dagensgnurp-blog

[dagensgnurp-blog]

8. januar, også kjent som 1. juledag litt lenger øst i Europa (til og med kjent som 15. juledag for enkelte av oss), er en dag vi kan minnes St. Abo, skytshelgen for Tbilisi i Georgia, også langt øst. Denne biske typen kunne funnet seg godt til rette i sitt livs jobb som parfymemaker i det utrolig nok svært velstående Bagdad på 700-tallet, men skjønte fort at selv på 700-tallet gikk det an å følge drømmen sin. Han slo følge med den åpenbart velduftende prinsen av Kartli, en del av dagens Georgia som var under arabisk herredømme, og dro til Tbilisi i ung alder. Der ble Abo (som var muslim) fascinert av den kristne tro og gled sakte men sikkert over til å be stadig færre ganger om dagen, men passet på å holde fasaden som praktiserende muslim så lenge han bodde i Georgia. Da vår venn prinsen av Kartli siden måtte stikke lenger nord og tok parfymemakeren med seg, kunne Abo la seg døpe i fred og ro mot at han ikke vendte tilbake til Georgia igjen. Det gjorde han, og ble der i tre år som ivrig misjonær før det kostet ham livet omkring (en viktig preposisjon i dateringen av helgener) 6. januar 786. Trolig er det av hensyn til de pårørende, og kanskje også julefeiringen rundt disse tider, at St. Abo først minnes to dager, og 1232 år, etter sin død. Og med det smeller Helgens helgen til med nok en beretning fra undertegnedes yndlingspraksis innen historie, hagiografi i beskjeden kansellistil.

[dagensgnurp-blog]

Sankt Jan Kanty er Helgens helgen, som grunnet sin bortgang julaften 1473 faller litt i skyggen i kirkeåret, av en eller annen grunn. Likevel er det ingen grunn til å spare på kruttet når det gjelder en såpass viktig polsk teolog, med alt som det innebærer. Mannen ble født i et ganske så oppegående og stort Polen; geografisk blant Europas største land på den tiden, men husk at kart over nasjoner før 1800 er misvisende. Han var en gammel universitetsnisse med teologisk utdannelse (som omtrent alle andre på universitetet på den tiden), og i likhet med mer moderne universitetsnisser strakte hans interesser seg langt utenfor kirkerommet. Blant annet arbeidet han sammen med Buridan på med fysikk og læren om impetus, eller bevegelseslære av gjenstander ut fra startfart ganger vekt - i det hele tatt veldig newtonsk, selv om han ikke hadde tilgang til i nærheten så mange akademiske hjelpemidler som Newton 200 år senere.  Ellers gikk mye av arbeidsdagen for teologidoktorer som Kanty ut på å skrive av akademiske, antikke og teologiske tekster, som en av de siste generasjonene som gjorde dette før Gutenberg kom og - egentlig ikke gjorde den helt store forskjellen innenfor akademia, men som i alle fall gjorde det lettere å trykke opp billigtekster som aviser, gamle bøker og propaganda, selv om det fremdeles var svært dyrt. Apropos dyrt var Jan Kanty kjent for å være snill med sine studenter og de fattige, og levde selv på eksistensminimum mens han attpåtil reiste til Jerusalem én gang og til Roma fire ganger til fots på pilgrimsreise. For slike bragder ble han gjort til helgen i 1767, men helligdagen hans har blitt flyttet litt rundt på, særlig fordi dødsdagen 24. desember mildt sagt er opptatt. Til slutt kom man imidlertid frem til å ha helligdagen hans den 23. desember, som vi også vil feire her i Helgens helgen. Tross ubeleiligheten til helligdagen hans er Kanty den dag idag svært populær i Polen og det polske utvandrermiljøet: I 11 amerikanske delstater finner man steder oppkalt etter Jan Kanty, og selv om han nok ikke slår Jesus, kan man sikkert gå inn i juletiden med to personer på J i tankene.

[dagensgnurp-blog]

Sankt Sturm av Fulda hilser gledelig det faktum at “Helgens helgen” nok en gang er i sving etter endel uker på is. Mannen Sturm holdt til midt i Tyskland i tidlig middelalder, nærmere bestemt i Fulda, kjent som den flate åpningen mellom Øst- og Vest-Tyskland og et sted man trolig ikke ønsket å være i tilfelle atomkrig for 30-60 år siden. Denne gangen var det ikke så mye bedre, og Sturm snekret et fikst lite kloster på ruinene av en 50 år gammel utpost mot de ville og hedenske saksiske tyskerne. Siden den tid hadde det skjedd litt av hvert, og ganske mange av tyskerne hadde blitt kristne etter håndbevegelser av den art man ser på bildet; men mye av innsatsen skyldtes Sturms mentor sankt Bonifatius, som dessverre ble drept ved Nordsjøens strender av mindre medgjørlige hedninger. Hell i uhell må det kunne kalles da Sturm etter en lengre og bitter strid med andre klostre og bispedømmer fikk retten til Bonifatius’ lik, som ble fraktet langt inn i landet til klosteret i Fulda. Hit trakk de nykristnede tyskerne i rikt antall og gjorde Sturm styrtrik på gaver fra dem som ville se restene etter en ekte helgen. Med disse midlene kunne Sturm slippe å se seg underdanig til de nærliggende fyrstene og opptrådte som selvstendig politiker såvel som misjonær da han holdt pengelystne biskoper unna skattekisten hans misjonsarbeid hadde vært med på å fylle. Karl den store hadde prøvd seg på nytt i et storstilt forsøk på å erobre og kristne tyskerne, og Sturm stilte gladelig opp i sin behjelpelighet med karolingisk beskyttelse med både åndelig og verdslig gods i vente. Dessverre døde han kort tid etter at han stakk til skogs på misjonseventyr, og grunnet kirkesplittelser siden den gang tok det hele 300 år før man ble enige om at Sturm var nettopp en helgen.

[dagensgnurp-blog]

Tradisjon

Ordene tradisjon og trade (engelsk) har samme opphav i latinsk tradere, som betyr å gi bort eller overføre noe - det være seg nedover eller bortover.

[dagensgnurp-blog]

Ordet "pupill" er fra latin og betyr liten jente, dukke (pupa, pupilla), ikke som en beskrivelse av selve pupillen, men fordi man ser en liten dukkefigur av seg selv når man ser inn i en annens pupill.

[dagensgnurp-blog]

#dagensgnurp del 1 : Reisemålet for idag er Haida Gwaii, en stor, litt trompetformet øy like utenfor stillehavskysten av Canada. Det vanskelige navnet må ikke forveksles med det noe mer kjente Hawaii, et navn av helt annet opphav, blant annet fordi det er vestnorsk klima med tett skog og mye regn, til tross for at Norge ligger et godt stykke nord for Haida (som jeg sier på kort som samlebetegnelse på mange små og to store øyer med det vanskelige navnet). Her bodde en gang over 10 000 ville indianere av haidastammen, som snakker et språk ulikt alle andre indianerspråk vi kjenner, og var ville i den forstand at de var svært krigerske, selv etter indianske standarder, og tok mange slaver blant hverandre og fastlandsindianerne. 

[dagensgnurp-blog]

#dagensgnurp del 2 : Haida lå et stykke til havs, så innbyggerne måtte være gode til å seile og seilte langt og vel, og enkelte lurer på om folket her er en siste etterkommer etter de første som kom til Amerika fra Øst-Asia. Ellers levde de i et matriarkalsk samfunn (dvs. at kvinner bestemte i samfunnslivet) og var riktig så opptatt av å bygge totempæler av de høye trærne på Haida. Det er et nokså værhardt, men frodig land, med vann i alle aggregattilstander overalt hele året. Da britiske eventyrere, kolonister og jegere nærmet seg øya på slutten av 1700-tallet, var responsen fra indianerne full krig, og de senket flere skip og holdt det overlevende mannskapet som slaver eller gisler. Som så mange andre steder døde over 90 % av indianerne av sykdom etter møtet, og samfunnet kollapset i takt med at engelskmennene kriget tilbake og tok Haida, for på 1850-tallet ble det funnet gull like i nærheten. Folket som sådan ble kuet og undertrykt i de påfølgende hundreårene, før de i moderne tid fikk en viss oppreisning og er i gang med å gjenoppbygge sin stolte kultur.

[dagensgnurp-blog]

Masirah er det vakre navnet kveldens destinasjon bærer. Utenfor Oman i det som kalles det indiske hav, men som i dette tilfellet ikke er det minste indisk, vaker en kupert, sandete klippe med lange og pene strender, faktisk helt over på andre sider av øya noen steder, naturlig nok siden det hele er en ørken. Det øvrige landskapet er i mitt kildemateriale beskrevet uforholdsmessig detaljert, knaus for knaus, der et bilde kunne gjort samme nytten, men forholdene gjør det til et flott sted for surfere, faktisk meget flott på østkysten især, og den som er glad i å se på gamle skipsvrak blir neppe skuffet på Masirah. Ørkenen gjør nemlig at alt fra urgamle dhower til moderne tankere ligger skylt opp på stranda og forblir der lenge og vel; og skip har seilt her riktig lenge og i stort et antall. Masirah er en blandet velsignelse for den jevne turist, for selv om de offisielt er velkomne (en sjeldenhet i Arabia), er det store militærbaser tilhørende utenlandske styrker her. Fra 30-tallet av styrte britene over øya, selv etter et mislykket opprør under to sure sjeiker i 1944 som måtte rømme øya, men måtte skjære ned på kategorien 'øyer langt borte som ble styrt over', da solen begynte å gå nedover for det britiske rike, i 1977. En naturlig arvtaker var klart ikke bare Oman, eierlandet, men også USA, som via privat militærpersonell med frynsete rykte holder liv i basen her.

Før dette ble Masirah brukt til kobbergruve og fiskeplattform, men nylig erklærte myndighetene med dunder og brak at også turisme skulle satses på. At turistene ikke renner inn umiddelbart kan kanskje forklares, men ikke forsvares, for dette er en øy som i alle fall på papiret ser veldig innbydende og koselig ut, og Omans ukjente perler fortjener derfor litt gratisreklame.

[dagensgnurp-blog]

Helt nederst på europakartet har jeg festet blikket ved en rekke ærverdige, nordafrikanske stedsnavn gjennom de mange timene i skolen som (dessverre) ikke brukte europakartet, eller (enda verre) ingen kart overhodet. Chott el-Djerid, Sfax, Kyrenaika, Store Syrte - og naturligvis også da Lille Syrte, oppunder strupehodet på Tunisia. Her ligger da en briljant liten havets gule vorte, Djerba, tørt og fagert med smukke strender. I romertiden ble store mengder murex (lilla fargesnegle, vakkert men svært lite etisk fremstilt) seilt vekk fra dets kyster, til stor glede for blant annet romernes keiser, hvis lilla toga alene krevde flere tusen knuste snegler. Minoriteter har en generell tendens til å like øyer grunnet isolasjon og autonomi, og Djerba har aldri vært et unntak. Dette er et av meget få steder i Tunisia og Nord-Afrika generelt der arabisk ikke blir snakket (heller berberisk, et fjernt beslektet språk, av gresk "barbaros", eller barbar), og muslimske minoriteter, katolikker og jøder har blomstret her på lun avstand fra fastlandets konformiteter. Øya har et katolsk bispesete og ble forsøkt inntatt av spanjolene på 1500-tallet fordi barbarer (eller berbere) av mange slag plaget hele middelhavskysten med røveri og slavetokt. Men spesielt jødene har en voldsomt lang historie her, og en betydelig andel av dem er attpåtil kohenim eller direkte nedstammet fra Aron, bror av Moses; enkelte synagoger her er blitt betjent sammenhengende i over 2200 år, kun slått av den greske øya Delos. I senere tid er dessverre uroligheter og islamisme blitt utbredt i Tunisia, et land som flerfoldige tusen i IS kommer fra, og følgelig har mange av jødene utvandret til Israel, men kommer gjerne hjem til Djerba igjen under høytidene. Helt uerstattelig blir dessuten aldri Djerba, i og med at brorparten av ørkenscenene i Star Wars er spilt inn enten her eller rett over syrten til fastlandets Tataouine, aldeles beslektet med planeten med samme navn.

[dagensgnurp-blog]

En skjønn liten forlengelse av Sahara pryder skjermen for øyeblikket, like utenfor Afrikas mindre kjente kapp i øst, nemlig Kapp Guardafui ytterst i Somalia. Foruten å være med i Den forsvunne diamant som gjennomfartsby på vei til(bake med diamant/visum mot) Kairo, har den et morsomt navn, fra tidlig italiensk, som kan oversetter grovt med "Se den og stikk av" grunnet de livsfarlige forhold dets farvann tilbød alle ulykksalige reisende. Uansett er det øya 'Abd Akkuri (slaven til 'the' Kuri, hvem nå det er) som er vesentlig, og siden så lite annet er å si om den, får det nærliggende kappet og dermed forlis- (og pirat-)faren den dominerende dekning i Dagens gnurp. Sommeren 2006 forliste et somalisk skip på den lange øykysten, og mannskapet måtte klare seg som best på øyas (lutfattige fisker-) overskudd i flere uker, mens kapteinen måtte klare seg i fire måneder siden et redningshelikopter glemte å plukke ham opp. Kapteinen over den ensomme øya beskrev oppholdet som infernalsk og stedet som verdens beste åsted for å føle at tiden står stille og at man er helt alene - garantert ment som en anbefaling til DGs ferielystne lesere som hungrer etter sjeldent sparsommelig plantevekst, daskende hete og total isolasjon fra ubetydelighetene i hverdagen.

[dagensgnurp-blog]

Til ære for Islands seier må en islandsk øy introduseres her før kvelden blir altfor fremskreden, og dårlig tid har jeg, for denne skjønnheten ved navn Kolbeinsey (ey=øy, selvfølgelig) kan risikere å forsvinne alt innen 2020. Den lille, vulkanske holmen stikker såvidt opp av havet 100 kilometer nord for Island og langt opp i polarsirkelland, og siden fjellet er vulkansk og derfor relativt ferskt, slites den hurtig bort av bølgenes harde dask, som jo er altfor synlig på bildet. På 80-tallet ble en helikopterplattform av betong lagt til øya for å kunne gjøre krav på havet rundt, som danske Grønland hevdet krav på. I 2006 hadde dessverre også plattformen takket for seg, og Kolbeinsey bryter sammen raskere enn ventet. Før har den vært mange ganger større, og i vikingtiden støtte et skip anført av Kolbein Sigmundson på øya og forliste med mann og mus, og øya ble kalt opp til minne om ham. Kolbeins øy nådde toppen mot slutten av istiden for 11 000 år siden da den fremdeles var en aktiv, undersjøisk vulkan - men siden har det bare gått nedover i bølgene, og våre EM-seirende venner må skynde seg hjem og få et glimt av sin øy før det er for sent, og verden er blitt en viktig øy fattigere.

[dagensgnurp-blog]

For tiden er nok dette den første øya på Dagens gnurp som det faktisk er forbudt å besøke og bosette seg på, for dårlig plass hjemsøker den engelskeide Tristan. All jord eies i fellesskap, og samfunnet bestemmer hvor mange dyr hver enkelt kan få ha, og utover dette kan alle dyrke poteter på en felles åker. Fiske og hummerfiske er de øvrige inntektskildene, men det sier seg selv at landbruk ikke er særlig innbringende et slikt sted, men må gjøres når mye av verdens mat råtner på veien ned dit. Dessverre led hummerfiskeforedlingsfabrikken (!) kraftig under vulkanutbruddet i 1961, da hele øya ble evakuert under den buldrende Queen Mary's Peak på over 2000 meter til Hampshire i England. Lite materiell skade skjedde på alt annet, så folket fikk vende hjem igjen to år senere - fire av dem for øvrig med engelske koner de traff i Hampshire, som utvidet den karrige og smale genetiske sammensetningen kjærkomment. Vel hjemvendt er tristanittene den dag idag uten telefondekning, med nedrig internettforbindelse som kom og dro en gang på tidlig 2000-tall fordi ingen benyttet seg stort av den, og med et samfunn som mest av alt ser ut som noe høymarxistisk, underlagt engelsk herredømme. Når guvernøren (stort sett) ikke er til stede, velges en slags høvding (Chief Islander) av øyas åtte valgmenn til å styre det daglige, og i den senere tid har øya fått en heltidspolitibetjent, fødselslege og fire ukers sommerferie rundt jul, som jo sammenfaller så langt sør i Atlanterhavet som Tristan da Cunha befinner seg. Tristan da Cunhas to mindre, ubebodde naboøyer har også mindre menneskelige beboere som er verdt en beskrivelse, blant annet en hærskare av fugler som hekker her, og intet mindre enn verdens minste ikke-flyvedyktige fugl, som har klart seg grunnet isolasjonen på nettopp Inaccessible Island, en øy der verken ondsinnede dyr eller mennesker har maktet å slå seg ned. Du ser nå på en av verdens mest isolerte øyer med eget lokalsamfunn på 271 mennesker, riktig mange hvis man tar beliggenheten i betraktning. Her er ingen flyplass per idag, og med fergeforbindelse tar det fem dager fra det sørlige Atlanterhav til Sør-Afrika om noe skulle flyktes fra - naturlig nok når hele øya er en eneste stor aktiv vulkan, men mer om det senere. Allerede i 1506 fikk portugiseren Tristão da Cunha snusen i at det var en øy her, men fikk ikke til å legge til kai for å få snust skikkelig, men nøyde seg med å kalle opp den høye vulkanøya etter seg selv. 300 år senere fikk øya en renessanse når fire amerikanere dro dit i 1811 og slo seg ned som bønder. Et par år senere var tre av dem døde av sult og slikt, men amerikansk bosetning der skremte likevel britene med en liten marinebase der, for britene og amerikanerne var i en liten krig rundt 1812 som minnes meget sterkt i USA idag, uten at egentlig noen utenfra forstår hvorfor. Britene tok over Tristão da Cunha, som de gjorde mer engelsk med en Tristan (da Cunha, "da Konja"), blant amnet grunnet amerikanerne og dessuten fordi de hadde Napoleon fanget på "naboøya" St. Helena mange tusen kilometer lenger nord fra 1815 til han utåndet i 1821, og britene var livredde for at franske tilhengere av hærføreren skulle befri ham fra en nærliggende marinebase og okkuperte derfor alle de nærliggende øyene. Etter dette kom rundt 10 bosettere, som så å si hele dagens befolkning er nedstammet fra. Genetikken på øya er grundig undersøkt fordi den har vist tegn på innavl gjennom mange slektsledd, og siden tre av øyas stamfedre hadde astma, har Tristan langt over gjennomsnittlig forekomst av lidelsen. Nevnte genetikk avslørte dessuten at en eller annen genetisk input fra Øst-Europa må ha kommet inn på sent 1800-tall, uten at noen østeuropeere har slått seg ned her noen gang. Trolig var det da forbireisende sjømenn, i seilskutenes og før Suezkanalens epoke, som tok seg tid til å seile rundt hele Afrika og sannsynligvis fikk et lite kjærlighetsbarn på skysstasjonen Tristan. I denne perioden var den søratlantiske øya forent med verden, frem til den bedrøvelige Suezkanal i 1867 skubbet Tristan langt ut i ødemarken ved å tilby en langt mer fristende snarvei for skipene som skulle fra Europa til Asia.

[dagensgnurp-blog]

Og nå, en norsk øy! Peter den førstes øy, dessverre ikke oppkalt etter noen av de mange norske kongene ved navn Peter, er kanskje Norges minst verdifulle eiendom per dags dato. Nokså nært Antarktis har Norge prestert å gjøre krav på denne holmen på 19 × 11 km, på bakgrunn av at norske sjømenn var først til å gå i land her. Det var verken en selvfølge eller en lett gjerning, for øya er nesten fullstendig nediset og havet rundt likeså, og over 100 år gikk fra F. G. von Bellingshausen i russisk tjeneste oppdaget øya og kalte den opp etter den store tsar Peter, til noen faktisk fikk til komme seg opp på øya - og siden de siste var nordmenn, var det det norske og ikke for eksempel det sovjetiske flagget som ble plantet i isen. Høyt over den ubrukelige øya får flagget hard konkurranse av en 1600 meter høy vulkan med navn etter oppdageren Nils Christensen, og oppkalling er en av øyas ytterst få næringsveier. Her finner man både Kapp Ingrid, Zavadovskijbreen og Lars Nilsen-breen i en salig navnemiks etter oppdagere, deres koner og russere jeg ikke vet hvem er. Øvrige næringsveier et en håndfull turister og et og annet meteorologisk forskerlag som overvintrer. Med 450 kilometer til Antarktis har Peter den førstes øy Jordens mest forblåste beliggenhet i havet rundt Antarktis, der vinden får surre rundt og rundt uten å bli stanset av store landmasser. Dette gjør også at havet kan være forferdelig å seile i, som forklarer at Antarktis ikke ble sett før 1820 av den samme Bellingshausen, nøyaktig 300 år etter at skip begynte å seile i tusentall rundt sørspissen av Sør-Amerika, 800 kilometer lenger nord. Om man skulle ønske seg et besøk innenriks der nede, må man sende søknad til Polarinstituttet og ha veldig god grunn for å få tillatelse, samt at man må følge norsk lov der og dessuten ikke bruke øya til militære eller kjernefysiske formål. Ønsker man å følge en annen lov kan man reise lenger sør, for på det tilstøtende fastlandet er det faktisk ingenmannsland, i motsetning til vel 3/4 av Antarktis - og Peters lille øy - som enten Storbritannia, Frankrike, Norge, Australia, Argentina, Chile eller New Zealand har gjort krav på.

[dagensgnurp-blog]

Når et land kun består av tre øyer, kan man gjette seg til at nesten alle bor på den største, 10 % på den mellomste - og fire på Comino. Landet er Malta, og foruten uinteressante øyer som de to største, med stor befolkning og alt sammen, er det kun et vakttårn fra 1600-tallet, en liten festning, et par sauebønder, en prest og en politimann som holder til på 3,7 km2 midt mellom de øvrige maltesiske øyer i det sentrale Middelhavet. De gangene øya Comino har vært bebodd, har den vært et senter for sjørøveri rettet mot transport mellom Malta og Gozo, de to større øyene, og øyas mange klipper og huler er godt egnet til dette uhyggelige formål. Nå skal det sies at kystbefolkninger mange steder anså sjørøveri for å være et naturlig supplement til øvrig økonomi, som kunne være krevende i karrige og forblåste kystregioner, og følgelig ikke hadde moralske kvaler med å hente inn det havet hadde å by på, det være seg fisk eller mennesker.

I senmiddelalderen styrte kongene av Aragon (Øst-Spania) over alle øyene i vestmiddelhavet, og var da ikke videre rørt av lille Comino, som gikk for lut og kaldt vann i århundrer. Da Maltas befolkning tryglet om penger til et fort på Comino for å få bukt med sjørøveriet og senere også arabiske pirater, skled de øremerkede midlene (fra skatt på vin, upopulært nok i seg selv) gang på gang ned i kongenes dype lommer, og det planlagte fortet forble på papirstadiet i hele to hundre år (1416-1618) før det lille fortet ble en realitet, etter at en ridderorden fikk selvstyre over Malta. Den upopulære bemanningen av tårnet ble utført av riddere som straff for grovere forbrytelser, og øya har hatt mange lignende bruksområder opp gjennom årene, som åpent fengsel, beitemark, krypskytter-paradis og isolat for pestrammede og spedalske. Ennå står det en festning der, med et par kanoner og murer, nokså uberørt av menneskehånd gjennom flerfoldige århundrer. En av de naturlige næringsveiene her er da filminnspilling, og blant annet Troja ble spilt inn her, trolig fordi den vanlige seer, deriblant meg, ikke ser på 400 år gamle borger som særlig forskjellige fra 3100 år gamle i og med at begge deler såvisst ble bygget for lenge siden. Malta har vært kristent omtrent siden begynnelsen, da øyas innbyggere reddet den skipbrudne Paulus på vei til Roma og kort tid etterpå fikk en menighet der. Comino er så klart intet unntak, men tidvis risikabel reisevei og få innbyggere gjorde de katolske messene på Comino nokså eiendommelige til langt ut på 1900-tallet. De utførtes nemlig i fellesskap med en av menighetene på naboøya Gozo, som kunne se over til hverandre og priste Gud sammen ved hjelp av flaggspråk og signaler. Nå er mulighetene en anelse større, og flere turister gjør også at lokalsamfunnet kan unne seg egen prest (på omgang), to-tre biler og annet som sømmer seg for smukke, lille Comino.

[dagensgnurp-blog]

Så vidt jeg kan se, ser dere her intet mindre enn den øya i hele verden som ligger lengst inne på land. Over 2000 kilometer fra både Nordishavet, det kinesiske Gulehavet og det indiske hav ligger det en navnløs øy med slik en gjev tittel, liggende helt ved kysten av den langt mindre navnløse Sayram-sjøen, litt større enn Mjøsa og trillrund med kun fire synlige øyer, alle svært små. På den største av disse er det av en eller annen grunn en slags pagode, som gir mening når sjøen tilhører Kina, men ligger svært langt vest i landet i et område der få bor, og enda færre snakker kinesisk. Sayram-sjøen har da navnet sitt etter kasakkisk for "velsignelse", et tyrkisk språk som brukes her. Landskapet er preget av kontraster, med tørr, dundrende hete om sommeren og islegging av sjøen om vinteren. Fra pagoden kan man likevel skue opp i fjellet rundt, som er skogkledd med nydelig seder og sypress og med store beitemarker for kasakkiske og mongolske heste- og saueflokker - og i tre av fire årstider speile seg i det blikkstille vannet, 2 kilometer opp i fjellet og 2000 unna det salte hav. Tilgjengelighet er dog ikke områdets største styrke, selv om Sayram ikke er langt unna Silkeveiens slyngninger fra gammelt av, og området blir ikke mer framkommelig av at det faktisk kreves hele 82 kroner i adgangspenger når det er marked, med tilhørende hestesport og bryting, hos de lokale mongolene i sine jurtetelt på sensommeren, lykkelig uvitende om å holde slik fest like ved en attraksjon i verdensklasse.

[dagensgnurp-blog]

#dagensgnurp : Hvis man har lyst til å tilbringe en tematisk sær juleferie et sted der temperaturen aldri går under 15 grader, er Christmas Island stedet for deg. Nordvest for Australia ligger en tropeøy etter alle kunstens regler, som fikk sitt navn etter oppdagelsesdatoen i 1643, på samme måte som (1.) Påske(dag)øya av 1722. Juleøya huset trolig ingen før dette, men holder stadig på en voldsom mengde krabber og skilpadder som vandrer ut på havet i milliontall hvert år (visstnok et av de flotteste synene i verden), og kan vandre uforstyrret når kun 2000 mennesker bor på øya og over halvparten er gjort til naturreservat. Attpåtil bor de fleste av disse i Flying Fish Cove, avbildet, helt nord på den lett Y-formede øya. (rom)Skipet som først seilte inn i bukta het da ambisiøst nok Flying-Fish. Øya ble ikke bosatt før langt innpå moderne tid, da britene i 1888 satte flagget i sanden fordi det var mye guano å spa hjem til landbruket. Selvfølgelig gadd ikke britene å utføre dette uverdige arbeidet selv og "importerte" derfor mange kinesere og malayer, som idag utgjør store deler av befolkningen. Christmas Island har siden den gang blitt australsk og huser av den grunn et rimelig stort immigrasjonskontor som skrøpelige båter fra nærliggende Indonesia stadig forsøker å nå, ikke ulikt den tragiske situasjonen i våre hjemlige hav. Tett jungel, 2 meter regn i året og lange strender preger for øvrig juleøya like sør for ekvator, der mange spesielle dyrearter - og noen få mennesker - trives i tropisk isolasjon.

[dagensgnurp-blog]

Solovki er et av de mer tilgjengelige reisemål så langt i Dagens gnurps øyserie, og foruten klosteret og pen natur rundt kan man betrakte om lag 13 mosegrodde steinlabyrinter på øyene, kalt vavilon (Babylon på russisk). Ingen vet helt hvorfor de er der. Kvitsjøen, havet øst for Finland som kalles kvit fordi den tilbringer store deler av året i frossen tilstand, huser de lett sagnomsuste Solovki-øyene (vokalene rimer på "lotteri") med det tyngre sagnomsuste og unektelig russiskklingende Solovjetskij-klosteret. At et kloster ligger nokså avsidesliggende er ikke ukjent for den som har sett de få norske klosterruinene fra middelalderen, men at klosteret ser ut som en festning til tross for beliggenheten er mer spesielt. Det skyldes at klosteret ble bygget på tidlig 1400-tall, en tid uten noen særlig sterk sentralmakt i Russland, der hver enkelt by hadde et behov for befestning og sikkerhet om sitt eget. Og klosteret fikk sannelig fort sitt eget å beskytte, da det ble en av Russlands største jordeiere med hundretusener om ikke millioner av livegne (et sted mellom slaver og bønder) under seg, foruten skattebetalende jegere, nomadiske urfolk, gruvearbeidere, fiskere og skogsarbeidere. Gjerne tilbød munkene belønning i himmelen mot mer materiell fortjeneste her og nå til tsaren og andre rikinger i Russland, og fikk dermed kjøpt opp store områder nokså billig, uten å bli uvenner med tsaren etterpå. En gang iblant prøvde likevel kirkens folk på Solovki å opponere mot tsaren, med grusomme konsekvenser, som da klosteret ble beleiret i 1667, noe som varte (og rakk) i åtte år før tsarens krigere kom seg inn og hugget ned de fleste beboerne her. Etter det sank autonomien betraktelig på den vesle øya med klosteret. Nesten tusen mennesker bodde her i storhetstiden, og telte både høykirkelige, bønder, munker, enkelte kjettere og soldater, for klosteret ble forsøkt inntatt minst seks ganger. Under kommunisttiden fikk Solovki allerede i 1926 endommelig skjebne som Sovjetunionens aller første fangeleir. Boforholdene var naturlig nok forferdelige og livsfarlige, der arbeiderne ble satt til å hugge trær på den rundt 250 kvadratkilometer store øya. Etter få år var alt hugget ned, og da stengte leiren. De ikke akkurst nyfrelste kommunistene var imidlertid ikke interessert i å gjenoppta klosterdriften, og anla derfor marinebase her i 1939, som holdt seg der en stakket stund. Etter kommunismens fall flyttet noen få titalls djerve munker tilbake til klosteret og driver det den dag idag, med nokså store inntekter fra turisme.