fra tidlig-nittitallets samling av følende syngemenn, og det er noe sitering av Poe inni her, og det regner hele tida, og alt er ubegripelig kult. For Karina 14 år, i alle fall, men Karina Krokrygg er også med på at filmen setter sammen alle bitene sine på en måte danner en stor bølge av fremdrift som tar meg med videre uten at jeg trenger å ta et eneste svømmetak selv.

Verdensbyggingen? Verden er byen, såklart, og det er Detroit - jeg tror aldri jeg fikk det med meg før, men NÅ virker det helt naturlig, dette er jo også Robocop-stedet i samme era, og ellevilt skurkeri er veldig on brand. I denne utgaven av Detroit regner det hele tida, da. Og veldig unge kunstner-par har råd til å bo i vakre loftsleiligheter med runde vinduer. Og...hvert år er det altså en natt hvor alle setter fyr på ting og er skurkete. Dette var lenge før The Purge-filmene, såvidt jeg vet, men det ee åpenbart et attraktivt filmkonsept.

Så den ene hovedrollen er selvfølgelig en politikonstabel. En sånn furet og værbitt smarting som har Sett For Mye og i tillegg blitt degradert fordi han ble FOR opptatt av å løse en krimsak. Han er sånn tøffing-vittig og spanderer hot dogs på en annen hovedperson, Sarah, den skrekkelig kule jentungen med skateboardet, som ikke spiser hjemme fordi moren hennes er Høy På Dop og henger med fæle folk. Sarah kjente Eric Draven og forloveden, det antydes at de påtok seg et slags omsorgsansvar for henne. Vi må bare anta at dette her er snakk om et egentlig ganske lite nabolag i store, skumle Detroit.

Store, skumle Detroit har de rareste og minst effektive bandittene i verden, tror jeg, og en organisasjon som er helt hinsides forklaring, men igjen: filmen stopper aldri opp lenge nok til at man passe ubekvemt må TENKE OVER at T-Birds gjeng kanskje egentlig hadde foretrukket å henge rundt ved et sprøyterom hvor de hadde kjeklet om dunvester og loffskiver og sendt olme blikk mot vekteren på kiwien i samme gate. I filmen er denne gjengen Skikkelig Ille Folk, og det viser seg at de jobber for en Enda Verre Fyr, og...øh, okei, Top Dollar(!) er ung og kjekk. Hvem vet hvordan han har fått denne posisjonen, han ser ikke gammel.eller herpa nok ut til å ha jobbet seg opp. Istedet er han en slags vandalpoet med dyp stemme som henger med en megagoth-dame, de gjør trivelige ting sammen som å torturere nakne kvinner til døde, og Megagothdama er en slags supermørk variant av det Tori Amos skildret seg selv som på ca denne tida. Altså ikke manic pixie dream girl, her er det mer unhinged psycho dream likskjender. Megagothdama snakker som et slags synsk medium og vi får aldri vite noe om...noe, bare at hun altså er Top Dollars utvalgte make og de er sikkert en god match. Det er helt sikkert sånne folk som sitter på makten i regn-Detroits forbryternettverk. De har i det minste en slags Renfield i en dresskledd fyr med kragemikrofon som helt åpenbart er en sånn som Ordner Greier. (Min samboer påpeker at han fyker rundt med et latterlig ubrukelig våpen - men det SER kult ut. Eller, det ser ut som modellen for alle de tank-vannpistolene som også var såå kule i 199-noe.)

Så! Filmen gir oss altså en musiker som gjenoppstår fra de døde pga kråke, han har superkrefter pga kråke, og han er her for å put wrong things right, altså hevne seg på T-Bird og gjengen som drepte og voldtok forloveden. Disse får hver sin spektalulære dødsscene, og så blir han oppmerksom på at åja ordren kom nok fra SJEFEN, så da må han jo dra og hevne seg på Top Dollar også. Underveis fikser han noen andre småting, som feks å moralpreke Sarahs mor til edruelighet, og passe på at vår venn politikonstabelen er den som får gjøre pågripelser og sånt til sist, og dermed gjenopprette sin status.

Det...det er alt. Drap, gjenoppståelse, hevn, hevn, fred. Alle tråder festes faktisk ganske pent og ryddig, selv om det er mildt sagt lav trådtetthet i dette lakenet. Filmen The Crow er 95% stemningsvirkemidler.

Og det er en type fortelling jeg vanligvis ikke kan fordra. Jeg menee på ingen måte at en hero's journey er nødvendig, eller at konflikt er betingelsen for brukbare plott, men skildring alene er dørgende kjedelig. Som regel.

Så...filmen The Crow? Den er artig fordi den har AKKURAT NOK plott. Den har en hevner som får hevnen sin.

Nå som jeg har skrevet meg gjennom alt dette har jeg funnet den kjernen JEG trenger å huske videre: Karaktermotivasjonen kan være selve plottet, og det trenger ikke å være komplisert i det hele tatt. Detalj og finurlighet kan være mønstre tegnet på enkle figurer.

Dette er helt uredigert, men jeg lar det stå, fordi det er en fair illustrasjon av at jeg kaver med meg selv og i alle fall delvis klarer å veilede meg selv. Tjohei

[bongoramadk]

16MM-PERLER PÅ STRIBE

Af Lars Movin AVANTGARDE EXTRAVAGANZAeller: 16MM-PERLER PÅ STRIBE(Cinemateket, fredag kl. 16:30) Ved de små 30 arrangementer, vi har afviklet i serien “Amerikansk Avantgardefilm”, siden vi lagde ud i 2016, har vi bestræbt os på at holde os inden for nogle tematiske rammer: instruktørpræsentationer, genremæssige inddelinger eller lignende. Men undervejs har jeg også haft lyst til bare at…

[nordnews]

Wean them off the screens! The children's steak All Feb; movie at 10am & 11am, Wed-Sun; Cinematheque, Gothersgade 55, Cph K; DKK 30 entrance fee; dfi.dk Children ag...

[essaer]

Jag såg Fortini/Cani av Danièle Huillet och Jean-Marie Straub (1977) på cinemateket i våras, som jag uppskattade trots att den saknade textning mer än halva tiden. Njöt av de vackra miljöbilderna och de brottstycken text (Fortini läser ur sin text) som jag lyckades uttolka som, om inte kontroversiella, så i alla fall rätt komplexa. Började läsa boken först när jag var i Milano.

Franco Fortini (1917-1994) skrev under sin mors efternamn, då det var för riskfyllt i Mussolinis Italien att bära pappans judiska namn Lattes. Fortini var författare, poet, kritiker, marxist och en del av den italienska nya vänstern. The dogs of sinai är ett uttryck hos nomaderna i El tih (Egypten), norr om Sinaiberget, som betyder att man är en försvarare av härskarna eller att man tar vinnarens parti, och skrevs efter 1967 års sexdagarskrig mellan arabiska länder (initialt Egypten) och Israel (skapat av tvång och krig). Kriget väckte en anti-arabisk våg, parallellt med stöd för Israel.

Fortini berättar parallellt om sina upplevelser som jude i fascistiska Italien - han konverterar till kristendom i ett försök att undvika fascisternas attacker, trakasserierna mot familjen och hur judar avskräcktes att upprätthålla kontakt med varandra - och rapporteringen om judar i sin samtid. Det är alltid någon annan, någon annanstans som beskriver ditt öde, du ska bara framföra det.

The response of manipulated opinion has made me understand to what degree we are reduced to using world events with the same puerile carelessness that we employ with ‘products’ – to consume them (p. 11).

Han ser en återgång ske och pratar om en ny sorts anti-semitism, den förra var den hans familj upplevde under andra världskriget och fascismen.

In practice–in the practice of laziness–I had accepted the absurd idea that Jewishness, anti-Fascism, resistance and socialism were contiguous realities (p. 20).

[...] against these people one will never be ‘antisemitic’ and ‘racist’ enough, if these adjectives are synonyms of ‘enemy’ (p. 30). (jfr m Carl Schmitts vän och fiende)

Ett av bokens ärenden är att kritisera sammanblandningen av judendom och Israel; motstånd mot förföljelse är inte synonymt med försvar för staten Israel, motsatsvis är inte motstånd mot Israel uttryck för antisemitism. Den moderna antisemitismen:

[…] is ‘a passionate effort to realize a national union against the division of society into classes’, it is ‘a mythical, bourgeois representation of the class struggle’ (p. 34).

Antisemitismen kan enbart finnas i kollektiv med en svag solidaritet som förenar starkt strukturerade pluraliteter - social pluralism. Detta menar han är vad Adorno och Horkheimer talar om i Upplysningens dialektik ‘Elements of Anti-Semitism’ som en generalisering av antisemitism, som något utbytbart, och denna universella kraft att ersätta specifika krafter till en enda, “identical abstract form of labor” “leads progressives and reactionaries to a generalized ‘rage against difference’” (p. 35).

Democratic egalitarian ideology becomes the broth in which breed a thousand ‘denials of the humanity’ of one’s neighbour. Racist or anti-Semitic ideologies of the Nazi type disappear because  they serve only outdated nationalisms. The spirit of anti-someone irrationalism is the response to the total dispossession of individuals, it is the contemporary form of the irrationalism and the nationalism that were consumed along with Hitler's Europe (p. 37)

Ansluter också till idén om meritokrati som ett försvar för rådande ordning:

Besides, the Enlightenment-Jacobin refusal of historical inheritance leads to the ‘democratic’ bourgeois, to this hypocritical ‘equality’; and in the end it leads to vulgar psychology and vulgar sociology, investigations into the differences among men established on the basis of imaginary identity that is presupposed as once and for all (p. 58).

Han är emot att beskriva nazismen som ren ondska, då den logiska konsekvensen av det skulle hemfalla åt den nazistiska mystiken om förintelsen som rening.

Fortini vill berätta en sannare bild, inte lockas av kortsiktigt tillfredsställande förenklingar och är han är noggrann med att inte begå samma felslut som hans intellektuella motståndare och ställer sig därför kritisk till en stat grundad på homogenitet och nationalism (korrekt?).

Han var med och samförfattade en artikel vid tiden som bla beskrev Israel som partner och proxy för USA.

In front of certain people, to pay homage to the truth is to betray it (p. 12).

Men Fortini är ingen hycklare, han är medveten om att även han bidrar till rasism baserad på biologi (mot kvinnor), kultur (belästa) eller historia (burgoisien och tyskar). 

Fortini diskuterar också rimligheten i projektet att beskriva ett folk och en historia parallellt med sin privata berättelse. Boken innehåller en essä av översättaren Alberto Toscano som berör Fortinis syn på den intellektuella och dess roll i den politiska kampen.

[F]rom the experience of anti-Semitism, it’s possible to discern if you’re willing, the ultimate dilemma of the modern world while from nations and fatherlands you can barely make out the scenarios of the United Nations? (p. 14)

2022-12-22

[yournoeliafan]

View this post on Instagram

A post shared by Cinemateket (@cinemateket) on May 8, 2020 at 3:11am PDT

[8ande]

19.08.2023 - På Cinemateket

[thoregil]

2023-02-20 Aksel Rønning/Andrine Erdal - Pøkk, Cinemateket

[margaretfjerde]

16.01.2020 - Back home

[oslofusion]

Trailer: MY OLD ASS from oslo/fusion filmfest on Vimeo.

Closing Night Film: Sunday Sept. 29th at 7 pm / Cinemateket USA, 2024, 88 min. Director: Megan Park Cast: Maisy Stella, Aubrey Plaza * Tickets & more info: oslofusion.no

[nathanieldorsky]

Four films by Nathaniel Dorsky to play at the Oslo Cinematheque on November 28th, 2021

The screening will take place at 19:00 hours, in Oslo, Norway.

This program contains Triste (1974-96, 18.5 min, silent) 17 Reasons Why (1985-87, 19 min, silent) Compline (2009, 18.5 min, silent) Ember Days (2021, 10.5 min, silent)

The Norwegian Film Institute runs Cinemateket in Oslo. 

Cinemateket, Dronningens gate 16, N - 0152 Oslo, Norway

Cinemateket Oslo   show Nathaniel Dorsky

.

[nicocoisanerd]

I’m heading with a friend to Kongens Have in Central Copenhagen, to watch Blue Velvet around 8PM tonight, if anyone wanna come and join us?