sophusstensland

[sophusstensland]

Filmhistorisk blikk på...

LOW-KEY LYSSETTING AV MONSTRE I NIGHT OF THE LIVING DEAD (1968)

En kan neppe overdrive hvor innflytelsesrik George A. Romeros Night of the living dead har vært for skrekksjangeren, og film generelt. Zombie-filmer hadde blitt laget før, men denne regnes som den første moderne sådanne; med zombier som oppfører seg mer eller mindre slik et moderne publikum forventer. Dermed har mangfoldige skrekkfilmer denne filmen å takke, og i nyere tid action av den gørrete varianten. Night of the living dead er dog forankret i skrekksjangeren, og følger således dens visuelle konvensjoner. Dette inkluderer lyssetting, som vi skal se nærmere på. Filmen tar en realistisk tilnærming til mise en scène, ved å være skutt på location og ofte ved å la lyskilden være med i selve bildet, hvilket vi skal komme tilbake til. Den passer inn i tradisjonen new cinematic realism, i likhet med eksempler fra film-noir, som også tok i bruk lignende lyssetting(Corrigan & White, s. 101-102).

Filmen tar i bruk flere lyssettinger og teknikker, men det er særlig low-key varianten, og spesielt hvordan det brukes i forhold til zombiene(eller «ghouls», som de kalles i filmen) vi skal se på videre. Chiaroscuro-lyset filmen tar i bruk, hevdes å skape en dramatisk effekt, og fremhever kontrastene mellom lys og mørke(Corrigan & White, s. 111). Vi skal undersøke hvordan fremstillingen av monstrene i Night of the living dead påvirkes av slikt lys. Dette er dog ikke første gang i filmhistorien teknikken har blitt brukt. Før hardt, kontrastskarpt lys ble brukt i senere skrekkfilmer og film-noir, ble lyssettingen aktivt anvendt i filmer innen retningen tysk ekspresjonisme, rundt 1920-årene. En slik film er Nosferatu (1922). Her er det også et overnaturlig vesen, og harde skygger brukes til å skape en avslørende effekt, som vi ser i en av filmhistoriens mest kjente silhuetter. Grunnet lyssettingen presterer en hvit vegg, uten rekvisitter eller mennesker foran kamera, å være nifs. Til tross for likhetene, var det naturligvis store forskjeller mellom skrekkfilmer fra 20-tallet, og dem fra sent 60-tall. Fokuset var flyttet fra gotiske skikkelser til å bringe skrekk inn i livet til hverdagspersoner.

I en scene har protagonisten fått has på en zombie, og gyver løs på den, men en annen kommer ut av skyggene og overrasker oss. Dette er tidlig i filmen – gjennom sin lyssetting greier Night of the living dead å skape en paranoia hos seeren som blir der gjennom resten av filmen, en følelse av at fare kan skjule seg bak alt mørke.

Lyset, og andre deler av mise en scène, får dermed en effekt også på det symbolske plan – zombiene er mørke vesener hvis ondskap står i kontrast til helten, som ofte er sterkere belyst, og ikledd lysere tøy. Et relativt ukomplisert virkemiddel, men det kan ses på som en prolog til en mer psykologisk måte å bruke lys på, som en ofte ser i senere filmer, som f.eks. Gudfaren (1972). I åpningsscenen ligger harde skygger over tittelrollens øyne, figuren virker uutgrunnelig, og noe umenneskelig. Overnaturlige vesener er kanskje grunne karakterer i den forstand at de mangler kompliserte karaktertrekk, men denne tomheten forsterkes gjennom lyssettingen og kontrasten til protagonisten.

En annen kontrast finner vi i en karakter som har endret seg fra menneske til zombie – husets datter. I scenene før transformasjonen, ligger hun på en velbelyst seng, men er i zombie-form kun å finne i de skyggefulle hjørnene av kjelleren, og blir i sitt mørkeste mordøyeblikk fremstilt i form av en mørk silhuett på veggen. Overgangen blir derfor tydeliggjort gjennom lys, kontrasten får den effekt at vi forstår at datteren ikke er et menneske lenger.

Night of the living dead er skutt på location, og man får dermed flere muligheter til å la hovedlyskilden eksistere i selve bildet. I den avbildede scenen ser vi en POV-shot hvor protagonisten holder en fakkel, og belyser zombien slik. De harde kontrastene er bevart, med alt av effekter det innebærer, og at lyset er naturlig skaper en forsterkelse av filmillusjonen. Seeren føler seg mer med i handlingen, ettersom lyset ikke virker falskt. Dette oppnås ved bruken av practical lighting, slik at lyskilden er innlemmet i selve scenen.  

Resultatet av lyssettingen i Night of the living dead, når det gjelder monstrene, er todelt. Først fant vi at lyset ble etablert av filmen som skremmende, gjennom den tidligere nevnte paranoiaen – lyset blir altså brukt på en måte som er naturlig for sjangeren.  Vi ser også at det kontrastharde lyset forsterker monstrenes plass i filmen som fundamentalt onde vesener heller enn simple villmenn. Kontrasten i lys får også protagonisten til å virke mer sympatisk i motsetning.

Litteraturliste:

Corrigan, T & White, P. (2012) THE FILM EXPERIENCE an introduction. USA: Bedford/St. Martin’s.

Bordwell, D. & Thompson, K. (2009) FILM HISTORY an introduction, New York: McGraw-Hill Education.

Romero, G. A. (Regissør). (1968). Night of the living dead[Spillefilm]. USA: Location i Pennsylvania.

Murnau, F.W. (Regissør). (1922). Nosferatu, eine Symphonie des Grauens[Spillefilm]. Tyskland: JOFA studios.

Coppola, F.F. (Regissør). (1972), The Godfather[Spillefilm]. USA: Location i New York og diverse.

[sophusstensland]

God stemning: en analyse av konflikter i Festen

[sophusstensland]

Film-essay

På LFT denne gang stod film-essay på plakaten.

Film-essayet som sjanger kan sies å ha meget til felles med dokumentar-sjangeren. Dette ser vi gjennom at et film-essay gjerne har en undersøkende og informativ form – film-essayet er i stor grad en fagtekst. Temaene i film-essay er, som navnet tilsier, film. Det kan dreie seg om en eller flere spesifikke filmer, eller handle om mer generelle temaer, som for eksempel sjangre eller filmtekniske grep. På grunn av at film er det film-essayet handler om, har man allerede en kilde til bildemateriale, som er det mange essay-videoer består av. Ofte er det en fortellerstemme over bildene - de forsterker det fortellerstemmen sier, og blir en god kilde til visuelle eksempler.

Da vi hadde fått oppgaven skulle vi bestemme oss for et forelegg. Valget stod mellom Shakespeares “Hamlet” eller filmen “Insomnia”. Ingen av oss hadde sett verken den norske eller amerikanske utgaven av “Insomnia”, noe vi måtte få gjort. Etter å ha sett begge filmene ble vi fascinert av noir-sjangeren, og ville fokusere på dette emnet. Det kommer derfor ikke som noen overraskelse at vi valgte fokuset “Nordisk noir - form og innhold med eksempler fra Insomnia”.

Neste dag ble brukt til å skrive manus. Google har en herlig tjeneste kalt “Disk” hvor to eller flere personer kan skrive i et dokument - samtidig! Dette var til stor hjelp og begge hadde tilgang på dokumentet. Vi holdt jevnlig kontakt over Facebook, så dette var heller ikke noe problem. Etter å ha hamret på tastaturet jevnt og trutt hadde vi ferdig en side med tekst som fortellerstemmen skulle formidle.

En utfordring vi støtte på i produksjonen, var det å finne et passende lokale til innspilling av fortellerstemmen – de fleste rom vi tenkte oss å bruke, var enten opptatt eller viste seg å ha en vifte som var høy nok til å ha en negativ effekt på opptaket. Etter mye om og men fikk vi okkupert et ubrukt rom i lang nok tid til å få flere opptak til å matche råklippen godt nok – men det hele kunne nok ha blitt løst lettere og raskere ved å gjøre et forsøk på å booke et rom i forveien.

Etter innspilling tok vi fatt på redigeringen. Vi fant et hyggelig og intimt rom hvor datamaskinene stod på rekke og rad. Vi brukte lagret alt på en harddisk, på denne måten var vi sikret hvis noe skulle gå galt teknisk. Da vi begge er mest vant til å bruke Windows ble Mac en utfordring vi begge kjente på. Heldigvis finnes det utallige opplæringsvideoer til veiledning, noe vi benyttet.

Et valg som måtte foretas under produksjon, var hvorvidt vi skulle ha med musikk i bakgrunnen av videoen, under fortellerstemmen - hvis musikken blir for høy eller lav, vil den virke forstyrrende. Vi ga det et solid forsøk til tross, og føler at gevinsten med å skape et mer engasjerende essay var verdt risikoen.

Samlet sett var dette et prosjekt som ga oss mye lærdom. Vi er blitt bedre kjent med noir som filmsjanger og hvilke trekk dette kjennetegnes ved - samt fått erfaring i det å lage et film-essay, med det det innebærer av å finne frem relevant råmateriale og å få det til å passe opp med problemstillingen som skal undersøkes.

Her har vi essayet:

[sophusstensland]

Analyse av “Garage”

Å analysere et stykke som Garage er tilsynelatende ikke en lett oppgave – det inneholder ingen forståelig dialog eller mye av det vi kan kalle en tradisjonell "handling". Likevel finner vi flere faktorer som både driver stykket fremover, og er verdt å snakke om.

Handlingen i Garage, slik som den er, dreier seg om to fyrer i kjeledress som skaper diverse maskiner av sakene rundt seg, med forskjellige funksjoner. I dette lyset er det scenografien som er stykkets sanne fokus, og er bygget på ett estetisk prinsipp – nemlig at alt som omgir skuespillerne er laget av søppel. Det visuelle uttrykket blir dermed hensiktsmessig eklektisk, noe som bygger opp om stykkets overordnede budskap om gjenbruk. Skuespillernes interaksjon med scenografien er en stor del av stykket, da mesteparten av handling og intriger igangsettes av maskinene karakterene skaper. Scenografien baserer seg, til tross for forventningen da stykket startet, på checkov's gun–prinsippet – tilnærmet alle delene av scenografien spiller på et eller annet tidspunkt en aktiv rolle i selve stykket. Nær stykkets ende er nesten alt av elementene på scenen i farta – vi ser bevegelse i forgrunn, mellomgrunn og bakgrunn. Til tross for stykkets unike presentasjon vitner denne slutten om en ganske så lineær narrativ spenningskurve – maskinene blir større og flere og bygger seg opp mot et massivt crescendo, som rundes av med noen minutter med stillere sekvenser i etterkant. Her spiller også lyset en rolle – etter historiens klimaks går strømmen, og lyset slås av, men kun en fyrstikk som lar oss se hva som skjer på scenen, i en tydelig kontrast til alle de foregående scenene.

Det som er brukt av lyd bidrar også til å bygge opp spenningen. Det er i stor grad et samspill mellom handling og lyd – for eksempel skrus lyden av når karakterene har utført en oppgave, som når en av maskinene frakter et egg ned i en kurv – lyden forsvinner presist når egget treffer kurven. Ellers er lyden i stor grad fremstilt som en naturlig del av universet og eksisterer i samme rom som karakterene – dette vises gjennom forekomstene av "snø" og værmeldinger, som gir lyden inntrykk av å komme fra en gammel radio. Det er også en karakter i stykket som fremstilles kun ved hjelp av lyd – nemlig høna, som hovedpersonene er avhengige av for å få jevn tilgang på egg. Høna ses aldri i sin fulle prakt, med unntak av noen spredte fjær ved slutten av stykket, når høna tragisk ender sine dager. Høna fremstilles også ved hjelp av skuespillernes handlinger, som deres voldsomme basketak med sekken den angivelig befinner seg i.

Skuespillernes rolletolkninger er for øvrig definert av slike overdrevne fakter – det er store forekomster av hopping og armvifting – dette er sannsynligvis gjort med den hensikt å minimere stykkets behov for dialog for å fremstille karakterenes følelser, som gjør stykket mer tilgjengelig for et internasjonalt publikum. Dette kommer også frem etter selve stykket, når den ene skuespilleren forklarer hva tematikken dreide seg om – på både norsk og engelsk. Hva selve tematikken angår, er det lite rom for tolkning ettersom det sies rett ut at det handler om de positive sider ved gjenbruk.

Det internasjonale aspektet kan for så vidt sies å stå i stil med forventningene, da stykket fant sted under SAND-festivalen. Noe som derimot ikke sto til forventningene var publikums reaksjon, som var mildt sagt distraherende og kan ikke beskrives som annet enn en real kakofoni av upassende klapping og andre ubehageligheter, som dessverre var dominerende for det umiddelbare inntrykket av forestillingen.

[sophusstensland]

Refleksjon om arbeidsmetoder og læringsutbytte under filmkurs

Da var altså semesterets første kurs over, med alt det inkluderer av sinne, glede, frustrasjon og andre kompliserte og sammensatte følelser en må gjennom i en læringsprosess.

Kursets struktur har vært forholdsvis klassisk – først tradisjonell tavleundervisning, så introduksjon av en oppgave som må løses med bruk av informasjonen som har blitt gjort tilgjengelig, samt instinktene våre. Den innledende undervisningen var definitivt informativ – jeg hadde for eksempel ingen anelse om hva en "akse" er, og eksempler på andres verk er alltid nyttig – men jeg må si at det mest effektive har vært selve arbeidet, altså "learning by doing", spesielt hva selve kameraet angår. Når en er vant med enkle speilreflekser kan mengden knapper og ekstrautstyr virke noe overveldende.

Når det kommer til selve arbeidsprosessen og metodene brukt der, har gruppa vært strukturert, hvilket utvilsomt kom som følge av et felles ønske om å få så mye kunnskap ut av prosessen som mulig. I både akse-oppgaven og kortfilmen dedikerte vi tid på forhånd til å skrive manus, samt lage shot-liste og storyboard. Vi gjorde også et hederlig forsøk på å få tak i eksterne skuespillere til kortfilmen, men etter å ha sendt e-post og besøkt drama-bygget uten hell, bestemte vi oss for å konsentrere vår innsats på selve filmen.

Som svetteperlene på bakken i Superhero touch vitner til, fikk jeg kjenne på kroppen hvor langtekkelig og slitsom en shooting-prosess kan være, særlig når en gjør egne "stunts". Noe som imidlertid skulle vise seg å være enda mer langtekkelig var post-produksjonen, da det tok solide syv timer å redigere sammen kortfilmen. Jeg har greie kunnskaper i premiere på forhånd, så mye av redigeringsprosessen kjente jeg til fra før, men vi beveget oss ut på ukjent farvann da after-effects dukket opp. Ved hjelp and trial and error og et hjelpsomt youtube-kurs tilegnet samtlige i gruppa seg nye ferdigheter.

Mye av arbeidet i filmkurset har jeg på en eller annen måte vært innom før, men som teksten over viser til, har det dukket opp nye kunnskaper her og der som jeg utvilsomt vil dra nytte av.

Akseoppgaven: https://www.youtube.com/watch?v=ExPYjkjTJ14

Kortfilmen: https://www.youtube.com/watch?v=YZcBCVh4BFo

[sophusstensland]

Faglig presentasjon av meg selv.

Jeg ble født en fredag formiddag, 22 desember, år 2000. Fødselen gikk greit, og det samme kan vel sies om oppveksten.

Nå over til det faglige.

Min videregående utdanning fant sted på Tangen videregående skole, her i Kristiansand. Linja var media og kommunikasjon, men det er overraskende hvor lite man kan lære på tre år – så regn ikke med noe annet enn rent overfladiske ferdigheter innen film. Etter mitt videregående eventyr, dro jeg strake veien til Universitetet i Agder, uten å hvile på laurbærene. Ellers har jeg syslet med teater som hobby i flere år, men til tross for erfaring innen utøvelse har jeg ikke videre store teoretiske kunnskaper.

Med denne hobbyen i mente, kan vi nok trygt si at det er innen teater at interessen er størst, men jeg finner også litteratur og film svært fascinerende. Hva mine preferanser innen disse uttrykksformene angår, kan vi starte med teater. Kan ikke si at jeg har en favoritt-dramatiker, men det ypperste jeg har sett innen teater er produksjonen av Brødrene Løvehjerte på byens gamle teater. En kan selvfølgelig heller ikke skrive om teater uten å nevne Sørlandets store sønn, selveste kongen på de syv hav – Kaptein Sabeltann, som, til tross for noe svak kamp-koreografi imponerer hvert bidige år.

I litteraturens verden kan jeg definitivt anbefale Susanna Clarkes ypperlige roman innen sjangeren historisk fantasy, Jonathan Strange & Herr Norrell. Bruken av fotnoter i en fiksjonsroman er i sannhet et inspirert valg, som gir verdenen en følelse av å være forankret i virkeligheten.

Nå over til film, muligens det mest elskede av disse mediene. Jeg har to drastisk forskjellige favorittfilmer: Goodfellas og School of rock. Den førstnevnte er et sant mesterverk om gangsterlivets harde realiteter, mens den andrenevnte er lett tilgjengelig, men uten tvil velskrevet underholdning med sublime skuespillerprestasjoner av Jack Black og samtlige av elevene.